Hopp til innhold

Sirius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Sirius B» omdirigeres hit. For annen bruk, se Sirius B (andre betydninger). For annen bruk av Sirius, se Sirius (andre betydninger).
Sirius A[1] / B[2]
Observasjonsdata
Epoke J2000.0
StjernebildeStore hund
Rektascensjon06t 45m 08.9173s[1][a]
Deklinasjon−16° 42′ 58.017″[1][a]
Tilsynelatende
størrelsesklasse (V)		−1.47 (A)[1] / 8,30 (B)[3]
Karakteristikk
SpektralklasseA1V (A)[1] / DA2 (B)[3]
Fargeindeks U–B−0,05 (A)[4] / −1,04 (B)[3]
Fargeindeks B–V0,01 (A)[1] / −0,03 (B)[3]
Astrometri
Radialhastighet (Rv)−7,6[1] km/s
Egenbevegelse (μ)RA: −546,05[1][a] mas/år
DEK: −1 223,14[1][a] mas/år
Parallakse (π)379,21 ± 1,58 mas[1][5]
Avstand8,60 ± 0,04 ly
(2,64 ± 0,01 pc)
Absolutt størrelsesklasse (MV)1,42 (A)[b] / 11,18 (B)[3]
Bane[6]
Ledsagerα CMa B
Periode (P)50,090 ± 0,055 år
Store halvakse (a)7,50 ± 0,04 "
Eksentrisitet (e)0,5923 ± 0,0019
Inklinasjon (i)136,53 ± 0,43 °
Lengden til oppstigende knute (Ω)44,57 ± 0,44 °
Perihel-epoke (T)1 894,130 ± 0,015 °
Perihelargument (ω)147,27 ± 0,54 °
Detaljer
Sirius A
Masse2,02[7] M☉
Radius1,711[7] R☉
Overflategravitasjon (log g)4,33[8]
Luminositet25,4[7] L☉
Temperatur9 940[8] K
Metallisitet [Fe/H]0.50[10] dex
Rotasjonshastighet (v sin i)16 km/s[11]
Alder2–3 × 108[7] år
Sirius B
Masse0,978[7] M☉
Radius0,0084 ± 3%[9] R☉
Overflategravitasjon (log g)8,57[9]
Luminositet0.026[c] L☉
Temperatur25 200[7] K
Andre betegnelser
System: Hundestjernen, Aschere, Canicula, Al Shira, Sothis,[12] Alhabor,[13] Mrgavyadha, Lubdhaka,[14] Tenrōsei,[15] α Canis Majoris (α CMa), 9 Canis Majoris (9 CMa), HD 48915, HR 2491, BD −16°1591, GCTP 1577.00 A/B, GJ 244 A/B, LHS 219, ADS 5423, LTT 2638, HIP 32349.
B: EGGR 49, WD 0642-166.[1][2][16]
Referansedatabaser
ARICNS«data». 

Sirius eller hundestjernen (bayerbetegnelse alfa Canis majoris – α CMa) er den lyseste stjernen på nattehimmelen. Den har en tilsynelatende størrelsesklasse på -1,47 og lyser med det nesten dobbelt så sterkt på nattehimmelen som den neste stjernen, Canopus. Navnet «Sirius» er avledet fra det gammelgreske Σείριος, latinisert til Seirios («glødende» eller «tenneren»). Det våre øyne oppfatter som en enkelt stjerne, er faktisk et dobbeltstjernesystem som består av en hvit hovedseriestjerne av spektraltype A1V, kalt Sirius A, og en svak hvit dverg av spektraltype DA2, kalt Sirius B. Avstanden mellom disse to varierer mellom 8,1 og 31,5 AE.[17]

Sirius fremstår som lyssterk både på grunn av sin egen luminositet og nærheten til jorden. Avstanden til Sirius er 2,6 parsec (8,6 lysår), fastslått av Hipparcos-satellitten,[5][18][19] og den er en av jordens nærmeste naboer. For observatører på den nordlige halvkulen ligger den mellom 30 og 73 graders bredde (inkludert nesten hele Europa og Nord-Amerika), og er den nærmeste stjernen (etter solen) som kan observeres med det blotte øye. Sirius beveger seg gradvis nærmere solsystemet, og i løpet av de neste 60 000 årene vil lysstyrken gradvis øke. Etter den tid vil avstanden begynne å øke, men stjernen vil fortsette å være den lyseste stjernen sett fra jorden i den neste 210 000 årene.[d]

Sirius A er omtrent dobbelt så massiv som solen og har en absolutt synlig størrelsesklasse på 1,42.[b] Samtidig er den 25 ganger så lyssterk som solen,[7] men har en betydelig lavere luminositet enn andre lyssterke stjerner som Canopus eller Rigel. Dobbeltstjernesystemet antas å være mellom 200 og 300 millioner år gammelt,[7] og at det opprinnelig bestod av to lyssterke, blåaktige stjerner. Den mest massive av disse, Sirius B, forbrant alt av sitt drivstoff og ble en rød kjempe før de ytterste lagene ble kastet ut og stjernen kollapset til sin nåværende tilstand som en hvit dverg. Det antas at dette skjedde for ca. 120 millioner år siden.[7]

Sirius er på folkemunne kalt «hundestjernen», noe som gjenspeiler prominensen i stjernebildet Store hund.[12] Stjernens heliakiske oppgang markerte oversvømmelsen av Nilen i oldtidens Egypt og for antikkens Hellas markerte det hundedagene om sommeren. For polynesierne markerte det vinter og var en viktig stjerne for navigasjon i Stillehavet.

