Hopp til innhold

Dachau konsentrasjonsleir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fanger på straffarbeid i 1938
Reichsführer-SS Heinrich Himmler på inspeksjon i 1936 (propagandafoto).
Fangenes brakker, fotografert ved frigjøringen av amerikanske soldater i 1945

Dachau konsentrasjonsleir (på tysk: KZ Dachau eller Konzentrationslager Dachau) ved byen Dachau nord for München var den første konsentrasjonsleiren i det nazistiske Tyskland. Den ble påbegynt 21. mars 1933, knapt to måneder etter Hitlers maktovertakelse,[1] og var i gjennomgående drift i tolv år, mer enn dobbelt så lenge som noen annen leir. Den var prototype og dannet mønster for senere opprettede konsentrasjonsleirer.[2] Dachau-leiren tjente som opplæringssted for SS. Mange av lederne for andre leirer fikk sin opplæring i Dachau, blant andre Rudolf Höss som var kommandant for Auschwitz.[3]:1 Adolf Eichmann, som organiserte mange praktiske sider ved holocaust, hadde også praksis i Dachau. I 1935 bestemte Hitler og Himmler at konsentrasjonsleirer skulle være en fast ordning i nazistaten.[4] I 1937 var det tre hovedleirer i Tyskland: Dahcau, Buchenwald (ved Weimar) og Sachsenhausen (ved Berlin). I Tyskland var Dachau kjent og «Dachau» ble til dels brukt synonymt med internering i konsentrasjonsleir. Etter ordre fra Reinhard Heydrich ble opplæringen holdt i Dachau blant annet for å sikre enhetlig opplæring av personell til konsentrasjonsleirene.[5]

Dachau var opprettet for å internere regimets politiske motstander (kommunister, fagforeningsledere, sosialdemokrater og monarkister) og var i utgangspunktet ikke noen utryddelsesleir. I alt var 206 000 personer internert i leiren i løpet av de 12 årene. Minst 31 951 av fangene skutt og drept eller omkom som følge av forholdene i leiren.[6][1]

Sammen med konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz har Dachau blitt et symbol på nazistenes konsentrasjonsleirer. Leiren ble anlagt av politiet i Bayern som ble ledet av Heinrich Himmler og etter kort tid overtatt av SS.

Hovedleiren var utformet for å huse 8 000 internerte og hele komplekset 20.000. Ved frigjøringen i april 1945 var det 30 000 fanger i hovedleiren og 65 000 i hele komplekset.[6]

Under nazistene 1933-1945

[rediger | rediger kilde]
Theodor Eicke var leirkommandant 1933 til juli 1934. Han ble inspektør for hele konsentrasjonsleirsystemet i 1934. Eicke brukte Dachau som modell for andre leirer. Eicke var en drivkraft i oppbygging av leirsystemet. Uttrykket «Arbeit macht frei» var Eickes påfunn. Han falt ved Kharkov på Østfronten i 1943.[7][8]
Vaktoppstilling i 1933

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Leiren ble anlagt på området til en nedlagt ammunisjonsfabrikk rundt 20 km nordvest for München sentrum umiddelbart etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen på ordre av Heinrich Himmler, som da var blitt utnevnt til politisjef i Bayern. Ammunisjonsfabrikken ble anlagt under første verdenskrig og stengt etter krigen i henhold til Versaillestraktaten. Fabrikkinnmaten ble demontert mens selve byggene ble stående. Anlegget sto ubrukt til 1933 og var ganske forfallent da det ble omgjort til interneringsleir.[1][9][10][11]

Etablering

[rediger | rediger kilde]

Til å begynne med skulle leiren brukes til å sperre inne politiske fanger, framfor alt kommunister og sosialdemokrater, fagforeningsmedlemmer, men også liberale og konservative politikere under påskudd av såkalt «beskyttelsesfengsling» (tysk: Schutzhaft), det vil si en ubegrenset, og ikke domstolsbestemt internering av virkelige og antatte regimemotstandere.[12] Etter at nazistene tok makten i Bayern 9. mars 1933, ble flere tusen sosialister og kommunister satt i «beskyttende forvaring» (5400 var arrestert i Bayern innen midten av april). Fengslene ble raskt overfylte og i løpet av en uke fra 13. mars ble deler av Dachau-fabrikken omgjort til «oppsamlingsleir» for politiske fanger.[13] Formålet med interneringen i leirer som Dachau var å ta knekken på den politiske opposisjonen. Det var offentlig kjent hva som foregikk, og mishandlingen av fanger var ingen hemmelighet. Nazipressen rapporterte begeistret fra leirene.[7]

Theodor Eicke ble leirkommandant i juni 1933. Sommeren 1933 tok nazistpartiet over styringen av Dachau by. Eicke fikk 17 ledere i SA henrettet i Dachau i forbindelse med De lange knivers natt, det var trolig Eicke selv som drepte Ernst Röhm i et fengsel i München. Eicke ble straks forfremmet som belønning.[14]

Leiren åpnet 22. mars 1933 da det ankom rundt 200 innsatte fra Stadelheim-fengselet i München og fra Landsberg fengsel.[13] Himmler kunngjorde i avisen Münchner Neueste Nachrichten at leiren skulle kunne romme opptil 5 000 mennesker, og beskrev den som «den første konsentrasjonsleiren for politiske fanger»[15]«som skulle brukes for å gjenopprette roen i Tyskland.»[16] Partiavisen Völkischer Beobachter rapporterte fra åpningen om «Ein Konzentrationslager für politische Gefangene in der Nähe von Dachau» («En konsenstrasjonsleir for politiske fanger i nærheten av Dachau»).[17] Leiren var omgitt av en høy mur med en ti meter konstant opplyst gate innenfor. Gaten var skilt fra leiren med piggtråd.[18]

