Hopp til innhold

Frans (pave)

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frans
Franciscus
Pave Frans (2021)
FødtJorge Mario Bergoglio
17. des. 1936[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (88 år)
Buenos Aires, Argentina
BeskjeftigelseRomersk-katolsk prest (1969–), kjemiker, skribent, teolog, predikant, skriftefar, sjelesørger, romerskkatolsk biskop (1992–), katolsk biskop (1992–), politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Pave (2013–)
  • hjelpebiskop (1992–1997)
  • coadjutor archbishop (1997–1998)
  • kardinalprest (San Roberto Bellarmino, 2001–2013)
  • Archbishop of Buenos Aires (1998–2013)
  • titulærbiskop (1992–1997)
  • biskop (1998–2013)
  • Patriarch of the West (2013–)
  • Provincial of the Jesuits of Argentina and Uruguay (Argentine-Uruguayan Jesuit Province, 1973–1979) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.theol.
Utdannet vedFacultades de Filosofía y Teología de San Miguel
FarMario José Bergoglio
MorRegina María Sívori
NasjonalitetVatikanstaten
Argentina[5][6]
Utmerkelser
13 oppføringer
Karlsprisen (2016)[7]
Storbånd av Andeskondorordenen (2015)
Bambi-prisen (2016)[8]
Smilets orden
Årets person i Time (2013)[9]
Sexist Man Alive (2021)[10]
Kristusordenen
Den gylne spores orden
Piusordenen
Sankt Gregor den stores orden
Sankt Sylvester-ordenen
Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Andeskondorordenen
DåpsnavnJorge Mario Bergoglio
Valgt13. mars 2013
ForgjengerBenedikt XVI
Signatur
Fransʼ signatur
Våpenskjold
Fransʼ våpenskjold
Frans på Commons
Se også liste over paver

Pave Frans (født Jorge Mario Bergoglio; 1936) er Den katolske kirkes overhode siden 13. mars 2013 og er den 266. paven.[11] Han tok ved utnevnelsen navnet Frans,[12] og er den første paven som bærer dette navnet. Navnet er tatt etter Frans av Assisi.[13]

Han var tidligere erkebiskop av Buenos Aires og primas for Den katolske kirke i Argentina. Frans er den første paven fra Amerika, og den første jesuitten som er valgt til pave.[14] Han er videre den første paven siden Gregor III (født i Syria under Umajjad-kalifatet, pave 731 til 741) som kommer fra et land utenfor Europa.[15]

Den katolske kirke opplevde et oppsving i tilslutningen etter at han ble valgt til pave.[16]

Pave Frans under tyfonregnskyll i Tacloban på Filippinene 17. januar 2015

Ved utgangen av 2013 ble han av Time utnevnt til «årets person»,[17] og i desember 2015 ble han tildelt Karlsprisen.[18]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Klassebilde fra skoleåret 1948/49 fra den salesiske skolen i Buenos Aires. Bergoglio er nummer fire fra venstre på andre rad med elever.

Jorge Mario Bergoglio ble født den 17. desember 1936 i Buenos Aires i Argentina, som sønn av italienske innvandrere. Faren Mario José Bergoglio var født i Portacomaro i provinsen Asti i Piemonte i Nord-Italia og innvandret til Argentina i 1929, mens moren Regina María Sivori hadde foreldre som også hadde innvandret fra Piemonte.[19]

Han var den eldste av fem søsken. Faren arbeidet med regnskap ved jernbanen, og familien var ikke særlig velstående, men hadde midler til det nødvendigste og røttene til Italia ble pleiet.[19] Under hele oppveksten minnet faren familien om at grunnen til at han flyttet fra Italia var fascismens framvekst i hjemlandet.[19]

Fra sjette klasse gikk han på den salesiske skolen Wilfrid Barón de los Santos Ángeles i Ramos Mejía i Buenos Aires. Han har siden barndommen vært tilhenger av fotballaget Club Atlético San Lorenzo de Almagro hvor han har sesongkort.[20]

