Mariano Rampolla del Tindaro
| Mariano Rampolla del Tindaro | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. aug. 1843[1][2][3][4] Polizzi Generosa | ||
| Død | 16. des. 1913[1][4][5] (70 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1866–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia Gregoriana | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1913) | ||
| Gravlagt | Santa Cecilia in Trastevere | ||
| Medlem av | Kongregasjonen for troslæren (–1910) | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Mariano Rampolla del Tindaro (1843–1913) var en av Den katolske kirkes kardinaler.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Mariano Rampolla del Tindaro ble født på Sicilia som sønn av grev Ignazio Rampolla av Tindaro og hans hustru Orsola Errante. Rampolla begynte på Vatikanseminaret i 1856, og i 1861 fortsatte han sin presteutdannelse ved Collegio Capranica med studier ved det pavelige universitet Gregoriana. Etter å ha tilegnet seg betydelig innsikt i orientalske anliggender ble han sendt til Pontificia Ecclesiastica Academia for å forberedes til tjeneste for den romerske kurie.
Prest, pavelig diplomat
[rediger | rediger kilde]I 1866 ble Rampolla presteviet, og innehadde da blant en doktorgrad i utroque iure, dvs. både sivil- og kirkerett, fra Gregoriana.
Etter to år ved nuntiaturet i Spania ble han i 1877 sekretær for Kongregasjonen for troens utbredelse for de orientalske riter (nå innlemmet i Kongregasjonen for Østkirkene), og i 1880 sekretær for Kongregasjonen for troens utbredelse.
Erkebiskop, nuntius
[rediger | rediger kilde]I 1882 ble han utnevnt til titularerkebiskop av Heraclea in Europa, og bispeviet av kardinal Thomas Howard. Samme år ble han nuntius til Spania.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Ved konsistoriet i mars 1887 ble han kreert til kardinalprest, med Santa Cecilia som tittelkirke, og 2. juni samme år ble han kardinalstatssekretær. Han fikk en bestemmende innflytelse på Pavestolens politikk overfor statene, hvis primære anliggende og problem for pavedømmets forhold til den italienske regjering. Pavestolen søkte en stund en tilnærmelse til Italia, men det lyktes ikke kardnal Rampolla å finne noen løsning med italienerne.
Det dårlige forhold mellom Den Hellige Stol og den italienske stat innvirket også negativt inn på kirkens relasjoner til de sentraleuropeiske makter, særlig etter inngåelsen av Trippelalliansen i 1882. Som konsekvens av det dårlige forhold til Østerrike søkte dermed Rampolla mer nærhet til Frankrike og Spania, hvorved hans tidligere virke i Madrid kom han til nytte og gode. Ved dette klarte han å bevare en viss handlingsfrihet for Kirken, skjønt han pådro seg (personlig) en visst misbehag fra regjeringene i Berlin og Wien.
En annen av kardinal Rampollas utenrikspolitiske motstandere var den russiske tsar Aleksander III, som hadde ønsket seg at kardinalstatssekretærvervet skulle gått til kardinal Serafino Vannutelli. Hann hadde assistert ved tsarens kroningsseremoni i Moskva i 1883, og i motsetning til Rampolla hadde han ikke noe i mot ønsket om å innføre russisk språk i den polsk-katolske liturgi.[6]
Da pave Leo XIII døde i 1903 ble det alminnelig forventet at Rampolla skulle bli valgt til pave. Hans kandidatur syntes å være i medvind, inntil det siste øyeblikk, sa den østerrikske keiser Franz Joseph I nedla sitt veto jus exclusivae under konklaven. (det var tre europeiske herskere av katolske land som hevdet en slik vetorett: Østerreike, Frankrike og Spania.) Kardinal Jan Puzyna de Kosielsko, fyrsterkebiskop av Kraków, fremsatte dette veto på vegne av den østerrikske keiser. Rampolla skulle da egentlig allerede ha fått mange nok stemmer til å ble valgt. (New York Times hevdet i 1913 at Rampolla hadde fått 62 stemmer, men det er tvilsomt ettersom dette var det totale antall kardinaler som stemte og det ville i så fall ha betydd at han og den polske biskop også hadde stemt slik.) Den som ble valgt i stedet ble så kardinal Giuseppe Sarto (Pius X), og en han første offisielle handlinger var den 20. januar 1904 å avskaffe den vetoretten som var blitt påberopt.