I desember 1933 var det 2 600 internerte i Dachau, og i løpet av 1934 falt tallet til 1300. I møte med Hitler i februar 1935 fikk Himmler aksept for å videreføre konsentrasjonsleirene på samme nivå. I juni 1935 fikk Himmler klarsignal til å øke vaktstyrken, og fra april 1936 skulle leirene inn i statsbudsjett for riket. Heydrich begynte i 1936 å klargjøre leirsystemet for en eventuell krig, og Gestapo sammenstilte en liste over personer som skulle interneres i tilfelle krig. I 1937 var listen på 46 000 navn, langt over kapasiteten til leirsystemet på det tidspunktet. Himmler, Eicke og Oswald Pohl planla da helt nye, store konsentrasjonsleirer: Sachsenhausen (skulle erstatte Oranienburg) og Buchenwald. Samtidig begynte ombygging og utvidelse av Dachau-leiren.[19] I 1936 ble en del SS-leirer stengt og erstattet av Sachsenhausen og Buchenwald som ble planlagt og bygget som konsentrasjonsleirer fra grunnen av. I tillegg fungerte Lichtenburg som en ren kvinneleir.[7]

Etterforskning av de første drapene

[rediger | rediger kilde]

Leiren ble anlagt av politiet i Bayern som ble ledet av Heinrich Himmler. SS og kommandanten Hilmar Wäckerle tok snart over styringen av leiren. Wäckerle og SS-mennene skilte ut jøder fra fangene som ankom og ga dem spesielt brutal behandling. Dette toppet seg 11. april 1933 da fire jøder ble banket opp og henrettet med nakkeskudd. Jødene ble trolig skutt fordi de også ble ansett som kommunister. Drapene ble rapportert som «skutt under fluktforsøk». Statsadvokat Josef Hartinger med et team etterforskere besøkte Dachau og de avdekket at de fire var myrdet. Hartinger ville ta ut tiltale mot leirvaktene som var direkte ansvarlige og Wäckerle som medskyldig. Hartinger var klar over hvilken risiko han tok ved å utfordre regimet på denne måten. Mens etterforskningen pågikk. var det tolv nye drap i leiren, og Hartinger undersøkte også disse. Hartinger ønsket å bruke tiltalen til å gjøre forholdene i Dachau offentlig kjent, slik at regimet ville bli tvunget til å bytte ut SS-vaktene med politimenn som var opplært i korrekt fangebehandling. På dette tidspunktet hadde ikke nazistene konsolidert sin makt og var sensitive for negativ omtale. Saken begynte å bli ubehagelig for Himmler som erstattet Wäckerle med Theodor Eicke (Eicke måtte skrives ut fra et psykiatrisk psykehus der en politisk rival hadde fått ham sperret inne). Eicke innførte orden og disiplin i Dachau. Samtidig ble straffesaken Hartinger ønsket å innlede, stanset av Hartingers overordnete (i løpet av 1933 ble i alt 2 250 straffesaker mot SA-menn og 420 mot SS-menn stanset av naziregimet). Nazistene hadde vurdert å drepe Hartinger, men i stedet ble han forflyttet til en mindre viktig stilling i et annet distrikt. Hartinger døde i 1984. Dokumentene fra Hartingers henlagte sak ble etter krigen funnet av amerikanske etterforskere og overlevert til tysk påtalemakt som innledet sak mot de Dachau-vaktene som var i live.[20][21]

Utvidelse og krig

[rediger | rediger kilde]
Amerikansk flyfoto over hele Dachau-anlegget. Selve fangeleiren er til venstre og nedenfor den diagonale linjen. Brakker for vakter og SS for øvrig samt verksteder og SS-sykehuset midt i bildet og til høyre. Jernbanelinjen kommer inn omtrent ved ordet «Camp» like ved sykehuset, der sto «dødstoget» med flere tusen lik da amerikanske styrker frigjorde leiren.
Forbrenningsovn i «Andre krematorium» i brakke X

I 1937 ble helt nye fangebrakker reist og SS-mannskapets del av leiren ble utvidet med nye brakker. Det skulle være plass til to divisjoner SS-personell. Mot slutten av krigen dekket Dachau et område på mer enn 1 kvadratkilometer. SS-leiren huset flere hundre vakter som arbeidet i konsentrasjonsleiren samt flere tusen SS-soldater. SS-leiren hadde et stort sykehus for SS, fabrikker, verksteder og kontorer som administrerte lønn for over 1 million SS-menn. Hele anlegget var fire ganger så stort som selve interneringsleiren.[22] Leiren hadde bakeri, slakteri, maskinfabrikk, trevarefabrikk, skredderverksteder og skofabrikk. Den omfattende produksjonsvirksomheten inne i leiren gjorde den stadig mer uavhengig av den lokale økonomien i og rundt Dachau by.[23]

Den nasjonalsosialistiske terrorpolitikken fikk etterhvert konsekvenser for stadig flere grupper i befolkningen, og i 1930-årene ble også sigøynere, jøder, Jehovas vitner, homofile og kriminelle sendt til Dachau.[trenger referanse] Jøder ble i hovedsak internert der etter krystallnatten i 1938. Etter Krystallnatten var jøder i flertall blant de internerte i leirene. Regimet hadde på denne tiden ikke planer om internering av jøder i stor skala, men trakassering og mishandling av jødene skulle få dem til å forlate Tyskland. Jødene ble raskt sluppet ut og utgjorde tidlig i 1939 en liten del av de internerte.[7] Etter utbruddet av krigen ble personer fra de okkuperte landene sendt til Dachau, inkludert motstandsfolk, jøder og prester (hovedsakelig katolske). Det var 2720 prester internert i leiren.[1] Prester (for en stor del polske) ble overført fra andre leirer og samlet i Dachau fra 1942.[5] Noen av prestene drev i sjelesorg.[5]:238

Dachau var også en sentral leir for fanger fra det kirkelige området. Det fantes egne brakker for prester, og ifølge den katolske kirke skal 3 000 geistlige ha vært holdt fanget der. Blant dem var Karl Leisner og Martin Niemöller.