21 år gammel fikk han en infeksjon som medførte at den øverste delen av den høyre lungen måtte fjernes. I sin ungdomstid hadde han ulike småjobber, blant annet som utkaster på en bar i Buenos Aires, gulvvasker og laboratorieassistent.[21]

Utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha begynt studier for å bli kjemitekniker fikk Bergoglio et prestekall,[22] og begynte å studere ved presteseminaret i Villa Devoto. Den 11. mars 1958 sluttet han seg til jesuittordenen. Han studerte humaniora i Chile, og tok deretter lisensiatgraden i filosofi i Argentina. Etter studiene underviste han ved flere universiteter frem til 1967, da han begynte på teologistudiet. 13. desember 1969 ble han presteviet, og 22. april 1973 avla han sine evige ordensløfter. Han virket så som novisemester i ordenen, og som professor ved det teologiske fakultet i San Miguel. I juli 1973 ble han provinsial for jesuittenes argentinske provins, et verv han satt i til 1979. Fra 1980 til 1986 var han direktør for Colegio Máximo de San Miguel, og for fakultetene for filosofi og teologi der.

Forhold til de argentinske myndighetene

[rediger | rediger kilde]

Den skitne krigen

[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter at Bergoglio ble valgt til pave, kom det påstander fra journalisten Horacio Verbitsky om at Bergoglio hadde vært ansvarlig for arrestasjonen av de to jesuittprestene Orlando Yorio og Francisco Jalics i mai 1976 under den skitne krigen. De to ble også torturert av det daværende militærdiktaturet, og funnet fem måneder senere, neddopet og halvnakne. Bergoglio var på dette tidspunktet leder for jesuittene i Argentina. Yorio døde i 2000, men Jalics lever i et kloster i Tyskland, og hevder at det er en misforståelse å anta at arrestasjonen av dem skjedde på initiativ fra Bergoglio. Han hadde umiddelbart i forkant av arrestasjonen advart de to mot myndighetenes raid i slummen hvor de virket, da det også var militante grupper i dette området. Til tross for Berggoglios advarsler fortsatte imidlertid de to jesuittene arbeidet i området, og ble etter noen dager arrestert. Den korte avstanden mellom Bergoglios advarsel og den følgende arrestasjonen har ledet til den misforståelse om at det var en sammenheng mellom disse. Lenge senere kom det fram at de hadde blitt navngitt av en tidligere legmann under tortur,[19][23] og Jalics presiserte at de ikke var angitt av Bergoglio.[24]

Bergoglio hadde samtidig sørget for at den presten som vanligvis leste messe for juntaleder Jorge Rafael Videla sykmeldte seg, slik at Bergoglio selv kunne lese denne messen, og slik få anledning til å tale direkte til Videla for å få løslatt prestene. Ved at disses sak ble tatt opp direkte med juntalederen, fikk saken oppmerksomhet på høyeste hold, noe som kan ha reddet deres liv[19][trenger bedre kilde] ved at belastningen ved å ta livet av dem ble unødvendig stor. Bergoglio fikk også støtte fra frigjøringsteologen Leonardo Boff og vinneren av Nobels fredspris i 1980, Adolfo Pérez Esquivel.[25] Den argentinske dommeren Alicia Oliveira bekreftet videre at Bergoglio ofte skjulte folk under militærdiktaturet,[26] blant annet har Gonzalo Mosca[27] og José Caravias[28] fortalt om assistansen de fikk fra ham.[19][trenger bedre kilde]

Senere kom det fram at han som provinsial for den argentinske jesuittprovinsen drev et nettverk som skjulte dissidenter under den skitne krigen.[29][trenger bedre kilde][30][trenger bedre kilde]

Forholdet til de la Rua

[rediger | rediger kilde]

Forholdet til ekteparet Kirchner

[rediger | rediger kilde]

Biskop

[rediger | rediger kilde]

Pave Johannes Paul II utnevnte Bergoglio til titulærbiskop av Auca og hjelpebiskop i Buenos Aires den 20. mai 1992. Erkebiskopen av Buenos Aires, Antonio Quarracino, bispeviet ham 27. juni samme år. 3. juni 1997 ble han koadjutor-erkebiskop, og 28. februar 1998 overtok han som erkebiskop.

