Hopp til innhold

Historikerstreit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den tyske historikerstriden, Historikerstreit, var en disputt blant vesttyske historikere i slutten av 1980-årene. Striden dreide seg om hvordan nazitiden og holocaust burde fremstilles i tysk historieskriving, samt hvilken betydning dette hadde for tyskernes selvbilde. Striden hadde bakgrunn i Bitburg-saken, der USAs president Ronald Reagan og forbundskansler Helmut Kohl 5. mai 1985 (rett før 40-årsjubileet for Tysklands kapitulasjon) besøkte den tyske militære gravlunden i Bitburg, der også 49 SS-mannskap er gravlagt.[1][2][3][4]

Striden ble utløst av Ernst Noltes artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) i 1986. Jürgen Habermas var den viktigste motpart debatten som særlig foregikk i form av innlegg i Die Zeit og FAZ. Joachim Fest og Eberhard Jäckel deltok i debatten. Skillelinjene i debatten var for en stor del politisk mellom konservative (Nolte, Andreas Hillgruber) og venstreorienterte (Habermas).[5][6][7][8][9]

Ernst Nolte med flere

[rediger | rediger kilde]

Striden ble utløst av Ernst Noltes artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung i 1986. Nolte argumenterte med at holocaust ikke var unikt og at Tyskland som nasjon derfor ikke skulle bære særlig skyld. Nolte viste blant annet til Stalins utryddelse av kulakkene og massemordet under Pol Pots regime. Nolte hevdet at holocaust i hovedsak ikke skilte seg fra andre folkemord, bortsett fra bruken av gasskamre. Han hevdet også at holocaust var en reaksjon på eller etterligning av massedrapene i Sovjetunionen. Nolte fremholdt at Gulag kom før Auschwitz og at Stalins "klassemord" var en forgjenger for holocaust. Nolte hevdet langt på vei at Stalins terror var årsak til holocaust og at Stalins terror var verre. Det var ingen uenighet om holocausts faktiske omfang eller metodene brukt i massemordet. Striden handlet i hovedsak om hvorvidt holocaust var en unik hendelse.[5][6][7][8][9] Hillgruber var litt mindre apologetisk enn Nolte, men hans bok Zweierlei Untergang ("To slags undergang", 1986) trakk en paralell mellom tyskernes lidelser under den fremrykkende røde arme i krigens sluttfase og holocaust.[10]

Nolte mente at holocaust i ettertid har blitt betraktet som unikt i en overdreven grad og burde i stedet jevnføres særlig med bolsjevikenes overgrep etter revolusjonen og i mellomkrigstiden samt den røde hærs atferd ved fremrykking gjennom Polen og Østprøyssen.[11]

Michael Stürmer, da Helmut Kohls rådgiver, støttet Nolte.[5]

Habermas med flere

[rediger | rediger kilde]

Mot Nolte og Hillgruber sto folk på den politiske venstresiden blant andre Jürgen Habermas og Eberhard Jäckel.[11] Habermas fremholdt at Nolte og Noltes meningsfeller drev revisjonisme og relativiserte holocaust ved å sammenligne med bombingen av Dresden.[5][6][7][8][9] Habermas mente at Noltes og Hillgrubers revisjonisme var skandaløs og betraktet dette i en bredere kontekst med en ny tysk nasjonalisme og legitimering av Forbundsrepublikken dens utenrikspolitikk.[12] Habermas fremholdt at under holocaust skjedde utryddelsen av mennesker bare for utryddelsens skyld.[13]

Historikeren Omer Bartov skrev i New Republic 29. april 1996: «Det som var – og er – uten sidestykke ved Holocaust (...) var den industrielle drepingen av millioner av mennesker i dødsfabrikker, beordret av en moderne stat, organisert av et pliktoppfyllende byråkrati, og støttet av et lovlydig, patriotisk, «sivilisert» samfunn».[14] Bartov hevdet at Nolte og Hillgruber forsøkte å «normalisere» den tyske fortiden ved å fremstille holocaust som en reaksjon på Sovjetunionen. De krevde «empati» for Wehrmachts forsvar, i dets forsøk på å stoppe den «asiatiske flommen» inn i Europa.[15]