Etter sitt nederlag ved pavevalget i 1903 var kardinal Rampolla en mer kraftløs kuriekardinal under pave Pius X' pontifikat - kirkepolitisk var han nå på sidelinjen. Den nye paven misetenkte ham for franske sympatier i den utbrytende kirkekrisen i Frankrike, og da trakk Rampolla seg bort fra de diplomatiske sysler ov viet seg til det pastorale arbeide ved Peterskirken, til andaktsøvelser og forfatterskap.
Han klarte ikke å samarbeide med sin etterfølger Rafael Merry del Vals skarpe antimodernisme som preget kirken i tiden fra 1903. Rampolla mente at den lammet meget og mangt. Merry del Val hadde vært konklavets sekretær, og umiddelbart etter pavevalget var han blitt Rampollas etterfølger som statssekretær, og ble kreert til kardinal etter to måneder. Rampolla forble forsåvidt holdt i aktelse. Og i 1909 ble han elevert til første sekretær (leder) for Det hellige officium som var blitt omorganisert i 1908, og i 1910 utnevnt til president for det pavelige St. Thomas-akademi. I den spanske kirkekrise i 1910 begynte paven artter å rådspørre ham om hans diplomatiske innsikter, men døden brøt av hans stigende innflytelse.
Han døde i Roma 16. desember 1913, og ble først gravlagt på kirkegården Campo Verano. I 1929 ble hans legeme overført til kirken Santa Cecilia in Trastevere.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1767
- Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819
- Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775-1856) *1822
- Kardinal Carlo Sacconi (1808-1889) *1851
- Kardinal Edward Henry Howard of Norfolk (1829-1892) *1872
- Kardinal Mariano Rampolla del Tindaro (1843-1913) *1882[7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 2583, besøkt 5. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Mariano Rampolla, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id rampolla-mariano, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Mariano Rampolla, SNAC Ark-ID w6p011tk, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 10709670c, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ katolsk hierarki ID ram[Hentet fra Wikidata]
- ^ Rampolla Will Not Be Forced Out Arkivert 1. mai 2016 hos Wayback Machine. i The Chicago Sunday Tribune av 22. februar 1891, lest 15. september 2015 (PDF P.4)
- ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/ram.html, lest 20. desember 2020
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bräuer, Martin (2014). Handbuch der Kardinäle: 1846-2012. De Gruyter. ISBN 978-3-11-026947-5.
- Burkle-Young, Francis A. (2000). Papal Elections in the Age of Transition 1878-1922. Lanham: Lexington Books. ISBN 0-7391-0114-5.
- Cerami, Calogero. La figura e l'opera del cardinale Mariano Rampolla del Tindaro (Caltanissetta: S. Sciascia, 2006)[Storia e cultura di Sicilia, 19].
- Chadwick, Owen (2003). A History of the Popes, 1830-1914. New York-London: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-926286-1.
- Frei, Peter. Die Papstwahl des Jahres 1903, unter besonderer Berucksichtigung des osterreichisch -ungarischen Vetos (Bern/Frankfurt a. Main 1977).
- Larkin, Maurice. Church and State after the Dreyfus Affair: The Separation Issue in France (New York: Harper & Row, Springer, 1974), 40-89; 117-133.
- Lonyay, Graf Karoly (1950). Rudolf; the tragedy of Mayerling. London: H. Hamilton.
- [Mathieu, Cardinal François Désiré]. Les derniers jours de Léon XIII et le Conclave, par un Temoin (Paris: Librarie Victor Lecoffre 1904), 98-115.
- Sinopoli di Giunta, G. Pietro. Il Cardinale Mariano Rampolla del Tindaro (Rome: Vatican Press, 1923).
- Pollard, John (20. juni 2005). Benedict XV: The Unknown Pope and the Pursuit of Peace. London: A&C Black. ISBN 978-0-86012-408-5.
- Trincia, Luciano (2004). Conclave e potere politico: il veto a Rampolla nel sistema delle potenze europee, 1887-1904. Roma: Studium. ISBN 978-88-382-3949-6.
- Various (1967). The World Book Encyclopaedia:Q-R (Volume 16).
- Waal, Anton de (1915). Benedict XV. Hamm: Breer & Thiemann.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church
- René Schlott: Papstwahl damals: Das letzte Veto, zur Papstwahl 1903, EinesTages-Artikel 4. august 2008