Kardinal

[rediger | rediger kilde]
Som kardinal
Som pave
Bergoglios skjold som kardinal (til venstre) og som pave (til høyre), begge med jesuittenes emblem (med IHS-monogram), samt korset, naglene og sollyset. På den heraldiske høyre side er det en åttekantet stjerne, som er et symbol på Jesu mor Maria og de åtte saligprisningene, og til venstre en nardusgren, et symbol på Josef, Jesu fosterfar, samt mottoet miserando atque eligendo («ringe, men likevel valgt»), hentet fra en preken av Beda den ærverdige som omhandler Jesu kallelse av Matteus.[31]

Ellers sees patriarkkors (dobbelkors) og galero, kardinalhatt med farge og dusker som angir rangordningen, samt pavesymbolet mitra (pave Frans valgte som forgjengeren bispelue istedenfor tradisjonell pavelig tiara, triregnum) med sankt Peters korslagte nøkler med snor.

21. februar 2001 ble Bergoglio utnevnt til kardinal av Johannes Paul II. Han var kardinalprest av kirken San Roberto Bellarmino. Kongregasjoner og råd han var medlem av inkluderer:

Jorge Mario Bergoglio har også hatt en rekke sentrale verv i kirken i Argentina. Han har gjort seg bemerket ved å tale de fattiges sak, og han er meget populær blant unge prester i Argentina og i store deler av befolkningen.[17]

Utdypende artikkel: Konklavet 2005

Da Bergoglio var under 80 år ved pave Johannes Paul IIs død, deltok han under konklavet i 2005 som én av de 115 kardinaler med stemmerett. Han ble etter dette pavevalget regnet for å være en mulig pavekandidat.

Det er på grunn av den strenge taushetsplikten ikke mulig å si med sikkerhet hvor mange som den gang stemte for Bergoglio. Den 23. september 2005 skrev det italienske tidsskriftet Limes at Bergoglio ved hver av de fire avstemningene kom på annenplass i antall stemmer etter kardinal Ratzinger, Benedikt XVI. Ved første avstemning skal han ha fått 10 stemmer og ved tredje avstemning skal stemmetallet for ham ha vært 40. Ifølge tidsskriftet skal Bergoglio da ha bedt sine tilhengere om ikke mer å stemme på ham. Ved den fjerde og avgjørende avstemning var det angivelig 26. Kilde for opplysningene var en angivelig dagbok fra en ikke-identifisert kardinal.

Pave

[rediger | rediger kilde]
Den nye pave Frans presenterer seg for folkemengden på Petersplassen umiddelbart etter valget, ikledd en prestekjole og det samme brystkorset av jern han brukte som erkebiskop.

Pavevalget 2013

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Konklavet 2013

Konklavet i 2013 fant sted fra 12. til 13. mars 2013 for å velge ny pave etter at Benedikt XVI den 28. februar samme år abdiserte som følge av høy alder og svekket helse.[32][trenger bedre kilde] I alt 115 kardinaler deltok i konklavet hvor Bergoglio ble valgt til pave i den femte avstemningen.[33] Han hadde allerede i den første avstemningen under konklavets første dag fått overraskende stor støtte.[34]

Den hvite røyken steg fra pipen kl 19.06 og gjorde det slik kjent at det var valgt en ny pave. Umiddelbart etter ble Vatikanradioens nettside endret til å forkynne Habemus Papam (latin: «Vi har en pave»).[35] Den eldste kardinaldiakonen Jean-Louis Tauran trådte fram på den sentrale balkongen i Peterskirken og foretok den formelle annonseringen av pavevalget, hvem som var valgt, og hvilket navn han tok. Pave Frans trådte deretter fram og ba om folkets forbønn før han velsignet verden, og konklavet ble deretter formelt avsluttet.[36][37][38][39]

[rediger | rediger kilde]