Som svar til den tyske filosofen Ernst Nolte som hevdet at holocaust ikke var unikt, skrev den tyske historikeren Eberhard Jäckel i 1986 at «det nasjonalsosialistiske drapet på jøder var unikt fordi aldri før hadde en stat med autoriteten til en ansvarlig leder bestemt og annonsert at en spesifikk menneskelig gruppe, inkludert dennes gamle, kvinner, barn og nyfødte, skulle drepes så raskt som mulig og deretter gjennomført denne politikken med alle tilgjengelig statlige midler».[16]

Debatten og ettervirkning

[rediger | rediger kilde]

Jürgen Habermas var den viktigste motpart debatten som særlig foregikk i form av innlegg i Die Zeit og FAZ. Joachim Fest og Eberhard Jäckel deltok i debatten. Skillelinjene i debatten var for en stor del politisk mellom konservative (Nolte, Andreas Hillgruber) og venstreorienterte (Habermas).[5][6][7][8][9] Debatten ble understøttet av fjernsynsprogrammer, avisartikler og tidsskrifter.[17] De ble trykket over 1000 debattinnlegg om saken.[5] Habermas deltakelse i debatten endte til hans fordel og synet formulert av Habermas ble rådende blant annet i forbindelse med gjenforeningen et par år etterpå og i form av holocaustmonumentet i Berlin (2005).[10]

Historikerstriden førte ikke til ny forskning, men enkelte konservative historikere, som Ernst Nolte og Andreas Hillgruber, ble kritisert for å ha en nasjonalistisk tone.[15] Bartov omtalte historikerstriden som et «bakholdsangrep» (engelsk: rearguard action) mot trenden i tysk historiografi.[15] Han bemerket at selv historikere som var kritisk til Wehrmacht tenderte til å skrive historie på tradisjonelt vis, «fra toppen» ved å se på ledernes handlinger.[18] Tendensen hvor sosialhistorikere skrev «historien nedenifra», særlig hverdagslivet, som begynte i 1970- og 1980-årene, åpnet nye forskningsområder, ved å se på erfaringene til vanlige tyske soldater.[18] Slike studier synes å bekrefte at propagandabildet av en bokstavelig talt under-menneskelig fiende som Wehrmacht kjempet mot på østfronten var bredt akseptert av vanlige soldater. Det ledet til hva Bartov kalte «barbariseringen av krigføringen».[19] Historikerstriden bidro ikke med ny forskning, men innspillene til de «revisjonistiske» konservative historikerne, som Ernst Nolte og Andreas Hillgruber, ble farget av en sint, nasjonalistisk tone, ifølge Bartov.[15] Holocaust hadde for høyresiden i Tyskland blitt et irriterende tabu og et hinder for å fri Tyskland fra byrden av historisk skyld og muligheten til å gjenreise nasjonal stolthet.[13] Charles Maier hevdet at det unike ved holocaust var forsøket på å drepe alle jøder samt den presisjonen dette ble gjennomført.[20]

