Hopp til innhold

Einsatzgruppen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Einsatzkommando»)
Drap på polakker av en Einsatzgruppe i Leszno i oktober 1939
Drap på jøder i Ivanhorod i Ukraina i 1942. En kvinne forsøker å beskytte barnet sitt med egen kropp før de ble skutt på nært hold. Dette er et av de mest kjente fotografiene fra Einstatzgruppenes aktiviteter.[1] Fotografiet ble tatt fra en tysk postsending av den 16 år gamle Jerzy Tomaszewski. Fotografiet blir som regel vist beskåret slik at bare kvinnen med barnet og den nærmeste soldaten vises.[2]

Einsatzgruppen (tysk for «innsatsgrupper»), var dødsskvadroner under SS (Schutzstaffel), den paramilitære fløyen av det tyske nazistpartiet NSDAP, som sto bak systematiske massedrap under andre verdenskrig. Dette var første fase i holocaust. Gruppene var mobile korps underlagt Amt IV i Reichssicherheitshauptamt (RSHA). De ble særlig brukt til likvideringer og massedrap i tyskokkuperte områder. Einsatzgruppene ble i utgangspunktet satt opp med mannskap fra Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst.[3] Ved Einsatzgruppen-prosessen etter krigen ble 14 ledere dømt til døden hvorav 5 dommer ble fullbyrdet. Rettsoppgjøret omtales som historiens største mordsak.[4][5]

De enkelte gruppene ble kalt Einsatzkommando, mens staben ble kalt Einsatzstab. Hver kommando var delt i Einsatztruppe.[trenger referanse] Gruppene ble til dels utvidet med polititjenestemenn og utkommanderte fra lokalbefolkningen.

Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941, ble fire Einsatz-grupper utplassert på østfronten. De hadde et mannskap på tilsammen 3000 personer og ble forsterket med mannskap fra politiet, særlig fra Ordnungspolizei, de militære styrkene i Wehrmacht og andre enheter. Einsatzgruppene drepte rundt 1 million mennesker, hovedsakelige jøder samt sovjetiske kommissarer, sigøynere og psykiatriske pasienter. Dette var første fase i holocaust som senere ble utvidet til et folkemord i hele Europa.[6] Innen utgangen av 1941 var over 500 000 jøder i alle aldre, menn, kvinner og barn, drept i de erobrede områdene av Sovjetunionen inkludert de baltiske landene.[7] Ronald Headland beregnet at 1.152.731 var drept ved utgangen av 1942. Raul Hilberg kom til et lignende tall.[8]

Den generelle betegnelsen Einsatzgruppe ble på tysk benyttet også om andre grupper, korps og divisjoner, for eksempel om enheter innen Organisation Todt.[trenger referanse]

Det er uklart om Einsatzgruppenes massakrer og ødeleggelser i Polen høsten 1939 var en forløper for holocaust som begynte for fullt to år senere etter invasjonen av Sovjetunionen. Ifølge den amerikanske historikeren Alexander Rossino terrorisering av jøder i Polen hadde til hensikt å fordrive jøder fra annekterte områder, en etnisk rensing av områder som skulle germaniseres.[9]

Ifølge historikeren Alexander B. Rossino bidro Himmler og Heydrich ved å styre den anti-jødiske politikken i en mer brutal retning i 1939. Hitler spilte en rolle blant annet ved å gi ordre om å opprette Einsatzgruppene og ved å gi ordre om å terrorisere den jødiske befolkningen i Polen. Rossino skriver at jødeforfølgelsen drevet av Udo von Woyrsch og hans gruppe skjedde på instruks ovenfra. Ifølge Rossino var ikke overgrepene drevet av simpelt jødehat hos mannskapet og han fremholder at de mest alvorlige forbrytelsene ble begått av den Einsatzgruppen som hadde fått ordrer om opptre brutalt og hensynsløst.[10]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Einsatzgruppen, fullstendig tysk navn: Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD, lå under SS. De var mobile formasjoner, ble brukt til likvideringer i okkuperte områder, og var etter invasjonen av Polen underlagt Amt IV i (RSHA). Opprinnelig besto Einsatzgruppene i Polen av rundt 2000 mann.[7]

De første gruppene ble satt inn under Anschluss (den tyske innmarsjen i Østerrike i 1938) og invasjonen i Tsjekkoslovakia samme år. Deres oppgave var da å sikre viktige dokumenter og å eliminere personer som kunne skape motstand.[7][3] De sørget også for at lokale nasjonalsosialister (nazister) ble plassert i viktige stillinger, og for opprettelse av konsentrasjonsleirer.

Våren 1939 samt i august 1939 (straks før invasjonen) generalene Walther von Brauchitsch og Franz Halder samt andre toppledere i Wehrmacht hva han aktet å gjøre med Polen. Hitler ønsket ikke bare å slå Polen militært, han ønsket å utslette Polen (Vernichtung Polens), noe Halder selv hadde vært inne på våren 1939 og Halder antok at okkupasjonen ville gjennomføres av paramilitære enheter knyttet til nazistpartiet. De militære lederne fikk forståelsen av at invasjonen av Polen ikke ville være et konvensjonelt militært felttog. I Tyskland var det en utbredt forestilling at Polen var en illegitim stat skapt av Versailles-traktaten.[7]

Okkupasjonen av Polen

[rediger | rediger kilde]
Se også: Unternehmen Tannenberg
SS-offiser Udo von Woyrsch ledet en gruppe som drev tilfeldige massehenrettelser av jøder og andre sivile i Polen.[7]

Einsatzgruppene satt inn i Polen hadde til oppdrag bekjempe væpnet motstand mot okkupasjonen. Samtidig var dette ledd i et ideologisk program kalt Operasjon Tannenberg (Unternehmen Tannenberg). Det var Hitler som beordret tiltaket og ble organisert av Reinhard Heydrich og hans medarbeider Werner Best. Målet med Tannenberg var å fjerne Polens elite og intellektuelle sjikt, noe som ville legge grunnlag for omorganisering av det okkuperte området etter politiske og etniske linjer. Terrorisering og fordriving av jødene og fjerning av det ledende sjikt i Polen var et ledd i germanisering av de okkuperte områdene. Hitler trakk opp hovedlinjene for dette mens Himmler og Heydrich omsatte Hitlers ideer i praktisk politikk.[9]

I 1939 ble Einsatzgruppen omorganisert under det nyopprettede RSHA og Reinhard Heydrich utstedte 21. september 1939 direktiv til Einsatzgreuppene angående jødene i de okkuperte områdene. Heydrich anbefalte at jødene i de store byene skulle konsentreres i gettoer og at det skulle etableres «jøderåd» bestående av rabbinere og andre respekterte personer i lokalsamfunnet. Erwin Lahousen i Abwehr rapporterte kritikk mot en enhet ledet av SS-offiser Udo von Woyrsch for vilkårlige massehenrettelser. Einsatzgruppene møtte særlig motstand fra Wehrmacht som hadde sitt eget militærpoliti i felt og ikke tolererte innblanding eller konkurranse fra andre enheter.[11] Wehrmachts ledelse var frustrert over at de ikke klarte å kontrollere SS og politi i de erobrede områdene.[9]

Etter invasjonen av Polen ble det brukt for å likvidere polakker som kunne organisere motstand. Det var mobile enheter som besto av uniformert mannskap fra SD, Gestapo, kriminalpolitiet og det vanlige politiet. De fulgte like bak den fremrykkende hæren og sikret seg dokumenter og satte opp lister over personer eller organisasjoner som kunne være fiendtlig innstilt. Enhetene hadde også fullmakt til å «fjerne», det vil si drepe, slike personer. Einsatzgruppenes virke i Polen medvirket til at RSHA ble etablert i slutten av september.[12]