På sin første audiens som nyvalgt pave, 16. mars 2013, fortalte pave Frans til journalistene at han hadde valgt dette navnet til ære for Frans av Assisi, og ønsket med dette å markere at han særlig er opptatt av de fattige.[40][41][42] Han forklarte at det i løpet av konklavet ble klart at han ville bli valgt til Romas biskop, kom den brasilianske kardinalen Cláudio Hummes, selv fransiskaner til ham og hvisket: «Ikke glem de fattige!», noe som hadde fått Bergoglio til å tenke på den hellige Frans.[43][44] Bergoglio har ved tidligere anledninger gitt uttrykk for sin beundring for den hellige Frans, og hevdet «han brakte kristendommen den ide å sette fattigdom opp mot luksus, stolthet og forfengeligheten hos de sivile og kirkelige myndighetene på den tiden. Han endret historien».[45]

Dette er den første paven som heter Frans, og første gang siden pave Lando som regjerte i 913–914 at en pave tar et navn som ikke tidligere er benyttet av en forgjenger.[46]

Pave Frans fortalte også at noen av kardinalene på spøk hadde foreslått at han enten skulle velge navnet Hadrian, siden pave Hadrian VI hadde vært en stor kirkereformator, eller Klemens, som en hilsen til pave Klemens XIV som hadde undertrykket jesuittene.[47][48]

Innsettelsen

[rediger | rediger kilde]
Fra innsettelsen av pave Frans 19. mars 2013

Pave Frans ble innsatt i embetet 19. mars 2013 på Petersplassen i Vatikanet. Han feiret messe i nærvær av en rekke politiske og religiøse ledere fra hele verden.[49] I sin kommentar til skriftlesingen fokuserte han på Josef, Jesu fosterfar, som hadde festdag denne dagen.[50]

Bolig

[rediger | rediger kilde]

Pave Frans er den første paven som ikke bor i Vatikanpalasset siden pave Pius X flyttet inn der i 1903. Pave Frans har i stedet blitt boende i internathuset Domus Sanctae Marthae («St. Martas hus») hvor han sammen med de andre kardinalene ble innlosjert under konklavet.[51] Han har flyttet til et rom med en noe større stue, slik at han kan motta besøkende der. Han inntar sine måltider og går til morgenandakt sammen med de andre beboerne i losjehuset.

Han har opplyst at han har til intensjon å bli boende i Domus Sanctae Marthae og bruke lokalene i Vatikanpalasset som kontor hvor han kan ta imot besøkende og avholde møter.[51]

Personlig stil og beskjedenhet

[rediger | rediger kilde]

Som pave har han tatt til orde for måtehold og beskjedenhet, og minnet om nærheten om omsorgen for de fattige. Et av hans første tiltak som nyinnsatt pave var å avskaffe alle bonuser som tidligere ble betalt til ansatte i Vatikanet, noe som utgjorde en innsparing på flere millioner euro, og tok sikte på at disse midlene i stedet skulle benyttes til veldedige formål.[52] Han avskaffet også den årlige bonusen på €25,000 som ble utbetalt til de kardinalene som satt i rådet for Vatikanets sentralbank.[53]

I oktober 2013 ble det meldt at biskopen av Limburg, Franz-Peter Tebartz-van Elst ble «midlertidig suspendert» fra sitt embete etter at det var kommet som følge av en omfattende kritikk var rettet mot han etter en eksklusiv og svært kostbar oppussing av bispegården, og igangsatte en gransking av denne og hans generelle pengeforbruk,[54][55]

I januar 2014 avskaffet han bruken av ærestittelen Monsignore, noe som ble ansett som en del av hans arbeid med karrierestrevet innen kirken.[56][trenger bedre kilde]

I forbindelse med utnevnelsen av sine første kardinaler, advarte han mot overdrevne markeringer av deres nye posisjoner, og minnet om at kardinalverdigheten «verken er en ærespris eller en dekorasjon».[57][trenger bedre kilde] Dette ble presisert under den påfølgende søndagsmessen 23. februar 2014 etter utnevnelsen, hvor han presiserte at de nye kardinalene nå var en del av kirken i Roma, «ikke et kongelig hoff».[58][trenger bedre kilde]

