Hopp til innhold

Ion Antonescu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ion Antonescu
Født2. juni 1882[1][2]Rediger på Wikidata
Pitești[3]
Død1. juni 1946[4][5][6][7]Rediger på Wikidata (63 år)
Jilava
BeskjeftigelsePolitiker, militært personell, diplomat Rediger på Wikidata
Embete
  • Romanias statsminister (1940–1944)
  • Chief of the Romanian General Staff (1933–1934)
  • Romanias utenriksminister Rediger på Wikidata
Utdannet vedÉcole spéciale militaire de Saint-Cyr
EktefelleMaria Antonescu
Partipartiløs
NasjonalitetRomania
UtmerkelserJernkorsets ridderkors
Mikael den tapres orden
Den tyske ørns fortjenesteorden
Storkors av Finlands hvite roses orden (1941)[8]
Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1943)[9]
Ion Antonescu på Commons

Ion Victor Antonescu (født 15. juni 1882 i Pitești i Argeș fylke i Romania, død 1. juni 1946 utenfor Jilava i Ilfov fylke)[10] var Romanias statsminister og conducător («leder») under andre verdenskrig, fra 4. september 1940 til 23. august 1944.[10]

Antonescu tilstrebet, som landets leder, stabilitet og han innskrenket forsamlingsfriheten og ytringsfriheten i landet. Antonescus dristigste beslutning var å slutte seg til Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Motivet var blant annet å gjenvinne Bessarabia og Bukovina, som Sovjetunionen hadde annektert 28. juni 1940 etter Molotov-Ribbentrop-paktens hemmelige tillegg.[11] De erobrede og gjenerobrede områdene ble satt under militær administrasjon, som var ineffektiv og katastrofal for befolkningen. Dette utviklet seg til holocaust og Antonescu medvirket slik til folkemord. Sovjetiske styrker brøt gjennom tyske og rumenske stillinger i Bessarabia under Jassy–Kishinev-operasjonen som begynte 20. august 1944. Kong Mikael fikk Antonescu arrestert 23. august, hvorpå Romania gikk over til de allierte.

Han var den første rumeneren til å bli dekorert med Jernkorsets ridderkors.[12]

Antonescu ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser og forræderi.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Antonescu ble født i byen Piteşti, nordvest for hovedstaden București, og han var fra en rumensk-ortodoks øvre middelklassefamilie med en del militær familietradisjon.[13] Han var særlig nær sin mor, Lița Baranga, som også overlevde ham.[14] Faren, en offiser i den rumenske hæren, ville at Ion skulle følge i hans fotspor og sendte ham til infanteri- og kavaleriskolen i Craiova.[13] Her skal Ion Antonescu ha vært klassekamerat med Wilhelm Filderman, den senere aktivisten i det jødisk-rumenske samfunnet, og hvis kontakt med den senere conducător Antonescu skal ha bidratt til å redde mange av hans medtroende.[15] Etter å ha blitt uteksaminert i 1904, sluttet Antonescu seg til den rumenske hæren som sekondløytnant. Han tilbrakte de følgende to årene med videreopplæring innen kavaleriet i Târgovişte.[13] Antonescu skal ha vært ærgjerrig og utålmodig med hensyn til opprykk, og dette ga seg utslag i tøffhet.[16] Senere skulle kombinasjonen av hans tøffe og nådeløse stil, og hans røde hår, gi ham kallenavnet Câinele roșu («Den røde hunden»).[16] Antonescu utviklet også et rykte for å sette spørsmålstegn ved sine overordnede og klaget til nivåene over dersom han mente de tok feil.[16]

Under det rumenske bondeopprøret i 1907 hadde han kommandoen over en kavalerienhet i Galați.[13][16] Det hersker ulike oppfatninger om hva hans rolle var, om han var spesielt aktiv eller tilsvarende det som var vanlig for offiserene.[16][17] I tillegg til å slå ned bøndenes opprør, var hans enhet også aktiv i å undertrykke sosialistiske aktiviteter ved havnen i Galați.[17] Hans håndtering av situasjonen fikk anerkjennelse fra kong Carol I, som sendte kronprinsen, den senere kong Ferdinand I, til å rose Antonescu direkte foran hele garnisonen.[13]

I 1908 ble han forfremmet til løytnant, tok mellom 1911 og 1913 videreutdannelse, og ble uteksaminert som kaptein.[13]

Antonescu deltok i andre balkankrig i 1913 mot Bulgaria, og utmerket seg her slik at han ble tildelt Mikael den tapres orden, Romanias høyeste tapperhetsmedalje, da han tjenestegjorde som stabsoffiser i første kavaleridivisjon i Dobrudsja.[13]