Etter Krystallnatten ble 10 911 jøder satt i leiren, omkring to tredjedeler[trenger referanse] ble sluppet fri under forutsetning av at de skulle forlate Tyskland.[24] Før 1938 var alle fangene tyske, og det ble da gradvis flere utlendinger ved tysk ekspansjon og utbruddet av krigen. I 1938 kom det i alt 18 000 nye fanger, mange fra Østerrike etter at de hadde motsatt seg annekteringen. Innen sommeren 1939 var fangetallet nede i 5 000.[25] På Himmlers ordre av 5. oktober 1942 om å gjøre alle konsentrasjonsleirer i Tyskland «jødefrie», ble jødene i Dachau deportert til utryddelsesleiren Auschwitz.

Sigøynere ble internert i Dachau fra 1936 og i økende antall fra 1938. Sigøynere fra den ungarsk-okkuperte delen av Slovakia ble internert i Dachau og drept der ifølge Jahn Otto Johansen.[26]

Utover 1940-årene begynte et systematisk massemord i Dachau. Fra oktober 1941 ble sovjetiske krigsfanger deportert til leiren og skutt, minst 10 000 ifølge Eugen Kogon. Det først og fremst offiserer, komsomol-ledere og partimedlemmer som ble henrettet.[5]:137 Fra januar 1942 førte SS rundt 3 000 «invalide» fanger til slottet Hartheim ved Linz, hvor de ble gasset i hjel.[trenger referanse]

Til sammen satt over 200 000 fanger fra mer enn 50 nasjoner i Dachau. Totalt ble det offisielt registrert 31 950 døde, trolig døde langt flere enn dette[11] blant annet i forbindelse med evakueringsmarsjen.[trenger referanse] Fra 1941 ble en del fanger likviderte straks etter ankomst og disse ble ikke registrert. Ved krigens slutt besto fangeleiren av 34 store brakker, hvorav omkring halvparten var innkvartering.[27] I Dachau var brakkene skilt med piggtråd og fangene fikk bevege seg fritt bare på plassen rundt brakken.[28] Fangene ble gjenstand for disiplin med stadige strenge oppstillinger («appeller»), særlig etter rømningsforsøk ble andre fanger straffet på denne måten.[29] Fra høsten 1943 var et bordell i drift i Dachau fangeleir. Bare «germanere», det vil si tyske, norsk og nederlandske fanger (ikke franske), fikk benytte seg av bordellet.[30]

Dachau hadde omkring 50 tilknyttede «uteleirer» for tvangsarbeidere i rustningsindustrien. I 1944 fikk fabrikker knyttet til Dachau store skader av alliert bombeangrep.[5]:199-204 Fra 1941 til 1945 ble det i det sørlige Tyskland etablert 166 «utekommandoer» i form av mindre konsentrasjonsleirer underlagt Dachau.[31]

I september 1944 ble internerte i Natzweiler overført til Dachau. Forholden i Dachau ble kaotiske etterhvert som fanger fra evakuerte leirer ble samlet i blant annet Dachau. Tidligere var det køyer og sitteplasser til alle internerte.[31] Den siste krigsvinteren ble fanger forflyttet fra fremrykkende allierte styrker i vest og øst, og ble samlet i leirene i selve Tyskland og Østerrike. I april 1945 ble flere tusen fanger sendt med tog fra Buchenwald til Dachau, en stor del av disse omkom under transporten.[5]:242 Høsten 1944 ble friske fanger fra den overfylte Dachau overført blant annet til Mittelbau-Dora og Neuengamme til arbeid i krigsindustrien.[32]

Høsten 1944 og vinteren 1945 tiltok den allierte bombingen av München med omland. Fanger fra Dachau ble tvunget til å grave opp og demontere udetonerte bomber (blindgjengere), arbeidet foregikk til dels inn i München sentrum. Dette var et farlig arbeid fordi en del bomber eksploderte mens arbeidet pågikk. Resten av mannskapet måtte da samle sammen kroppsdeler for at antallet som returnerte til Dachau skulle bli riktig. Sekkene med likdeler ble til dels brukt til å smugle våpen og andre gjenstander til den godt organiserte motstandsbevegelsen inne i leiren.[33]

Fra 1939 ble fangene vaksinert mot tyfus og dysenteri (blant annet fordi SS-mannskapet selv fryktet å bli smittet), franske fanger ble fra 1943 også vaksinert mot skarlagensfeber.[5]

I februar 1945 spredte det seg flekktyfus i Dachau. Smitten kan ha kommet fra Auschwitz eller andre leirer i øst. I løpet av februar og mars døde 12 000 fanger av sykdommen. Blant de norske fangene som døde var Per Lie, bror av Haakon Lie.[34]

Den norske fangen Haakon Sørbye var ingeniørstudent og tidligere telegrafist til sjøs. Han klarte å sette sammen en fungerende radiomottaker med deler som andre fanger hadde funnet. Radioen fikk blant annet inn norskspråklig sending fra London og de norske fangene ble vinteren og våren holdt orientert om krigens gang.[35]

I april 1945 var den største gruppen fanger polske, nær 15 000, dernest sovjetiske (13 500) og ungarske (12 000). Det var over 6 000 tyske og østerrikske fanger, 5 700 franske og ellers fanger fra de fleste europeiske land.[36]

Den norske fangen Robert Savosnick skrev at leirlivet ble ledet av politiske fanger som var anstendige. I Dachau ble syke fanger tatt var på og Savosnick ble ikke mishandlet der. De fikk vann og små matrasjoner.[37]

Medisinske eksperimenter

[rediger | rediger kilde]

Tyske forskere utførte medisinske eksperimenter på noen av fangene. Forsøkene i Dachau (som i Auschwitz, Sachsenhausen, Buchenwald og Ravensbrück) ble gjennomført av forskere ved universitetene og ved militære våpengrener, og ikke av leiradministrasjonen selv.[38] Fra januar 1942 fikk hver uke 20 friske, unge fanger injisert malariasmitte slik at forskerne kunne observere sykdomsforløpet og sammenheng med forsøkspersonenes blodtype.[5]:127 Fra 1941 simulerte leger i Luftwaffe konsekvensen av rask opp- og nedstigning ved hjelp av undertrykkskammer. Bevarte dokumenter viser at legene regnet med at forsøkene ville være dødelige. Det var særlig polske og sovjetiske motstandsfolk som ble plukket ut til slike forsøk. Elektrokardiograf registrerte løpende hjertets arbeid og forsøkspersonen ble obdusert straks de var døde, omkring 80 ble drept på denne måten.[5]:129-132