Observasjonshistorie

[rediger | rediger kilde]
X1
N14		 M44

Hieroglyf av
Sirius/Sopdet

Sirius, som i oldtidens Egypt var kjent som Sopdet (gresk: Σῶθις, Sothis[e]), er nedtegnet i de tidligste astronomiske registreringene. Under æraen til Mellomriket baserte egypterne sine kalendre etter Sirius' heliakiske oppgang, nemlig dagen den blir synlig like før soloppgang etter at den har forflyttet seg langt nok unna solens blendende lys. Dette skjedde like før den årlige oversvømmingen av Nilen og sommersolverv,[20] og etter 70 dagers fravær på himmelen.[21] Hieroglyfen for Sothis er en stjerne og et triangel. Sothis ble identifisert med den store gudinnen Isis, som dannet en del av triade sammen med mannen Osiris og sønnen Horus, mens perioden på 70 dager symboliserte Isis' og Osiris' passering gjennom duat – det egyptiske dødsriket.[21]

Antikkens grekere observerte at Sirius' utseende varslet varme og tørre somre, og de fryktet at det ville forårsake at planeter visnet, at mennene ble svekket og at kvinnene ble opphisset.[22] På grunn av lysstyrken ble Sirius observert å blinke mer i de urolige værforholdene tidlig på våren. For greske observatører betydde dette visse utstrålinger som forårsaket den onde innflytelsen. Alle som ble utsatt for effektene av stjernen ble sagt å være astroboletos (ἀστροβόλητος) eller «star-struck». I litteraturen ble stjernen beskrevet som «brennende» eller «flammende».[23] Årstiden som fulgte stjernens fremtreden ble kjent som sommerens hundedager.[23]

Innbyggerne på øya Kea i Egeerhavet ga offergaver til Sirius og Zevs for å bringe kjølende bris, og de avventet gjenoppstandelsen av stjernen om sommeren. Hvis det var klarvær når den steg, var det et varsel om lykke og gode tider, men hvis det var tåkete, var det et varsel om pest og dårlige tider. Mynter fra det tredje århundre f.Kr. som er funnet på øya viser hunder eller stjerner med stråler som fremhever Sirius' viktighet.[24] Romerne feiret den heliakaliske oppstigningen til Sirius rundt 25. april ved å ofre en hund sammen med røkelse, vin og en sau til gudinnen Robigo slik at stjernens utstrålinger ikke skulle forårsake rustsopp på årets kornavlinger.[25]

Ptolemaios av Alexandria kartla stjernene bøkene VII og VIII i sitt verk Almagest hvor han brukte Sirius som beliggenhet for verdenens sentrale meridian. Han markerte den som en av seks rødfargete stjerner (se seksjonen rød kontrovers under). De andre fem stjernene er av klasse M og K, slik som Arcturus og Betelgeuse.[26]

Lyse stjerner var viktige for oldtidens polynesiere for å kunne navigere mellom de mange øyene og atollene i Stillehavet. Når de var lave på himmelen fungerte de som stjernekompass til hjelp for sjømennene med å fastsette kursen mot bestemte destinasjoner. De fungerte også som breddemarkører; deklinasjonen til Sirius stemmer overens med breddegraden til øygruppen Fiji på 17°S og passerer dermed direkte over øyene hver natt.[27] Sirius var kroppen til et stjernebilde som så ut som en «stor fugl», kalt Manu, med Canopus som den sørlige vingespissen og Procyon som den nordlige. Dette stjernebildet delte den polynesiske nattehimmelen i to halvkuler.[28]

Akkurat som Sirius' fremkomst på morgenhimmelen markerte sommer i Hellas, markerte det det kjølige utbruddet av vinter for maoriene, hvis navn Takurua beskrev både stjernen og årstiden. Kulmineringen ved vintersolverv ble markert ved feiring på Hawaii, hvor den var kjent som Ka'ulua, «himmelens dronning». En rekke andre polynesiske navn har blitt nedtegnet, deriblant Tau-ua på Marquesasøyene, Rehua på New Zealand Aa og Hoku-Kauopae på Hawaii,[29] og Ta'urua-fau-papa («høytider for opprinnelige storhøvdinger») og Ta'urua-e-hiti-i-te-tara-te-feiai («høytider som stiger med bønner og religiøse seremonier») på Tahiti.[30]

Det innfødte boorongfolket på det nordvestlige Victoria kalte Sirius for Warepil.[31]

Kinematikk

[rediger | rediger kilde]

I 1718 oppdaget Edmond Halley egenbevegelsen til de hittil antatt «faste» stjernene[32] etter å ha sammenlignet moderne astrometriske målinger med de angitt i Ptolemaios' Almagest. Det ble oppdaget at de lyse stjernene Aldebaran, Arcturus og Sirius hadde flyttet seg betydelig, sistnevnte med 30 bueminutter (ca. tilsvarende diameteren til månen) sørover i løpet av 1 800 år.[33]

I 1868 ble Sirius den første stjernen som fikk hastigheten målt. William Huggins undersøkte spektrum av denne stjernen da han observerte en merkbar rødforskyvning. Han konkluderte med at Sirius beveget seg bort fra solsystemet med ca. 40 km/s.[34][35] Sammenlignet med dagens verdier på -7,6 km/s,[1] var dette både en overvurdering og feil retning; minustegnet betyr at den forflytter seg mot solen. Imidlertid er denne målingen kjent for introduksjonen av studiet av radialhastigheter for himmellegemer.

Oppdagelsen av en ledsager

[rediger | rediger kilde]
Et simulert bilde av Sirius A og B ved bruk av Celestia.

Basert på endringer i egenbevegelsen til Sirius beregnet den tyske astronomen Friedrich Bessel i 1844 at den måtte ha en ukjent ledsager.[36] Nesten to tiår senere, 31. januar 1862, gjorde den amerikanske astronomen og teleskopmakeren Alvan Graham Clark den første observasjonen av den svake ledsageren som nå kalles Sirius B, eller mer kjærlig «valpen».[37] Dette skjedde under testingen av 18 tommers teleskop for Dearborn Observatory, som da var den største refraktorteleskoplinsen på den tiden og det største teleskopet i USA.[38]

Den synlige stjernen blir noen ganger i dag omtalt som Sirius A. Siden 1894 har det blitt observert noen tilsynelatende uregelmessigheter i banene til Sirius-systemet, noe som antyder en tredje og svært liten ledsager. Dette har dog aldri blitt endelig bekreftet. Den beste tilpasningen til dataene indikerer en seksårig bane rundt Sirius A og en masse på bare 0,06 solmasser. Denne stjernen ville vært fem til ti størrelsesklasser svakere enn den hvite dvergen Sirius B, noe som ville forklart vanskeligheten med å observere den.[39] Observasjoner publisert i 2008 var ikke i stand til å oppdage hverken en tredje stjerne eller en planet. En tilsynelatende «tredje stjerne» som ble observert på 1920-tallet er nå blitt bekreftet å være et bakgrunnsobjekt.[40]