I august 1916 gikk Romania inn i første verdenskrig på Ententemaktenes side. Antonescu ble da stabssjef for general Constantin Prezan.[13] De rumenske styrkene krysset Karpatene og rykket inn i områder som da var en del av Østerrike-Ungarn. Etterhvert gikk imidlertid krigen dårligere og tyske og bulgarske styrker rykket inn i Valakia. Antonescu ble bedt om å utarbeide en forsvarsplan for București.[13] De rumenske myndighetene evakuerte inn i Moldova, og Antonescu, som nyutnevnt major[10] ble operasjonssjef for forsvaret av Moldova. Han bidro til det taktiske opplegget som sikret seier i slaget om Mărășești (juli-august 1917), da rumenerne under general Alexandru Averescu lyktes i å stanse den tyske framrykkingen under generalfeltmarskalk August von Mackensen.[18] Antonescu tilbrakte deretter resten av krigen i Prezans omgivelser.[19]

Mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]
General Antonescu (t.v.) og Capitanul i Jerngarden, Corneliu Zelea Codreanu, ved et skiarrangement i 1935

Etter krigen holdt han seg i den offentlige oppmerksomhet, og argumenterte sterkt for at Romania skulle få overført Transilvania under Fredskonferansen i Paris i 1919. I 1920 ble han oberst[20] og nominert til å bli militærattaché i Paris, men dette møtte motstand fra franskmennene, da han i rapporten fra den franske militære observatøren ble omtalt som «ekstremt forfengelig», «sjåvinistisk» og «xenofobisk», men ble også vurdert til å ha «stor militær verdi»[19] Da en ny attaché skulle oppnevnes i 1922, ble Antonescu igjen foreslått, og denne gangen var det vanskeligere for Frankrike å stoppe dette.[21] På denne tiden tjenestegjorde han i den transilvanske byen Sibiu, hvor hans vanskelige og egenrådige oppførsel vakte stor irritasjon blant hans overordnede.[22]

Som oberstløytnant og militærattaché tjenestegjorde han i Paris fra 1922 og London og Brussel fra 1923.[22] I 1926 vendte han hjem og gikk i en kommandostilling i Giurgiu før han året etter ble sjef for militærakademiet.[20] I 1931 ble han brigadegeneral[20] og fra 1. desember 1933 var han general og sjef for generalstaben.[10] En konflikt med kong Carol II førte til at han måtte gå av i 1934, men han pleiet en nær kontrakt med den ytterste høyresiden i Romania, både Jerngarden, Corneliu Zelea Codreanu og Octavian Goga.[10] Da Goga ble statsminister i 1937, ble Antonescu forsvarsminister, en post han gjentatte ganger hadde forlangt å få.[23]

Kong Carol II etablerte sitt diktatur i 1938, og innledet en hard forfølgelse av Jerngarden,[10] som var blant Antonescus støttespillere. Antonescu gikk da av i protest og ble internert fram til 1940.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Antonescu og lederen for Jerngarden, Horia Sima, i oktober 1940.
Antonescu sammen med Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop (til venstre), januar 1943.
Foto: Bundesarchiv, Bild 183-B23201 / CC-BY-SA 3.0
Ion Antonescu fane som Conducător

Antonescu var vaktsom som landets leder. Han tilstrebet stabilitet og hadde stor tillit til den rumenske hærens kapasitet. Han fjernet Jerngarden fra ledende stillinger i regjeringen og innsatte i stedet sine offiserskollegaer i regjeringen. Han innskrenket forsamlingsfriheten og ytringsfriheten i landet, og pleide et nært forhold til Tyskland. Antonescus dristigste beslutning var å slutte seg til Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941: Motivet var blant annet å gjenvinne Bessarabia og Bukovina samt en seier over bolsjevikene. Angrepet førte til gjenerobring av Bessarabia samt Transnistria, som aldri hadde vært en del av Romania.[24] Med sin store hær, beliggenhet og oljefelter var Romania en viktig alliert for Tyskland, kanskje viktigere enn Italia. Antonescu hadde 10 møter med Hitler fra september 1940 til han ble styrtet. Antonsecu skal i denne forbindelse ha satt seg i respekt hos Hitler og forhandlet hardt om Romanias territorielle interesser.[25]