I 1942 ble det gjennomført forsøk med generell nedkjøling i vann på under 10°C, omkring 15 fanger døde. Fra november 1942 ble det nakne fanger holdt ut i kuldegrader mens de ble oversprøytet med vann, av over 200 forsøkspersoner døde over 65. Forsøkene hadde ifølge Kogon ingen praktisk nytte. Hensikten med nedkjølingsforsøkene var å finne frem til den mest effektive behandlingen, særlig for tyske flygere som hadde falt i vannet over Nordsjøen. Forsøkene involverte flere ulike oppvarmingsmetoder.[5]:129-132[39]

Det har i ettertid vært strid om det er akseptabelt å bruke resultatene av disse forsøkene. Noen mener at forsøkene var så grove overgrep at de overhode ikke er til å stole på, andre mener at resultatene brukes til å redde liv. I et forsøk på å skjule forbrytelsen ble det originale notatene fra forsøke ødelagt før leiren ble frigjort av amerikanske styrker. Dokumentasjon ble senere oppdaget i en omfattende korrespondanse mellom forskerne og Heinrich Himmler. Straks etter krigen utarbeidet Leo Alexander en rapport på 200 sider om de medisinske forsøkene i Dachau.[39]

Norske fanger

[rediger | rediger kilde]

Blant de norske fangene var:

I alt ble 380 (eller 379) nordmenn overført fra Natzweiler til Dachau fra september 1944, 125 av 504 nordmenn innsatt i Natzweiler døde der. Halvparten av de omkring 380 norske ble værende i Dachau resten av krigen, 37 av disse døde i Dachau. En del norske ble overført til Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir.[42][48][11] Dachau-administrasjonen var ikke kjent med Nacht und Nebel-systemet og N.N.-fanger overført fra andre leirer fikk derfor større frihet i Dachau. De norske fangene fikk høsten 1944 brevveksle med familien i Norge og noen fikk pakker hjemmefra. Det kom også pakker fra Røde Kors. Glippen ble oppdaget i januar 1945 og det ble stans i brevskrivingen. Nesten alle fangene fra Natzweiler fikk på denne måte gitt livstegn fra seg og de ble registrert i Wanda Hegers kartotek som la grunnlaget for evakueringen våren 1945.[49][11] For de norske fangene var Dachau et bedre sted enn Natzweiler hvor mange kom fra eller tvangsarbeidet i Dautmergen og Ottobrunn som noen ble sendt til. Det var matmangel, men lite slavearbeid og fungerende sykestue.[50]

Frigjøring

[rediger | rediger kilde]
Frigjorte fanger arbeider med å stable lik, 29. april 1945.
Foto: Paul Richard Averitt/US army
Lik i «dødstoget».[51]
Foto: Paul Richard Averitt
SS-menn drept av amerikanske soldater, 29. april 1945.
Foto som trolig viser SS-mannskap (ved murveggen i bakgrunn) henrettet av amerikanske soldater (i forgrunnen), 29. april 1945.[52][53]:11

Evakuering

[rediger | rediger kilde]

De skandinaviske fangene ble evakuert 23. mars 1945 med de hvite bussene i regi svensk røde kors. I alt 20 busser kom til leiren og hver buss forlot stedet med to gestapo-offiserer om bord. Allierte flystyrker kontrollerte på denne tiden det meste av luftrommet over Tyskland og allierte fly lavt over busskolonnen. Etter 30 timer var de kommet til Neuengamme.[54]

Mot slutten av krigen tok Dachau mot fanger fra evakuerte leirer lenger øst. Himmler ga 14. april ordre til leirkommandant Eduard Weiter at leiren skulle tømmes og ødelegges før de amerikanske styrkene nådde frem: Fienden skulle ikke få tak i noen levende fanger. Weiter fryktet straffereaksjon fra de allierte og ignorerte ordren om å drepe fangene om nødvendig. Weiter ville overlevere leiren intakt til amerikanerne med Røde Kors som mellommann. SS-vakter byttet 28. april ut SS-uniformer med sivile klær eller fangedrakter. Da amerikanske styrker nådde frem var det bare 130 bevæpnede vakter i leiren.[53]:7-8

Den 26. april 1945 ble 7 000 fanger tvunget ut på en dødsmarsj videre mot Tegernsee lenger sør.[1] De fleste av disse 7 000 var jødiske. De som ikke var i stand til gå ble skutt og drept på stedet, andre døde av sult og anstrengelse underveis. De overlevende ble befridd fra Tegernsee en uke senere.[6]

SS-mannskapet begynte 28. april å forlate leiren. 29. april befridde amerikanske styrker leiren og de 31 342 fangene der. Dachau var stort sett intakt da den ble frigjort. Leiren var beregnet for rundt 5 000 internerte.[55][56] En del av de frigjorte fangene gikk rundt i området ved fangeleiren på jakt etter fangevoktere og SS-folk som forsøkte å skjule seg i sivilbefolkningen. Blant de befridde fangene var Robert Savosnick fra Norge. Han fikk ikke være med de hvite bussene fordi han var jøde.[37] Ved slutten av krigen var det fortsatt en del tyske fanger som hadde vært der siden 1933.[31] Blant de over 30 000 befridde fangene fra 34 land var det 2 539 jøder hvorav nær halvparten hadde behov for behandling på sykehus.[37]:165

Alliert innmarsj

[rediger | rediger kilde]
Se også: Dødsmarsjene (andre verdenskrig)

På vei inn i leiren fant de amerikanske soldatene 39 jernbanevogner fulle av lik, trolig 3 000 døde. Jernbanevognene, «dødstoget til Dachau», sto delvis utenfor leiren og var en toglast sendt fra Buchenwald vel to uker tidligere. De fleste døde trolig av sult eller sykdom. Langs jernbanesporet lå det et stort antall døde fanger, en del av dem skutt og drept. De amerikanske soldatene fant enkelte levende midt i likhaugene. I en grøft lå omkring to tusen lik som SS ikke hadde rukket å brenne.[55][57][53]:9