I de erobrede områdene bak de regulære hærstyrkene gikk fem (senere syv) Einsatzgrupper til verks. Disse «innsatsenhetene» fra SS var underlagt Heydrich og hadde til oppgave å eliminere fiender av okkupasjonsmakten og skyte gisler som gjengjeldelse i tilfelle aksjoner mot okkupasjonen. Enhetene samlet opp politisk «uønskede» polakker (i landets elite) som ble henrettet på stedet eller satt i konsentrasjonsleir.[13][14] Einsatzgruppene i Polen besto av tilsammen rundt 2000 mann fra Sipo, kriminalpolitiet og Gestapo under Heydrichs ledelse og underlagt RSHA.[15] Enhetene ble etablert i forbindelse med planleggingen av invasjonen og skulle i nært samarbeid med Wehrmacht pasifisere de okkuperte områdene. Einsatzgruppene i Polen telegraferte regelmessig til rapporter til et eget kontor hos SD-Hauptamt/RSHA, Sonderreferat Tannenberg, under ledelse av Werner Best. Sammenfatninger utarbeidet i RSHA i Berlin utelot detaljer om massakrer og skjulte hva som var Einsatzgruppenes egentlige formål.[15]

Einsatzgruppenes virke i Polen høsten 1939 for en stor del ledd i Unternehmen Tannenberg (operasjon Tannenberg)[7] med det mål å svekke motstandsviljen og -evnen i den polske befolkning blant annet ved å myrde deres ledere og potensielle ledere. Operasjonen ble beordret av Hitler og organisert av Reinhard Heydrich og hans assistent Werner Best. Hver gruppeleder hadde kopi av liste over spesielt etterlyste personer, Sonderfahndungsbuch, en liste utarbeidet av SD og Gestapo i årene før invasjonen. Listen omfattet ledende politikere, ledende personer i den katolske kirke, adelige og personer som i 1919-1921 hadde medvirket i det polske opprøret i det østlige Øvre Schlesien. Listen inkluderte navn på politisk aktive polske jøder og disse skulle likvideres straks de ble anholdt.[9]

I forbindelse med sin kritikk av militærdomstolene konkluderte Heydrich tidlig i september: Vi vil spare småfolkene, men aristokratiet, prester og jødene må drepes.[16]:18 I tillegg til adel, presteskap og jøder ble intelligensiaen et mål for Einsatzgruppenes "opprydning". Wehrmacht-sjefene skal ikke ha blitt informert om SS' utvidete virksomhet, men aksepterte Himmlers innblanding fordi han ble støttet av Hitler og fordi det bidro til å pasifisere det okkuperte området. Heydrich hadde lykkes med å gjøre Einsatzgruppene nokså uavhengige av Wehrmacht, men Einsatzgruppene ble hindret av Wehrmacht når de militære opplevde å få sin autoritet undergravd.[17]:18

Tidlig i felttoget ble etnisk tyske innbyggere angrepet av etnisk polakker der rundt 5 000 ble drept, blant annet ble rundt 100 etniske tyske i byen Bromberg (polsk: Bydgoszcz) mishandlet og drept. Dette ga SS et påskudd til brutalitet mot polakker, og Heydrich og Himmler mente at Einsatzgruppenes mandat og fullmakter burde utvides. Himmler ga 10. september Einsatzgruppe IV ordre om å henrette 500 gisler (mest intellektuelle og kommunister) i Bromberg.[18] I alt 1 300 innbyggere av Bromberg ble henrettet 5.–12. september inkludert 50 skoleelever. Hæren henrettet i tillegg 50 sivile (prester, lærere og offentlige tjenestemenn).[19]

Himmler og Heydrich reiste på inspeksjon i det vestlige Polen i første del av september, noe som ført til mer ytterliggående tiltak fra Einsatzgruppene. Heydrich instruerte 11. september Bruno Streckenbach og Obergruppenführer Udo von Woyrsch (som ledet hver sin gruppe) om at kraftigst mulige tiltak måtte brukes mot opprørere.[20]

I september ble minst 12 000 mennesker henrettet, hovedsakelig av Einsatzgruppene, dels av den tyske hæren og milits av etniske tyskere. Innen utgangen av 1939 var mellom 40 000[19] og 60 000 sivile polakker drept i massehenrettelser.[21]

I forbindelse med massakren i Bromberg fikk Wehrmacht klar ordre om å ikke hindre Einsatzgruppenes arbeid: General Adolf Strauss klaget da til overkommandoen over at ansvarsforholdene på denne måten ble snudd opp ned. Walther von Brauchitsch, hærens øverstkommanderende, minnet 18. september 1939 hærens kommandanter på at Wehrmacht var eneveldig i de okkuperte områdene og at forsøk på innblanding i militærdomstolene fra partiorganer (det vil si SS) skulle ignoreres. Himmler ga samme dag ordre til sikkerhetspolitet om at polske partisaner skulle henrettes.[22] Under møte med Hitler, Heydrich og Himmler ble Brauchitsch presset til å la Einsatzgruppene drive sin virksomhet. I slutten av september var det stadig tautrekking om ansvarsområder og hva hærens kommandanter skulle informeres om.[23]

General Johannes Blaskowitz fordømte i november Einsatzgruppenes virksomhet som kriminelle overgrep ("dødsskvadroner") og uttrykk for SS’ primitive, blodtørstige og sykelige instinkter. Hitler ble rasende over Blaskowitz’ rapport og avfeide Wehrmacht som patetisk sentimentale; Hitler ga derpå amnesti for alle overgrep i Polen og fratok Wehrmachts militær domstoler jurisdiksjon over SS.[24][7]

Forskning har vist at tyske soldaters overgrep i Polen høsten 1939 skyldes indoktrinering som skapte forakt for polakker, voldelighet i forbindelse med krigshandlinger og frykt for partisaner. Ved innledningen til invasjonen distribuerte general Brauchitsch en instruks til soldatene om å at alle angrep på Wehrmacht og de tyske folk skulle slås ned på med hardest mulige midler. Jøder ble særlig negativt omtalt. På samme måte var Einsatzgruppenes mordaksjoner et resultat av situasjonen på bakken og ideologiske forestillinger dyrket frem av Himmler før krigen. Heydrich drev forberedelse til invasjon fra mai 1939. Heydrich og Himmler gjennomgikk 18. august oppdraget i Polen med lederne for Einsatzgruppene og underliggende Einsatzkommandoer. Ifølge retningslinjene skulle disse bekjempe alle slags elementer som var fiendtlige over tyskere eller det tyske riket.[7]

Tautrekkingen mellom Wehrmacht og SS/Einsatzgruppene var en maktkamp og ikke konflikt om målsettinger ved okkupasjonen. Wehrmacht begikk selv en lang rekke overgrep mot krigsfanger og mot sivile, særlig jøder. Wehrmacht samarbeidet for en stor del smidig med de forskjellige SS- og politi-enhetene inkludert Volksdeutscher Selbstschutz. Wehrmacht bestilte selv opprenskingsaksjoner hos SS eller politiet. Da Arthur Greiser, som hatet jøder og polakker, tok over som sivil administrator fra den militære kommandenten bemerket sistnevnte: Det er ingen strid om myndighetsområder og vi har et felles mål om å gjøre tysk jord tysk igjen. Heydrich kritiserte hærens feltpoliti for å overlevere personer til Einsatzgruppene for henrettelse og mente at feltpolitiet kunne gjøre sine egne henrettelser.[7]

Etterhvert som ledende tyske politikere sluttet seg til en radikal langsiktig politikk for Polen ble Heydrichs og Himmlers posisjon overfor Wehrmacht styrket. Wehrmacht fortsatte å insistere på sin myndighet, men i praksis hadde SS og politiet fått overtaket i slutten av september 1939. General Walther von Brauchitsch var enig i befolkningsforflytning i stor skala (Umsiedlung im grossen). Dette innebar at for hver tyskere som flyttet inn skulle to polakker fordrives. For jødene var det skissert et opplegg med ghettoer. General Wilhelm List hadde 22. september tvunget Einsatzgruppe z.b.V. til å trekke seg tilbake; ti dager senere hadde han snudd og sørget for at hans menn ikke kritiserte SS og politiet, og snakket pent om Einsatzgruppenes suksess.[7]

Tyske styrker var besatt av egen sikkerhet og oppfattet alle som kunne tenkes å være en trussel bak frontlinjen som partisaner. Den raske tyske fremrykningen førte til at lommer av isolerte polske styrker bak tyske linjer noe som førte til uklart skille mellom regulære og irregulære styrker, noe som i sin tur styrket tysk paranoia.[7]