Endringer i kurien

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den romerske kurie

Som nyvalgt pave anmodet Frans 16. mars 2013 alle de som satt i høyere posisjoner i Den romerske kurien om å «midlertidig fortsette» i sine verv fram til det eventuelt ble bestemt noe annet.[59] Han utnevnte Alfred Xuereb som sin personlige sekretær.[60] 6. april utnevnte han José Rodríguez Carballo som sekretær for Kongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv, en stilling som hadde vært ledig i flere måneder.[61]

13. april 2013 utnevnte han en rådgivergruppe, en kardinalkommisjonen på åtte kardinaler som skulle lage en utredning for å reformere Pastor Bonus, den apostolisk konstitusjonen som bestemmer hvordan Den romerske kurien skal arbeide. Medlemmene av denne gruppen var kjente kritikere av hvordan Vatikanet arbeidet, og bare en av dem var selv medlem av kurien.[62] Medlemmene av gruppen var Giuseppe Bertello, der av den pavelige kommisjonen for Vatikanstaten, Francisco Javier Errázuriz Ossa fra Chile; Oswald Gracias fra India; Reinhard Marx fra Tyskland; Laurent Monsengwo Pasinya fra Kongo; George Pell fra Australia; Sean Patrick O'Malley fra USA; og Oscar Andres Rodriguez Maradiaga fra Honduras. Han utnevnte biskop Marcello Semeraro til sekretær for gruppen og det første møtet ble avholdt 1.-3. oktober 2013.[63][64] Det ble etter møtet varslet omfattende endringer av kurien og dens arbeidsmåte.[65] De neste møteperiodene var 3.- 5. desember 2013[65] og 17.-20. februar 2014.[66] På dette møtet deltok også Pietro Parolin, som lørdagen i forveien var blitt utnevnt til kardinal og det var forventet at han ville følge det videre arbeidet..[66]

31. august utnevnte Frans den 58 år gamle Parolin til ny leder av Statssekretariatet.[67] Ved samme anledning bekreftet han at flere sentrale medlemmer av kurien skulle fortsette i sine embeter, blant dem erkebiskop Georg Gänswein som leder for Det pavelige hushold, innenriksminister Giovanni Angelo Becciu, utenriksminister Dominique Mamberti samt hans viseministre Peter Wells og Antoine Camilleri.[67]

Mens kardinalkommisjonen i de første møtene hadde fokusert på organiseringen av Vatikanets økonomiske liv, ble selve organiseringen av kurien diskutert under møtene i slutten av april 2014, herunder både kuriens toppnivå, kongregasjonene, og de tolv ulike pavelige råd, som er nivået under kongregasjonene. Blant de mer konkrete forslagene som diskuteres er opprettelsen av en 'moderator Curiae’, («kuriemoderator»), en form for stabssjef som koordinerer de ulike kurie-kontorene. Dette kan medføre at statssekretærens nåværende rolle som bindeledd mellom paven og kurien forsvinner.[68]

Det er ikke forventet at dette arbeidet er over før i 2015. Den neste samlingen er i juni 2014. Paven har personlig deltatt i flere av møtene, samt også Parolin.[68]

Nytt organ for økonomikoordinering

[rediger | rediger kilde]

24. februar ble det meldt at paven opprettet et nytt økonomisk sekretariat, under ledelse av kardinal George Pell, erkebiskop av Sydney.[69] Dette kom etter anbefaling av rådgivningsgruppen for reform av kurien. Dette økonomiske sekretariatet skal koordinere Den hellige stols og Vatikanstatens[70] økonomiske forhold,[69] og framstår som et slags «finansdepartement».