Walter Syrney Adams brukte i 1915 en 60 tommer (1,5 m) stor reflektor ved Mount Wilson Observatory for å observere spektrum av Sirius B. Han fastslo at den var en svak, hvitaktig stjerne.[41] Dette førte til at astronomer konkluderte med at den var en hvit dverg, den andre i historien til å bli oppdaget.[42] Diameteren tl Sirius A ble først målt av Robert Hanbury Brown og Richard Q. Twiss i 1959 ved Jodrell Bank ved bruk av et intensitetsinterferometer for stjerner.[43] I 2005 ble det ved bruk av Hubble-teleskopet fastslått at Sirius B har en diameter nesten som jorden, 12 000 km, og en masse som tilsvarer 98 % av solens.[44][45][46][47]

Rød kontrovers

[rediger | rediger kilde]

Rundt 150 e.Kr. beskrev den greske astronomen Klaudios Ptolemaios Sirius som rødaktig, sammen med de fem andre stjernene Betelgeuse, Antares, Aldebaran, Arcturus og Pollux som alle er tydelig oransje eller rødaktige.[48] Dette avviket ble først nevnt av amatørastronomen Thomas Barker, meteorologen for Lyndon Hall i Rutland, som forberedte og holdt en tale under et møte i Royal Society i London i 1760.[49] Det faktum at andre stjerner endret seg i lysstyrke ga tilslutning til idéen om at noen kunne endre farge også. John Herschel bemerket dette i 1839, muligens påvirket av å ha sett Eta Carinae to år tidligere.[50]

Thomas Jefferson Jackson See gjenopptok diskusjonen om røde Sirius med publiseringen av flere artikler i 1892, og med en oppsummering i 1926.[51] Han siterte ikke bare Ptolemaios, men også poeten Aratos, taleren Cicero og general Germanicus når det gjaldt farge på stjernen. Han erkjente imidlertid at ingen av de tre siste forfatterne var astronomer, de siste to hadde bare oversatt Aratos' dikt Phaenomena.[52] Seneca hadde også beskrevet Sirius som dypere rød i fargen enn Mars.[53] Det var imidlertid ikke alle av oldtidens observatører som så Sirius som rød; Poeten Marcus Manilius beskrev den som «havblå», og det samme gjorde Avienus.[54] Den er standardstjernen for fargen hvit i det gamle Kina, og flere nedtegnelser fra det andre århundre f.Kr. og frem til det syvende århundre e.Kr. beskriver alle Sirius som hvit i fargetonen.[55][56]

I 1985 publiserte de tyske astronomene Wolfhard Schlosser og Werner Bergmann en redegjørelse for det lombardiske manuskriptet fra det 8. århundre, som inneholder De cursu stellarum ratio av Gregorius av Tours. Den latinske teksten lærte lesere hvordan de kunne fastsette tidspunktene for aftenbønner etter stjernenes posisjoner, og Sirius blir beskrevet i teksten som rubeola – «rødaktig». Forfatterne foreslo at dette var ytterligere bevis for at Sirius B hadde vært en rød kjempe på den tiden.[57] De eldre lærde svarte imidlertid at Gregorius sannsynligvis hadde henvist til Arcturus i stedet.[58][59]

Sannsynligheten for at stjerneutviklingen til enten Sirius A eller Sirius B kunne forårsake dette avviket har blitt avvist av astronomer på grunnlag av tidsskalaen på tusener av år er for kort tid og at det ikke finnes noen tegn til tåke i systemet, noe som ville vært forventet hvis en slik endring hadde funnet sted.[53] En vekselvirkning med en tredje stjerne, som til dags dato er uoppdaget, har også blitt foreslått som en mulighet for et rødt utseende.[60] Alternative forklaringer er enten at beskrivelsen som rød er en poetisk metafor for dårlig hell, eller at den dramatiske scintillasjonen til stjernen da den ble observert stigende etterlot observatøren med et inntrykk av at den var rød. For det blotte øye kan den ofte synes å blafre med rød, hvit og blå fargetoner når den er nær horisonten.[53]

Synlighet

[rediger | rediger kilde]
Sirius A og B fotografert av Hubble-teleskopet. Sirius B er den lyse prikken ned til venstre.[61] Diffraksjonstoppene og de konsentriske ringene er instrumenteffekter.

Med en tilsynelatende størrelsesklasse -1,47 er Sirius den mest lyssterke stjernen på nattehimmelen, nesten dobbelt så lyssterk som den neste, Canopus.[62] Den er imidlertid ikke så lyssterk på nattehimmelen som månen, Venus eller Jupiter. Ved enkelte tilfeller er også Merkur og Mars lysere enn Sirius.[63] Sirius kan ses fra omtrent alle bebodde regioner på jordens overflate, kun de nord for 73° er uten mulighet til å se den. Den stiger imidlertid ikke spesielt høyt sett fra de nordligste byene. I St. Petersburg, for eksempel, stiger den bare 13° over horisonten.[64]

For observatører på den nordlige halvkule danner Sirius, sammen med Procyon og Betelgeuse, et av de tre hjørnene i Vintertriangelet.[65] På grunn av deklinasjon på drøyt -17°[1] er Sirius en sirkumpolar stjerne fra breddegrader på 73° S. På den sørlige halvkulen kan Sirius i juni også ses både om kvelden etter solnedgang og på morgenen før soloppgang.[66] På grunn av presesjon (og litt egenbevegelse) vil Sirius forflytte seg lengre sørover. Fra år 9000 vil ikke Sirius lengre være synlig fra det nordlige og sentrale Europa, og fra år 14000 (når Vega ligger nær Nordpolen) vil deklinasjonen være -67º og dermed være sirkumpolar gjennom Sør-Afrika og store deler av Australia.

Sirius kan til og med observeres på dagtid med det blotte øye under rette forhold. Ideelt må himmelen være svært klar og observatøren må befinne seg høyt oppe. Samtidig må stjernen passere rett over og solen være lavt i horisonten.[67] Disse forholdene oppnås best på den sørlige halvkulen på grunn av den sørlige deklinasjonen til Sirius.