Lederne for Einsatzgruppene bestemt i stor grad operasjonene selv basert på generelle direktiver og ikke konkrete instrukser fra overordnete. Heydrich besøkte styrkene i felten, men detaljer om tid og sted er stort sett ikke kjent. Etter krigen fortalte Lothar Beutel og Ernst Gerke at det ikke ble gitt en konkret ordre om å drepe den polske intelligensiaen, istedet bekreftet Heydrich og Himmler at det var innenfor det generelle oppdraget om å pasifisere det erobrede området. Et unntak var Einsatzgruppe z.b.V. som fikk klare instrukser fra Himmler om å bekjempe "polske bander" hensynsløst, henrettelser skulle utføres og polakker tatt med våpen skulle henrettes på stedet.[7]

Elven Bug ble østgrensen for tysk styre etter at sovjetiske styrker som avtalt besatte det østlige Polen 17. september. Generalguvernementet, under Hans Franks ledelse, ble etablert 8. oktober og omfattet Krakow, Warszawa, Radom og Lublin. Lederne i naziregimet så for seg Generalguvernementet som et sted å dumpe flere millioner påvirket av bosettingsplanene. Wilhelm Keitel fremholdt at det gamle og nye riket måtte renses for jøder, polakker og avskum. Etter at oppdelingen av Polen var fastsatt ble det innen RSHA enighet om å etablere en «riksgetto» i Lublin-distriktet. Adolf Eichmann fikk 6. oktober oppdrag av gestapo-sjef Heinrich Müller å forberede fordrivelse av 70.000-80.000 jøder fra Katowice-distriktet over Wisła. Fordrivelsen skulle gi erfaring for større tiltak senere. Eichmann pekte ut Nisko ved elven San som et passelig dumpested (Nisko-planen). De første togene gikk fra Katowice, Wien, Bielsko-Biala og Ostrava 18. oktober.[7]

Hitler utstedte 4. oktober 1939 et generelt amnesti for tyske overgrep mot sivilbefolkningen etter 1. september. Dermed legitimerte Hitler den omfattende voldsbruken. Heydrich holdt 14. oktober et møte med lederne for Einsatzgruppene hvor Heydrich ga dem i oppdrag å utslette den polske ledelsen innen utgangen av måneden.[7]

Einsatzgruppe zur besonderen Verwendung

[rediger | rediger kilde]

Wehrmachts ønske om mer politi i erobrede områder førte til at Himmler satt opp en ekstra gruppe, Einsatzgruppe z.b.V.. som med alle midler skulle knuse det polske opprøret i erobrede områder i Øvre Schlesien.[7] Udo von Woyrsch og hans gruppe kalt Einsatzgruppe zur besonderen Verwendung (z.b.V.) var den mest brutale av Einsatzgruppene. Til gruppen var det knyttet flere bataljoner fra Ordnungspolizei i Kassel, Münster, Wien og Breslau (til sammen over 2000 politimenn) samt 350 SS og sikkerhetspersonell under ledelse av von Woyrschs nestkommanderende Emil Otto Rasch. Gruppen tok seg østover i Øvre Schlesien 4-5 september og sluttet seg til Wehrmachts arbeid med å pasifisere regionen. Hæren og SS henrettet bevæpnede sivile på stedet blant annet ved Katowize og Oswiecim. Einsatzgruppens mannskap utførte flere massakrer av jøder i området oftest under påskudd av å bekjempe motstandsbevegelsen. Synagogene i Bedzin og Katowice ble brent og over 100 massakrert mens de beveget seg mot Krakow. General Brandt ba Gerd von Rundstedt, kommandant for den sørlige armegruppe, stille von Woyrsch for krigsrett; det ble ingen krigsrettsak fordi Einsatzgruppens anti-partisan-virksomhet var viktig for hæren. I landsbyen Wieliczka ved Krakow plukket Einsatgruppen z.b.V. ut 32 sivile jødiske menn, noterte navn, fotograferte dem og henrettet dem i skogen. I Tarnow ble jødene offentlig ydmyket og eiendommene deres rasert. Den tyske hæren nådde 14-15 september elven San og tok byen Przemyśl og Einsatzgruppen kom frem en dag etter Wehrmacht. I Przemyśl ble 16-19. september over 500 jøder myrdet av von Woyrschs gruppe. Einsatzgruppens mannskap gjennomsøkte Przemyśl etter rabbinere, leger, advokater og andre på listen og henrettet dem utenfor byen. Rekrutter fra Sipos skolesenter i Pretzsch henrettet 19. september 102 jødiske menn.[9] Heydrich instruerte 11. september Obergruppenführer Udo von Woyrsch om at kraftigst mulige tiltak måtte brukes mot opprørere. Woyrsch intensiverte etter dette innsatsen blant annet ved å massehenrettelser flere steder og i Dynów ble jøder brent levende i synagogen.[20] De militære var uroet over virksomheten til den motoriserte Einsatzgruppe z.b.V. under ledelse av von Woyrsch. Abwehrs rapport het det: Det var irriterende for soldatene at unge menn i Einsatzgruppene testet sitt mot på forsvarsløse mennesker i stedet for å kjempe ved fronten. Wehrmacht hadde sitt eget feltpoliti og aksepterte ikke innblanding fra andre aktører.[13]

Organisering og bemanning

[rediger | rediger kilde]

I slutten av august 1939 var de fem første Einsatzgrupper klare til å marsjere inn i Polen fra flere kanter. I løpet av september ble nye grupper satt opp. Detaljer om personalet i Einsatzgruppene er ikke fullt ut kjent: De fleste kom fra Sipo og SD i det østlige Tyskland, mens lederne ble utpekt av Heydrich og Himmler. De fem lederne i Einsatzgruppene var nøye utvalgt blant ledende SS-folk. Mannskapet var motivert delvis av å styrke det tredje riket og delvis av å fremme egen karriere. De hadde en klar forestilling om å høre til en elite i en ny epoke. Lederne var godt utdannet (flere hadde doktorgrad) og var ikke sosial utskudd. De fleste hadde vært medlem av høyreorienterte Freikorps. Den oppfattet Tyskland som offer for et angrep utenfra og innenfra, og anså vold som legitim reaksjon på forestilte trusler. Heydrichs offiserer anså polske intellektuelle og nasjonalister som en mye større trussel enn jødene. I alt var det 16 Einsatzkommandoer med 2700 mann som trålet det okkuperte Polen i løpet av september. Mest intens var aktiviteten i Øvre Schlesien, vestlige Galicja, Poznan-distriktet og Danzig; i disse områdene var det fleste sivile døde.[7]

  • EG I: Dette var største gruppen (fire kommandoer), ledet av Bruno Streckenbach, basert i Wien og skulle gå inn i Galicja gjennom det østlige Slovakia.[7]
  • II: Ledet av Emanuel Schäfer, to kommandoer, samlet i Opole.
  • III: Ledet av Hans Fischer, 300 mann, samlet i Breslau før innmarsj.
  • IV: Ledet av Lothar Beutel, 250 mann i to kommandoer, samlet i Dramburg i Pommern.
  • V: Ledet av Ernst Damzog, 250 mann i to kommandoer, samlet i Allenstein.[7]
  • EG z.b.V: ledet av Udo von Woyrsch, 350 mann fra fire bataljoner fra Ordnungspolizei og mannskap fra Sipo.[7]
  • VI: Ledet av Erich Naumann, satt opp 9. september med to kommandoer i Frankfurt an der Oder med Posen som mål.

Rekruttering og organisering

[rediger | rediger kilde]
Paul Blobel, fotografert rundt 1940, ledet massakren i Babij Jar.

