Pommern

Pommern (kasjubisk Pòmòrze, Pòmòrskô, polsk Pomorze) er et historisk område ved utløpet av Oder langs Østersjøen.

Geografi

Pommern omfatter et betydelig område i det nordlige Polen og Tyskland. Pommern består av Vorpommern, Rügen, Pobrzeże Szczecińskie, Pobrzeże Koszalińskie, Pomorze Gdańskie, Kaszuby og Pojezierze Pomorskie.

Mesteparten av Pommern ligger på den polske grensen, innenfor det vestpommerske og pommerske voivodskap. På den tyske grensen ligger Vorpommern. Dets territorium ligger i sin helhet innenfor delstaten Mecklenburg-Vorpommern.

Pommern som del av Polen, Danmark, Sachsen, Tyskland

Pommern i dagens Tyskland og Polen, nord for grensen markert med gult.

Navnet Pommern har selv kasjubisk (pommersk) opprinnelse, og er avledet av po more, «landet ved sjøen».

Fra cirka 1200 f. Kr til folkevandringstiden i det 5. århundre var Pommern befolket av germanske stammer. I det 7. århundre slo den vestslaviske pommerske eller kasjubiske stammen seg ned i området, og gav det dets navn.

Pommeranerne kom i det 10. århundre under innflytelse av sine kristne naboer – fra vest de tyske landsfyrstene (Sachsen fra cirka 918) og de østmarkiske landgrevene (Brandenburg fra cirka 1150), begge deler av det tysk-romerske rike, og fra sydøst de polske piasthertugene (fra cirka 970). Piastene erobret hele Pommern mellom Oder og Wisłas munninger i år 979 og innlemmet det i sin polansk-piastiske stat.

Under den store hedenske reaksjonen i Polen i 1038, ble området igjen selvstendig. Den første historisk kjente fyrste av pommeranerne var Siemomysł (Zemuzil dux Bomeranorum). I 1046 fant i Meissen etter formidling av den tysk-romerske keiser et møte mellom hertug Kasimir I Fornyeren og Siemomysł sted, for å forsøke å få i stand en løsning. Pommern forble uavhengig mot å betale en årlig tributt til polakkene. I 1091 ble Szczecin innlemmet i piastriket av Władysław I Herman, men denne suksessen var kortvarig.

I 1121 la Bolesław III den skjevmunnede etter tre felttog i årene 1116, 1119, 1121 under seg Pommern, og organiserte samtidig misjonsarbeid i området. Han lot pommeranerne bli kristnet av Otto av Bamberg, og innsatte en pommersk fyrste av Gryf-dynastiet, Warcisław I, som sin vasall, og det oppstod et hertugdømme med hovedborgene Kamień og Szczecin.

Pommern under Gryf-dynastiet

I 1164 ble sakseren Heinrich der Löwe lensherre over Pommern. Etter keiser Fredrik Barbarossas seier over Heinrich der Löwe ble Pommern en del av det tysk-romerske rike. I 1181 opphøyet Fredrik Barbarossa Warcisławs sønn, hertug Bolesław I, til tysk-romersk riksfyrste. Gryfene hersket som fyrster over Pommern frem til huset døde ut på sverdsiden i 1637.

Pommern ble besatt av Danmark i 1185, før det, bortsett fra Rügen, falt tilbake til det tysk-romerske rike ved slaget ved Bornhöved i 1227.

Rügen hadde danskene beskattet allerede fra 1168 og etter hvert kristnet. Fyrstene av det raniske dynastiet forble lensmenn over Rügen frem til utdøingen på sverdsiden i 1325.

På 1100- og 1200-tallet slo stadig flere tyskere seg ned i Pommern, som ble en del av det nedertyske språkområdet. Også de slaviske innbyggerne ble etter hvert germanisert. Hertugene av det slaviske Gryf-dynastiet fremmet selv den tyske innvandringen, som bidro til å øke folketallet i det fra før heller tynt befolkede hertugdømmet. Gryfene konkurrerte med de brandenburgske askanierne, som også ønsket flere tyske nybyggere til å befolke det opprinnelig vestslaviske Brandenburg. I mange byer og steder av slavisk opprinnelse ble de slaviske stedsnavnene beholdt, eventuelt med små tilpasninger. Den tyske og slaviske befolkningen i Pommern gikk etter hvert opp i hverandre.

I 1180 grunnla nedersaksiske premonstratensere klosteret Belbuck. Mecklenburgiske cisterciensere grunnla i 1173 klosteret Kolbatz og i 1199 klosteret Hilda. På 1200-tallet ble Pommern befolket med nybyggere fra dagens Mecklenburg, Nedersachsen og Westfalen, og byer som Stralsund, Kołobrzeg (Kolberg), Wolgast og Gryfice (Greifenberg) fikk Lübeck-rettigheter, mens Szczecin (Stettin) og Stargard Szczeciński Magdenburg-rettigheter.