Da Romania som følge av Craiova-traktaten av 7. september 1940 måtte avstå det sørlige Dobrudsja til Bulgaria og nesten halve Transilvania til Ungarn etter voldgiftkjennelsen i Wien 30. august 1940, presset Tyskland den rumenske kongen til å godta Antonescu som statsminister, og han ble utnevnt 5. september 1940.[20] Han fikk omfattende fullmakter og truet deretter kongen til å abdisere.[10] Demokratiet var under Kong Carol allerede sterkt svekket.[26] Kongen gikk i eksil, først til Spania, deretter til Mexico, Brasil og Portugal.[20][27] Den nye kongen, Mikael, skulle ikke ha noen reell makt, og Antonescu ble conducător («leder»)[10] og dannet regjeringen, blant annet sammen med Jerngarden.[20] Han gjennomførte også store utrenskninger i den politiske og militære ledelsen.[20]

I oktober 1940 tillot Antonescu at tyske soldater opererte på rumensk jord og undertegnet 23. november tremaktspakten som eksisterte mellom Tyskland, Italia og Japan.[10] To dager senere sluttet Romania seg også til den tyskledede Antikominternpakten.[28] Bortsett fra disse forpliktelsene, hadde Romania ikke noe traktatmessig eller formell tilknytning til Tyskland, og alliansen mellom de to landene fungerte som en uformell allianse.[29][30] I 1946 hevdet Antonescu at denne tyskvennlige linjen var en fortsettelse av den tidligere rumenske politikken og at han fulgte den videre for å unngå at landet skulle bli et tysk protektorat.[31]

Jerngarden gjennomførte et opprør 21. til 23. januar 1941 rettet mot Antonescu, ettersom de var uenige i regjeringens jødepolitikk, og det var spenninger i forhold til regjeringen i andre saker også. Opprøret utviklet seg til pogrom mot den jødiske befolkningen. Antonescu utnyttet situasjonen, og med tysk støtte ble Antonescus tidligere forbundsfeller i Jerngarden fjernet fra regjeringen, da de var for ytterliggående for de andre tyskvennlige kretsene, og Antonescu lot hæren knuse Jerngarden.[10][20] Under opprøret ble flere hundre medlemmer av Jerngarden drept eller skadet,[32][33] og 9 000 medlemmer ble internert.[34] Etter dette gikk Jerngarden i oppløsning, hvor ledelsen enten ble fengslet eller flyktet til Tyskland. Der ble de internert i spesialavdelinger i konsentrasjonsleirene Buchenwald og Dachau.[35] Samtidig offentliggjorde Antonescu at han hadde innledet samarbeid med de såkalte Codrenistene, den fløyen av Jerngarden som hadde vært motstander av lederen Horia Sima, og leder av denne fløyen var Corneliu Zelea Codreanus far, Ion.[36] Antonescu prøvde igjen å utvide sitt politiske grunnlag for regjeringen, men hans motstand mot et parlamentarisk system gjorde at han ble avvist.[37]

Romania og områder under rumensk kontroll 1941-1944
Kart over det rumensk-kontrollerte Transnistria-guvernementet

Under den tyske invasjonen av Sovjetunionen, igangsatt 22. juni 1941, deltok rumenske styrker på tysk side. Beslutningen om å delta i invasjonen av Sovjetunionen tok Antonescu på egen hånd, uten å ha konsultert noen, men hadde politisk støtte for dette, bortsett fra det lille rumenske kommunistpartiet.[20] De deltakende rumenske styrkene dannet Hærgruppe General Antonescu under den effektive ledelsen av den tyske generalen Eugen Ritter von Schobert.[38] Romanias deltakelse på østfronten skjedde uten noen formell krigserklæring og ble igangsatt som følge av Antonescus ordre til soldatene om å krysse Prut-elven, som var den tidligere grensen mellom Romania og Sovjetunionen før 1940.[39] Angrepet ble noen dager etterfulgt av omfattende pogromer i Iași, med Antonescus samtykke, der flere tusen jøder ble drept.[40][41]

Både Bessarabia og Nord-Bukovina ble gjenerobret[10] og deretter ble Hærgruppe General Antonescu oppløst 17. juli 1941.[20] For å ha gjenerobret de tidligere områdene fra Sovjetunionen, ble han utnevnt til marskalk, tildelt andre og første klasse av Mikael den tapres orden,[42] og Jernkorsets ridderkors 6. august 1941 av Adolf Hitler personlig.[12] Antonescu var på dette tidspunktet på høyden av sin makt, men videreføringen av krigen utover grensene fra 1940 ble ikke like godt tatt imot i befolkningen og i det politiske liv.[20] Men de rumenske troppene fortsatte felttoget østover langt utover de opprinnelige rumenske områdene. Antonescu argumenterte med at fienden måtte slås helt. To sentrale politikere, Iuliu Maniu og Constantin Brătianu, erklærte at «det rumenske folk vil aldri slutte seg til å videreføre kampene utenfor våre nasjonale grenser».[43]