Lederne av Einsatzgruppen og underordnete drapskommandoer var generelt godt utdannet, til dels ved eliteuniversiteter.[25] Rekruttering til SS/SD og sosialisering til det nazistiske tankesettet skjedde blant annet i enkelte fagmiljø ved universitetene og Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen. En tidlig fase av rekruttering til SD var en liten gruppe menn som sto Himmler og Heydrich nært, blant annet Wilhelm Albert, Lothar Beutel og Hermann Behrends. I andre fase sto blant annet Werner Best, Otto Ohlendorf, Wilhelm Spengler, Frank Six og Reinhard Höhn for rekruttering av nye intellektuelle til SD. De intellektuelle i SS/SD legitimerte i sin forestillingsverden massemordene på østfronten dels med at det var en forutsetning for «germanisering» av de erobrede områdene og dels med at det ble i gjort i selvforsvar for å redde Tyskland fra fiendene.[26] Willy Seibert (født 1908 i Hannover) studerte økonomi i Göttingen samtidig med Ohlendorf.[27] Ohlendorf og Seibert studerte begge i Leipzig.[28]

Flere sentrale personer ble rekruttert fra studentmiljøet ved universitetet i Tübingen. Franz Walter Stahlecker, leder for Einsatzgruppe A, var utdannet jurist med doktorgrad. Stahlecker studerte i Tübingen og ble der venn av Martin Sandberger, Eugen Steimle og Erich Ehrlinger. Stahlecker var Gestapo-sjef i Württemberg i 1934 og arbeidet på Adolf Eichmanns utvandringskontor for jøder i Wien fra 1938. I oktober 1939 innledet Eichmann og Stahlecker «Niskoplanen» som innebar å forflytte polske jøder til et «reservat» ved Lublin og Nisko.[29]:261

Studiekameratene Sandberger og Ehrlinger hengte opp hakekorsflagget i aulaen ved universitetet i mars 1933. Ehrlinger var under krigen sjef for Sonderkommando 1b i Einsatzgruppe A. Ernst Kaltenbrunner forfremmet i september Ehrlinger til sjef for Einsatzgruppe B og i oktober til sjef for Sicherheitspolizei og SD i Hviterussland og tilstøtende områder i Russland. På den tiden var det et par tusen overlevende jøder i Minsk og Ehrlinger kommanderte alle SS-menn til å delta i henrettelsene av de siste jødene.[30]:297, 356 Gustav Adolf Scheel (1907-1979), leder for Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen, rekrutterte målrettet til SS og Einsatzgruppen fra studentmiljøet i Tübingen.[30]:356 Scheel var en periode medisinstudent i Tübingen.[31][32][33] Ved Universitetet i Heidelberg hadde Scheel fra 1933 drevet en aggressiv kampanje for å fordrive «ikke-ariske» og «marxister» fra universitetet.[34] Scheel utdannet seg til lege.[35] Tübingen ble sentrum for «jødeforskning» i det tredje riket.[30]:366 Scheel var leder for Einsatzgruppe i det okkuperte av Alsace og han deltok i deportasjon av jøder fra Karlsruhe i 1940. Hans far var protestantisk prest. Scheel begynte å studere i Tübingen i 1928 med sikte på å bli protestantisk prest.[29]

Erwin Weinmann var medisinstudent i Tübingen og ble sjef for Sonderkommando 4a under Einsatzgruppe C i Ukraina.[33]:523 Eugen Steimle som studerte i Tübingen på samme tid som Sandberger, ble sjef først for Einsatzkommando 7a under Einsatzgruppe B og deretter Sonderkommando 4a under Einsatzgruppe C.[33]:515 Til Tübingen kom i 1933 Paul Zapp som kontorsjef for Deutsche Glaubensbewegung (som ønsket en tysk-arisk religion som alternativ til den «semittiske» kristendommen) under Jakob Wilhelm Hauers ledelse. Zapp hadde ikke høyere utdanning som de andre fra Tübingen. Hauer var religionshistoriker og professor i Tübingen. Utover i 1930-årene spredte Hauer nasjonalistisk tankegods. Zapp ble sjef for Einsatzkommando 11a under Einsatzgruppe D.[36][37][33]:512 Rudolf Bilfinger studerte jus i Tübingen og arbeidet med blant annet jødesaker i RSHA. Albert Rapp som studerte juss i Tübingen ble sjef for Sonderkommando 7a under Einsatzgruppe B.[30]

Theodor Dannecker, Wilhelm Harst og Sandberger samarbeidet om deportasjon av jøder fra Italia i 1943. De tre var bekjente fra Tübingen.[33]:517 Dannecker var født i Tübingen og drev familiebedriften der.[29]:72 Dannecker hadde ikke høyere utdanning og hadde kontakt med nazistiske studentaktivister i Tübingen, men ble rekruttert til SD via SS og ikke via den nazistiske studentforeningen. Werner Best var mentor for Dannecker og Paul Zapp.[30]:354 Dannecker beskrives som en ekstrem antisemitt.[38]

Sandberger kom fra en familie med flere kjente prester i Württemberg. Stahleckers far var luthersk prest. Steimle kom fra en familie av prester. Ernst Biberstein var luthersk prest.[32][33]

Hilary Earls doktoravhandling ved University of Toronto (publisert i New York 2009) er den første fullstendig studien av Einsatzgruppenprosessen ført av USA mot sentrale personer for disse drapsskvadronene. Earl viser at de tiltalte hadde flere fellestrekk blant annet var de relativt unge og av samme generasjon, og de var godt utdannet og hadde steget raskt i gradene i Det tredje riket som de entusiastisk sluttet opp fra begynnelsen.[39] Rekruttering av ledere blant universitetsutdannede medvirket til den effektive gjennomføring av holocaust. Junginger mener at disse personene var ambisiøse og hadde de administrative ferdighetene som gjorde det lett å gå fra vanlige massakrere til systematiske utryddelse. De felles antisemittiske holdningene medvirket til gjennomføringen av holocaust. I studentklubbene var antisemittisme utbredt og ble tilskyndet av den nazistiske studentforeningen. De tidligere studentene fra Tübingen var en fremstående gruppe antisemitter i den nazistiske eliten. Junginger mener de var drevet av ideologi og overbevisning, ikke av ordrer og tvang.[30]:357

De 24 tiltalte i Einsatzgruppenprosessen var godt utdannet og relativt unge: De fleste hadde Abitur (artium), ni var utdannet jurister, seks av dem hadde doktorgrad, Otto Rasch hadde to doktorgrader. De fremsto til dels som alminnelige familiefedre. Ohlendorfs medtiltalte hadde lignende karriere som ham og de fleste var født mellom 1900 og første verdenskrig, en ungdomsgenerasjon som var desillusjonert av konsekvensen av krigen. Alle unntatt en var protestanter.[40][41][42][43] Eugen Steimle kom som Martin Sandberger fra en familie av prester. Begge hadde studert ved universitet i Tübingen og blitt involvert i SS gjennom Gustav Adolf Scheel. Franz Walter Stahlecker, lederen for Einsatzgruppe A drept av partisaner i 1942, var også sønn av en prest og hadde studert juss i Tübingen.[32] Ernst Biberstein var luthersk prest og fortsatte etter benådningen å arbeide for kirken.[33][44]

Walter Blume fotografert i forbindelse med Einsatzgruppenprosessen etter krigen.
Foto: US Army photographers on behalf of Office of Chief of Counsel for War Crimes

Walter Blume (1907-1974) var utdannet jurist (Bonn, Jena og Münster) med doktorgrad (Erlangen universitet) og advokatbevilling. Blume arbeidet som dommer i Dortmund. Han ble medlem av SS i 1935 og begynte å arbeide i RSHA. I mars 1941 fikk han i oppdrag å klargjøre en Einsatzgruppe for innsats ved den planlagt invasjonen av Sovjetunionen. I mai 1941 fikk han kommandoen over Sonderkommando 7a under Einsatzgruppe B ledet av Arthur Nebe. Blume rapporterte at 24 000 jøder var utryddet i Hviterussland under hans ledelse. Blume overlot 17. august 1941 ledelsen til Eugen Steimle. I 1942 ble Blume sendt til Athen som kommandant for Sicherheitspolizei der og han forberedte og gjennomførte deportasjonene av jødene der. Blume opprettet også konsentrasjonsleiren Haidari. I august 1943 organiserte Blume sammen med Dieter Wisliceny og Adolf Eichmann deportasjon av 46 000 jøder fra Athen, Ioannina, Korfu, Rhodos og Kos.[29]:36-37

Heinz Seetzen (født 1906) var i 1941-1942 leder for Sonderkommando 10a som inngikk i Einsatzgruppe D under Ohlendorf. Seetzen var utdannet jurist. På grunn av sitt vennskap med Heydrich ble Seetzen i praksis Ohlendorfs nestkommanderende. Seetzen sluttet helhjertet opp om planen for å drepe alle jødene og om SS' ideal om personlig hardhet (tysk: Härte). Sommeren 1944 var Seetzen leder for Einsatzgruppe B med base i Minsk. Seetzen tok sitt eget liv i september 1945 i britisk varetekt.[45]

Etter invasjonen av Sovjetunionen

[rediger | rediger kilde]
Se også: Operasjon Barbarossa
Einsatzgruppenes geografiske ansvarsområder og bevegelser etter invasjonen.