Banebevegelsen til binærsystemet gjør at de to stjernene får en minste vinkelseparasjon på 3 buesekunder og en maksimal på 11 buesekunder. Når de er på det nærmeste, er det en utfordring for observatører å skille den hvite dvergen fra den mer lyssterke ledsageren. For å klare det kreves det et teleskop med minimum 300 mm (12 tommer) aperture og perfekte observasjonsforhold. Et periastron oppstod i 1994[f] og paret har siden da forflyttet seg fra hverandre og det har blitt noe lettere å skille de med et teleskop.[68]

Med en avstand på 2,6 parsec (8,6 lysår) har Sirius-systemet to av de åtte stjernene som ligger nærmest solsystemet[69] og de utgjør det femte nærmeste stjernesystemet til vårt.[69] Denne nærheten er hovedgrunnen til at de lyser så sterkt på himmelen, på samme måte som andre nære stjerner som Alfa Centauri og i motsetning til fjerne, men svært luminøse superkjemper som Canopus, Rigel eller Betelgeuse.[70] Likevel er luminositeten til Sirius 25 ganger så høy som solens.[7] Den nærmeste stjernen til Sirius er Procyon, 1,6 parsec (5,24 lysår) unna.[71] Voyager 2, som ble skutt opp i 1977 for å studere de fire gasskjempene i solsystemet, er forventet å passere innenfor 4,3 lysår fra Sirius om ca. 296 000 år.[72]

Stjernesystem

[rediger | rediger kilde]
Bilde av Sirius-systemet hvor pigglignende mønstre kommer av bærebjelkene for overføringsristen. Den lyse kilden er Sirius B.
Foto: Chandra X-ray Observatory/NASA/SAO/CXC

Sirius er et dobbeltstjernesystem. To hvite stjerner går i bane rundt hverandre i en avstand på ca. 20 AE[g] – omtrent avstanden mellom solen og Uranus – og med en periode på 50,1 år. Den lyseste stjernen, kalt Sirius A, er en hovedseriestjerne av spektraltype A1V, og med en estimert overflatetemperatur på 9 940 K.[8] Ledsageren, Sirius B, har allerede passert hovedserien og blitt en hvit dverg. Sirius B var en gang den mest massive, men er i dag under halvparten så massiv og en ti tusendel så luminøs som Sirius A.[73]

Alderen til systemet estimeres til ca. 230 millioner år. Tidlig i livsløpet antas det å ha vært to blåhvite stjerner som gikk rundt hverandre i en elliptisk bane på 9,1 år.[73] Målinger foretatt av IRAS viser at systemet stråler ut høyere nivåer av infrarød stråling enn forventet. Dette kan indikere støv i systemet, som anses for uvanlig for en dobbeltstjerne.[71][74] Bilde tatt av Chandra X-ray Observatory viser at Sirius B overskinner den lyse ledsageren siden den er en sterkere røntgenkilde.[75]

Sirius A

[rediger | rediger kilde]
En kunstners fremstilling av Sirius A og Sirius B. Sirius A er den største av de to stjernene.

Sirius A har en dobbelt så stor masse som solen.[7][76] Radiusen har blitt målt med et astronomisk interferometer og gir en vinkeldiameter på 5,936 ± 0,016 mas. Den projiserte rotasjonshastigheten er 16 km/s,[11] og gir ingen betydelig utflating av skiven.[77] Dette er stikk motsatt av for Vega, som er omtrent på samme størrelse og roterer hele 274 km/s og har en prominent bul rundt ekvator.[78] Et svakt magnetfelt har blitt oppdaget på overflaten av Sirius A.[79]

Modeller antyder at stjernen ble dannet ved kollaps av en molekylsky, og etter 10 millioner år ble den indre energigenereringen fullt og helt drevet av kjernefysiske reaksjoner. Kjernen ble konvektiv og utnyttet CNO-syklusen til energigenerering.[77] Det antas at Sirius A vil ha brukt opp alt av hydrogen innen én milliard år etter dannelsen, og at den på det tidspunktet vi gå gjennom en fase som rød kjempe før den blir en hvit dverg.

Sirius A klassifiseres som en Am-stjerne fordi spekteret viser dype metalliske absorpsjonslinjer som indikerer en økning i grunnstoffer tyngre enn helium, slik som jern.[80][71][77] Sammenlignet med solen er andelen jern i atmosfæren på Sirius A gitt ved ,[10] som tilsvarer 100,5 og betyr at den har 316 % av andelen jern i solens atmosfære. Det er imidlertid lite sannsynlig at den høye forekomsten av jern på overflaten er gjeldende over hele stjernen, men at jerntoppene og tunge metaller blir relativt levitert mot overflaten.[77]

Sirius B

[rediger | rediger kilde]
Banen til Sirius B rundt A sett fra jorden (skråstilt ellipse) og sett rett på (bred horisontal ellipse).

Sirius B har en masse omtrent som solen og er av de mest massive hvite dvergene (0,98 solmasser)[81] man kjenner til – nesten det dobbelte av det vanlige 0,5–0,6 solmasser. Likevel er den samme massen sammenpakket til et volum omtrent som jordens.[81] Overflatetemperaturen er omtrent 25 200 K.[7] Siden det ikke finnes noen indre varmekilde, vil Sirius B sakte kjøles etter hvert som den gjenværende varmen stråles ut i rommet over en periode på over to milliarder år.[82]

En hvit dverg dannes etter at stjerner har utviklet seg fra hovedserien og deretter passert gjennom en fase som rød kjempe. Dette oppstod da Sirius B var mindre enn halvparten så gammel som den er i dag, rundt 120 millioner år siden. Den opprinnelige stjernen er estimert til å ha vært 5 solmasser og en B-type-stjerne (omtrent B4–5) mens den forsatt var i hovedserien.[7][83][84] Da den passerte gjennom fasen som rød kjempe, kan Sirius B ha økt metallisiteten til Sirius A.