Holocaust

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Odessamassakren og Holocaust i Romania

De erobrede og gjenerobrede områdene ble satt under militær administrasjon, som var ineffektiv og katastrofal for befolkningen. Dette utviklet seg til holocaust og Antonescu medvirket slik til folkemord. Soldatene massakrerte den jødiske lokalbefolkningen eller deporterte dem øst for Dnestr, der opptil halvparten døde av sult og sykdom. I Romania (hovedsakelig Valakia) ble landets jødiske innbyggere utestengt fra økonomi og politikk og myndighetene beslagla deres eiendommer, men Antonescu avviste tyske krav om å deportere jødene. Han tillot også nødhjelp fra Romania til Transnistria, og han lot flyktninger fra holocaust i Ungarn bli værende i Romania. Etterhvert forsøkte han desperat å trekke landet ut av den stadig verre krigen på Østfronten uten å risikere tysk okkupasjon.[24]

Tyske og rumenske styrker rykket inn i Odessa 16. oktober etter at de sovjetiske styrkene hadde evakuert fra byen. En uke senere eksploderte en tidsinnstilt bombe som sovjeterne hadde satt opp før de evakuerte, og denne bomben sprengte det rumenske hovedkvarteret og drepte 67 personer,[40][44] herunder den rumenske øverstkommanderende, ytterligere 16 andre rumenske offiserer og fire tyske offiserer. Antonescu la ansvaret for bomben på jødene og kommunistene, og i tillegg la han skylden for de rumenske tapene under kampene om byen på de antatt jødiske kommissærene i Den røde armé,[45] og dagen etter ble 5 000 jøder innsamlet og enten skutt i grupper på 30-40 eller hengt. Samme ettermiddag ble 25 000 jøder samlet inn og plassert i fire store lagerbygninger og skutt med maskingeværer gjennom huler i veggene. For å forsikre seg om at ingen overlevde, ble det satt fyr på bygningene. Andre jøder ble samlet i havneområdet, oversprøytet med bensin og satt fyr på. Anslagene for antatt drepte varierer fra 15 000,[46] 25 000,[47] 40 000[48] og til og med opp til 50 000.[49][50]

Områder i Ukraina mellom Dnestr i vest og Søndre Bug i øst mot Reichskommissariat Ukraina, og sør mot Svartehavet ble lagt under rumensk kontroll og kalt Transnistria-guvernementet, med Odessa som administrasjonssted. Dette eksisterte i perioden 19. august 1941 til 29. januar 1944.

Antonescus regime spilte en betydelig rolle i holocaust[51] og fulgte i en mindre omfatning den nazistiske fremgangsmåten med undertrykkelse, forfølgelse og massakre av jøder og sigøynere, hovedsakelig i de østlige områdene som Romania tok tilbake eller okkuperte fra Sovjetunionen (Transnistria) og i Moldova.[52] I henhold til en internasjonal kommisjonsrapport som ble offenliggjort av den rumenske regjeringen i november 2004, var Antonescus fascistiske regjering ansvarlig for mord i ulike former, innbefattet deportasjon til konsentrasjonsleirer og henrettelser utført av den rumenske hæren, politiet og den tyske Einsatzgruppen, på mellom 280 000 til 380 000 jøder i Romania og i krigssonene i Bessarabia, Bukovina og Transnistria.[53]

Krigsslutten

[rediger | rediger kilde]

De rumenske styrkene led store tap, særlig som følge av slaget ved Stalingrad, hvor 115 000 rumenere døde.[54] Da krigen etter hvert gikk dårligere for Tyskland, og troppene måtte trekke seg tilbake, ble det viktig både for Antonescu og den demokratiske opposisjonen å forhindre en sovjetisk okkupasjon av Romania.[55] Da slaget om Romania ble innledet i august 1944, gjennomførte kong Mikael et kupp den 23. august 1944 i samarbeid med opposisjonspartiene og noen høyere offiserer ved at Antonescu ble innkalt til et møte på det kongelige slottet, hvor han ble bedt å undertegne en våpenhvileavtale med de allierte og skifte side i krigen.[20][56] Da Antonescu nektet, ble han arrestert av vaktstyrken.[10] Constantin Sănătescu tok over ledelse av en ny samlingsregjering og Romania gikk over til de allierte.[49][57]

