Hopp til innhold

Filippo Cortesi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Filippo Cortesi
Født8. okt. 1876Rediger på Wikidata
Alia
Død1. feb. 1947Rediger på Wikidata (70 år)
Roma
BeskjeftigelseKatolsk prest (1899–1947) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1921–)
  • titulær erkebiskop (1921–)
  • apostolisk nuntius til Venezuela (1921–)
  • Apostolic Nuncio to Argentina (1926–)
  • Apostolic Nuncio to Paraguay (1928–)
  • apostolic Nuncio to Spain (1936–1936)
  • Apostolic Nuncio to Poland (1936–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedPontificia Ecclesiastica Academia
NasjonalitetItalia (1946–1947)
Kongedømmet Italia (1876–1946)
Filippo Cortesi på Commons
Hjelpebiskop Stanisław Gall (Warszawa), nuntius Filippo Cortesi, en polske militærbiskop Józef Gawlina (1937).

Filippo Cortesi (født 8. oktober 1876 i Alia i provinsen Palermo i Italia; død 1. februar 1947 i Roma) var en katolsk prelat og erkebiskop i det pavelige diplomatis tjeneste. Han var stasjonert i Warszawa før og ved utbruddet av Andre verdenskrig.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Prest

[rediger | rediger kilde]

Filippo Cortesi ble presteviet 18. desember 1899.

Titulærerkebiskop, nuntius til Venezuela

[rediger | rediger kilde]

Den 30. mai 1921 utnevnte pave Benedikt XV ham til titularerkebiskop av Siraces og til apostolisk nuntius til Venezuela. Prefekten for Rituskongregasjonen, kardinal Antonio Vico, bispeviet ham den 21. august samme år; medkonsekratorer var sekretæren for Kongregasjonen de Propaganda Fide, erkebiskop Pietro Fumasoni Biondi, og den emeriterte biskop av Beja, Sebastião Leite de Vasconcellos.

Nuntius til Argentina ... og til Paraguay

[rediger | rediger kilde]

Den 19. oktober 1926 ble Filippo Cortesi utnevnt til apostolisk nuntius til Argentina. Fra 1928 var han en kort tid sideakkreditert til Paraguay. Som nuntius til Paraguay, fikk Cortesi organisert en krigsfangeutvekslig mellom Paraguay og Bolivia under Chacokrigen i 1934.[1]

Nuntius til Spania

[rediger | rediger kilde]

Pave Pius XI utnevnte ham den 4. juni 1936 til apostolisk nuntius til Spania, under den andre spanske republikks tid. Allerede måneden etter begynte den svært harde borgerkrigen, som tvang Den hellige stol til å gi slipp på effektiv diplomatisk representasjon i landet.

Nuntius til Polen

[rediger | rediger kilde]

Den 24. desember 1936 ble Cortesi apostolisk nuntius til Polen. Der var det også turbulente tid, ved det at Adolf Hitlers Tyskland gjennomførte en hard politisk kampanje mot landet. Så kom andre verdenskrig.

Den 30. april 1939 formidlet kardinalstatssekretær Luigi Maglione en melding—formulert av Mussolini og personlig godkjent av Pius XII—til Cortesi. Budskapet gikk inn for tilbakeføring av Fristaden Danzig til Tyskland. Cortesi svarte med telegram og stilte spørsmål ved visdommen i en slik konsesjon, men Maglione beordret ham å gi den videre til den polske president. Dagen etter utstedte Pius XII en «siste appell til fordel for fred» og bad om at «regjeringene i Tyskland og Polen gjør sitt ytterste for å unngå enhver hendelse og avstå fra å ta noen skritt som kan forverre den nåværende spenningen».

Cortesi overbragte Pius XIIs meklingsplan til utenriksminister Józef Beck, men fikk «et unnvikende svar fordi polakkene ikke favoriserer mekling som et middel til å løse Danzig-problemet».[2] Cortesi ankom Roma 22. juni med uforpliktende svar fra alle de fem landene som var involvert i meklingen, og møtte Maglione om meklingen og også bruddet mellom polske og tyske katolikker.[3] Den 26. juni møtte Cortesi Pius XII personlig for å formidle president Ignacy Mościckis og utenriksminister Becks de negative reaksjoner på Pius XIIs forslag om å overføre Danzig til Tyskland. Cortesis videresending av Pius XIIs forslag om å gi Danzig til Tyskland ble lenge husket i Polen, spesielt da den kommunistiske regjeringen kom i konflikt med paven etter krigen.[4]