I 1295 fulgte en deling av Gryfenes område i fyrstedømmene Szczecin (innenlandsk del på begge sider av Oder og sydlig for Szczecin-havet) og Wołogoszcz (kystområder, i Vorpommern nord for elven Peene inkludert byene Demmin og Anklam). Det siste ble frem til det 15. århundre selv oppdelt flere ganger, men overtok etter Rügenfyrstenes utdøing i 1325 fyrstedømmet Rügen (øyen Rügen samt det tilgrensende fastland med byene Stralsund, Barth, Damgarten, Tribsees, Grimmen og Loitz).

Etter at den danske lensoverhøyheten tok slutt, gjorde de askaniske markgrevene av Brandenburg krav på lensoverhøyhet over Pommern. Dette kravet ble støttet av keiser Fredrik II. Resultatet var en krig mellom hertugene av Pommern (som på denne tiden var delt) og markgreven av Brandenburg. Under Barnim III ble Pommern i 1348, takket være gode forbindelser til Karl IV, riksumiddelbart hertugdømme (altså direkte underlagt keiseren). I 1529 aksepterte Brandenburg Pommerns riksumiddelbare status, mot rett til å etterfølge Gryfene dersom slekten skulle dø ut.

Mange av byene i Pommern tilhørte Hansaforbundet. I 1456 ble det grunnlagt et universitet i Greifswald. Pommern ble samlet i 1478 av hertug Boguław I, den mest betydningsfulle hertug av Gryf-dynastiet. Men landet ble allerede under hans etterfølgere delt på nytt. Denne gangen løp delingslinjen langs elvene Oder og Randow, og delte det i en vestlig (Pommern-Wolgast) og en østlig (Pommern-Stettin) del.

Fra 1534 ble reformasjonen gjennomført i Pommern. I 1536 bekjente hertug Filip I av Pommern-Wolgast seg til Martin Luthers lære ved sitt bryllup med Maria av Sachsen-Wittenberg i Torgau. Ved siden av Luther og Melanchton ble den pommerske presten Johannes Bugenhagen fra Treptow, kalt Doctor Pomeranus, en av de mest kjente reformatorer. Gjennom konfiskeringen av de omfattende kirkelige eiendommene øket hertugene sin maktposisjon i Pommern.

Under Bogusław XIV ble Pommern forent på nytt i 1625. Pommerns nøytralitet under tredveårskrigen kom landet imidlertid ikke til nytte. Pommern ble vekselvis plyndret av de keiserlige troppene under Wallenstein og svenskene under Gustav II Adolf. Etter at Wallenstein tross løfte fra keiser Ferdinand II besatte Pommern, sluttet Stralsund (1628) og etter hvert resten av Pommern, dog ikke helt frivillig (1630) seg til svenskene. Etter Bogusław XIVs død i året 1637 skulle Pommern tilfalle Brandenburg, men svenskene beholdt landet besatt.

Prøyssisk og svensk styre

Se også: Svensk Pommern

Ved freden i Westfalen kom Hinterpommern i 1648 til Brandenburg og Forpommern forble svensk. Pommern mistet i tredveårskrigen nesten en tredjedel av sin befolkning. Landet ble delt og lå økonomisk i ruiner. Brandenburg og det senere kongeriket Preussen gav aldri opp sitt krav på hele Pommern. Etter den store nordiske krig (1700–1721) kom Forpommern syd for elven Peene til kongeriket Preussen. Under syvårskrigen (1756–1763) kom det igjen til krigshandlinger mellom Sverige og Preussen. Pommern ble delvis okkupert av russiske tropper, og festningen Kolberg flere ganger beleiret. Under Napoleonskrigen led Pommern sterkt. I 1807 ble hele Forpommern okkupert av Frankrike. Etter befrielsen av Tyskland i 1815 ble også den nordlige delen av Forpommern med øyen Rügen avstått fra Sverige til Preussen. Pommern forble en prøyssisk provins frem til etter annen verdenskrig.

Etter annen verdenskrig

Ved slutten av annen verdenskrig ble Pommern erobret av Den røde armé. I august 1945 bestemte seiersherrene at Pommern øst for Oder (Odra) og Swine (Świna) skulle stilles under polsk forvaltning. Også Swinemünde (Świnoujście) og Stettin (Szczecin) med forland ble innlemmet i Polen. Den tyske befolkningen, som utgjorde størsteparten av Pommerns befolkning på dette tidspunktet, flyktet eller ble fordrevet som følge av Potsdamkonferansens beslutninger. Området ble befolket med polakker, som hadde blitt tvangsforflyttet fra Polens østlige områder Sovjetunionen hadde annektert etter krigen.

Den polsktyske grensen ble godkjent av Vest-Tyskland på 1970-tallet, og av Tyskland i 1990 etter gjenforeningen av Vest-Tyskland og DDR. Den vestligste delen av Pommern havnet etter krigen i DDR, og fra 1990 er den del av delstaten Mecklenburg-Vorpommern.

Se også

Litteratur

Wehrmann, M.: Geschichte von Pommern. vol. 1-2, Gotha, 1919-21
Spahn, M: Verfassungs- und Wirtshaftsgeschichte des Herzogtums Pommern von 1476 bis 1625. Leipzig, 1896
Schumacher, B.: Geschichte Ost- und Westpreussens. Würzburg, 1959