Sovjetiske styrker brøt gjennom tyske og rumenske stillinger i Bessarabia under Jassi–Kishinev-operasjonen, som begynte 20. august. De tyske styrkene i Bessarabia ble omringet og nedkjempet, og omkring 100 000 tyske soldater ble drept og 150 000 tatt til fange. Sovjetiske styrker inntok București 31. august.[58][59][60]

Det ble undertegnet en våpenhvileavtale 12. september 1944, på sovjetiske vilkår,[61] som i praksis var en kapitulasjon overfor Sovjetunionen.[62] Våpenhvilen sørget for at Romania skiftet side i krigen, og erklærte Tyskland krig.[63] De nye myndighetene oppfordret befolkningen til å ta godt imot de sovjetiske styrkene.[49] Den røde armé kunne da rykke raskere gjennom Romania.[61] Romania satte inn sine styrker i kampen mot sine tidligere allierte i kampen om Ungarn og Tsjekkoslovakia.[55] Ved krigens slutt hadde Romania mistet rundt 378 000 militærer og sivile.[64] Det er anslått at kuppet forkortet krigen med så mye som seks måneder.[65]

Antonescu ble holdt i arrest i București-området, og ble deretter overlevert til Sovjetunionen 1. september[20] sammen med en rekke andre som hadde hatt høye posisjoner i hans styre, så som hans nestkommanderende Mihai Antonescu, den tidligere guvernøren av Transnistria-guvernementet Gheorghe Alexianu, forsvarsminister Constantin Pantazi, lederen for gendarmeriet Constantin Vasiliu og politisjefen i București Mircea Elefterescu.[49][66] De ble deretter fløyet til Moskva og holdt internert resten av krigen i et gods utenfor byen, hvor de skal ha fått god behandling[20][49][67] og bevoktet av en SMERSJ-avdeling direkte underlagt Josef Stalin.[49]

Rettsoppgjør

[rediger | rediger kilde]
Antonescus henrettelse 1. juni 1946

I mai 1946 ble Ion Antonescu stilt for et såkalt folketribunal i Romania, en domstol som skulle tilsvare Nürnbergdomstolene i det alliertokkuperte Tyskland.[49][68] Han fikk anklager om krigsforbrytelser, forbrytelser mot freden og høyforræderi.[49][69] Det juridiske rammeverket var hovedsakelig utarbeidet av Lucrețiu Pătrășcanu, som hadde deltatt i kuppet og skulle bli justisminister.[70] Selv om rettsoppgjøret skulle være mest mulig politisk balansert, ble det likevel en helning i retning av kommunistpartiet og de sovjetiske interessene[49][71] (det var også omstridt at lovene fikk tilbakevirkende kraft (ex post facto-beslutninger).[72] Den første av disse rettssakene fant sted i 1945 mot kommandanter ansvarlige for gjennomføringen av Odessamassakren.[73]

Antonescu hadde to offentlige forsvarere som han bare hadde fått snakke med en dag før rettsforhandlingene startet.[74] Han ble funnet skyldig og anket to ganger, under henvisning til at den daværende konstitusjon og lovgivning ikke ga det juridiske rammeverket for rettssaken, og heller ikke idømmelse av dødsstraff i fredstid, samt at det, i strid med våpenhvileavtalen, bare var en av de allierte maktene som var representert og ledet rettssaken.[72] Begge ankene ble avvist etter seks dager.[75] Antonescus advokater og hans mor søkte også kong Mikael om benådning, der de ba om at saken skulle bli ført for Nürnbergdomstolene.[76]

Etter press fra den nye sovjetstøttede statsministeren Petru Groza, støttet kongen henrettelse.[77] Sammen med sine medtiltalte Mihai Antonescu, Alexianu og Vasiliu, ble den tidligere conducător henrettet av en eksekusjonspelotong 1. juni 1946. Henrettelsen ble filmet, og viser at Antonescu nektet å ha bind for øynene og at han hilste ved å ta av seg hatten da skyteordren ble gitt.[78] Henrettelsesstedet, et stykke utenfor byen Jilava og fengselet der, var kjent som Valea Piersicilor («Ferskentredalen»).[49][79] I sitt siste brev til sin hustru anbefalte han henne å trekke seg tilbake til et kloster, og hevdet at kommende generasjoner ville se hans handlinger i et annet lys, og beskyldte rumenerne for å være «utakknemlige».[80]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Antonescu mottok en rekke utmerkelser gjennom sin militære karriere, den høyest rangerte av dem er Mikael den tapres orden, som ble utdelt til ham av kong Ferdinand I personlig under den ungarsk–rumenske krigen av 1919.[81] Han mottok også en rekke andre dekorasjoner fra andre land. Han ble den første rumeneren som ble tildelt Jernkorsets ridderkors, utdelt av Adolf Hitler personlig.[12]