Stjernen består primært av en blanding karbon og oksygen som ble generert av heliumfusjonen i stjernens forfedre.[7] Dette er dekket av en tynn kappe av lettere grunnstoffer hvor massen er segregert etter masse på grunn av den høye overflategravitasjonen.[85] Derfor er den ytre atmosfæren til Sirius B nå nesten ren hydrogen – grunnstoffet med lavest masse – og ingen andre grunnstoffer er synlige i stjernens spektrum.[86]

Stjernehopen Sirius

[rediger | rediger kilde]

I 1909 foreslo Ejnar Hertzsprung at Sirius var en del av Ursa Major-gruppen, basert på observasjoner av systemets bevegelser over himmelen. Ursa Major-gruppen er et sett med 220 stjerner som deler en felles bevegelse gjennom rommet, og som en gang ble dannet som medlemmer av en åpen stjernehop som siden har blitt gravitasjonelt frigjort fra hverandre.[87]

Analyser fra 2003 og 2005 stiller imidlertid spørsmål ved om Sirius er med i denne gruppen. Ursa Major-gruppen har en estimert alder på 500 ± 100 millioner år, mens Sirius, som har en metallisitet lignende solens, har en alder som er halvparten av dette og dermed er for ung til å tilhøre gruppen.[7][88][89] Sirius kan i stedet være et medlem av den foreslåtte Sirius-hopen, sammen med andre spredte stjerner som Beta Aurigae, Alfa Coronae Borealis, Beta Crateris, Beta Eridani og Beta Serpentis.[90] Dette er en av tre store hoper som ligger innenfor 500 lysår (150 parsec) fra solen. De andre to er Hyadene og Pleiadene, og hver av disse hopene består av hundrevis av stjerner.[91]

Etymologi og kulturell betydning

[rediger | rediger kilde]
Se også: Vintersekskanten

Det mest vanlige brukte egennavnet for denne stjernen kommer fra det latinske Sīrius, fra det gammelgreske Σείριος (Seirios, «glødende» eller «tenneren»),[92] selv om det greske ordet i seg selv kanskje har blitt importert fra andre steder i den arkaiske tidsperioden.[93]. En kilde antyder en link til den egyptiske guden Osiris.[94] Navnets tidligste nedtegninger bruker datoer fra det 7. århundre f.Kr. i hesiods poetiske verk Arbeid og dager.[93]

Sirius har over femti andre betegnelser og navn knyttet til seg.[62] I Geoffrey Chaucers essay A Treatise on the Astrolabe bærer den navnet Alhabor, og er avbildet med en jakthunds hode. Dette navnet er mye brukt i middelalderens astrolabium fra Vest-Europa.[13] I sanskrit er stjernen kjent som Mrgavyadha («hjortejegeren») eller Lubdhaka («jeger»). Som Mrgavyadha representerer stjernen Rudra (Shiva).[95] I malayalam refereres stjernen til som Makarajyoti og har en religiøs betydning for pilegrimsenteret Sabarimala.[96] På skandinavisk har stjernen blitt kjent som Lokabrenna («brenning utført av Loke» eller «Lokes fakkel»).[97]

I middelalderens astrologi var Sirius en behenisk fiksstjerne,[98] forbundet med beryll og einerslekten. Det astrologiske symbolet ble oppført av Heinrich Cornelius Agrippa.[99] Mange kulturer har historisk anlagt spesielle betydninger til Sirius, spesielt i forhold til hunder. Faktisk er den på folkemunne ofte kalt «Hundestjernen», som den klareste stjernen i stjernebildet Store hund.

Stjernen ble klassisk avbildet som Orions hund. Antikkens grekere trodde at Sirius' utstrålinger kunne påvirke hunder negativt, slik at de oppførte deg unormalt under «hundedagene», de varmeste dagene om sommeren. Romerne kjente disse dagene som dies caniculares, og stjernen Sirius ble kalt Canicula, «den lille hund». De antok at den overdrevne pesingen til hundene på varme dager gjorde at de var utsatte for uttørking og sykdom. I ekstreme tilfeller kunne en skummende hund ha rabies, som kunne infisere og drepe mennesker som var blitt bitt.[24] I Iliaden beskriver Homer Akilles' ankomst mot Troja med disse ordene:

Sirius stiger sent på den mørke, flytende himmelen
Om sommernetter, stjernen av stjerner,
Orions hund kalles den, lysest
Av alle, men et ondt varsel, som bringer varme
Og feber til lidende menneskehet.[100]

I den iranske mytologien, spesielt i persisk mytologi og i zoroastrismem – antikkens religion i Perserriket, fremstår Sirius som Tishtrya og anses som en regnmaker (Tishtar i nypersisk litteratur). Foruten passasjer i de hellige bøker i Avesta, er det avestiske språkets Tishtrya fulgt av Tir i middelpersisk og nypersisk også avbildet i den persiske episke Shahname av Firdausi. På grunn av konseptet med yazataer, krefter som er «verdig tilbedelse», er Tishtrya en guddom over regn og fruktbarhet og en motstander av Apaosha, demonen for tørke. I denne kampen er Tishtrya avbildet som en vakker hvit hest.[101][102][103][104]

I den kinesiske astronomien er stjernen kjent som stjernen av «himmelulven» (kinesisk og japansk: 天狼; kinesisk romanisering: Tiānláng; japansk romanisering: Tenrō;[105] i herskapet Jing (井宿) Lengre unna, ble Sirius også blant urfolkene i Nord-Amerika forbundet med hjørnetenner; seriene og Tohono O'odham i sørvest nedtegnet stjernen som en hund som fulgte fjellsauene, mens blackfootene kalte den «hundefjes». Cherokeene koblet Sirius med Antares som en hundestjernevokter i hver av endene av «sjelestien». Pawneene i Nebraska hadde flere forbindelser; Ulvestammen (Skidi) kjente den som «Ulvestjernen», mens andre grener kjente den som «Coyotestjernen». Lengre nord kalte de alaskiske inuittene ved Beringstredet den for «Månehunden».[106]

Flere kulturer forbandt også stjernen med pil og buer. De antikke kineserne så for seg en stor pil og bue over den sørlige himmelen, dannet av stjernebildene Akterstavnen og Store hund. I dette peker pilspissen mot ulven Sirius. En lignende sammenheng er avbildet på Hathor-tempelet i Dendera, hvor gudinnen Satis har tegnet sin pil mot Hathor (Sirius). I senere persisk kultur ble stjernen, kjent som «Tir», også portrettert som selve pilen.[107]

Sirius er nevnt i Surah, An-Najm («Stjernen»), i Koranen, hvor den er gitt navnet الشِّعْرَى (translitterasjon: aš-ši‘rā eller ash-shira; lederen).[108] Verset er: «وأنَّهُ هُوَ رَبُّ الشِّعْرَى», «At han er Herren av Sirius (den mektige stjerne)» (An-Najm:49).[109] Ibn Kathir sa i sin kommentar «Ibn 'Abbas, Mujahid, Qatada og Ibn Zayd sa om Ash-Shi`ra at det er den lyse stjernen, kalt Mirzam Al-Jawza' (Sirius), som en gruppe arabere brukte å tilbe.»[110] Det alternative navnet Aschere, brukt av Johann Bayer, er avledet fra dette.[12]

