Hopp til innhold

Formel 1-sesongen 1968

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
FIA Formel 1-sesongen 1968
Forrige: 1967 Neste: 1969

Formel 1-sesongen 1968 var den nittende sesongen av FIAs Formel 1-verdensmesterskap. Sesongen startet 1. januar 1968 og ble avsluttet 3. november etter tolv løp. Graham Hill vant sitt andre verdensmesterskap for førere, mens konstruktørmesterskapet ble vunnet av Lotus-Ford, som tok sin tredje tittel. I løpet av året ble det også kjørt tre Formel 1-løp utenom verdensmesterskapet.

Oppsummering av sesongen

[rediger | rediger kilde]

Selv om Lotus ikke klarte å vinne VM-tittelen i 1967, så var Lotus 49-bilen og Cosworth DFV-motoren ved sesongslutt modne nok til at teamet igjen var en dominerende kraft i Formel 1. Til 1968-sesongen mistet Lotus sine eksklusive rettigheter til å bruke DFV-motoren, og McLaren stilte med en ny DFV-drevet bil. Ken Tyrrells nye team dukket også opp på scenen med en Cosworth-dreven bil, bygget av det franske bil- og luftfartsselskapet Matra, og med den tidligere BRM-føreren Jackie Stewart bak rattet.

Sesongåpningen i Sør-Afrika bekreftet Lotus' overlegenhet, med Jim Clark og Graham Hill på de to første plassene. Dette skulle bli Clarks siste seier, da han den 7. april 1968 omkom under et Formel 2-løp på Hockenheimring. Til tross for Jim Clarks død vant Lotus og Graham Hill begge mesterskapstitlene, men Jackie Stewart var en seriøs utfordrer som vant flere løp i Tyrrells Matra MS10. Stewarts kjøring til seieren i regnet og tåka under Tysklands Grand PrixNürburgring, hvor han vant med fire minutters margin, blir ansett som en av de beste noensinne, selv om regndekkene hans sannsynligvis var bedre enn konkurrentenes. Bilens mest innovative trekk var bruken av strukturelle drivstofftanker, av lignende type som ble brukt i flyindustrien. Med disse kunne chassiset gjøres rundt 15 kg lettere, men likevel sterkere enn konkurrentene. FIA anså imidlertid teknologien som utrygg og forbød den fra 1970, og insisterte i stedet på gummitanker.

McLaren stilte med to M7A med Cosworth-motor for regjerende mester Denny Hulme og teamets grunnlegger Bruce McLaren. McLaren vant Race of ChampionsBrands Hatch, et løp utenom verdensmesterskapet, og i Belgias Grand Prix kom teamets første seier i mesterskapet. McLaren ble dermed den tredje føreren som vant med en bil bygget av sitt eget team, etter Jack Brabham i 1966 og Dan Gurney i 1967. Hulme vant senere i sesongen Italias Grand Prix og Canadas Grand Prix.

Repco produserte en kraftigere versjon av sin V8-motor for å være konkurransedyktig mot Fords nye Cosworth DFV, men den viste seg å være svært upålitelig. Rindt tok pole position to ganger i løpet av sesongen, så Brabhambilene var utvilsomt raske, men Brabham og Rindt kunne bare fullføre løp fire ganger tilsammen, og hadde ved sesongslutt bare tatt ti poeng.

1968 ble på mange måter et vendepunkt i Formel 1's historie, ikke minst med hensyn til sikkerhet. Mange Grand Prix-førere omkom i ulykker dette året, blant dem den tidligere verdensmesteren Jim Clark. Dette var det siste året hvor alle løpene ble kjørt på baner nesten helt uten sikkerhetstiltak. Tysklands Grand Prix ble kjørt i fryktelig regn og tåke på den farlige og lange Nürburgring, og før start ble det stilt kritiske spørsmål om det var forsvarlig å kjøre under slike nesten uutholdelige forhold.