Utmerkelse Land Dato Sted Note Ref
Den militære tapperhetsmedaljen
(første klasse i gull) 		Romanias flagg Kongedømmet Romania 1913 Sørlige Dobrudsja Romanias daværende høyeste militære utmerkelse, som bare ble gitt til en annen offiser i løpet av andre balkankrig. [82]
Mikael den tapres orden
(fikk 3.-1. klasse) 		Romanias flagg Kongedømmet Romania 1919 Tiszaelven, Ungarn Romanias høyeste militære orden. Etter å ha krysset Tiszaelven i Ungarn tok kong Ferdinand Mikael den tapres orden av sin egen uniform og ga den til Antonescu, mens han sa «Antonescu, ingen andre i dette landet vet bedre enn kongen hvor mye vi skylder deg.» [42][81]
Pilot og observatørmerket i gull med diamanter Tysklands flagg Tyskland Juni 1941 Uttdelt for å ære enestående suksesser, gitt til Antonescu av Reichsmarschall Hermann Göring. [42]
Jernkorset
(2. og 1. klasse) 		Tysklands flagg Tyskland 6. august 1941 Berdytsjiv Uttdelt for mot i kamp, samt andre miltære bidrag i kamp. [12]
Jernkorsets ridderkors Tysklands flagg Tyskland 6. august 1941 Berdytsjiv Opprinnelig Tysklands høyeste utmerkelse i anerkjnnelse for sjeldent mot kampsituasjoner eller vellykket militært lederskap under andre verdenskrig. Første rumener som fikk denne utmerkelsen. [12]
Storkorset av Finlands hvite roses orden med sverd Finlands flagg Finland Januar 1942 București En av Finlands høyeste ordener, etablert i 1919 av Carl Gustaf Emil Mannerheim. [83]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online-ID /biography/Ion-Antonescu[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), «Антонеску Ион», besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Munzinger Personen, oppført som Jon Antonescu, Munzinger IBA 00000000737, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 3152[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 8990[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 516[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 511[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d e f g h i j k l «Ion Antonescu». Store norske leksikon. 13. februar 2009. Besøkt 11. april 2015. 
  11. ^ Et Nytt øst-vest skille i Europa?. Oslo: Europa-programmet. 1994. ISBN 8291165068. 
  12. ^ a b c d e Dennis Deletant: Hitler's Forgotten Ally: Ion Antonescu and His Regime, Romania, 1940–1944, sidene 83, 86, 280 og 305, Palgrave Macmillan, London, 2006, ISBN 1-4039-9341-6
  13. ^ a b c d e f g h i Deletant, side 37
  14. ^ Deletant, ss.70, 257
  15. ^ Monty Noam Penkower: The Jews Were Expendable: Free World Diplomacy and the Holocaust, sidene 152-153, Wayne State University Press, Detroit, 1988, ISBN 0-8143-1952-1
  16. ^ a b c d e Delia Radu: «Serialul 'Ion Antonescu şi asumarea istoriei' (episode 1)», BBC rumensk utgave, 1. august 2008
  17. ^ a b Francisco Veiga: Istoria Gărzii de Fier, 1919–1941: Mistica ultranaţionalismului, side 301, Humanitas, București, 1993, ISBN 973-28-0392-4
  18. ^ Deletant, ss.37–38
  19. ^ a b Deletant, s.38
  20. ^ a b c d e f g h i j k l m n Marshal Ion Antonescu, WorldWar2.ro, besøkt 12. april 2015
  21. ^ Deletant, ss.38–39
  22. ^ a b Deletant, s.39
  23. ^ Deletant, side 40-41
  24. ^ a b Lorman, Tom (1. februar 2009). «Hitler's Forgotten Ally: Ion Antonescu and his Regime, Romania 1940-1944». The English Historical Review. 506 (på engelsk). CXXIV: 239–241. ISSN 0013-8266. doi:10.1093/ehr/cen381. Besøkt 2. mars 2020. «Marshal Ion Antonescu is, perhaps, the most controversial figure in modern Romanian history. That country's leader from 1940 to 1944, he was executed, at the end of the war, for ordering Romania's participation in the German invasion of the Soviet Union, and for crimes against humanity. Even, however, before the post-war Communist regime met its own demise, efforts were underway to secure the Marshal's rehabilitation» 