Koronavirus

[rediger | rediger kilde]

Under utbruddet av det smittsomme og potensielt dødelige koronaviruset i 2020 oppfordret pave Frans prester til å reise rundt og besøke smittede og helsearbeidere.[71]

Dokumenter

[rediger | rediger kilde]
  • Lumen fidei («Troens lys»), 29. juni 2013, offentliggjort 5. juli 2013[72]
  • 18 desember 2023 godkjente Paven publikasjon av Dikasteriet for Troslærens erklæring Fiducia supplicans vedrørende katolsk doktrine. Den tillater prester å velsigne |likekjønnede par, men anerkjenner ikke ekteskap mellom partene, og velsignelsen kan heller ikke ta form som regulære kirkelige ritualer eller liturgier.[73]

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Francis I pope, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Francis-I-pope, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, oppført som Franziskus, Munzinger IBA 00000029469, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 66, besøkt 12. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.karlspreis.de[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.domradio.de, besøkt 11. november 2016[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Time.com, poy.time.com, besøkt 3. november 2024[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.emma.de, besøkt 12. september 2023[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ John A. Hardons Modern Catholic Dictionary (1980) lister pave Johannes Paul II (1978–2005) som den 264. paven, noe som gjør pave Benedict XVI den 265. og Frans den 266.
  12. ^ Pavens navn er bare Frans, uten romertall. Romertall tas i bruk når det eventuelt kommer en ny pave med samme navn siden. Det er lang tradisjon for å oversette pavenavn, ikke bare til norsk av nordmenn, men til mange språk av katolikkene selv, da paven er leder av en verdenskirke og er slik pave for alle katolikker, uavhengig av nasjon og språk. Pave Frans' offisielle navn bare på Twitter er: Francis (engelsk), Franciscus (latin), Franziskus (tysk), Francisco (spansk, portugisisk), Franciszek (polsk), Francesco (italiensk), François (fransk) og فرنسيس (arabisk).
  13. ^ Fakta om pave Frans: «den nye paven tok seg navnet Frans til ære for St. Frans av Assisi fordi han elsket de fattige», katolsk.no 14. mars 2013, besøkt 14. mars 2013
  14. ^ «Jorge Mario Bergoglio: First Latin American, first Jesuit and first Pope Francis to lead the world's Catholics», The Independent 13. mars 2013, besøkt 19. mars 2013
  15. ^ The first Pope from the developing world: How appointment of third non-Italian in a row signals an irreversible shift in balance of power i Daily Mail
  16. ^ «Frans-effekten»: Tusener vender tilbake til Kirken, ifølge undersøkelse, katolsk.no, 13. november 2013, besøkt 17 november 2013
  17. ^ a b Pope Francis, The People’s Pope, time.com, 11. desember 2013
  18. ^ Begründung des Direktoriums der Gesellschaft für die Verleihung des Internationalen Karlspreises zu Aachen an Seine Heiligkeit Papst Franziskus, Karlsprisens nettsted. Lest 23. desember 2015.
  19. ^ a b c d e f Peter Bjerke: Hvem er vår nye pave, St. Olav – katolsk kirkeblad, nr 3 - 2013, side 6-7
  20. ^ Club Atlético San Lorenzo de Almagro (14. mars 2013). «Pope Francis is a card-carrying San Lorenzo supporter». Besøkt 9. juli 2013. 
  21. ^ Yes, The Pope Used To Be a Bouncer Time, 3. desember 2013