Etter frigjøringen døde de svake fangene med takt på omkring 125 daglig.[58] Fra 7. mai skapte en varmebølge akutt behov for å gravlegge de mange døde i leiren. Folk fra byen Dachau ble plukket ut og pålagt å frakte de døde til en massegrav klargjort av SS-mannskap. Rekker av hestevogner lastet med omkring 30 lik hver kjørte gjennom byens gater til gravplassen. Arbeidet pågikk i tre dager. Et annet «pedagogiske» tiltak besto i at 30 ledende personer i Dachau by måtte delta i omvisning i leiren og medlemmer av nazistpartiet måtte grave graver for de omkring 2 000 fangene som døde etter frigjøringen.[59]

Journalister fra den sivile pressen og fra det amerikanske militæres egen avis fulgte med frigjørerne.[55][53]:9 Fotografen Lee Miller og en fotograf fra magasinet Life kom til Dachau konsentrasjonsleir 30. april, dagen etter at den var befridd. Miller tok en serie bilder av likene i jernbanevognene.[60] To dager etter frigjøringen kom en delegasjon på fire medlemmer av den amerikanske kongressen til Dachau. En gruppe på 18 journalister besøkte leiren 3. mai og stablene med lik, i jernbanevognene og rundt omkring i leiren, var akkurat som ved frigjøringen 29. april. Frigjøringen av Buchenwald og Bergen-Belsen to uker tidligere hadde allerede blitt dokumentert av journalister og fotografer. Forholdene i Dachau før krigen var i stor grad kjent internasjonalt gjennom reportasjer blant annet i Manchester Guardian og New York Times.[58]

Etter frigjøringen hevnet fangene seg på SS-vaktene i leiren og drepte minst 20 av disse.[61] Det høyeste anslaget på antall drepte vakter er 550. Noen vakter ble slått i hjel med spader. Amerikanske soldater overlot noen SS-vakter til fangene. Blant de drepte SS-vaktene var enkelte nylig overført til Dachau.[6]

En del av SS-mannskapet i leiren ble drept av amerikanske soldater etter at de hadde overgitt seg. Fire SS-menn som kom de amerikanske soldatene i møte med hvitt flagg ble straks skutt og drept.[6] Amerikanske infanterisoldater henrettet omkring 20 SS-vakter 29. april 1945 straks etter frigjøringen. Dette var den eneste leiren der amerikanske soldater henrettet ubevæpnede vakter uten lov og dom.[62][55] Generalinspektøren for USAs 7. arme innledet 2. mai en gransking av hendelsene i forbindelse med frigjøringen av leiren. Rapporten fra generalinspektøren konkluderte med at SS-menn hadde blitt drept av navngitte amerikanske soldater. Militærlegen, løytnant Howard Buechner ble kritisert for å ikke ha hjulpet de sårede SS-soldatene. General Patton fikk en skriftlig rapport om hendelsen og lot saken ligge. Howard Buechner ga 40 år senere ut boken Dachau: The Hour of the Avenger om hendelsen. Rapporten var hemmeligstemplet til 1991.[6][63]

Ettertid

[rediger | rediger kilde]
Hovedporten like etter frigjøringen av amerikanske soldater i 1945

Til forskjell fra utryddelsesleirene i øst var Dachau var i den amerikanske okkupasjonssonen i det som ble Vest-Tyskland og var lett tilgjengelig for besøkende fra hele verden. Over 20 millioner hadde besøkt leiren fra frigjøringen til 2000. Tidlig på 1960-tallet var antallet årlige besøkende kommet opp i 300 000. Bayerske myndigheter gjorde leiren til offisielt minnested i 1965. Myndigheten rev da ned de historiske bygningene (blant annet brakker for fangene) og satte opp nye i stedet, bare det originale porthuset, vakttårnene og krematoriet ble bevart. Konsentrasjonsleiren dekket opprinnelig et fire ganger så stort areal som den bevarte leiren.[64]

Overlevende medvirket på slutten av 1960-tallet til å utforme et museum og andre minnesmerker på stedet. På 1970-tallet kom det årlig opp mot 1 million besøkende. På slutten av 1990-tallet ble det forholdene for de besøkende omfattende endret med et besøkssenter og egne bussruter fra byen. Godt over halvparten av de besøkende har vært utlendinger. Opprinnelig forsøkte lokale myndigheter å gjøre det vanskelig for besøkende å finne leiren. I 1955 forsøkte byen Dachaus representant i Bayerns Landtag å få vedtatt riving av krematoriet, da dette forslaget falt ble i stedet alle veiskilt til leiren fjernet.[65]

Fra 1945 til 1971 tjente SS-leiren (ved siden av selve interneringsleiren) som kaserne for den amerikanske hæren. I 1971 tok Bayernes politi over anlegget. Politiet rev en stor del av bygningen i årene 1978-1992. En del av kontorlokalene, lager og fabrikkhaller er bevart.[66]

Jernporten med ordene «Arbeit macht frei» ble stjålet i 2014 og gjenfunnet i Bergen i 2016.[67]

Alliert fangeleir

[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske okkupasjonsmakten internerte fra juli 1945 til 1948 opp mot 30 000 personer fra nazistpartiets apparat og fra Wehrmacht i Dachau (US counterintelligence corps war crimes enclosure no. 1). Bayerske myndigheter overtok interneringsleiren i 1948 etter at samarbeidet med den sovjetiske okkupasjonsmakten brøt sammen og forholdene ble normalisert i de tre vestlige okkupasjonssonene. Delstatsmyndighetene i Bayern planla opprinnelig å bruke leiren til fengsel, men tok i stedet leiren i bruk til innkvartering av omkring 2 000 fordrevne fra Tsjekkoslovakia. Bosettingen eksisterte til 1964 og i løpet av denne ble sporene etter konsentrasjonsleiren til dels fjernet (gjerder og piggtråd forsvant, vakttårn ble revet), gatene fikk fast dekke og lys. Bare krematoriet ble stående intakt etter at bayerske myndigheter forsøkte å rive bygget i 1955.[56][7]