  25. ^ Kaplan, Robert D. «The Antonescu Paradox». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 19. april 2020. «Antonescu met with Hitler no less than 10 times, mainly in Austria and East Prussia, between the fall of 1940 and the summer of 1944, from soon after the Romanian dictator assumed power until a few weeks before his overthrow in a coup. As Deletant notes, “far from being overawed by the Fuhrer,” Antonescu often contradicted him to his face — perhaps the only person ever allowed to do so — speaking his mind fully about Romania’s territorial interests for hours on end, so that Hitler came to respect him from the beginning of their relationship.» 
  26. ^ Deletant, Dennis (2006). «Antonescu and the National Legionary State». I Deletant, Dennis. Hitler’s Forgotten Ally: Ion Antonescu and his Regime, Romania 1940–1944 (på engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 52–68. ISBN 978-0-230-50209-3. doi:10.1057/9780230502093_4. Besøkt 25. april 2020. «King Carol had dismantled the existing political structure, so Antonescu did not have to do so himself.» 
  27. ^ «EXILUL REGELUI CAROL AL DOILEA». www.stelian-tanase.ro (på rumensk). Besøkt 25. februar 2017. 
  28. ^ David Nicholls: Adolf Hitler: A Biographical Companion, side 225, ABC-CLIO, Santa Barbara, 2000. ISBN 0-87436-965-7
  29. ^ Adrian Cioroianu: Pe umerii lui Marx. O introducere în istoria comunismului românesc, side 54, Editura Curtea Veche, București, 2005, ISBN 973-669-175-6
  30. ^ Deletant, ss.62, 92, 275
  31. ^ Deletant, s.51
  32. ^ «The Nizkor Project – The Pre-War Years». Arkivert fra originalen 29. oktober 2013. Besøkt 16. april 2015. 
  33. ^ Ancel, Jean (2002). History of the Holocaust – Romania (på hebraisk). Israel: Yad Vashem. s. 374–75. ISBN 965-308-157-8. 
  34. ^ Final Report - Internation Commission on the Holocaust in Romania Arkivert 1. mars 2012 hos Wayback Machine., besøkt 16. april 2015
  35. ^ Harvey, s.498; Veiga, ss.301–302; Browning, s.212; Deletant, s.87; Morgan, s.188
  36. ^ Zigu Ornea: Anii treizeci. Extrema dreaptă românească ss.329–331, 346–348, Editura Fundaţiei Culturale Române, București, 1995. ISBN 973-9155-43-X
  37. ^ Deletant, ss.68, 301
  38. ^ Deletant, ss.80, 83; Final Report, s.253
  39. ^ Deletant, s.80
  40. ^ a b Delia Radu: «Serialul 'Ion Antonescu şi asumarea istoriei' (episode 2)», BBC rumensk utgave, 1. august 2008
  41. ^ Final Report, ss.120–126, 200, 204, 208–209, 243–244, 285–286, 315, 321, 323, 327–329; Ancel (2005 a), passim; Deletant, ss.130–140, 316–317; Ioanid, s.233; Traşcă, ss.398–399; Weber, s.167
  42. ^ a b c Axworthy, Mark (1992). The Romanian Army of World War II. Osprey Publishing. s. 24. ISBN 1-85532-169-6. ISBN 9781855321694. 
  43. ^ Charles King: The Moldovans: Romania, Russia, and the Politics of Culture, Hoover Institution Press, Stanford, CA, 2000, ISBN 0-8179-9792-X
  44. ^ Final Report, s.151; Traşcă, s.391
  45. ^ Final Report, s.247; Deletant, ss.116–118; Traşcă, ss.386–389
  46. ^ Deletant, s.127
  47. ^ Final Report - Internation Commission on the Holocaust in Romania Arkivert 1. mars 2012 hos Wayback Machine., ss. 150, 152, besøkt 16. april 2015
  48. ^ Traşcă, ss.393, 398
  49. ^ a b c d e f g h i j Delia Radu: «Serialul 'Ion Antonescu şi asumarea istoriei' (episode 3)», BBC rumensk utgave, 1. august 2008
  50. ^ Weinberg, s.239
  51. ^ Bachman, Ronald D.: Romania:World War II, 2, Washington D.C.: Library of Congress.Federal Research Division. OCLC DR205.R613 1990 Arkivert 19. april 2015 hos Wayback Machine..
  52. ^ Hilberg, Raul; Yad Vashem (2004): «Executive Summary: Historical Findings and Recommendations» (PDF). International Commission on the Holocaust in Romania. «Intet land, bortsett fra Tyskland, var involvert i massakrer av jøder i slik omfatning.»
