Hopp til innhold

Simon Wiesenthal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Simon Wiesenthal
Født31. des. 1908[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Butsjatsj (Østerrike-Ungarn, Kongedømmet Galicia og Lodomeria)[5][6]
Død20. sep. 2005[1][2][3][7]Rediger på Wikidata (96 år)
Wien (Østerrike)[8][6]
BeskjeftigelseNazis hunter, selvbiograf, arkitekt, advokat, kommentator, musiker, skribent, journalist Rediger på Wikidata
EktefelleCyla Wiesenthal[6]
PartiÖsterreichische Volkspartei
NasjonalitetØsterrike-Ungarn
Andre polske republikk
Østerrike[6][9]
Ungarn[6]
GravlagtOld Cemetery of Herzliya
Utmerkelser
24 oppføringer
Ridder av Æreslegionen
Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Kommandørridder av Order of the British Empire
Stort ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester (2005)[10]
3. klasse av Den hvite løves orden
Presidentens frihetsmedalje (2000)[11]
Erasmusprisen (1992)
Four Freedoms Award – Freedom from Fear
Kommandør av den luxemburgske Fortjenstordenen
Kommandør av Republikken Italias fortjenstorden
Kommandør av Oranje-Nassau-ordenen
Kommandørkors av Ordenen Polonia Restituta
Æresdoktor ved Jagiellon-universitetet i Krakow (1994)[12]
Æresdoktor ved Ben-Gurion-universitetet i Negev
Æresdoktor ved Bar-Ilan University
Otto Hahns fredsmedalje (1991)[13]
Kongressens gullmedalje
Æresdoktor ved Universitetet i Wien (1990)[14]
Decoration for Services to the Liberation of Austria
Ehrenpreis des österreichischen Buchhandels für Toleranz in Denken und Handeln (1995)
Æresdoktor ved Univerzita Palackého v Olomouci
Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst av 1ste klasse (1993)
Storkors av Bernardo O'Higgins-ordenen
Honorary doctor of Comenius University (1995)[15]
Simon Wiesenthal på Commons

Simon Wiesenthal (1908–2005) var en østerriksk arkitekt og nazist-jeger.[16][17]

Bakgrunn og virke

[rediger | rediger kilde]

Wiesenthal var født i Galicja som den gangen var del av Østerrike-Ungarn og som etter krigen ble en del av Ukraina/Sovjetunionen.[18]

Wiesenthal omkring 1940.
Foto: Nationaal Archief, Nederland

Wiesenthal overlevde holocaust, og egnet senere mesteparten av sitt liv til å oppspore nazistiske krigsforbrytere. En av de mest kjente som ble funnet av Wiesenthal, var den tidligere Gestapo-offiseren Karl Silberbauer, som var ansvarlig for arrestasjonen av Anne Frank.

Mot slutten av krigen var han innesperret i Mauthausen i nærheten av Linz. Han hadde da vært innom flere forskjellige konsentrasjonsleirer og mistet 89 slektninger i holocaust.[18] Amerikanske styrker befridde leiren 5. mai 1945 etter at de fleste SS-vaktene hadde stukket av dagen før. Wiesenthal var da over 30 år og veide 45 kg. Etter krigen sporet han opp Adolf Eichmann, Franz Stangl og medvirket til etterforskning av flere hundre andre forbrytere[19][20] (det eksakte antallet er usikkert).[19] Han medvirket til å oppspore Hermine Braunsteiner, en brutal vakt i Majdanek som i Vest-Tyskland ble dømt til livstid etter utlevering fra USA.[21]

Etter krigen lokaliserte Haganah-agenter Eichmanns far som drev en butikk i Linz og spurte hvor Adolf var. Faren holdt fast ved at sønnen var død. Wiesenthal, en ung arkitekt, slo seg ned i Linz for å holde øye med Eichmanns far og skygget personer som besøkte ham. Wiesenthal tok seg inn i farens leilighet og fant der et dokument som sammenfattet Adolf Eichmanns liv med hans egen håndskrift.[22] Wiesenthal antok i de første etterkrigsårene at Eichmann befant seg i Midtøsten. I 1953 hadde Wiesenthal fra sitt bosted i Wien oppsporet Eichmann i Argentina. Opplysningene fikk Wiesenthal fra baron Heinrich Mast, en østerriksk etteretningsoffiser som hadde arbeidet for tysk etterretning under admiral Wilhelm Canaris og etter krigen for amerikansk etterretning. Heinrich Mast hadde ved slutten av krigen sikret seg store deler av Canaris' arkiv. Det er uklart hvilket motiv Mast hadde for å formidle opplysningene til Wiesenthal.[23]