Sesongens viktigste tekniske innovasjon var innføringen av vinger i Formel 1, og aerodynamikk spilte en reell rolle med hensyn til bilenes prestasjoner. Vinger hadde tidligere blant annet blitt brukt på Chaparrals 2F sportsvogn. I Monaco startet Colin Chapman med beskjedne frontvinger og en spoiler på Graham Hills Lotus 49B. I Belgias Grand Prix fulgte Brabham og Ferrari opp med vinger i full bredde, montert på stag høyt over føreren. Lotus svarte med en fullbredde-vinge som var direkte koblet til bakhjulsopphenget, og Matra laget så en høyt montert frontvinge koblet til forhjulsopphenget. Denne siste nyvinningen ble dog hovedsakelig brukt under trening, ettersom den var anstrengende for føreren. Ved slutten av sesongen brukte de fleste teamene sofistikerte vinger.

Til 1968-sesongen bestemte FIA seg også for å tillate ubegrenset bruk av sponsorer, etter at bilrelaterte selskaper som BP, Shell og Firestone hadde trukket sin støtte. I mai dukket Lotus-teamet opp på Jarama i rødt, gull og hvitt, fargene til Imperial Tobaccos Gold Leaf-merke.

Løpskalender og resultatsammendrag

[rediger | rediger kilde]
Runde Løp Bane Dato Vinner Konstruktør Dekk Pole position Raskeste runde Rapport
1 Sør-Afrikas flagg Sør-Afrikas Grand Prix Kyalami 1. januar Storbritannias flagg Jim Clark Storbritannias flagg Lotus-Ford F Storbritannias flagg Jim Clark Storbritannias flagg Jim Clark Rapport
2 Spanias flagg Spanias Grand Prix Jarama 12. mai Storbritannias flagg Graham Hill Storbritannias flagg Lotus-Ford F New Zealands flagg Chris Amon Frankrikes flagg Jean-Pierre Beltoise Rapport
3 Monacos flagg Monacos Grand Prix Monaco 26. mai Storbritannias flagg Graham Hill Storbritannias flagg Lotus-Ford F Storbritannias flagg Graham Hill Storbritannias flagg Richard Attwood Rapport
4 Belgias flagg Belgias Grand Prix Spa-Francorchamps 9. juni New Zealands flagg Bruce McLaren Storbritannias flagg McLaren-Ford G New Zealands flagg Chris Amon Storbritannias flagg John Surtees Rapport
5 Nederlands flagg Nederlands Grand Prix Zandvoort 23. juni Storbritannias flagg Jackie Stewart Frankrikes flagg Matra-Ford D New Zealands flagg Chris Amon Frankrikes flagg Jean-Pierre Beltoise Rapport
6 Frankrikes flagg Frankrikes Grand Prix Rouen-Les-Essarts 7. juli Belgias flagg Jacky Ickx Italias flagg Ferrari F Østerrikes flagg Jochen Rindt Mexicos flagg Pedro Rodríguez Rapport
7 Storbritannias flagg Storbritannias Grand Prix Brands Hatch 20. juli Sveits’ flagg  Jo Siffert Storbritannias flagg Lotus-Ford F Storbritannias flagg Graham Hill Sveits’ flagg  Jo Siffert Rapport
8 Vest-Tysklands flagg Tysklands Grand Prix Nürburgring 4. august Storbritannias flagg Jackie Stewart Frankrikes flagg Matra-Ford D Belgias flagg Jacky Ickx Storbritannias flagg Jackie Stewart Rapport
9 Italias flagg Italias Grand Prix Monza 8. september New Zealands flagg Denny Hulme Storbritannias flagg McLaren-Ford G Storbritannias flagg John Surtees Storbritannias flagg Jackie Oliver Rapport
10 Canadas flagg Canadas Grand Prix Mont-Tremblant 22. september New Zealands flagg Denny Hulme Storbritannias flagg McLaren-Ford G Østerrikes flagg Jochen Rindt Sveits’ flagg  Jo Siffert Rapport
11 USAs flagg USAs Grand Prix Watkins Glen 6. oktober Storbritannias flagg Jackie Stewart Frankrikes flagg Matra-Ford D USAs flagg Mario Andretti Storbritannias flagg Jackie Stewart Rapport
12 Mexicos flagg Mexicos Grand Prix Hermanos Rodríguez 3. november Storbritannias flagg Graham Hill Storbritannias flagg Lotus-Ford F Sveits’ flagg  Jo Siffert Sveits’ flagg  Jo Siffert Rapport

Konstruktører og førere

[rediger | rediger kilde]

Følgende konstruktører og førere konkurrerte i Formel 1-verdensmesterskapet i 1968.