  53. ^ Fugaru, Ilie: Romania clears doubts about Holocaust past, UPI, 11. november 2004
  54. ^ «Înfrânți, dar nu uitați. Românii la Stalingrad». www.historia.ro (på rumensk). Besøkt 6. mars 2020. 
  55. ^ a b Jardar Seim (3. desember 2012). «Romanias historie til 1989». Store norske leksikon. Besøkt 19. april 2015. 
  56. ^ Deletant, ss.241–242; Roper, s.14
  57. ^ Cioroianu, s.55; Deletant, ss.242–243; Roper, s.14
  58. ^ Liedtke, Gregory (2. januar 2015). «Lost in the Mud: The (Nearly) Forgotten Collapse of the German Army in the Western Ukraine, March and April 1944». The Journal of Slavic Military Studies. 1. 28: 215–238. ISSN 1351-8046. doi:10.1080/13518046.2015.998134. Besøkt 3. mars 2020. «With only three of its nine original armored and motorized divisions remaining, the army group, though joined by the remnants of the shattered 20. Panzer Division transferred from Heeresgruppe Mitte, proved incapable of successfully defending itself against the Soviet Jassy-Kishinev Offensive launched on 20 August. Once the Red Army breeched the Axis frontline, the lack of significantly powerful mobile reserves rendered the Germans almost helpless when highly mobile Soviet tank and mechanized units poured through the resulting gaps. As the Axis position collapsed, Romania switched sides and joined the Allies on 23 August.» 
  59. ^ Gebhardt, J. F. (Ed.). (1996). Commanding the Red Army's Sherman Tanks: The World War II Memoirs of Hero of the Soviet Union, Dmitriy Loza. University of Nebraska Press.
  60. ^ Zabecki, David T. The German War Machine in World War II: An Encyclopedia. ABC-CLIO. 
  61. ^ a b «Armistice Negotiations and Soviet Occupation». Country Studies: Romania. US Library of Congress.  |kapittel= ignorert (hjelp)
  62. ^ «Hitler Resorts To 'Puppets' In Romania». The Washington Post. 25. august 1944. Arkivert fra originalen 11. mars 2013. Besøkt 19. april 2015. 
  63. ^ Chant, ss.84–85, 124–125, 303; Gella, s.172; Kelso, s.129
  64. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Zweiter Weltkrieg». www.dhm.de (på tysk). Besøkt 6. mars 2020. 
  65. ^ Constantiniu, Florin: O istorie sinceră a poporului român («En ærlig historie om det rumenske folk»), Ed. Univers Enciclopedic, Bucureşti, 1997, ISBN 973-9243-07-X
  66. ^ Deletant, s.244
  67. ^ Deletant, ss.244, 246; Cioroianu, s.296
  68. ^ Final Report, ss.316, 319–320, 331; Deletant, ss.247–248, 261
  69. ^ Final Report, ss.317–331; Cioroianu, ss.295–296; Deletant, ss.245–261, 346–350; Frankowski, ss.218–219
  70. ^ Ioanid, s.235; Final Report, ss.316–317; Frankowski, s.219
  71. ^ Final Report, ss.313–331; Cioroianu, ss.295–296; Deletant, ss.245–261; Frankowski, ss.218–219
  72. ^ a b Deletant, ss.248, 255
  73. ^ Deletant, ss.172, 248–249, 328. Final Report, s.314
  74. ^ Deletant, s.251
  75. ^ Deletant, ss.248, 261
  76. ^ Deletant, ss.255–257, 349–350
  77. ^ Deletant, ss.256–259, 349–350
  78. ^ Deletant, s.259
  79. ^ Cioroianu, s.296; Deletant, s.259
  80. ^ Deletant, s.260
  81. ^ a b Centrul de Istorie și Civilizație Europeană (Academia Română) (1995). Romanian civilization, Volume 4. Romanian Cultural Foundation; Original: Indiana University Press. s. 95. 
  82. ^ Muzeul Literaturii Române (Romania) (1998). Manuscriptum, Volume 29 (på rumensk). Muzeul Literaturii Române; Original: University of Michigan Press. s. 119. 
  83. ^ Miloiu, Silviu (2008). «The Marshals as Key Symbols of the Romanian – Finnish Cooperation during World War II». Annals of University "Valahia" Târgovişte. Valahia University Press. X (Section of Archaeology and History): 78. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ion_Antonescu&oldid=23846430»