Innen teosofien antas det at de syv stjernene av Pleiadene utstråler den spirituelle energien til de syv strålene fra de galaktiske logoene til de syv stjernene i Store bjørn, så til Sirius. Derifra sendes via solen til jordens gud (Sanat Kumara) før de til slutt sendes gjennom de syv herrene av de syv stråler og til menneskerasen.[111]

Dogon

[rediger | rediger kilde]

Dogon-folket er en etnisk gruppe i Mali i Vest-Afrika, som angivelig har tradisjonell astronomisk kunnskap om Sirius som normalt ville vært ansett umulig uten bruk av teleskoper. Ifølge Marcel Griaules bøker Conversations with Ogotemmêli og The Pale Fox, kjente de til den ca. femti år lange omløpsperioden til Sirius A og Sirius B før de vestlige astronomene. De refererer også til en tredje stjerne som hører til systemet. Robert Temples bok The Sirius Mystery krediterer dem med kunnskapen om de fire Galileiske måner rundt Jupiter og ringene rundt Saturn. Dette har imidlertid vært gjenstand for kontroverser og spekulasjoner. Ifølge en artikkel i 1978 i det amerikanske magasinet Skeptical Inquirer, er det mulig at det skyldes kulturell kontaminasjon.[112] Det har også blitt antydet at kontaminatorer kan ha vært etnografene selv.[113][114] Andre ser imidlertid denne forklaringen som svært forenklet.[115]

Yoonir, symbolet for universet i sererreligionen.[116][117]

Sererreligion

[rediger | rediger kilde]

I religionen til sererfolket i Senegal, Gambia og Mauritania blir Sirius kalt Yoonir fra sererspråket (og noen av de canginspråklige, som alle er etnisk serere). Stjernen Sirius er en av de viktigste og helligste stjernene i deres religiøse kosmologi og symbolisme. De sereriske høyprestene og prestinnene (Saltiqer, arvelige «regnprester»[118]) fører diagrammer over Yoonir for å forutse regnvær og gjøre det mulig for sereriske bønder å starte settingen av frø. I sererisk religiøs kosmologi er den symbolet på universet.[116][117]

Moderne tradisjoner

[rediger | rediger kilde]

Sirius er jevnlig et subjekt brukt i science fiction og tilhørende populærkultur,[119] og også et subjekt i poesien.[120] Sirius er også en del av våpenet til Macquarie University, og navnet på universitetet alumnijournal.[121] I november 1999 ble navnet på den nordamerikanske satellittradioselskapet Satellite CD Radio, Inc. endret til Sirius Satellite Radio, oppkalt etter den «klareste stjernen på nattehimmelen».[122] Komponisten Karlheinz Stockhausen har blitt hevdet å ha sagt ved flere anledninger at han kom fra en planet i Sirius-systemet.[123][124] Astronomen Noah Brosch har spekulert i om navnet på skikkelsen Sirius Black fra Harry Potter-fortellingene, som har en unik evne til å forvandle seg til en sort hund, kan ha blitt inspirert av «Sirius B».[120]

Sirius er en av de 27 stjernene i Brasils flagg, hvor den representerer delstaten Mato Grosso.[125]

Syv skip fra Storbritannias marine har blitt kalt HMS «Sirius»: Et flaggskip i første flåte til Australia i 1788, en fregatt fra 1797 som tjenestegjorde under Napoleonskrigene, en fregatt fra 1813, en propelldrevet kanonsjalupp fra 1868, en armert krysser fra 1892 som tjenestejorde under første verdenskrig, en lettcruiser fra 1938 som tjenestegjorde under andre verdenskrig og en fregatt fra 1964 som var i tjeneste frem til 1994[126]. Den australske Royal Australian Navy har senere oppkalt et fartøyet HMAS «Sirius» O 266 etter dette flaggskipet.[127] I tillegg til den svenske marinens to torpoedobåter HMS «Sirius» (1903) og HMS «Sirius» (T122), har USA fartøyet USNS «Sirius» (T-AFS-8) i tillegg til én-motors flyet Lockheed Model 8 Sirius, det første som ble fløyet av Charles Lindbergh.[128] Navnet ble også tatt i bruk av Mitsubishi Motors Corporation for Mitsubishi Sirius engine i 1980.[129]