Team Konstruktør Chassis Motor Dekk Førere Runder
Storbritannias flagg Bruce McLaren Motor Racing McLaren-BRM M5A BRM P142 3,0 V12 G New Zealands flagg Denny Hulme 1
McLaren-Ford M7A Ford Cosworth DFV 3,0 V8 New Zealands flagg Denny Hulme 2-12
New Zealands flagg Bruce McLaren 2-12
Storbritannias flagg Brabham Racing Organisation Brabham-Repco BT24
BT26
Repco 740 3,0 V8
Repco 860 3,0 V8
G Australias flagg Jack Brabham Alle
Østerrikes flagg Jochen Rindt Alle
Storbritannias flagg Team Lotus
Storbritannias flagg Gold Leaf Team Lotus
Lotus-Ford 49
49B
Ford Cosworth DFV 3,0 V8 F Storbritannias flagg Jim Clark 1
Storbritannias flagg Graham Hill Alle
Storbritannias flagg Jackie Oliver 3-12
USAs flagg Mario Andretti 9, 11
Canadas flagg Bill Brack 10
Mexicos flagg Moisés Solana 12
USAs flagg Anglo American Racers Eagle-Weslake T1G Weslake 58 3,0 V12 G USAs flagg Dan Gurney 1, 3, 7-9
McLaren-Ford M7A Ford Cosworth DFV 3,0 V8 10-12
Japans flagg Honda Racing Honda RA300
RA301
RA302
Honda RA273E 3,0 V12
Honda RA301E 3,0 V12
Honda RA302E 3,0 V8
F Storbritannias flagg John Surtees Alle
Frankrikes flagg Jo Schlesser 6
Storbritannias flagg David Hobbs 9
Italias flagg Scuderia Ferrari SpA SEFAC Ferrari 312 Ferrari 242 3,0 V12
Ferrari 242C 3,0 V12
F New Zealands flagg Chris Amon 1-2, 4-12
Belgias flagg Jacky Ickx 1-2, 4-10, 12
Italias flagg Andrea de Adamich 1
Storbritannias flagg Derek Bell 9, 11
Storbritannias flagg Owen Racing Organisation BRM P126
P115
P133
P138
BRM P142 3,0 V12
BRM P75 3,0 H16
G Mexicos flagg Pedro Rodríguez Alle
Storbritannias flagg Mike Spence 1
Storbritannias flagg Richard Attwood 3-8
USAs flagg Bobby Unser 9, 11
Storbritannias flagg Cooper Car Company Cooper-Maserati T81B
T86
Maserati 10/F1 3,0 V12 F