Striden blusset opp i ny variant på 2020-tallet ("Historikerstreit 2.0")[10] med utgangspunkt på den politiske venstresiden der det hevdes at holocaust var en fortsettelse av en lang historie med rasisme, fordrivelse og utrydning.[13] Den nye striden ser holocaust i lys av kolonialismen samt Israel/Palestina. I 2021 arrangerte filosofen Susan Neiman og historikeren Michael Wildt et 35-års jubileum for den opprinnelige historikerstriden.[10] Saul Friedländer avviste i 2021 sammenligningen mellom holocaust og overgrepene utført av de vesteuropeiske kolonimaktene.[21] Den tyske forfatteren Maxim Biller (født 1960) stilte i 2021 spørsmål hvorfor det var blitt på moten å bagatellisere mord på 6 millioner mennesker.[22]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bartov, Omer (1997). «German Soldiers and the Holocaust: Historiography, Research and Implications». History and Memory. 9 (1/2): 162–188. doi:10.2979/HIS.1997.9.1-2.162. 
  • Wette, Wolfram (2007). The Wehrmacht: History, Myth, Reality. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-02577-6. 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Weinraub, Bernard; Times, Special To the New York (6. mai 1985). «REAGAN JOINS KOHL IN BRIEF MEMORIAL AT BITBURG GRAVES». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. januar 2025. 
  2. ^ Lipstadt, Deborah E. (1987). «The Bitburg Controversy». The American Jewish Year Book. 87: 21–37. ISSN 0065-8987. Besøkt 11. januar 2025. 
  3. ^ Kailitz, Steffen (2009). «Der „Historikerstreit" und die politische Deutungskultur der Bundesrepublik Deutschland». German Studies Review. 2. 32: 279–302. ISSN 0149-7952. Besøkt 11. januar 2025. 
  4. ^ Hilberg, Raul (2020). The Anatomy of the Holocaust: Selected Works from a Life of Scholarship. 8 (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78920-355-4. 
  5. ^ a b c d e f Eisenträger, Stian (18. august 2016). «Mannen som utløste den store striden om Tysklands nazi-fortid er død». VG (på norsk). Besøkt 26. februar 2025. 
  6. ^ a b c d Rabinbach, Anson (1988). «Editor's Introduction». New German Critique. 44: 3–4. ISSN 0094-033X. Besøkt 11. januar 2025. 
  7. ^ a b c d Torpey, John (1988). «Introduction: Habermas and the Historians». New German Critique. 44: 5–24. ISSN 0094-033X. doi:10.2307/488143. Besøkt 11. januar 2025. 
  8. ^ a b c d Simensen, Jarle (1999). Tyskland – Norge. [Oslo]: Tano Aschehoug. ISBN 8251838576. 
  9. ^ a b c d Gundersen, Hege (2005). Historisk og fiktivt. [Oslo]: Unipub. 
  10. ^ a b c d Rothberg, Michael (1. desember 2022). «Lived multidirectionality: “Historikerstreit 2.0” and the politics of Holocaust memory». Memory Studies. 6 (på engelsk). 15: 1316–1329. ISSN 1750-6980. doi:10.1177/17506980221133511. Besøkt 26. februar 2025. 
  11. ^ a b Eley, G. (1988). Nazism, politics and the image of the past: Thoughts on the West German Historikerstreit 1986–1987. Past & Present, nummer 121, side 171–208.
  12. ^ Leaman, Jeremy (1. november 1988). «The decontamination of German history: Jürgen Habermas and the ‘Historikerstreit’ in West Germany». Economy and Society. 17 (4): 518–520. ISSN 0308-5147. doi:10.1080/03085148800000022. Besøkt 26. februar 2025. 
  13. ^ a b c Svensson, Mats O. (25. oktober 2021). «Bye, bye Shoah». Vagant. Besøkt 26. februar 2025. 
  14. ^ Robert Gellatny: Lenin, Stalin og Hitler(s. 470), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-12821-8
  15. ^ a b c d Bartov 1997, s. 171.
  16. ^ Maier, Charles (1988): The Unmasterable Past, Cambridge: Harvard University Press, ss. 53
  17. ^ Wette 2007, s. 269.
  18. ^ a b Bartov 1997, s. 167–168.
  19. ^ Bartov 1997, s. 168.
  20. ^ Bartov, Omer (1992). Baldwin, Peter, red. «Time Present and Time Past: The Historikerstreit and German Reunification». New German Critique. 55: 173–190. ISSN 0094-033X. doi:10.2307/488296. Besøkt 26. februar 2025. 
  21. ^ Friedländer, Saul (10. juli 2021). «Holocaustgedenken: Ein fundamentales Verbrechen». Die Zeit (på tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 26. februar 2025. 
  22. ^ Biller, Maxim (4. september 2021). «Holocaust-Verharmlosung: Die neuen Relativierer». Die Zeit (på tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 26. februar 2025. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Historikerstreit&oldid=24995680»