Forberedelse

[rediger | rediger kilde]

For å utrydde kommunismen og hindre ny oppblomstring etter krigen, ble det våren 1941, som forberedelse til invasjonen, satt opp Einsatzgrupper som skulle «pasifisere» de okkuperte områdene. Einsatzgruppene var politistyrker og Heydrich, for RSHA, signerte 26. mars 1941 en avtale med general Georg Wagner, på vegne av Wehrmacht, om arbeidsdeling og kommandolinjer i de erobrede områdene av Sovjetunionen. Avtalen innebar at Einsatzgruppene var underlagt Wehrmachts kommando nær frontlinjen, mens i områder lenger bak overlatt til sivil administrasjon under rikskommissærer skulle Einsatzgruppene opptre nokså autonomt. Det gikk 6. juni 1941 ut en ordre til invasjonstyrken om at inntrykk var nok for å vurdere om en mistenkt person var skyldig.[46]

Lederne for Einsatzgruppene i Sovjetunionen var hentet fra toppsjiktet i Kripo, Gestapo og Sicherheitsdienst (SD). Mannskapet besto av SS-folk, Waffen-SS, vanlige tyske politimenn, lokalt politi og lokale frivillige blant annet fra lokale fascistorganisasjoner. Et stort antall ukrainske, litauiske, latviske og estiske medhjelpere ble rekruttert lokalt. Den tyske kjernen i gruppene ble samlet i grensepolitiets skole i den lille byen Pretzsch nær Wittenberg i Sachsen der de fikk opplæring og indoktrinering. Instruktør i Pretzsch var blant andre Bruno Streckenbach og Heydrich orienterte lederne om oppdraget i øst. Hver av de fire Einsatzgruppene (A til D) var omtrent på størrelse med et infanteriregiment og inndelt i mindre Einsatzkommandoer og Sonderkommandoer på størrelse med kompani i infanteriet. Gruppene var i utgangspunktet på 500-900 mann og det reelle antallet var større på grunn av forsterkninger i perioder.[47]

I tillegg til de fire hovedgruppene A-D var det andre drapsskvadroner i Sovjetunionen blant andre Oskar Dirlewangers spesialenhet som opererte i Belarus og Polen.[48]

Virksomhet

[rediger | rediger kilde]

På et møte 16. juli 1941 med Alfred Rosenberg, Wilhelm Keitel, Hermann Göring og Hans Lammers sa Hitler seg tilfreds med at den sovjetiske ordren om partisankrig bak fronten fordi det ga Tyskland mulighet til å utslette alle som motsatte seg okkupasjonen. Ved Hitlers dekret av 17. juli 1941 fikk Himmler myndighet til å instruere de sivile administratorene om politisaker og sikkerhetsspørsmål. Heydrich utstedte 17. juli 1941 operasjonsordre nummer 8 om at politiske kommissærer, revolusjonære og alle jøder skulle sorteres ut fra internerte i fangeleirer og jødene kunne henrettes på stedet.[46]

Gustav Nosske ledet Einsatzkommando 12 under Otto Ohlendorf i Einsatzgruppe D til mai 1941 da han gikk til en kontorjobb i Tyskland.

Etter operasjon Barbarossa i juni 1941 ble gruppene sendt østover for å likvidere «uønskede elementer». De er spesielt beryktet for sin rolle i massedrap på jøder. Sammen med spesialpolitistyrker antas de å være ansvarlige for drap på omkring 2 millioner jøder, en tredjedel av det totale antallet som ble drept. Gruppene sto også bak massakrer og enkeltlikvideringer av blant annet sigøynere og kommunister. I utgangspunktet ble fire Einsatzgruppen organisert, hver enhet med 500 til 1000 menn.[49] Hver enhet ble knyttet til en armegruppe: Einsatzgruppe A til armégruppe nord; Einsatzgruppe B til armégruppe sentrum, Einsatzgruppe C til armégruppe syd, og Einsatzgruppe D til 11. armé i Wehrmacht. Einsatzgruppen ble i noen tilfeller forsterket med soldater fra regulære hærstyrker og disse deltok i oppsamling og drap på jøder.[50] Einsatzgruppe D under Otto Ohlendorf virket i det sørligste området - i det særlige Ukraina, Bessarabia og Krim.[51]

Hver Einsatzkommando rapporterte jevnlig til sin gruppeledelse om antall drepte; gruppeledelsen sammenstilte opplysningene og sendte disse til RSHA i Berlin over radio, telex eller skriftlig.[52] Rapportene ble samlet hos RSHAs avdeling IV A-1 (kontoret for kommunisme og propaganda) under ledelse av Kurt Lindow. Fra og med mai 1942 ble rapportene behandlet av et nytt kontor under Heinrich Müller med bistand fra blant andre Gustav Nosske og de sammenstilte ukentlige rapporter fra de okkuperte områdene i øst.[53] Einsatzkommando 12 under Gustav Nosske rapporterte 13.000 henrettelser fra juni til septemner 1941. Waldemar Klingelhöfer var en populær sanger som kunne russisk og fungerte som tolk for gruppe B. Klingelhöfer ledet deretter Sonderkommando 7b og Vorkommando Moskau. Ernst Biberstein var opprinnelig lutersk prest og ledet Einsatzkommando 6 i gruppe C; flere tusen ble henrettet under Bibersteins ledelse.[54] Under Otto Ohlendorfs kommando ble 91 678 drept på ni måneder, noe som tilsvarer 340 mord daglig i gjennomsnitt.[52] Ohlendorf meldte i april 1942 at Krim var jødefritt. Rapport nummer 150 fra 2. januar 1942 meldte at på en måned før jul var 17 645 jøder, 2 504 krimtsjaker, 824 sigøynere og 212 partisaner skutt.[55]

Hver Einsatzkommando utformet sin egen måte å gjennomføre aksjonene som ofte fulgte det samme mønsteret: Ved ankomst til et sted oppildnet man befolkningen til å angripe jøder og massehenrettelsene foregikk som regel i store grøfter. Ofrene ble stilt opp kanten (stående eller knelende) eller ble tvunget til å legge seg i grøfte for å bli skutt. Paul Blobel fortalte under rettsoppgjøret at han brukte mange mann til henrettelsene og de arbeidet omkring 1 time før de ble avløst; ofre som ventet på tur til å bli henrettet ble voktet av øvrig mannskap. Gassvogner ble tatt i bruk som drapsmetode våren 1942, men var lite populært blant mannskapet og vognene hadde ofte tekniske problemer. Karl Rudolf Werner Braune mente at skyting var mer ærefullt og holdt seg til det. Ofrene ble fratatt verdisaker før henrettelsene.[56]

Einsatzgruppene og underenheter bak østfronten ble ledet av folk fra SD og Gestapo, mens mannskapet for en stor del ble hentet fra Waffen SS (SS militære gren) og det ordinære Ordnungspolizei.[57]

Einsatzgruppene rapporterte rutinemessig om sine resultater i form av antall drepte. Ifølge Raul Hilberg virket det nesten som Einsatzgruppene rettferdiggjorde sin eksistens med tall. Ronald Headlend antok at sett under var rapportene trolig ufullstendige og i sum underrapporterte antall snarere enn å overdrive. Otto Ohlendorf forklarte at han forsøkte å holde drapstallene hemmelig for å unngå konkurranse mellom de forskjellige underenhetene under hans ledelse.[58]

Stahlecker rapporterte om skarp væpnet motstand fra jøder som i Litauen, Latvia og Dvinsk dannet partisanstyrker. Ohlendorf og Blobel beskrev passive ofre som resignert og stoisk aksepterte skjebnen.[59]

En øyenvitneskildring

[rediger | rediger kilde]

Den tyske forretningsmannen Hermann Friedrich Graebe overvar en massehenrettelse i oktober 1942 nær Dubno og hans vitneforklaring i Nürnberg er godt kjent:[60]