  22. ^ La Nación newspaper: Jorge Bergoglio, a career Jesuit priest, 13. mars 2013 Arkivert 16. desember 2018 hos Wayback Machine. (es) Artikkelen oppgir følgende opplysninger: Han gikk ut av teknisk videregående utdannelse fra skolen E.N.E.T Nº 27 «Hipólito Yrigoyen» som kjemitekniker, og startet med religiøse studier i en alder av 21, etter å ha bestemt seg for å bli prest.
  23. ^ Erklärung von Pater Franz Jalics SJ Arkivert 6. mai 2013 hos Wayback Machine.,[trenger bedre kilde] jesuittenes tyske provins nettsider, 15. mars 2013, besøkt 10. juli 2013
  24. ^ Pope Francis did not denounce me to Argentinian junta, says priest, The Guardian 21. mars 2013, besøkt 10. juli 2013
  25. ^ 'Bergoglio had no links with the dictatorship,’ Peace Nobel Prize winner Arkivert 24. juli 2020 hos Wayback Machine., Buenos Aires Herald 14. mars 2013, besøkt 10. juli 2013
  26. ^ Alicia Oliveira: «Garré sabe todo lo que hizo Bergoglio» Arkivert 18. mai 2013 hos Wayback Machine., perfil.com, 15. mars 2013, besøkt 10. juli 2013
  27. ^ «Yo pensaba si el padre éste era consciente de lo que se estaba jugando», lanacion.com 23. mars 2013, besøkt 10. juli 2013
  28. ^ Un cura español dice que el Papa evitó que lo mataran durante la dictadura argentina El País 24. mars 2013, besøkt 10. juli 2013
  29. ^ Bergoglio og "Den skitne krigen" – del to, Andreas Dingstad, 13. september 2013
  30. ^ New book: Pope ran clandestine network to save suspected dissidents Catholic News Service, 11. september 2013
  31. ^ Teksten til omtalen av pave Frans' våpenskjold er hentet fra St. Olav – katolsk kirkeblad, nr 3 - 2013, side 5
  32. ^ «Pave Benedikt XVI abdiserer 28. februar» katolsk.no, 11. februar 2013
  33. ^ ««On fifth ballot of conclave, cardinals elect new pope»». Arkivert fra originalen 8. desember 2015. Besøkt 9. juli 2013. 
  34. ^ «The Story Behind Pope Francis' Election». USA Today. 16. mars 2013. Besøkt 17. mars 2013. 
  35. ^ «Vatican: The Holy See». Besøkt 13. mars 2013. 
  36. ^ «Cardinals Pick Bergoglio, Who Will Be Pope Francis». New York Times. 13. mars 2013. Besøkt 17. mars 2013. 
  37. ^ «Francis begins his challenging papacy». BBC News. 13. mars 2013. Besøkt 17. mars 2013. 
  38. ^ «Jorge Mario Bergoglio elected new pope: as it happened». Daily Telegraph. 13. mars 2013. Arkivert fra originalen 16. mars 2013. Besøkt 17. mars 2013. 
  39. ^ «Humility and simple life lead Jesuit to papacy». Los Angeles Times. 13. mars 2013. Besøkt 17. mars 2013. 
  40. ^ Pope Francis lays out vision of 'poor church' working for the people, The Guardian, 16. mars 2013, besøkt 9- juli 2013
  41. ^ New Pope Fracis visits St. Mary Major, collects suitcases and pays bill at hotel, The Vatican Today, 14. mars 2013, besøkt 9. juli 2013
  42. ^ Michael Martinez, CNN Vatican analyst: Pope Francis' name choice 'precedent shattering', CNN (13. mars 2013), besøkt 9. juli 2013
  43. ^ Laura Smith-Spark et al.: Pope Francis explains name, calls for church 'for the poor' CNN, 16. mars 2013
  44. ^ «Pope Francis wants 'poor Church for the poor'». BBC News. BBC. 16. mars 2013. Besøkt 9. juli 2013. 
  45. ^ Bethune, Brian, Pope Francis: How the first New World pontiff could save the church, macleans.ca, 26. mars 2013, besøkt 9. juli 2013
  46. ^ Pave Johannes Paul I valgte to navn som tidligere er brukt en rekke ganger, men i en ny sammensetning
  47. ^ Audience to Representatives of the Communications Media – Address of the Holy Father Pope Francis – Vatican.va, 16. mars 2013
  48. ^ Marco R. della Cava, Pope Francis charms media in first press address, USA Today, 16. mars 2013, besøkt 9- juli 2013
