Hopp til innhold

Aksjon Reinhardt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aksjon Reinhardt
DeltakereNazi-Tyskland
LandNazi-Tyskland
Startdato1942
Sluttdatonovember 1943
Aksjon Reinhardt på Commons

Aksjon Reinhardt (Aktion Reinhard, Einsatz Reinhard, Aktion Reinhardt eller Einsatz Reinhart på tysk) var kodenavnet som ble gitt til den nazistiske planen om å myrde polske jøder i Generalguvernementet i Polen i perioden mars 1942[1] til november 1943, og markerte begynnelsen av den mest dødelige fasen av holocaust; bruken av tilintetgjørelsesleirer.[1]

Korrekt stavemåte er Reinhardt, men på skriv fra Hermann Höfles kontor i Lublin er det konsekvent feilstavet Reinhart, muligvis fordi Höfle hadde vansker med rettskrivning.[2] Leder for operasjonen, Odilo Globocnik, skrev av og til Reinhard.[3] Globocnik ble assistert av Höfle, Georg Michalsen og Ernst Lerch.[4][5]

Perioden august–oktober 1942 var den mest dødelige under holocaust da nær 15 000 ble drept daglig i gjennomsnitt. Lewi Stone anslår at 25 prosent av alle drapene under holocaust skjedde i løpet av disse 100 dagene, og en stor del av disse drapene var i regi av Aksjon Reinhardt. I drapseffektivitet overgår dette folkemordet i Rwanda som pågikk i 100 dager. Til november 1943 var 1,7 millioner jøder myrdet.[1][6] Trawnikimänner var frivillige rekruttert blant sovjetiske krigsfanger og Volksdeutsche og opplært i Trawniki-leiren et par mil fra Lublin. De spilte en viktig i rolle i gjennomføringen av massedrapene.[6]

Tre av aksjonens dødsleire lå ved elven Bug.
Höfle-telegrammet, oppfanget av britisk etterretning 11. januar 1943.

Da de tre utryddelsesleirene var avviklet flyttet en del av mannskapet, blant annet Globocnik selv, til Trieste der de i drev konsentrasjonsleiren Risiera di San Sabba.[7]

Historie

[rediger | rediger kilde]
HSSPF Odilo Globocnik ledet operasjonen.

Den opprinnelige betegnelsen var Einsatz (= innsats) og brukt fra juni 1942 og ut 1942. Belzec, Sobibor og Treblinka ble omtalt som leirer tilhørende Einsatz Reinhardt. Betegnelsen Aktion dukket første gang opp i september 1942. Globocnik og Himmler tok i bruk benevnelsen Aktion i 1943. Witte og Tyas understreker at operasjonen hadde navn etter Reinhard Heydrich som ble drept i et attentat 4. juni, og at kodenavnet ble tatt i bruk etter dette. Heydrich hadde tidligere stavet fornavnet som «Reinhardt».[3]

Noen kilder angir oktober 1941 som begynnelsen på aksjonen.[1] Himmler besøkte 19. juni Lublin og fortalte Friedrich-Wilhelm Krüger at innen utgangen av 1942 skulle de fleste jødene i Generalguvernementet være drept; 22. juni begynte massedeportasjoner fra Warszawa-gettoen til utryddelsesleiren Treblinka. Heydrichs fornavn ble til dels (også av ham selv) stavet som «Reinhardt».

[8][9][10]

Muligvis var det i stedet Fritz Reinhardt (1895–1969) som gav navn til aksjonen. Han ble medlem i NSDAP i midten av 1920-årene, og var fra 1930 medlem av Riksdagen. I 1933 ble han SA-Gruppenführer og medlem av staben til Rudolf Hess. Fra 6. april 1933 var han statssekretær i Riksministeriet for finans under Lutz Schwerin von Krosigk. Reinhardts forgjenger i stillingen, Arthur Zarden, hadde vært jøde. Han iverksatte «Reinhardt-programmet» for å nedsette arbeidsledigheten, blant annet ved opprettelsen av Zollgrenzschutz (= tollgrensevakter). Han stod som utgiver av Deutsche Steuerzeitung (= Tysk skattetidende). Verdt å merke seg her er at Fritz Reinhardt signerte alle reguleringer av og vedtak om tiltak mot jøder – i 1942 gjaldt det vedtak om gull stjålet fra drepte jøder. «Reinhardts fond» var tyske bankkontoer for midler stjålet fra konsentrasjonsleirfanger og benyttet til ulike byggeformål, deriblant flere konsentrasjonsleirer. I november 1946 opplyste Rudolf Höss, tidligere kommandant i Auschwitz, under forhør i Kraków at Aktion Reinhardt var kodenavnet for innsamling, sortering og utnyttelse av alt tyvegodset fra konsentrasjonsleirene.[11]

Det er uklart når den tyske okkupasjonsmakten anså Aksjon Reinhardt som fullført. Arbeidet med verdisaker stjålet fra de drepte pågikk til slutten av 1943.[6]

Aksjonen

[rediger | rediger kilde]