Uten å skrike eller gråte kledde disse menneskene av seg, sto rundt i familiegrupper, kysset hverandre, sa farvel og ventet på et tegn fra en SS-mann, som sto i nærheten av gropen, med en pisk i hånden. I løpet av de 15 minuttene jeg sto i nærheten av gropen hørte jeg ingen klage eller bønn om nåde. Jeg så på en familie på rundt åtte personer, en mann og kvinne, begge rundt 50, med sine barn på rundt ett, åtte og ti, og to voksne døtre på rundt 20-24 år. En gammel kvinne med snøhvitt hår holdt det ett år gamle barnet i armene og sang til det og kilte det. Barnet lo av glede. Paret så på med tårer i øynene. Faren holdt en 10 år gammel gutt i hånden og snakket forsiktig med ham; gutten kjempet mot tårene. Faren pekte mot himmelen, strøk seg over hodet og syntes å forklare noe til gutten. En SS-mann ropte til en kollega som så talte opp omlag 20 personer og beordret dem til å bak jordhaugen. Blant disse var familien jeg allerede har nevnt. Gropen var allerede ⅔ full og jeg anslo at den inneholdt tusen lik. Mannen som ropte satt for enden av gropen med føttene dinglende utfor kanten. Han holdt en maskinpistol på knærne og røkte en sigarett.[61]

Reaksjoner på virksomheten

[rediger | rediger kilde]
Se også: Kjennskap til Holocaust i samtiden

Protester mot Einsatzgruppenes drapsvirksomhet var blant annet økonomisk begrunnet ved tap av arbeidskraft og bedrifter. Hinrich Lohse, rikskommissær for Ostland, protesterte og forsøkte å hindre massedrap blant annet i Latvia; Lohse sendte i oktober 1941 spørsmål til Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete om det virkelig var planen at alle jøder i Ostland skulle utryddes uten hensyn til alder, kjønn og økonomisk betydning. Alfred Rosenbergs medarbeider svarte i desember 1941 at man skulle se bort fra økonomiske hensyn ved løsningen av jødeproblemet.[62] Einsatzgruppenes virksomhet ble etterhvert offentlig kjent blant annet gjennom løsmunnet mannskap på permisjon hjemme.[63]

Britiske myndigheter hadde god informasjon om holocaust mens det pågikk og de fikk kjennskap til folkemordet kort tid etter at det begynte sommeren 1941.[64] Fra sommeren 1941 ble radiomeldinger om massedrap fra tysk politi på østfronten til Berlin fanget opp av britisk etterretning og dekodet i Bletchley Park.[65][66] Britisk etterretning fanget 18. juli 1941 for første gang opp en melding som omhandlet massedrapene bak østfronten da HSSPF Erich von dem Bach-Zelewski rapporterte drapstall til Himmler.[67] I november 1941 rapporterte Jewish Telegraphic Agency at 50 000 ble massakrert i september i Kiev. Stedet ble senere påvist som Babij Jar der over 30 000 ble massakrert på bare i to dager i september.[68]

Ledelse og mannskap

[rediger | rediger kilde]

Einsatzgruppe A

[rediger | rediger kilde]
Karl Jäger leder for Einsatzkommando 3. Han utarbeidet 1. desember 1941 den såkalte Jäger-rapporten med detaljert oversikt for de 137.346 personene myrdet til da Litauen samt Latvia og Belarus.

Opererte bak de nordlige frontavsnittet i Baltikum og i retning Leningrad (St. Petersburg)[69] og knyttet til Armégruppe nord. Hadde totalt et mannskap på 1000 rekruttert fra Waffen-SS, SD, ordenspolitiet og lokalt politi. Gruppe A opererte innenfor HSSPF Hans-Adolf Prützmanns ansvarsområde.[70]

Einsatzgruppe B

[rediger | rediger kilde]

Opererte i det sentrale frontavsnittet (i det nåværende Belarus og Russland) retning Minsk, Smolensk og Moskva[74] med hovedkvarter i Smolensk spesielt ansvar for Smolensk og Moskva-området. Knyttet til Armégruppe sentrum. Opererte i blant annet Minsk, Mogilev, Bryansk, Krupa, Roslavl og Vitebsk (innenfor HSSPF Erich von dem Bach-Zelewskis ansvarsområde)[70] og hadde et mannskap på 665[69][3] som ble supplert med en bataljon russiske og ukrainske frivillige.[47]

  • Leder:
  • Erich Naumann november 1941-1943[70] (dømt til døden i Nürnberg og henrettet 7. juni 1951)[39]
  • Underenheter: Sonderkommando 7a (ledet av Eugene Steimle) og 7b (ledet av Rausch), Einsatzkommando 8 (ledet av Bradfisch) og 9 (ledet av Schäfer og Filbert) og Sonderkommando 7c (Vorkommando Moskau, ledet av Six, med særlig ansvar for Moskva) samt "Smolensk-troppen" (ansvar for Smolensk med omland). Sonderkommando 7b ble en periode ledet av Waldemar Klingelhöfer som var en kjent og populær sanger.[48][75][76]
  • Franz Six - dømt til 20 års fengsel i Nürnberg,[39] løslatt 1952
  • Heinrich Seetzen - selvmord etter arrestasjon i Hamburg september 1945[77]
  • Horst Böhme - forsvunnet (drept/selvmord) i april 1945[78]
  • Water Blume - leder for Sonderkommando 7a[74] dømte til døden for massemord på østfronten, løslatt 1955,[39] ny sak i 1968 om handlinger i Hellas, tiltalen frafalt.[79]
  • Alfred Filbert - ble avslørt og arrestert i 1958, tiltalt og dømt til livstid, løslatt 1975.[80]

Einsatzgruppe C

[rediger | rediger kilde]
Ohlendorf, Jost, Naumann, Biberstein Braune og Walther Haensch fotografert under rettsoppgjøret i Nürnberg.

Hadde mannskap på 700-800 og underenhetene Sonderkommando 4a (ledet av Paul Blobel, senere av Eugen Steimle) og 4b (Lothar Fendler, senere Walter Hänsch), og Einsatzkommando 5 (Meyer) og 6 (Kröger). Opererte i det sentrale Ukraina i retning Kyiv og videre østover i tilknytning til Wehrmachts Armégruppe syd, inkludert Zjytomyr, Sokal, Lutsk, Poltava, Tarnopol, Stalino, Rovno, Fastov, Vyrna og Uman. Gruppe C ble forsterket med russiske, rumenske og ungarske frivillige samt tartariske «selvforsvarsgrupper». Gruppe C opererte innenfor HSSPF Friedrich Jeckelns ansvarsområde. Sonderkommando 4a under Paul Blobel gjennomført massakren i Babij jar der 33.771 jøder fra Kiev ble massakrert på 2 dager.[69][81]

  • Leder: Otto Rasch[69] (tiltalt i Einsatzgruppen-prosessen, saken avbrutt på grunn av sykdom, døde i varetekt) senere av Max Thomas.[70]
  • Paul Blobel - dømt til døden i Nürnberg og henrettet 7. juni 1951[39]
  • Waldemar von Radetzky - dømt til 20 års fengsel[39] i Nürnberg, løslatt 1951

Einsatzgruppe D

[rediger | rediger kilde]

Hadde et mannskap på 600 og underenhetene Sonderkommando 10a (ledet av Heinz Seetzen), 10b (Persterer), 11a (Zapp) og 11b samt Einsatzkommando 12 (ledet av Gustav Nosske som var utdannet jurist og økonom). Opererte bak den 11. tyske arme og rumenske styrker i Bessarabia, i det sørlig Ukraina med Krim og i retning Kaukasus med Simferopol samt Mykolajiv som viktigste base. De opererte innenfor HSSPF Korsemanns ansvarsområde inkludert i Bălți, Chișinău, Kherson, Khotin, Tighina.[69][82]

Etterspill

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Einsatzgruppenprosessen

Kart fra Franz Walter Stahleckers rapport fra oktober 1941 med oppsummering av drap gjennomført av Einsatzgruppe A under hans kommando («Von der Einsatzgruppe A durchgeführte Judenexekutionen»): Estland "Judenfrei" (963 drept); Latvia (35.238 drept ); Litauen (138 421 drept); Russland (3800 drept); Hviterussland (41,828 drept)
Utdrag av Jäger-Bericht, Karl Jägers detaljerte rapport om Einsatzgruppe As drap på 137 346 mennesker i Litauen.[84]