  49. ^ «Pope Francis in plea for poor as inauguration Mass held». BBC News. 19. mars 2013. Besøkt 9. juli 2013. 
  50. ^ «Full Text of Pope Francis's Homily». Vatican.va. 19. mars 2013. Besøkt 9. juli 2013. 
  51. ^ a b Wooden, Cindy (26. mars 2013). «Pope Francis to live in Vatican guesthouse, not papal apartments». National Catholic Reporter. Besøkt 9. juli 2013. 
  52. ^ «Pope scraps Vatican staff bonuses, directs money to charity». UPI. 19. april 2013. Besøkt 27. august 2013. 
  53. ^ Galeazi, Giacomo (19. april 2013). «Ior: Cuts to the cardinals' "earnings"». Las Stampa: Vatican Insider. Besøkt 27. august 2013. 
  54. ^ Vatikanet suspenderer tysk biskop , katolsk.no 25. oktober 2013, besøkt 25. februar 2014
  55. ^ German Bishop Takes Leave While Diocesan Audit Is Conducted, National Catholic Register 25. oktober 2013, besøkt 25. februar 2014
  56. ^ Slutt på ærestittelen Monsignore for prester under 65 år , katolsk.no 6. januar 2014, besøkt 25. februar 2014
  57. ^ Paven: Unngå overdreven feiring av kardinaltittelen, katolsk.no, 14. januar 2014, besøkt 25. februar 2014
  58. ^ - Jesus kom ikke for å lære oss gode manerer, katolsk.no 24. februar 2014, besøkt 25. februar 2014
  59. ^ Allen, Jr., John L. (16. mars 2013). «Francis drops first hint that reform may be real». National Catholic Reporter. Besøkt 27. august 2013. 
  60. ^ Stagno-Navarra, Karl (18. mars 2013). «Gozitan Mgr Alfred Xuereb appointed Pope's official secretary». Malta Today. Arkivert fra originalen 21. mars 2013. Besøkt 27. august 2013. 
  61. ^ McElwee, Joshua J. (6. april 2013). «Pope appoints Franciscan to religious congregation». National Catholic Reporter. Arkivert fra originalen 7. oktober 2013. Besøkt 27. august 2013. 
  62. ^ Allen, Jr., John L. (13. april 2013). «Pope taps eight cardinals to lead reform». National Catholic Reporter. Arkivert fra originalen 2. september 2013. Besøkt 27. august 2013. 
  63. ^ O'Connell, Gerard (13. april 2013). «Pope Francis sets up a group of eight cardinals to advise him». La Stampa: Vatican Insider. Besøkt 27. august 2013. 
  64. ^ Paven oppretter rådgivningsgruppe, katolsk.no, 16. april 2013
  65. ^ a b Varsler omfattende kuriereformer, katolsk.no 4. oktober 2013, besøkt 8. oktober 2013
  66. ^ a b Begivenhetsrik uke i Vatikanet, katolsk.no, 18. februar 2014
  67. ^ a b Pietro Parolin (58) ny statssekretær i Vatikanet, katolsk.no 31. august 2013
  68. ^ a b Nye møter i kardinalrådet om kuriereform, katolsk.no, 30. april 2014, besøkt 3. mai 2014
  69. ^ a b Paven oppretter økonomisk sekretariat, katolsk.no, 24. februar 2014, besøkt 25. februar 2014
  70. ^ Den hellige stol omfatter de sentrale kirkelige organer, mens Vatikanstaten er den geografisk baserte statsdannelsen
  71. ^ Pave Frans oppfordrer prester til å besøke helsearbeidere og virussyke, abcnyheter.no, 10. mars 2020, besøkt 13. mars 2012
  72. ^ Dokumenter under pave Frans (2013– ) , katolsk.no
  73. ^ Philip Pullella (18. desember 2023). «Vatican approves blessings for same-sex couples in landmark ruling» (på engelsk). Reuters. Arkivert fra originalen 18. desember 2023. Besøkt 26. desember 2023. 
  74. ^ bergj, lest 15. november 2021

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


 Forgjenger:
Benedikt XVI 		Pave
(liste over paver) 		Etterfølger:
—
Forrige mottaker:
Martin Schulz 		Mottager av Karlsprisen
 Neste mottaker:
Timothy Garton Ash
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Frans_(pave)&oldid=24811006»