Rettsoppgjør

[rediger | rediger kilde]
Se også: Rettsoppgjør etter Holocaust
Noen av de tiltalte i Dachauprosessene, høsten 1945.
Martin Weiss arbeidet i Dachau og andre leirer fra 1933. Han var kommandant for Dachau september 1942-oktober 1943 samt de tre siste dagene før frigjøringen. Han ble dømt i Dachauprosessen og hengt 29. mai 1946.[6][68]

Dachauprosessene (tysk: Dachauer Prozesse; engelsk: Dachau Trials) var 489 militære straffesaker mot 1672 mistenkte krigsforbrytere. Sakene ble gjennomført 1945-1948 av den amerikanske okkupasjonsmakten inne i Dachau som da var gjort om til interneringsleir for mistenkte krigsforbrytere. Sakene ble ført mot blant andre mannskap fra leirene Buchenwald, Flossenburg og Mauthausen i tillegg til Dachau selv. Til forskjell fra Nürnbergprosessen som handlet om rikets toppledere, var de tiltalte i Dachau tjenestemenn på laveste nivå. Domstolen var satt som en amerikansk militærdomstol (dommerne og aktor var offiserer) og ble ført i henhold til amerikanske regler. Sakene ble ført i regi av Judge Advocate General's Departement, den amerikanske hærens juridiske kontor. I henhold til London-avtalen av 8. august 1945 skulle hver av okkupasjonsmakten straffeforfølge mistenkte i hver sine soner. I tillegg ble Det tredje rikes toppledere stilt for retten i Nürnberg ved det internasjonale militærtribunalet. Dachau ble valgt til rettslokale fordi det var den eldste leiren og mange av forbrytelsene hadde skjedd der, dessuten var det egnede bygninger med innlagt vann og fungerende oppvarming.[69][70][71][53]:29

Høsten 1945 var det opp mot 30 000 mistenkte i varetekt i Dachau, mistenkte ble fraktet inn (til dels med fly) fra hele Europa. Etter en første grovsortering var 3500 mulige krigsforbrytere igjen og den amerikanske aktorens oppgave var å identifisere de som skulle tiltales blant disse 3500. De tiltalte ble overrasket da ble informert om sine rettigheter - de skal ha forventet å bli henrettet summarisk.[53]:31-36 Dachau-prosessene hadde et klart pedagogisk formål i avnazifisering av Tyskland. Den amerikanske okkupasjonsmakten la vekt på at sakene skulle gjennomføres på en ordentlig og rettferdig måte. Sakene ble i strid med vanlig praksis gjennomført for grupper av tiltalte.[69]

Den amerikanske aktoren William Denson sto alene for 177 av sakene, noe som var flere saker enn noen annen jurist sto for ved rettsoppgjøret. Av disse ble 132 dømt til døden og dødsstraffen ble fullbyrdet for 97 (ved henging). Ilse Koch var gravid og Denson ba derfor om livstidsdom i stedet for dødsstraff, general Lucius D. Clay omgjorde straffen til fire års fengsel og Koch slapp ut etter to år. Sammenlignet med Nürnbergprosessen fikk sakene i Dachau liten oppmerksomhet fra internasjonale presse. William Denson var da en ung jurist (32 år gammel) som var utenfor USA for første gang. Han hadde tidligere undervis i jus ved den amerikanske krigsskolen i West Point. Han hadde problemer med å forene ondskapen i konsentrasjonsleirene med sin kristelige oppdragelse og tro, og med en grunnleggende skepsis opparbeidet gjennom den juridiske studier, men de omfattende bevisene og vitnemålene overbeviste ham. Denson var svært bitter over at flere dømte fikk straffene kraftige redusert og snakket ikke om Dachauprosessen på flere tiår.[53]:1-4, 20-25[71][70] Straffereduksjoner og løslatelser av dømte skjedde på bakgrunn av den kalde krigen og brudd i samarbeidet med Sovjetunionen.[6]

Jürgen Stroop ble dømt til døden i Dachau, deretter utlevert til Polen som også dømte ham til døden, og fullbyrdet dødsstraffen.