G

Storbritannias flagg Brian Redman 1
Italias flagg Ludovico Scarfiotti 1
Cooper-BRM T86B
T86
BRM P142 3,0 V12 Storbritannias flagg Brian Redman 2, 4
Italias flagg Ludovico Scarfiotti 2-3
Belgias flagg Lucien Bianchi 3-5, 8, 10-12
Storbritannias flagg Vic Elford 6-12
Frankrikes flagg Johnny Servoz-Gavin 6
Storbritannias flagg Robin Widdows 7
Storbritannias flagg Matra International Matra-Ford MS9
MS10
Ford Cosworth DFV 3,0 V8 D Storbritannias flagg Jackie Stewart 1, 4-12
Frankrikes flagg Jean-Pierre Beltoise 2
Frankrikes flagg Johnny Servoz-Gavin 3, 9-10, 12
Sør-Afrikas flagg Team Gunston Brabham-Repco BT20 Repco 620 3,0 V8 F Rhodesias flagg John Love 1
LDS-Repco Mk 3 Rhodesias flagg Sam Tingle 1
Storbritannias flagg Rob Walker/Jack Durlacher Racing Team Cooper-Maserati T81 Maserati 9/F1 3,0 V12 F Sveits’ flagg  Jo Siffert 1
Lotus-Ford 49
49B
Ford Cosworth DFV 3,0 V8 2-12
Sveriges flagg Joakim Bonnier Racing Team Cooper-Maserati T81 Maserati 9/F1 3,0 V12 G Sveriges flagg Joakim Bonnier 1
McLaren-BRM M5A BRM P142 3,0 V12 3-5, 7, 9-11
Honda RA301 Honda RA301E 3,0 V12 12
Frankrikes flagg Matra Sports Matra-Ford MS7 Ford Cosworth FVA 1,6 L4 D Frankrikes flagg Jean-Pierre Beltoise 1
Matra MS11 Matra MS9 3,0 V12 Frankrikes flagg Jean-Pierre Beltoise 3-12
Frankrikes flagg Henri Pescarolo 10-12
Sør-Afrikas flagg Scuderia Scribante Brabham-Repco BT11 Repco 620 3,0 V8 F Sør-Afrikas flagg Dave Charlton 1
Sør-Afrikas flagg Team Pretoria Brabham-Climax BT11 Climax FPF 2,8 L4 F Sør-Afrikas flagg Jackie Pretorius 1
Rhodesias flagg John Love Cooper-Climax T79 Climax FPF 2,8 L4 F Sør-Afrikas flagg Basil van Rooyen 1
Storbritannias flagg Reg Parnell Racing BRM P126 BRM P142 3,0 V12 G Storbritannias flagg Piers Courage 2-12
Sveits’ flagg  Charles Vögele Racing Brabham-Repco BT20 Repco 620 3,0 V8 G Sveits’ flagg  Silvio Moser 3, 5, 7-9
Vest-Tysklands flagg Caltex Racing Team Brabham-Repco BT24 Repco 740 3,0 V8 D Vest-Tysklands flagg Kurt Ahrens, Jr. 8
Vest-Tysklands flagg Bayerische Motoren Werke AG Lola-BMW T100 BMW M12/1 1,6 L4 D Vest-Tysklands flagg Hubert Hahne 8
Storbritannias flagg Bernard White Racing BRM P261 BRM P142 3,0 V12 G Australias flagg Frank Gardner 9
Canadas flagg Castrol Oils Ltd Eagle-Climax T1F Climax FPF 2,8 L4 G Canadas flagg Al Pease 10

Sluttresultater 1968

[rediger | rediger kilde]

Førermesterskapet

[rediger | rediger kilde]

Poeng ble gitt til de første seks plassene med henholdsvis 9, 6, 4, 3, 2 og 1 poeng. Kun de fem beste resultatene av de seks første løpene og de fem beste resultatene fra de siste seks løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. I tabellen er tallene uten parentes poengene som ble regnet med i mesterskapet, mens tall i parentes er alle poengene.