I 1947-1948 gjennomførte amerikanske myndigheter et rettsoppgjør mot sentrale personer i Einsatzgruppene i en av de tolv Nürnbergprosessene, ved militærtribunal II-A. Tiltalen var klar i juli, saken begynte 15. september 1947 og dom falt 10. april 1948.[85] I 1958 ble de siste som satt fengslet løslatt.[39] En del unngikk straffeforfølgelse ved å ta sitt eget liv mens noen få klarte å gå i dekning. Karl Rudolf Werner Braune ledet en einsatzgruppe før han ble sjef for Sicherheitsdienst i Oslo. Etter krigen ble han arrestert, og vitnet under Nürnbergprosessene om massedrapene hans kommando gjennomførte. Deretter ble han dømt for krigsforbrytelser og hengt.[86][87][41] Erich Ehrlinger medvirket i Einsatzgruppe IV i Polen og deltok der i massehenrettelser i 1939-1940. Ehrlinger reiste deretter til Norge for å verve frivillige.[88] gikk i dekning på slutten av krigen og levde lenge som en fri mann under navnet Erich Fröscher. I 1954 følte Ehrlinger seg trygg og tok tilbake sitt gamle navn. Han ble arrestert i 1958 og ble i 1961 dømt til 12 års fengsel for medvirkning til mord. Han ble sluppet fri i 1965 og dommen ble annullert fordi han hadde blitt syk i varetekt.[30]:298

Einsatzgruppe «Serbia»