SS-Obersturmbannführer Martin Gottfred Weiss var den siste kommandanten i Dachau fra 26. til 28. april 1945. Han arbeidet i Dachau fra 1933 til 1938 med ansvar tekniske installasjoner som elektrisitet og oppvarming. I årene 1938-1940 var han adjutant og nestkommanderende i leiren. Han ledet oppbygging og drift av Neuengamme. Han var kommandant for Dachau september 1942-oktober 1943, og deretter var han kommandant i Majdanek til mai 1944. Han ble dømt i Dachauprosessen. Aktor la frem bevis for et stort antall henrettelser og mishandling av fanger under Weiss' ledelse og på hans ordre. Aktor la særlig vekt på de medisinske eksperimentene som Weiss hadde godkjent mens han hadde ledelsen. Weiss erkjente at eksperimentene ble gjennomført men hevdet at han ikke hadde noe ansvar fordi ordren gikk direkte fra Himmler til legene som da kunne utføre eksperimentene som de ville. Himmler og Weiss var tilstede da legen Sigmund Rascher gjorde forsøk med å holde fangene nedsenket i kaldt vann. Weiss sto tiltalt sammen med 39 andre som hadde tjenestegjort i leiren. Alle 40 ble dømt for felles medvirkning (engelsk: common design) noe som innebar at de ble dømt for medvirkning ved å ha tjenestegjort i leiren da forbrytelsene ble begått. Av disse fikk 36 dødsstraff, åtte ble senere omgjort til livstid. Weiss og de 27 andre ble hengt i Landsberg fengsel, 29. mai 1946, like ved cellen der Hitler ble holdt på 1920-tallet.[6][72][6][73][74][75] William Denson introduserte begrepet common design fordi han mente sammensvergelse eller forbrytelse mot menneskeheten (som brukt i Nürnbergprosessen) ikke var treffende for personer som selv ikke hadde utformet nazistenes politikk. Prinsippet common design er kjent fra engelsk strafferett. De tiltalte benektet ikke og kjente godt til brutaliteten i leiren. Begrunnelsen var at det var umulig å tjenestegjøre i leiren uten å vite om den systematiske mishandlingen. Aktor argumenterte med at den tiltalte var skyldig dersom vedkommende i utøvelsen av sine oppgaver bidro i iverksettelsen av det brutale systemet i leiren. Dersom den tiltalte for eksempel var nestkommanderende eller SS-lege i leiren var det tilstrekkelig til å dokumentere skyld. Dersom den tiltalte bare var en vanlig vakt måtte aktor bevise at vedkommende hadde brukt sin posisjon til mishandling av fanger.[76][77] Forsvarerne argumenterte med at common design var for vagt.[78] Weiss var tiltalt nummer 1 av disse 40. Da amerikanske styrker nærmet seg leiren forsøkte han å stikk av i sivile klær. Han ble tatt til fange 2. mai.[79]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Jenny Edkins (2001) Authenticity and memory at Dachau, Journal for Cultural Research, 5:4, 405-420, DOI: 10.1080/14797580109367241
  2. ^ Fjelltveit, Ingvild (2. desember 2016). «Historiker: – En symboltung port». NRK. Besøkt 17. januar 2019. 
  3. ^ Dillon, C. (2015). Dachau and the SS: A Schooling in Violence. Oxford University Press, Oxford.
  4. ^ Marcuse 2001, s. 3.
  5. ^ a b c d e f g h i j Kogon, Eugen (1981). SS-staten: de tyske konsentrasjonsleirenes system. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205124922. 
  6. ^ a b c d e f g h i j Bazyler, M. J., & Tuerkheimer, F. M. (2015). Forgotten Trials of the Holocaust. NYU Press.
  7. ^ a b c d e Wachsmann, N., & Caplan, J. (Eds.). (2009). Concentration camps in Nazi Germany: the new histories. Routledge.
  8. ^ Marcuse 2001, s. 25-26.
  9. ^ Marcuse 2001, s. 1-4, 17-25.
  10. ^ Ottosen 1989, s. 178.
  11. ^ a b c d Jonassen, Mari (2000). Hvite busser: med norsk ungdom til Hitlers dødsleire. [Oslo]: Damm. ISBN 8251788943. 
  12. ^ Robert Gerwarth (2014). «Heydrich blir til». Hitlers bøddel - Historien om Reinhard Heydrich. Oslo: Kultur & Historie. s. 113. ISBN 978-82-92870-95-2. 
  13. ^ a b Marcuse 2001, s. 21.
  14. ^ Marcuse 2001, s. 25-27.
  15. ^ Münchner Neueste Nachrichten, 21. mars 1933
  16. ^ Neuhäusler, Johann: What Was It Like in the Concentration Camp at Dachau?: An Attempt to Come Closer to the Truth, Munich: Manz A.G., 1960. s. 7
  17. ^ Ottosen 1989, s. 179.
  18. ^ Berlin, Max (1933). Den brune terror. Oslo: Fram. 
  19. ^ Marcuse 2001, s. 31-34.
  20. ^ Evans, Richard J. (12. mars 2015). «Hitler’s First Victims: And One Man’s Race for Justice by Timothy W Ryback – review». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 12. april 2020. 
  21. ^ Ryback, Timothy W. (3. januar 2012). «Opinion | The First Killings of the Holocaust». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 12. april 2020. 
  22. ^ Marcuse 2001, s. 5-6.
  23. ^ Marcuse 2001, s. 26.
  24. ^ Neurath, P., Stehr, N., & Fleck, C. (2015). Society of Terror: Inside the Dachau and Buchenwald Concentration Camps. Routledge.
  25. ^ Marcuse 2001, s. 35.
  26. ^ Johansen, Jahn Otto (1989). Sigøynernes holocaust. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202119855. 
  27. ^ Ottosen 1989, s. 178-180.
  28. ^ Ottosen 1989, s. 305.
  29. ^ Ottosen 1989, s. 162-163.
  30. ^ Ottosen 1989, s. 298.
  31. ^ a b c Ottosen 1989, s. 181.
  32. ^ Ottosen 1989, s. 222.
  33. ^ Ottosen 1989, s. 287-288.
  34. ^ Ottosen 1989, s. 294.
  35. ^ Ottosen 1989, s. 296.
  36. ^ Ottosen 1989, s. 301.
  37. ^ a b c Savosnick, Robert (1986). Jeg ville ikke dø. [Oslo]: Cappelen. ISBN 82-02-09282-5. 
  38. ^ Ottosen 1989, s. 145.
  39. ^ a b Berger, R. L. (1990). Nazi science—the Dachau hypothermia experiments. New England journal of medicine, 322(20), 1435-1440. DOI: 10.1056/NEJM199005173222006 «There is controversy, however, about the use of the results obtained from those studies. Among the approximately 30 known projects, the controversy has focused most intensely on the experiments involving hypothermia in humans that were performed at the Dachau concentration camp. The debate among scientists and ethicists has spread to the public through the print and broadcast media. Positions range from a total ban to advocacy of the uninhibited use of the material. At one pole, Arnold Relman, editor-in-chief of the Journal, has noted that the Nazi experiments "are such a gross violation of human standards that they are not to be trusted at all" and said that the Journal would not allow citations of the Nazi work. In contrast, Robert Pozos, a physiologist specializing in hypothermia, has advocated the free use of the results, believing that they can advance contemporary research on hypothermia and save lives.»