I 1954 fikk han et postkort fra en samarbeidspartner i Buenos Aires, med følgende beskjed: «Ich sah jenes schmutzige Schwein Eichmann … Er wohnt beinahe in Buenos Aires und arbeitet für ein Wassergeschäft (Jeg har sett det skitne svinet Eichmann … Han bor i nærheten av Buenos Aires og arbeider for et vannverk).» Mannen var villig til å identifisere Eichmann, men kunne ikke reise til Buenos Aires fordi han manglet 500 dollar til flybilletten. Wiesenthal ba forgjeves om hjelp fra den daværende president for den jødiske verdenskongressen, Nahum Goldmann. Samtidig hadde Mossad oppsporet Eichmann og Josef Mengele i Argentina. Mossads daværende leder Isser Harel hevdet i 1991 at Wiesenthals arbeid ikke bidro til arrestasjonen av Eichmann, men snarere satte operasjonen i fare og forhindret en planlagt arrestasjon av Josef Mengele.[24] Harel hevdet at opplysningene som ledet Mossad til Eichmann kom fra Fritz Bauer, statsadvokaten i Hessen, som hadde blitt tipset av en jøde av tysk opphav i Buneos Aires.[25]

I april 2003 annonserte Wiesenthal at han gikk over i pensjonistenes rekker, da det ikke lenger var nazister å jakte på. Ifølge Wiesenthal var det kun én betydelig nazistisk krigsforbryter som fortsatt var i live: Alois Brunner, som var Adolf Eichmanns høyre hånd. Ifølge flere kilder levde Brunner på den tiden i skjul i Syria.

Wiesenthal ble tildelt Presidentens frihetsmedalje 9. august 2000 av president Bill Clinton. I 2004 ble han utnevnt til ridderkommandør av Order of the British Empire.

I boka Morderne iblant oss (norsk utgave på Cappelen forlag i 1967) forteller han både om sitt liv fram til da, om arbeidet med dokumentasjonssenteret og om noen av de mest spektaktulære sakene.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b RKDartists, «Simon Wiesenthal», RKD kunstner-ID 279406[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000011615, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Kunstarkivet, abART person-ID 79253, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118632655, besøkt 5. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id wiesenthal-simon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Records of persons of interest, svazky.cz[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ 10542/AB XXIV. GP - Anfragebeantwortung, side(r) 1705[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ «President Clinton Awards 15 Presidential Medals of Freedom at White House Today», publisert i CNN.com, utgitt 9. august 2000[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «Jews Honored in Kraków», publisert i The New York Review of Books, utgitt 8. mars 2012[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ United Nations Association of Germany, «Verleihung der Otto‑Hahn-Friedensmedaille», besøkt 28. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ 650 plus – History of the University of Vienna, «Simon Wiesenthal, Ing. Dr. h.c.»[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ «Simon Wiesenthal», verkets språk slovakisk, besøkt 7. desember 2024[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Caplex: Cappelens ettbinds leksikon : leksikon, atlas, tabellverk. [Oslo]: Cappelen. 1990. ISBN 8202091829. 
  17. ^ «Simon Wiesenthal». Store norske leksikon. 5. august 2019. Besøkt 26. september 2020. 
  18. ^ a b «Simon Wiesenthal | Biography & Facts». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 26. september 2020. «Simon Wiesenthal, (born December 31, 1908, Buczacz, Galicia, Austria-Hungary [now Buchach, Ukraine]—died September 20, 2005, Vienna, Austria), founder (1961) and head (until 2003) of the Jewish Documentation Centre in Vienna. During World War II Wiesenthal was a prisoner in five Nazi concentration camps, and after the war he dedicated his life to the search for and the legal prosecution of Nazi criminals and to the promotion of Holocaust memory and education.» 
  19. ^ a b «Capture of Eichmann: How a Nazi-hunter tracked down his biggest prey». The Independent (på engelsk). 21. september 2005. Besøkt 26. september 2020. 
  20. ^ Wiesenthal, Simon (7. august 1967). «Doch die Mörder leben - DER SPIEGEL 33/1967». www.spiegel.de. Besøkt 26. september 2020. 
  21. ^ «Zeitgeschichte : „Wer hat ermittelt?“ - DER SPIEGEL 7/1996». www.spiegel.de. 12. februar 1996. Besøkt 27. september 2020. «Meine einzige, allerdings nicht erfüllte Bedingung war, daß auch andere, erfolgreiche Fälle dargestellt würden, etwa meine Rolle beim Aufspüren des Kommandanten des Lagers Treblinka, Franz Stangl, seines Stellvertreters sowie des stellvertretenden Kommandanten von Sobibor. Auch die hundertfache Kindsmörderin Hermine Braunsteiner aus Majdanek, die ich über Wien nach Kanada bis nach New York verfolgen konnte, hätte erwähnt werden müssen.» 
  22. ^ Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen. 
  23. ^ Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage.
  24. ^ The Jerusalem Post, Jonathan Schachter, 17. mai 1991: «Isser Harel Takes On Nazi-Hunter. Wiesenthal 'Had No Role' In Eichmann Kidnapping»
  25. ^ «Doubts Raised on Wiesenthal's Role in Capture of Eichmann». Los Angeles Times (på engelsk). 7. april 1989. Besøkt 26. september 2020. «Harel said the Israelis found Eichmann thanks to information provided to them by Fritz Bauer, a German Jew who lived in Sweden during the war, returning to Germany to become the attorney general of the state of Hesse. Harel said Bauer had received a letter from a blind German half-Jew in Buenos Aires, who feared his daughter was dating the son of a high Nazi official who might be Eichmann.» 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Simon_Wiesenthal&oldid=24409286»