Noter og referanser

[rediger | rediger kilde]
Noter
  1. ^ a b c d Astrometriske data, speilet av SIMBAD fra Hipparcos-katalogen, gjelder til sentrum av massen for Sirius-systemet. Se Den europeiske romfartsorganisasjonen 1997, §2.3.4 og VizieR, Sirius
  2. ^ a b For tilsynelatende størrelsesklasse m og parallakse π, er den absolutte størrelsesklassen Mv for Sirius A gitt ved:
    Se: Tayler 1994, s. 16
  3. ^ Bolometrisk luminositet for Sirius B kalkulert fra L=4πR2σTeff4. (Dette forenkles til Ls=(Rs)^2*(Ts)^4, hvor Ls, Rs og Ts er luminositet, radius og temperatur, alle relative til solverdier) Se: Tayler 1994, s. 16
  4. ^ Basert på kalkulasjoner fra data fra Hipparcos Sky and Telescope 1998, s. 60
  5. ^ Sothis er navnet på en stjerne som egypterne anså som usedvanlig lyssterk. Stjernen er ikke klart identifisert, men det finnes nok spor til at moderne astronomer nesten er unisont enige om at det er Sirius som er Sothis.
  6. ^ To fulle omløp på 50,09 år etter periastronepoken av 1894,13 gir et årstall på 1994,31.
  7. ^ 1 lysår = 63 241 AE; store halvakse = avstand × tan(utgående vinkel) = 8,6 × 63 241 × tan(7,56″) = 19,9 AE, omtrent
Referanser
  1. ^ a b c d e f g h i j k l m SIMBAD, Sirius A.
  2. ^ a b SIMBAD, Sirius B.
  3. ^ a b c d e McCook & Sion 2006.
  4. ^ Hoffleit & Warren 1991.
  5. ^ a b van Leeuwen 2007, s. 653–664.
  6. ^ van den Bos 1960, s. 145–151.
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Liebert et al. 2005, s. L69–L72.
  8. ^ a b c Adelman 2004, s. 1–11.
  9. ^ a b Holberg et al. 1998, s. 935–942.
  10. ^ a b Qiu et al. 2001, s. 953–965.
  11. ^ a b Royer et al. 2002, s. 105–121.
  12. ^ a b c Hinckley 1899, s. 117–125.
  13. ^ a b Gingerich 1987, s. 89–104.
  14. ^ Nagendra Kumar 2002, s. 794.
  15. ^ Spahn, Hadamitzky & Fujie-Winter 1996, s. 724.
  16. ^ van Altena, Lee & Hoffleit 1995.
  17. ^ Schaaf 2008, s. 94.
  18. ^ Peryman, Lindegren & Kovalevsky 1997, s. L49–L52.
  19. ^ Perryman 2010.
  20. ^ Wendorf 2001, s. 500.
  21. ^ a b Holberg 2007, s. 4–5.
  22. ^ Holberg 2007, s. 19.
  23. ^ a b Holberg 2007, s. 16–17.
  24. ^ a b Holberg 2007, s. 20.
  25. ^ Ovid, Fasti, linje 901–942.
  26. ^ Holberg 2007, s. 32.
  27. ^ Holberg 2007, s. 25.
  28. ^ Holberg 2007, s. 25–26.
  29. ^ Holberg 2007, s. 26.
  30. ^ Henry 1907, s. 101–104.
  31. ^ Hamacher, Duane & Frew 2010, s. 220–234.
  32. ^ Aitken 1942, s. 103–112.
  33. ^ Holberg 2007, s. 41–42.
  34. ^ Daintith et al. 2010, s. 442.
  35. ^ Huggins 1868, s. 529–564.
  36. ^ Bessel 1844, s. 136–141.
  37. ^ Flammarion 1877, s. 186–189.
  38. ^ Craig et al.
  39. ^ Benest & Duvent 1995, s. 621–628.
  40. ^ Bonnet-Bidaud & Pantin 2008, s. 651–655.
  41. ^ Adams 1915, s. 236–237.
  42. ^ Holberg 2005, s. 1503.
  43. ^ Brown & Twiss 1958, s. 222–237.
  44. ^ Brown & Weaver 2005.
  45. ^ McGourty 2005.
  46. ^ Bond 2005.
  47. ^ Barstow et al. 2005, s. 1134–1142.
  48. ^ Holberg 2007, s. 157.
  49. ^ Ceragioli 1995, s. 187–226.
  50. ^ Holberg 2007, s. 158.
  51. ^ Holberg 2007, s. 161.
  52. ^ Holberg 2007, s. 162.
  53. ^ a b c Whittet 1999, s. 355–359.
  54. ^ Holberg 2007, s. 163.
  55. ^ Jiang 1992.
  56. ^ Jiang 1993, s. 223–228.
  57. ^ Schlosser & Bergmann 1985, s. 45–46.
  58. ^ McCluskey 1987, s. 87.
  59. ^ van Gent 1987, s. 87–89.
  60. ^ Kuchner & Brown 2000, s. 827–832.
  61. ^ Hubble News Desk 2005.
  62. ^ a b Holberg 2007, s. xi.
  63. ^ Espenak 2001.
  64. ^ Holberg 2007, s. 82.
  65. ^ Darling.
  66. ^ Stargazers 2000.
  67. ^ Henshaw 1984, s. 221–222.
  68. ^ Mullaney 2008.
  69. ^ a b Henry 2006.
  70. ^ Royal Astronomical Society of New Zealand.
  71. ^ a b c SolStation.
  72. ^ Angrum 2005.
  73. ^ a b Holberg 2007, s. 214.
  74. ^ Backman, Gillett & Low 1986.
  75. ^ Brosch 2008, s. 126.
  76. ^ Bragança 2003.
  77. ^ a b c d Kervella et al. 2003, s. 681–688.
  78. ^ Aufdenberg & Ridgway 2006, s. 664–675.
  79. ^ Petit 2011, s. L13.
  80. ^ Aurière 2010, s. A40.
  81. ^ a b University of Leicester 2005.
  82. ^ Imamura 1995.
  83. ^ Siess 2000.
  84. ^ Palla 2005, s. 196–205.
  85. ^ Koester & Chanmugam 1990, s. 837–915.
  86. ^ Holberg et al. 2004, s. 1514.
  87. ^ Frommert & Kronberg 2003.
  88. ^ King et al. 2003, s. 1980–2017.
  89. ^ Croswell 2005.
  90. ^ Eggen 1992, s. 493–1504.
  91. ^ Olano 2001, s. 295–308.
  92. ^ Liddell & Scott 1980.
  93. ^ a b Holberg 2007, s. 15–16.
  94. ^ Brosch 2008, s. 21.
  95. ^ Magee 1995.
  96. ^ The Hindu, 14. februar 2013.
  97. ^ Rydberg 1889.
  98. ^ Tyson & Freake 1993.
  99. ^ Agrippa 1533.
  100. ^ Homer 1997, 22.33–37.
  101. ^ Doostkhah 1996.
  102. ^ West 2004.
  103. ^ Razi 2002.
  104. ^ Ferdowsi 2003.
  105. ^ Holberg 2007, s. 22.
  106. ^ Holberg 2007, s. 23.
  107. ^ Holberg 2007, s. 24.
  108. ^ Staff 2007.
  109. ^ University of Southern California, Center for Muslim-Jewish Engagement 2007.
  110. ^ Tafsir Ibn Kathir.
  111. ^ Baker 1977.
  112. ^ Ridpath 1978.
  113. ^ de Montellano.
  114. ^ Coppens.
  115. ^ Apter 1999, s. 95–129.
  116. ^ a b Gravrand 1990, s. 20–21 og 149–155.
  117. ^ a b Faik-Nzuji & Clémentine 1997, s. 5, 27 og 115.
  118. ^ Galvan 2004, s. 86–135.
  119. ^ Writing Science Fiction & Fantasy 1993, s. 108.
  120. ^ a b Brosch 2008, s. 33.