  40. ^ Christopher Brun. [Bergen]: Brun. 1946. 
  41. ^ Løberg, Sverre (1966). Det jeg husker best. Oslo: H. Aschehoug. 
  42. ^ a b Berge, Ole Odd (1998). I NN-fangers fotspor. Lysaker: Natzweilergruppen. ISBN 8299453615. 
  43. ^ Faremo, Osmund (1997). Takk for livet, Emil. Oslo: Samlaget. ISBN 8252151043. 
  44. ^ & falne 1949, s. 358.
  45. ^ Våre falne: 1939-1945. Oslo: Grøndahl. 1950. 
  46. ^ Våre falne: 1939-1945. Oslo: Grøndahl. 1950. 
  47. ^ Våre falne: 1939-1945. Oslo: Grøndahl. 1951. 
  48. ^ Ottosen 1989, s. 184.
  49. ^ Ottosen 1989, s. 280-281.
  50. ^ Ottosen 1989, s. 293.
  51. ^ «Corpses in a death train in Dachau. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. US Holocaust Memorial Museum. Besøkt 12. august 2019. «Photographer Paul Averitt. Date 1945 April 29. Locale Dachau, [Bavaria] Germany» 
  52. ^ https://collections.ushmm.org/search/catalog/pa5694
  53. ^ a b c d e f g Greene, J. (2007). Justice at Dachau: The Trials of an American Prosecutor. Random House/Broadway Books.
  54. ^ Ottosen 1989, s. 328-330.
  55. ^ a b c d Krzeminski, S. C. (2019). Summary Judgement at Dachau: Exploiting the Massacre of SS Guards by Allied Liberating Troops at Dachau (Doctoral dissertation, Florida Atlantic University). «This research analyzes how American soldiers reacted to the Dachau concentration camp, and offers statistics that counter the arguments made by Holocaust deniers and revisionists. It compares how the Soviets, British, and Americans conducted themselves as they freed other prisoners, and discusses why every camp liberation was dissimilar. Evidence gathered from the liberators who executed the SS disproves the argument that they were premediated killers and emphasizes how unique Dachau’s conditions were on the day of liberation, when compared to other concentration camps.»
  56. ^ a b Marcuse, H. (2001). Legacies of Dachau: the uses and abuses of a concentration camp, 1933-2001. Cambridge University Press.
  57. ^ Dann, S. (Ed.). (1998). Dachau 29 April 1945: The Rainbow Liberation Memoirs. Texas Tech University Press.
  58. ^ a b Marcuse 2001, s. 53-54.
  59. ^ Marcuse 2001, s. 57.
  60. ^ Sliwinski, S. (2010). Visual Testimony: Lee Miller’s Dachau. Journal of Visual Culture, 9(3), 389-408.
  61. ^ «Newly revealed photographs chronicle aftermath of Dachau’s liberation». www.timesofisrael.com (på engelsk). Besøkt 27. juli 2019. 
  62. ^ Mark Celinscak, Hell Before Their Very Eyes: American Soldiers Liberate Concentration Camps in Germany, April 1945. John C. McManus, Holocaust and Genocide Studies, Volume 31, Issue 2, Fall 2017, Pages 322–324, https://doi.org/10.1093/hgs/dcx024. «McManus describes in minute detail a notorious incident that occurred on April 29, 1945 at the Dachau concentration camp. According to the author, men from the 157th Infantry Regiment rounded up a group of SS-men and brought them to a partially enclosed area that had been used for storing coal. American troops opened fire, in less than thirty seconds killing, McManus estimates, twenty to twenty-five unarmed men and wounding many more (p. 102). No one was ever tried for participation in the killings.»
  63. ^ «American soldiers execute SS camp guards who have been lined up against a wall during the liberation of the Dachau concentration camp. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. US Holocaust Memorial Museum. Besøkt 12. august 2019. «American soldiers execute SS camp guards who have been lined up against a wall during the liberation of the Dachau concentration camp. Photographer: Arland B. Musser. Date 1945 April 29» 
  64. ^ Marcuse 2001, s. 1-7.
  65. ^ Marcuse 2001, s. 1-6.
  66. ^ Marcuse 2001, s. 4-9.
  67. ^ Tandstad, Bent (2. desember 2016). «Stole Dachau-skilt funne i Noreg». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 17. januar 2019. 
  68. ^ Dillon, C. (2015). Dachau and the SS: A Schooling in Violence. Oxford University Press, Oxford.
  69. ^ a b Meier, David A. (1. august 2016). «Forgotten Trials of the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (på engelsk). 30: 368–371. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw038. Besøkt 3. august 2020. 
  70. ^ a b Hilton, F. O. (2004). The Dachau Defendants: Life Stories from Testimony and Documents of the War Crimes Prosecutions. McFarland.
  71. ^ a b Kaufman, Michael T. (16. desember 1998). «William Denson Dies at 85; Helped in Convicting Nazis». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 17. januar 2019. «At the time of the trials, Mr. Denson, a 32-year-old West Point graduate, was assigned to the Judge Advocate's Office in Europe. Of those Mr. Denson prosecuted, 4 were acquitted and 132 were sentenced to death, with the rest receiving varying prison terms. Of those condemned to die, some had their sentences reduced on appeal, but 97 were eventually hanged.» 
  72. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «Remembering Dachau | DW | 29.04.2005». DW.COM (på engelsk). Besøkt 8. august 2020. 
  73. ^ Dillon, C. (2015). Dachau and the SS: A Schooling in Violence. Oxford University Press, Oxford.
  74. ^ http://marcuse.faculty.history.ucsb.edu/dachau/archive/SengerCaptureWeiss034.htm
  75. ^ Bryant, M. S. (2020). Nazi Crimes and Their Punishment, 1943-1950: A Short History with Documents. Hackett Publishing.
  76. ^ Van Sliedregt, E. (2012). Individual criminal responsibility in international law. Oxford University Press, Oxford.
  77. ^ Greene, J. (2007). Justice at Dachau: The Trials of an American Prosecutor. Broadway Books.
  78. ^ Jain, N. (2014). Perpetrators and accessories in international criminal law: individual modes of responsibility for collective crimes. Bloomsbury Publishing.
  79. ^ «Martin Gottfried Weiss, commandant of the Dachau concentration camp, appears before the court at the Dachau trial. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 8. august 2020. «In March 1945 Weiss returned to Dachau and supervised the camp during the last months of the war. As the American Seventh Army approached the camp, Weiss fled in civilian clothing. However he was captured on May 2, 1945 and tried with war crimes. The principal defendant at the Dachau trial which commenced on November 15, 1945, Weiss was convicted and hanged at Dachau on May 29, 1946.» 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dachau_konsentrasjonsleir&oldid=23533311»