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Struk, Janina (2011). Private Pictures: Soldiers' Inside View of War. I.B.Tauris. p. 77. ISBN 9781848854437.
  2. ^ «Robert Fisk: Ukraine, 1942. What are we seeing?». The Independent (på engelsk). 19. november 2011. Besøkt 2. juli 2019. «The photograph was to become one of the most impressive and persuasive images of the Nazi Holocaust.» 
  3. ^ a b c Tenenbaum 1955, s. 43.
  4. ^ Birga U. Meyer (2011) The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History, Journal of Genocide Research, 13:1-2, 183-185, DOI: 10.1080/14623528.2011.554091
  5. ^ Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  6. ^ Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. april 2022. 
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Matthäus, J., Böhler, J., & Mallmann, K. M. (2014). War, pacification, and mass murder, 1939: the Einsatzgruppen in Poland. Rowman & Littlefield (i samarbeid med United States Holocaust Memorial Museum og med Deutsches Historisches Institut Warschau og Universität Stuttgart).
  8. ^ Goldschläger, A. (2012). The Trials of Ernst Zündel. In Holocaust Denial edited by Robert S. Wistrich. De Gruyter (pp. 109-136).
  9. ^ a b c d e Rossino, Alexander B. (2001). «Nazi Anti-Jewish Policy during the Polish Campaign: The Case of the Einsatzgruppe von Woyrsch». German Studies Review. 24 (1): 35–53. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1433155. Besøkt 3. august 2023. 
  10. ^ Rossino, Alexander B. (2001). «Nazi Anti-Jewish Policy during the Polish Campaign: The Case of the Einsatzgruppe von Woyrsch». German Studies Review. 24 (1): 35–53. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1433155. Besøkt 3. august 2023. 
  11. ^ Tenenbaum 1955, s. 43-45.
  12. ^ Angrick, Andrej (2008). «The Men of Einsatzgruppe D: an Inside View of a State-Sanctioned Killing Unit in the ‘Third Reich’». I Jensen, Olaf. Ordinary People as Mass Murderers: Perpetrators in Comparative Perspectives (på engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 78–96. ISBN 978-0-230-58356-6. doi:10.1057/9780230583566_4. Besøkt 29. august 2020. 
  13. ^ a b Tenenbaum, Joseph (1955). «The Einsatzgruppen». Jewish Social Studies. 1. 17: 43–64. ISSN 0021-6704. Besøkt 3. august 2023. 
  14. ^ Gerwarth 2011, s. 141.
  15. ^ a b Matthäus, J., Böhler, J., & Mallmann, K. M. (2014). War, pacification, and mass murder, 1939: the Einsatzgruppen in Poland. Rowman & Littlefield (i samarbeid med United States Holocaust Memorial Museum og med Deutsches Historisches Institut Warschau og Universität Stuttgart).
  16. ^ Matthäus, J., Böhler, J., & Mallmann, K. M. (2014). War, pacification, and mass murder, 1939: the Einsatzgruppen in Poland. Rowman & Littlefield (i samarbeid med United States Holocaust Memorial Museum og med Deutsches Historisches Institut Warschau og Universität Stuttgart).
  17. ^ Matthäus, J., Böhler, J., & Mallmann, K. M. (2014). War, pacification, and mass murder, 1939: the Einsatzgruppen in Poland. Rowman & Littlefield (i samarbeid med United States Holocaust Memorial Museum og med Deutsches Historisches Institut Warschau og Universität Stuttgart).
  18. ^ Gerwarth 2011, s. 142.
  19. ^ a b Gerwarth 2011, s. 144.
  20. ^ a b Gerwarth 2011, s. 143.
  21. ^ Matthäus, J., Böhler, J., & Mallmann, K. M. (2014). War, pacification, and mass murder, 1939: the Einsatzgruppen in Poland. Rowman & Littlefield (i samarbeid med United States Holocaust Memorial Museum og med Deutsches Historisches Institut Warschau og Universität Stuttgart).
  22. ^ Gerwarth 2011, s. 146.
  23. ^ Gerwarth 2011, s. 147.
  24. ^ Gerwarth 2011, s. 148.
  25. ^ Kühne, Thomas (2. oktober 2015). «Believe and destroy: the intellectuals in the SS war machine». Intellectual History Review. 4. 25: 469–471. ISSN 1749-6977. doi:10.1080/17496977.2015.1060728. Besøkt 29. august 2020. «Organized as a collective biography, the book traces in its first section the youth of these 80 men during and after World War I and in the revisionist, bellicose, and racist climate of the 1920s and early 1930s in Germany. According to Ingrao, two factors shaped the mindset of these intellectuals: first, the traumatic experience of Germany's defeat in World War I and of the humiliating Versailles Treaty; second, their education at some elite universities located mostly but not exclusively in the German borderlands.» 
  26. ^ Pine, L. (1. februar 2015). «Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine, by Christian Ingrao». The English Historical Review. 542. 130: 244–246. ISSN 0013-8266. doi:10.1093/ehr/ceu395. Besøkt 9. oktober 2020. 
  27. ^ Osmar, C. M. (2010). Vanguard of Genocide: The Einsatzgruppen in the Soviet Union (Doctoral dissertation, Ohio University).
  28. ^ Ingrao, C. (2018). Believe and destroy: intellectuals in the SS war machine. John Wiley & Sons.
  29. ^ a b c d Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO.
  30. ^ a b c d e f g Junginger, H. (2017). The Scientification of the" Jewish Question" in Nazi Germany. Brill.
  31. ^ «The Quiet Death of a Nazi: Martin Sandberger's Last, and Only, Interview - DER SPIEGEL - International». www.spiegel.de (på engelsk). 15. april 2010. Besøkt 15. januar 2020. 
  32. ^ a b c Bittner, J. (2013). Breaking the Veil of Silence. TOS Verlag.
  33. ^ a b c d e f g Wiesing, Urban (2010). Die Universität Tübingen im Nationalsozialismus. Franz Steiner Verlag. 
  34. ^ Remy, Steven P. (2003). The Heidelberg Myth: The Nazification and Denazification of a German University. Massachusets: Harvard University Press. ISBN 9780674009332. 
  35. ^ Kater, Michael (1989). Doctors under Hitler. North Carolina: University of North Carolina Press. ISBN 978-0807848586. 
  36. ^ "Verden var hennes tekst": forskeren Lily Weiser-Aall : en minnebok 1898-1998. Oslo: Norsk folkeminnelag. 1998. ISBN 8291161178. 
  37. ^ «Jakob Wilhelm Hauer». Store norske leksikon. 27. mars 2019. Besøkt 19. januar 2020. 
  38. ^ Bartrop, Paul R. og Michael Dickerman (2017). The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection. ABC-CLIO. 
  39. ^ a b c d e f g h i j Meyer, Birga U. (1. juni 2011). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History». Journal of Genocide Research. 1-2. 13: 183–185. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2011.554091. Besøkt 20. januar 2020. 
  40. ^ Housden, Martyn (1. juni 2013). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958. Atrocity, Law and History». The International History Review. 3. 35: 651–652. ISSN 0707-5332. doi:10.1080/07075332.2012.745255. Besøkt 29. august 2020. «Looking at the defendants more generally (and we are talking about a group of men charged with over a million murders between them), they were remarkably well educated (p. 96). Of the fifteen Einsatzgruppen leaders active in Russia in 1941 to 1943, 40 per cent held doctorates (p. 100). (…) As a rule, the defendants refused to admit they had done anything wrong (p. 142).» 
  41. ^ a b Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.). (2012). Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  42. ^ Bertosa, Brian (2012). «Canadian Military Journal». www.journal.forces.gc.ca (på engelsk). Besøkt 28. oktober 2018. 
  43. ^ Browning, Christopher R. (1. september 2010). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945-1958: Atrocity, Law, and History, by Hilary Earl.». Canadian Journal of History. 2. 45: 387–389. ISSN 0008-4107. doi:10.3138/cjh.45.2.387. Besøkt 16. august 2020. 
  44. ^ Lassiwe, Benjamin (19. januar 2014). «NS-Vergangenheit der Landeskirchen: Der braune Sündenfall in Schleswig-Holstein | shz.de». shz. Besøkt 17. august 2020. 
  45. ^ Stokes, Lawrence D. (1. april 2002). «From Law Student to Einsatzgruppe Commander: The Career of a Gestapo Officer». Canadian Journal of History. 1. 37: 41–74. ISSN 0008-4107. doi:10.3138/cjh.37.1.41. Besøkt 29. august 2020. 
  46. ^ a b Tenenbaum 1955, s. 45-46.
  47. ^ a b Tenenbaum 1955, s. 47.
  48. ^ a b Tenenbaum 1955, s. 49.
  49. ^ Longerich, Peter (2010). Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jews. Oxford; New York: Oxford University Press. s. 185. ISBN 978-0-19-280436-5. 
  50. ^ Langerbein, Helmut (2003). Hitler’s Death Squads: The Logic of Mass Murder. College Station, TX: Texas A&M University Press. s. 31. ISBN 978-1-58544-285-0. 
  51. ^ Earl, H. (2016). Legacies of the Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial After 70 Years. Loyola of Los Angeles International & Comparative Law Review, 39(1):95-115.
  52. ^ a b Tenenbaum 1955, s. 52.
  53. ^ Tenenbaum 1955, s. 53.
  54. ^ a b Tenenbaum 1955, s. 51.
  55. ^ Tenenbaum 1955, s. 54.
  56. ^ Tenenbaum 1955, s. 55-57.
  57. ^ Stein, G. H. (1984). The Waffen SS: Hitler's elite guard at war, 1939-1945. Cornell University Press.
  58. ^ Seltzer, William (1998). «Population Statistics, the Holocaust, and the Nuremberg Trials». Population and Development Review. 3. 24: 511–552. ISSN 0098-7921. doi:10.2307/2808153. Besøkt 13. november 2022. 
  59. ^ Tenenbaum 1955, s. 57-58.
  60. ^ Tenenbaum 1955, s. 58.
  61. ^ Tenenbaum 1955, s. 58-59.
  62. ^ Tenenbaum 1955, s. 60.
  63. ^ Tenenbaum 1955, s. 62.
  64. ^ Feingold, H. L. (2000). Official Secrets: What the Nazis Planned, What the British and Americans Knew. American Jewish History, 88(1), 133-135.
  65. ^ «Jews massacred in Holocaust test-run». The Independent (på engelsk). 20. mai 1997. Besøkt 1. august 2020. 
  66. ^ «Jews massacred in Holocaust test-run». The Independent. 20. mai 1997. «Transcripts raise doubts over how much Churchill knew of Nazi atrocities in the early years of the war.» 
  67. ^ Smith, Michael (2004). «Bletchley Park and the Holocaust». Intelligence and National Security. 2 (på engelsk). 19: 262–274. ISSN 0268-4527. doi:10.1080/0268452042000302994. Besøkt 19. november 2019. «This article examines the truth behind claims that British codebreakers knew Nazi police operating behind the German troops invading the Soviet Union were murdering thousands of Jews but that they and the British wartime Prime Minister Winston Churchill, who read their messages, did nothing about it. These claims were first published in 1998 in the book Official Secrets: What the Nazis Planned, What the British and Americans Knew by Professor Richard Breitman. He argued that instead of using the intelligence to show the world the plight of the Jews the British ‘simply hoarded’ it. Churchill should have told the world, warning the Jews in countries like Romania and Bulgaria, which were as yet not under German occupation, of what was going on. Professor Breitman also criticised the British for failing to provide the intelligence reports as evidence to the International Tribunal at Nuremberg at which those Nazis accused of war crimes were tried. His allegations were repeated in a number of newspaper articles publicising the book, and often based on interviews with him, which carried headlines such as: ‘Britain Accused of Hiding Facts on Holocaust’; ‘Should Churchill have Acted?’; and ‘MI6 Concealed Extermination of Jews’.» 
  68. ^ «Primary Sources | www.yadvashem.org». www.yadvashem.org (på engelsk). Arkivert fra originalen 10. november 2018. Besøkt 10. november 2018. 
  69. ^ a b c d e f g Arad, Y. (2020). The Holocaust in the Soviet Union. University of Nebraska Press.
  70. ^ a b c d e f g h Tenenbaum 1955, s. 48.
  71. ^ O'Sullivan, D. (2010). Dealing with the Devil: Anglo-Soviet Intelligence Cooperation in the Second World War (Vol. 63). Peter Lang.
  72. ^ Breitman, Richard, og Norman J.W. Goda. U.S. intelligence and the Nazis, Cambridge University Press 2005 ISBN 0-521-85268-4
  73. ^ Andrej Angrick, Peter Klein: Die „Endlösung“ in Riga. WBG, Darmstadt 2006, ISBN 3-534-19149-8,
  74. ^ a b Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: leaders, enablers, and collaborators. ABC-CLIO.
  75. ^ Tighe, Carl (2007). «Six, Franz Alfred». Journal of European Studies. 1. 37: 5–50. ISSN 0047-2441. doi:10.1177/0047244107067481. Besøkt 4. februar 2022. 
  76. ^ Beorn, Waitman Wade (14. november 2017). «The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990». German History. 4 (på engelsk). 35: 666–668. ISSN 0266-3554. doi:10.1093/gerhis/ghx030. Besøkt 20. mars 2020. «In The Making of an SS Killer, Alex Kay delves deeply into the life of Alfred Filbert, commander of Einsatzkommando 9 and responsible for the murder of over 18,000 Jews in the occupied Soviet Union.» 
  77. ^ Stokes, L. D. (2002). From Law Student to Einsatzgruppe Commander: The Career of a Gestapo Officer. Canadian Journal of History, 37(1), 41-74.
  78. ^ Lutz Hachmeister: Der Gegnerforscher: Die Karriere des SS-Führers Franz Alfred Six, München 1998.
  79. ^ Schminck-Gustavus, CU: Winter in Griechenland: Krieg, Besatzung, Shoah 1940-1944. Göttingen: Wallstein, 2010. (
  80. ^ Beorn, W. W. (2017). The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990. By Alex J. Kay. German History., 15. Juni 2017. doi:10.1093/gerhis/ghx030
  81. ^ Tenenbaum 1955, s. 48-51.
  82. ^ a b Tenenbaum 1955, s. 48-49.
  83. ^ Tenenbaum 1955, s. 50.
  84. ^ MacQueen, M. (1998). The context of mass destruction: Agents and prerequisites of the Holocaust in Lithuania. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 27-48.
  85. ^ Tenenbaum 1955, s. 63.
  86. ^ Browning, C. (2014). The origins of the final solution. Random House.
  87. ^ Capani 2018.
  88. ^ Emberland, T. (2012). Himmlers Norge. H. Aschehoug & Co.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Einsatzgruppen&oldid=24440853»