Nr Fører RSA
Sør-Afrikas flagg
ESP
Spanias flagg
MON
Monacos flagg
BEL
Belgias flagg
NED
Nederlands flagg
FRA
Frankrikes flagg
GBR
Storbritannias flagg
GER
Vest-Tysklands flagg
ITA
Italias flagg
CAN
Canadas flagg
USA
USAs flagg
MEX
Mexicos flagg
Poeng
1 Storbritannias flagg Graham Hill 2 1 1 Ret 9 Ret Ret 2 Ret 4 2 1 48
2 Storbritannias flagg Jackie Stewart Ret 4 1 3 6 1 Ret 6 1 7 36
3 New Zealands flagg Denny Hulme 5 2 5 Ret Ret 5 4 7 1 1 Ret Ret 33
4 Belgias flagg Jacky Ickx Ret Ret 3 4 1 3 4 3 DNS Ret 27
5 New Zealands flagg Bruce McLaren Ret Ret 1 Ret 8 7 13 Ret 2 6 2 22
6 Mexicos flagg Pedro Rodríguez Ret Ret Ret 2 3 NC Ret 6 Ret 3 Ret 4 18
7 Sveits’ flagg  Jo Siffert 7 Ret Ret 7 Ret 11 1 Ret Ret Ret 5 6 12
8 Storbritannias flagg John Surtees 8 Ret Ret Ret Ret 2 5 Ret Ret Ret 3 Ret 12
9 Frankrikes flagg Jean-Pierre Beltoise 6 5 Ret 8 2 9 Ret Ret 5 Ret Ret Ret 11
10 New Zealands flagg Chris Amon 4 Ret Ret 6 10 2 Ret Ret Ret Ret Ret 10
11 Storbritannias flagg Jim Clark 1 9
12 Østerrikes flagg Jochen Rindt 3 Ret Ret Ret Ret Ret Ret 3 Ret Ret Ret Ret 8
13 Storbritannias flagg Richard Attwood 2 Ret 7 7 Ret 14 6
14 Frankrikes flagg Johnny Servoz-Gavin Ret Ret 2 Ret Ret 6
15 Storbritannias flagg Jackie Oliver Ret 5 NC Ret 11 Ret Ret DNS 3 6
16 Italias flagg Ludovico Scarfiotti Ret 4 4 6
17 Belgias flagg Lucien Bianchi 3 6 Ret Ret NC Ret Ret 5
18 Storbritannias flagg Vic Elford 4 Ret Ret Ret 5 Ret 8 5
19 Storbritannias flagg Brian Redman Ret 3 Ret 4
20 Storbritannias flagg Piers Courage Ret Ret Ret Ret 6 8 8 4 Ret Ret Ret 4
21 USAs flagg Dan Gurney Ret Ret Ret Ret 9 Ret Ret 4 Ret 3
22 Sveriges flagg Jo Bonnier Ret DNQ Ret 8 Ret 6 Ret Ret 5 3
23 Australias flagg Jack Brabham Ret DNS Ret Ret Ret Ret Ret 5 Ret Ret Ret 10 2
24 Sveits’ flagg  Silvio Moser DNQ 5 NC DNQ 2
Frankrikes flagg Henri Pescarolo Ret DNS 9 0
Rhodesias flagg John Love 9 0
Vest-Tysklands flagg Hubert Hahne 10 0
Vest-Tysklands flagg Kurt Ahrens, Jr. 12 0
Sør-Afrikas flagg Jackie Pretorius NC 0
Storbritannias flagg Derek Bell Ret Ret 0
USAs flagg Mario Andretti DNS Ret 0
USAs flagg Bobby Unser DNS Ret 0
Italias flagg Andrea de Adamich Ret 0
Sør-Afrikas flagg Dave Charlton Ret 0
Storbritannias flagg Mike Spence Ret 0
Sør-Afrikas flagg Basil van Rooyen Ret 0
Rhodesias flagg Sam Tingle Ret 0
Frankrikes flagg Jo Schlesser Ret 0
Storbritannias flagg Robin Widdows Ret 0
Storbritannias flagg David Hobbs Ret 0
Canadas flagg Bill Brack Ret 0
Mexicos flagg Moisés Solana Ret 0
Australias flagg Frank Gardner DNQ 0
Nr Fører RSA
Sør-Afrikas flagg
ESP
Spanias flagg
MON
Monacos flagg
BEL
Belgias flagg
NED
Nederlands flagg
FRA
Frankrikes flagg
GBR
Storbritannias flagg
GER
Vest-Tysklands flagg
ITA
Italias flagg
CAN
Canadas flagg
USA
USAs flagg
MEX
Mexicos flagg
Poeng
Farge Resultat
Gull Vinner
Sølv 2. plass
Bronse 3. plass
Grønn Fullførte løp med poeng
Blå Fullførte løp uten poeng
Lilla Fullførte ikke (Ret)
Rød Kvalifiserte seg ikke (DNQ)
Svart Diskvalifisert (DSQ)
Hvit Startet ikke (DNS)
Blank Skadet eller syk (INJ)
Trakk seg (WD)
Ekskludert (EX)
Møtte ikke opp (DNA)