I løpet av aksjonen ble så mange som 2 millioner mennesker myrdet i Belzec, Sobibór, Treblinka og Majdanek. Nesten alle de drepte var jøder. I mars 1942 var 20 prosent av jødene myrdet, og 80 prosent var i live i ghettoer og leire. Ett år senere var 80 prosent myrdet og 20 prosent i live.[12] Hovedkvarteret for aksjonen lå i Niecala-gaten 14 i Lublin; på tysk het den Finkstrasse 14.[13]

De første gasskamrene i Belzec var bygget av treverk og Wirth var bekymret for at konstruksjonen ikke ville motstå presset fra et stort antall ofre i panikk. Wirth stanset midt i juni 1942 drapsarbeidet i Belzec for å bygge sterkere gasskamre etter at rundt 100 000 var avlivet i de opprinnelige. Gasskamrene i Sobibór ble tilsvarende utbedret og drapstakten gikk vesentlig opp. I Treblinka ble blant annet taket inne i gasskammeret senket med 60 cm for å redusere behovet for dødelig gass og for at gassingen skulle skje raskere. I den andre fasen i Treblinka (etter utbedring av gasskamrene) anslo Franz Stangl at en transport på 30 jernbanevogner med til sammen 3000 mennesker ble drept i løpet av 3 timer; i løpet en dag på 14 timer arbeid klarte de å drepe 12 000 til 15 000.[14]

Drapstakt i første fasen i utryddelsesleirene[14]
Leir Periode Antall gasskammer Personer per gasskammer Antall drepte i perioden
Belzec mars-juni 1942 3 150-200 100 000
Sobibór may-juli 1942 3 140-160 90 000
Treblinka juli-august 1942 3 450-600 215 000
Drapstakt i andre fasen i utryddelsesleirene[14]
Leir Periode Antall gasskammer Personer per gasskammer Antall drepte totalt
Belzec juli 1942- januar 1943 6 200-250 600 000
Sobibór oktober 1942 - oktober 1943 6 200-250 240 000
Treblinka september 1942 - oktober 1943 10 200-250 700 000

Ledelse og mannskap

[rediger | rediger kilde]

De 96 SS-mennene som iverksatte Aksjon Reinhardt i Polen, ble valgt ut blant de fire hundre ansatte i Aksjon T4 (som iverksatte drap på utviklingshemmede). De fleste hadde alminnelig yrkesbakgrunn som kokker, sjåfører, ufaglærte arbeidere og politimenn. Philipp Bouhler stilte disse til disposisjon for Odilo Globocnik (som var murer). Sentrale SS-menn fra T4 var Erich Bauer, Lorenz Hackenholt, Kurt Franz, Franz Stangl og Christian Wirth.[15]

Det var stilt spørsmål om hvilke egenskaper hos disse 96 som lå til grunn for utvelgelsen. Påfallende mange kom ikke fra Altreich (Gamleriket, det opprinnelige Tyskland). Man kan lure på om valget falt på folk fra utkantområder som Østerrike og Sudetenland nettopp fordi disse var utrygge på sin stilling under nyordningen, og var lettere å presse og true til oppgaver de egentlig ikke ønsket. Mens arkivene over Wehrmacht-staben er bevart, i likhet med storparten av arkivene over SS-personalet, ble papirene på de 96 Aksjon Reinhardt-ansatte, liksom arkivene til fører-kanselliet og Aksjon T4, aldri funnet.[16]

Inntekter til Det tyske rike

[rediger | rediger kilde]

Et foreløpig regnskapsoverslag over Aksjon Reinhardt for perioden 1. april 1942 – 15. desember 1943 viste at Tysklands statsbudsjett hadde fått en ekstra inntekt på 178 745 960 Reichsmark[17] fra beslaglagte penger og andre verdier. SS hadde flere millioner gjenstander fra de drepte.[18] Odilo Globocnik, som da var overført til Trieste, en endelig rapport om aksjonen til Heinrich Himmler. Han skrev at Generalguvernementet hadde vært en spesiell smittekilde som han hadde forsøkt å stanse; han rettferdiggjorde seg ved å tilråde Himmler å vie oppmerksomhet til «eliminering av denne faren». Videre bad han om belønning i form av jernkors til noen av stabsmedlemmene sine, for deres «særlige bedrifter i denne vanskelige oppgaven». Til dette svarte Himmler 30. november 1943: «Jeg uttrykker min takk og min anerkjennelse for de store og enestående bedrifter dere utførte for hele det tyske folk under realiseringen av Aksjon Reinhardt.»[19]

Reichsbahn

[rediger | rediger kilde]
Godsvogn av typen brukt til å transportere over 100 personer i hver. Del av monument i Yad Vashem.