Cortesi flyktet fra sitt nuntiarur i Warszawa den 5. september, og etterfulgte den polske eksilregjeringen og ankom Bucuresti i Romania.[5] Vatikanet mottok beskjed fra Cortesi den 22. september fra Bucuresti, etter å ha blitt «fullstendig avskåret fra katolikkene i Polen».[6] På den tiden var alle de polske biskopene – med unntak av kardinal August Hlond, den polske primas (som på den tid var ventet å snart komme tilbake) – fortsatt i sine bispedømmer.[6]

Selv om Pius XII sa at han ikke formelt ville anerkjenne regjeringen i eksil (den gang i Paris) før han mottok en fullstendig rapport fra Cortesi, forble Kazimierz Papée Polens ambassadør akkreditert til Den hellige stol.[7] Pius XII anerkjente eksilregjeringen «med så mye formalitet som mulig under omstendighetene» den 7. oktober, hjulpet av «det praktiske faktum» at Cortesi uansett skulle trekke seg og ikke var tiltenkt å returnere til Warszawa.[8] New York Times rapporterte at Cortesi «ikke vil returnere til Warszawa selv om en ny polsk stat blir dannet, men vil returnere til Roma og avvente sin nesten sikre elevasjon til kardinalatet».[8]

The Times rapporterte også at nuntien akkreditert til Paris ville bli internuntius for den eksilregjeringen for å unngå å formelt erstatte Cortesi.[9] Msgr. Alfredo Pacini ble utnevnt til chargé d'affaires mens eksilregjeringen forble i Paris, og erkebiskop William Godfrey tok over som chargé d'affaires da eksilregjeringen ble tvunget til å flytte til London i 1940. [10]

Vatikanet forsøkte å få nazistene til å gi grønt lys for Cortesis retur – som en «apostolisk visitator» (i denne sammenheng et skritt under anerkjennelsen av suverenitet).[5]

Fra Romania organiserte Cortesi et hjelpearbeid til Polen.[5]

Cortesi ankom til slutt Roma, og etterlot Cesare Orsenigo, nuntius til Tyskland, som de facto pavelig sendemann til Polen.[11] Den 1. november 1939 ble Orsenigos myndighet av paven formelt utvidet til Polen.[12]

Ved slutten av andre verdenskrig var det Sovjetunionen reelt styrte i Polen, og Cortesi, fortsatt formelt nuntius til Polen siden 1939, var de ikke interessert i å la komme tilbake.

Erkebiskop Filippo Cortesi døde den 1. februar 1947 i Roma i en alder av 70 år, som den siste nuntius til Polen før opprettelsen av den republikk som ble virkeliggjort i 1989.

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Blet, Pierre, and Johnson, Lawrence J. 1999. Pius XII and the Second World War: According to the Archives of the Vatican. Paulist Press. ISBN 0-8091-0503-9.
  • Gallagher, Charles R. 2008. Vatican Secret Diplomacy. Yale University Press. ISBN 978-0-300-12134-6.
  • Spector, Robert Melvin. 2004. World Without Civilization. University Press of American. ISBN 0-7618-2963-6.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ New York Times. 1934, 7. februar "To Aid Wounded Exchange". s. 11.
  2. ^ Jerzy Szapiro. 1939, May 10. "Poland Skeptical of Mediation Plan". New York Times. s. 17.
  3. ^ Camille M. Cianfarra. 1939, 22. juni. "Poland Answers Pope's Peace Plea". New York Times. s. 12.
  4. ^ Edward A. Morrow. 1949, 7. september. "Poland's Press Replies to Pope". New York Times. s. 11.
  5. ^ a b c Gallagher, 2008, s. 95.
  6. ^ a b New York Times. 1939, 23. september. "Future of Poland Worries Vatican". p. 5.
  7. ^ 1939, 4. oktober. "Pope May Recognize Poles' Paris Regime". s. 11.
  8. ^ a b New York Times. 1939, 8. oktober. "Pope Recognizes the Polish Regime". s. 34.
  9. ^ Herbert L. Matthews. 1939, 22. oktober. "Italians Abandon Hopes for Peace". New York Times. s. 4.
  10. ^ Charles Chotkowski. 1989, August 1. "Vatican-Poland Ties Continued in Wartime". New York Times letter to the editor. s. A18.
  11. ^ Spector, 2004, s. 517.
  12. ^ Blet and Johnson, 1999, s. 72.
  13. ^ http://www.catholic-hierarchy.org cortf, lest 2. oktober 2021

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Filippo_Cortesi&oldid=24815847»