Konstruktørmesterskapet

[rediger | rediger kilde]

Som for førermesterskapet ble det i konstruktørmesterskapet gitt poeng til de første seks plassene med henholdsvis 9, 6, 4, 3, 2 og 1 poeng. En konstruktør fikk imidlertid bare poeng for sin høyest plasserte bil. Kun de fem beste resultatene av de seks første løpene og de fem beste resultatene fra de siste seks løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. Fet skrift i tabellen angir plasseringer som ble regnet med i mesterskapet. Poengsum uten parentes er mesterskapspoeng; nummer i parentes alle poengene.

Nr Konstruktør RSA
Sør-Afrikas flagg
ESP
Spanias flagg
MON
Monacos flagg
BEL
Belgias flagg
NED
Nederlands flagg
FRA
Frankrikes flagg
GBR
Storbritannias flagg
GER
Vest-Tysklands flagg
ITA
Italias flagg
CAN
Canadas flagg
USA
USAs flagg
MEX
Mexicos flagg
Poeng
1 Storbritannias flagg Lotus-Ford 1 1 1 5 9 11 1 2 Ret 4 2 1 62
2 Storbritannias flagg McLaren-Ford 2 5 1 Ret 5 4 7 1 1 4 2 49
3 Frankrikes flagg Matra-Ford 6 5 Ret 4 1 3 6 1 2 6 1 7 45
4 Italias flagg Ferrari 4 Ret 3 4 1 2 4 3 Ret Ret Ret 32
5 Storbritannias flagg BRM Ret Ret 2 2 3 6 8 6 4 3 Ret 4 28
6 Japans flagg Honda 8 Ret Ret Ret Ret 2 5 Ret Ret Ret 3 5 14
7 Storbritannias flagg Cooper-BRM Ret 3 3 6 Ret 4 Ret Ret Ret 5 NC 8 14
8 Storbritannias flagg Brabham-Repco 3 Ret Ret Ret 5 Ret Ret 3 Ret Ret Ret 10 10
9 Frankrikes flagg Matra Ret 8 2 9 Ret Ret 5 Ret Ret 9 8
10 Storbritannias flagg McLaren-BRM 5 Ret 8 Ret 6 Ret NC 3
Storbritannias flagg Cooper-Maserati 7 0
USAs flagg Eagle-Weslake Ret Ret Ret 9 Ret 0
Storbritannias flagg Lola-BMW 10 0
Storbritannias flagg Brabham-Climax NC 0
Sør-Afrikas flagg LDS-Repco Ret 0
Storbritannias flagg Cooper-Climax Ret 0
Nr Konstruktør RSA
Sør-Afrikas flagg
ESP
Spanias flagg
MON
Monacos flagg
BEL
Belgias flagg
NED
Nederlands flagg
FRA
Frankrikes flagg
GBR
Storbritannias flagg
GER
Vest-Tysklands flagg
ITA
Italias flagg
CAN
Canadas flagg
USA
USAs flagg
MEX
Mexicos flagg
Poeng

Resultater fra løp utenom verdensmesterskapet

[rediger | rediger kilde]

Øvrige Formel 1-løp i 1968, som ikke inngikk i verdensmesterskapet.

Løp Bane Dato Vinner Konstruktør Rapport
Storbritannias flagg III Race of Champions Brands Hatch 17. mars New Zealands flagg Bruce McLaren Storbritannias flagg McLaren-Cosworth Rapport
Storbritannias flagg XX BRDC International Trophy Silverstone 25. april New Zealands flagg Denny Hulme Storbritannias flagg McLaren-Cosworth Rapport
Storbritannias flagg XV International Gold Cup Oulton Park 17. august Storbritannias flagg Jackie Stewart Frankrikes flagg Matra-Cosworth Rapport

Referanser

[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]