  121. ^ Macquarie University 2007.
  122. ^ Net Industries, LLC.
  123. ^ McEnery 2001.
  124. ^ The Guardian 2005.
  125. ^ Duarte.
  126. ^ Henderson & Stanbury 1988, s. 38.
  127. ^ Royal Australian Navy.
  128. ^ van der Linden 2000.
  129. ^ Mitsubishi Motors Corporation 2007.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Bøker
  • Agrippa, Heinrich Cornelius (1533). De Occulta Philosophia (på engelsk). ISBN 90-04-09421-0. 
  • Brosch, Noah (2008). Sirius Matters (på engelsk). Springer. ISBN 1-4020-8318-1. 
  • Daintith, John; Mitchell, Sarah; Tootill, Elizabeth; Gjertsen, D. (1994). Biographical Encyclopedia of Scientists (på engelsk). CRC Press. ISBN 0-7503-0287-9. 
  • Doostkhah, Jalil (1996). Avesta. Kohantarin Sorōdhāye Irāniān (på engelsk). Teheran: Morvarid Publications. ISBN 964-6026-17-6. 
  • Faik-Nzuji, Madiya C.; Faik-Nzuji , Clementine M. (1997). Tracing Memory: A Glossary of Graphic Signs and Symbols in African Art and Culture (Mercury Series) (på engelsk). Louvain, Belgia. ISBN 0-660-15965-1. 
  • Ferdowsi, A. (2003). Shahnameh e Ferdowsi (på engelsk). Bank Melli Iran Publications. ISBN 964-93135-3-2. 
  • Galvan, Dennis Charles (2004). The State Must be our Master of Fire : How Peasants Craft Culturally Sustainable Development in Senegal (på engelsk). Berkeley: University of California Press. ISBN 978-0-520-23591-5. 
  • Gravrand, Henry (1990). La civilisation sereer : Pangool (på engelsk). Les Nouvelles Editions Africaines du Senegal. ISBN 2-7236-1055-1. 
  • Henderson, G.; Stanbury, M. (1988). The Sirius: Past and Present (på engelsk). Sydney: Collins. ISBN 0-7322-2447-0. 
  • Holberg, J.B.; Barstow, M.A.; Burleigh, M.R.; Kruk, J.W.; Hubeny, I.; Koester, D. (2004). «FUSE observations of Sirius B». Bulletin of the American Astronomical Society (på engelsk). 36. Bibcode:2004AAS...20510303H. 
  • Hinckley, Richard Allen (1899). Star-names and Their Meanings (på engelsk). New York: G. E. Stechert. 
  • Holberg, J.B. (2007). Sirius: Brightest Diamond in the Night Sky (på engelsk). Chichester, UK: Praxis Publishing. ISBN 0-387-48941-X. 
  • Homer (1997). Iliad (på engelsk). Indianapolis: Hackett. ISBN 978-0-87220-352-5.  [Oversatt av Stanley Lombardo]
  • Koester, D.; Chanmugam, G. (1990). «Physics of white dwarf stars». Reports on Progress in Physics (på engelsk). 53 (7). Bibcode:1990RPPh...53..837K. doi:10.1088/0034-4885/53/7/001. 
  • Liddell, Henry G.; Scott, Robert (1980). Greek-English Lexicon (på engelsk) (forkortet utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-910207-4. 
  • Singh, Nagendra Kumar (2002). Encyclopaedia of Hinduism, A Continuing Series (på engelsk). Anmol Publications PVT. LTD. ISBN 81-7488-168-9. 
  • Razi, Hashem (2002). Encyclopaedia of Ancient Iran (på engelsk). Teheran: Sokhan Publications. ISBN 964-372-027-6. 
  • Redaktørene av Asimov's Science Fiction og Analog (1993). Writing Science Fiction & Fantasy (på engelsk). St. Martin's Griffin. ISBN 978-0-312-08926-9. 
  • Rydberg, Viktor (1889). Rasmus Björn Anderson, red. Teutonic mythology (på engelsk). S. Sonnenschein & co. 
  • Schaaf, Fred (2008). The Brightest Stars (på engelsk). Hoboken, New Jersey: John Wiley & Sons. ISBN 0-471-70410-5. 
  • Spahn, Mark; Hadamitzky, Wolfgang; Fujie-Winter, Kimiko (1996). The Kanji dictionary (på engelsk). Tuttle Publishing. ISBN 0-8048-2058-9. 
  • Tayler, Roger John (1994). The Stars: Their Structure and Evolution (på engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-45885-4. 
  • Tyson, Donald; Freake, James (1993). Three Books of Occult Philosophy (på engelsk). Llewellyn Worldwide. ISBN 0-87542-832-0. 
  • van Altena, W. F.; Lee, J. T.; Hoffleit, E. D. (1995). The general catalogue of trigonometric parallaxes (på engelsk) (4 utg.). Yale University Observatory.  [CDS-ID I/238A]
  • Wendorf, Fred; Schild, Romuald (2001). Holocene Settlement of the Egyptian Sahara: Volume 1, The Archaeology of Nabta Plain (på engelsk). Springer. ISBN 0-306-46612-0. 
  • West, E.W. (2004). Pahlavi Texts (på engelsk). Routledge Curzon. ISBN 0-7007-1544-4. 
Artikler
Annen trykt litteratur
  • Adelman, Saul J. (8.–13. juli 2004). «The Physical Properties of normal A stars». Proceedings of the International Astronomical Union. Poprad, Slovakia: Cambridge University Press. Bibcode:2004IAUS..224....1A. 
  • Backman, D.E. (30. juni 1986 – 11. juli 1986). «IRAS observations of nearby main sequence stars and modeling of excess infrared emission». Proceedings, 6th Topical Meetings and Workshop on Cosmic Dust and Space Debris. Toulouse, France: COSPAR and IAF. Bibcode:1986AdSpR...6...43B. ISSN 0273-1177.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Ovid (8 f.Kr). Fasti. IV. Roma.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Palla, Francesco (16.–20. mai 2005). «Stellar evolution before the ZAMS». Proceedings of the international Astronomical Union 227. Italy: Cambridge University Press. Bibcode:2005IAUS..227..196P. 
Nettsider

Coppens, Philip. «Dogon Shame» (på engelsk). Arkivert fra originalen 15. februar 2013. Besøkt 13. oktober 2007. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
PortalikonPortal:Astronomi
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sirius&oldid=23806859»