Aksjon Reinhardt samarbeidet tett med Reichsbahn, de tyske jernbaner, som lot tog bestilt til jødetransporter få forrang foran Wehrmachts troppetransporter. Jødedeportasjonene var god forretning, og Reichsbahn tilbød derfor SS spesialpris ved transporter på mer enn 400 jøder: Da gikk alle fra 4 år og oppover til halv pris, mens barn under 4 år ble transportert gratis til sin død. Adolf Eichmanns kontor i Berlin forskotterte betalingen, som deretter ble dekket av midler som var frastjålet jøder. Den eneste deportasjonen Reichsbahn ikke fikk betalt for, var den som fraktet jøder fra Saloniki. Reichsbahn godtok nemlig bare betaling i Reichsmark, mens de tyske okkupantene i Hellas bare kunne tilby drakmer de hadde tatt fra de deporterte – og dengang kunne ikke greske penger veksles inn i annen valuta.[13]

Da Himmler merket at jødedeportasjonene stod i fare for å stoppe opp på grunn av slaget ved Stalingrad, tilskrev han 20. januar 1943 Theodor Ganzenmüller i ledelsen for Rikets transporttjenester, om flere tog. På tross av den desperate militære situasjonen østfronten befant seg i, ble tog stilt til rådighet som bestilt. Dieter Wisliceny, som sammen med Adolf Eichmann arbeidet med deportasjonene, erklærte at forsendelsen av jøder fra Hellas til Auschwitz «ble prioritert høyt nok til å ha forrang fremfor annen godstrafikk». Selv da tyskerne måtte evakuere fra Hellas i juli 1944, og troppene var i en fortvilt situasjon, gikk jødetransportene derfra etter oppsatt rute.[19]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Stone, L. (2019). Quantifying the Holocaust: Hyperintense kill rates during the Nazi genocide. Science advances, 5(1), eaau7292. DOI: 10.1126/sciadv.aau7292
  2. ^ http://hgs.oxfordjournals.org/cgi/reprint/15/3/468.pdf
  3. ^ a b Witte, P., & Tyas, S. (2001). A new document on the deportation and murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942. Holocaust and Genocide Studies, 15(3), 468-486.
  4. ^ Poprzeczny, J. (2004). Odilo Globocnik, Hitler’s Man in the East. McFarland, Jefferson North Carolina.
  5. ^ Perz, B. (2015). The Austrian Connection: SS and Police Leader Odilo Globocnik and His Staff in the Lublin District. Holocaust and Genocide Studies, 29(3), 400-430.
  6. ^ a b c Black, Peter (1. mars 2011). «Foot Soldiers of the Final Solution: The Trawniki Training Camp and Operation Reinhard». Holocaust and Genocide Studies. 1. 25: 1–99. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcr004. Besøkt 9. mars 2022. «The exact date on which the Germans decided Operation Reinhard was complete remains uncertain. Accounting for the booty continued at least until the end of 1943. Within Reinhard's framework, Globocnik, Höfle, Wirth, their colleagues, and their successors killed approximately 1,700,000 Jews,285 and undetermined numbers of Roma, Poles, and Soviet prisoners of war. The administrators claimed to have collected RM 178,745,960.59 in looted valuables.» 
  7. ^ Bartov, O. (red.). (2000). Holocaust: Origins, Implementation, Aftermath. Psychology Press.
  8. ^ «Operation Reinhard (Einsatz Reinhard)». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 13. februar 2022. 
  9. ^ Witte, P., & Tyas, S. (2001). A new document on the deportation and murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942. Holocaust and Genocide Studies, 15(3), 468–486.
  10. ^ Writte, Peter; Tyas, Stephen (1. desember 2001). «A New Document on the Deportation and Murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942». Holocaust and Genocide Studies. 3. 15: 468–486. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/15.3.468. Besøkt 13. februar 2022. «First of all, it has to be stated that Einsatz or Aktion Reinhardt was indeed named after the chief of the RSHA and Göring's "Commissioner for the Total Solution of die Jewish Question in die German Sphere of Influence in Europe," Reinhard Heydrich.» 
  11. ^ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 101), forlaget Pimlico, London, 1995-utgaven, ISBN 0-7129-7447-0
  12. ^ Christopher Browning: The path to genocide, Cambridge 1992
  13. ^ a b http://www.jewishgen.org/Yizkor/schindler/sch012.html
  14. ^ a b c Russell, Nestar (2019). «The Rise of Operation Reinhard». I Russell, Nestar. Understanding Willing Participants, Volume 2: Milgram’s Obedience Experiments and the Holocaust (på engelsk). Springer International Publishing. s. 167–218. ISBN 978-3-319-97999-1. doi:10.1007/978-3-319-97999-1_6. Besøkt 26. mai 2022. 
  15. ^ Bartov, O. (red.). (2000). Holocaust: Origins, Implementation, Aftermath. Psychology Press.
  16. ^ Gitta Sereny: Into that Darkness (s. 225-6)
  17. ^ Sereny, s.101
  18. ^ Michael Burleigh (1994): Death and Deliverance: “Euthanasia” in Germany c. 1900–1945. Cambridge and New York: Cambridge University Press.
  19. ^ a b Lucy Dawidowicz: The war against the Jews 1933-45, Penguin books 1975
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aksjon_Reinhardt&oldid=24465043»