Theramenes

Theramenes
Født		5. århundre f.Kr. Kos
Død		403 f.Kr. Antikkens Athen
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell
Embete		Strategos
Far		Hagnon
Nasjonalitet		Antikkens Athen
Medlem av		De tretti tyranner Athenske kuppet i 411 f.Kr.

Talerens plattform på Pnyx i Athen hvor Theramenes og andre politikere stod mens de talte. I bakgrunnen er Akropolis.

Theramenes (gresk: Θηραμένης; død 404/403 f.Kr.) var en athensk statsmann, framtredende i det siste tiåret av Peloponneskrigen (431–404 f.Kr.). Han var spesielt aktiv under de to periodene med oligarkisk styre i Athen, så vel som under rettssakene mot generalene som hadde kommandoen i slaget ved Arginusai i 406 f.Kr. Som en moderat oligark befant han seg ofte i en mellomposisjon mellom demokratene på den ene siden og de ekstreme oligarkene på den annen. Han klarte å erstatte et smalt oligarki med et bredere i 411 f.Kr., men mislykkes med det samme i 404, og ble henrettet av ekstremister han hadde stått i opposisjon imot.

Theramenes var en sentral figur i fire betydelige episoder i athensk historie. Han dukket opp i 411 f.Kr. som en av lederne for et oligarkisk kupp, men ettersom hans meninger var avvikende fra kuppets andre ledere, begynte han å motsette seg deres diktatur og tok ledelsen i å erstatte det trange oligarkiet som de hadde innsatt med et med bredere støtte. Han tjente som strategos i flere år etter dette, men ble ikke gjenvalgt til embetet i 408. Etter slaget ved Arginusai, hvor han tjente som trierark, fikk han oppgaven med å redde athenske sjømenn fra synkende skip, men ble forhindret fra dette av en storm. Hendelsen førte til furore i Athen, og Theramenes måtte svare for sitt ansvar for det mislykkede redningsforsøket. Kontroversen endte i henrettelsen av seks generaler som hadde kommandoen i slaget. Etter det athenske nederlaget i slaget ved Aigospotamoi i 405 f.Kr., forhandlet Theramenes frem betingelsene hvor Athen overgav seg til Sparta. Han ble så medlem av det trange oligarkiske styret kjent som «tretti tyranner» som Sparta innsatte hos sin beseirede rival. Som i 411 kom Theramenes snart i konflikt med de mer ekstreme elementene i styret. Hans protester mot terrorstyret som de tretti satte i verk, førte til at de ledende oligarkene planla å kvitte seg med ham. Han ble fjernet foran oligarkiets forsamling, og da forsamlingen nølte med å straffe ham, ble han strøket fra borgerlistene og henrettet uten rettssak.

Theramenes forble en kontroversiell figur etter sin død. Lysias fordømte ham iherdig og anklaget flere av hans tidligere politiske allierte, mens andre forsvarte Theramenes' handlinger. Moderne historiske vurderinger har endret seg over tid. I det 19. århundre ble Theramenes nesten universelt fordømt, men nyere forskning har produsert mer positive vurderinger. Noen historikere mener Theramenes var en egoistisk opportunist, andre en prinsippfast moderat. Detaljene i hans handlinger, hans motivasjon og hans karakter er fortsatt debattert den dag i dag.

Historiske nedtegnelser

En kjenner ikke til antikke biografier om Theramenes, men hans liv og handlinger er relativt godt dokumentert gjennom den omfattende behandlingen av ham i flere overlevende verk. Den attiske oratoren Lysias tar ham grundig for seg i sine taler, men på et svært fiendtlig vis. Theramenes dukker også opp i flere antikke fortellende historier. Thukydids beretning inkluderer starten på Theramenes karriere, og Xenofon fortsetter hvor Thukydid slapp og gir en detaljert beretning om flere episoder fra Theramenes karriere. Diodorus Siculus hentet antagelig sin beretning fra Eforos i de fleste punkter, men gir en annen beretning som skiller seg kraftig fra Xenofons i flere punkter. Theramenes dukker også opp i flere andre kilder som selv om de ikke gir så mange fortellende detaljer, men som har blitt brukt til å belyse de politiske kranglene som omgav Theramenes' liv og minne.

Familie

Det er bare svært sparsommelige opplysninger om Theramenes' liv utenfor den offentlige sfære som har blitt nedtegnet. Både hans far, Hagnon, og hans farfar, Nikias, hadde spilt betydelige roller i det athenske offentlige liv i tiårene før Theramenes dukket opp på scenen. Familien var ganske rik. Nikias skal ha hatt over 1000 slaver som arbeidet i sølvgruvene ved Lavrion, og han øste ut sin rikdom for å vinne gunst hos folket. Nikias hadde, som en av de ledende politikerne i Athen etter Perikles' død, vært den fremste talsmannen for Nikiasfreden, som gjorde slutt på den første delen av Peloponneskrigen i 421 f.Kr. Han hadde vært øverstkommanderende for den sicilianske ekspedisjon og døde i Sicilia i 413 kort tid før ekspedisjonens katastrofale nederlag.

Hagnon hadde i mellomtiden ledet gruppen av greske kolonister som grunnla Amfipolis i 437/6, hadde tjent som general ved flere anledninger før og under Peloponneskrigen og var en av de som skrev under Nikiasfreden. Hagnons karriere overlappet hans søns da han tjente som en av de ti som ble utpekt av styret til de 400 til å skrive et utkast til en ny konstitusjon i 411.

Kuppet i 411 f.Kr.

Alkibiades satte i gang det oligarkiske kuppet ved å love persisk støtte til Athen dersom demokratiet ble kastet.

Theramenes dukket først opp i historiske nedtegnelser i forbindelse med det oligarkiske kuppet i 411 f.Kr. I etterkant av det athenske nederlaget i Sicilia, begynte opprør å bryte ut blant Athens' alliertstatater i Egeerhavet, og Nikiasfreden brøt sammen. Peloponneskrigen fortsatte for fullt innen 412 f.Kr. I denne konteksten begynte et antall athenske aristokrater, ledet av Peisander og med Theramenes som en av de fremtredende i deres rekker, å konspirere for å kaste byens demokratiske regjering. Denne intrigen ble satt i gang av eksilanten og adelsmannen Alkibiades, som på den tiden fungerte som assistent for den persiske satrapen Tissafernes. Han hevdet at han hadde stor innflytelse hos Tissafernes og lovet å returnere persisk støtte til Athen dersom demokratiet, som hadde ostrakisert ham ble erstattet med et oligarki. I henhold til dette begynte et antall trierarker og andre ledere av den athenske hæren ved Samos å planlegge å styrte demokratiet. De sendte til slutt Peisander til Athen. Han lovet at Alkibiades hjemreise og en allianse med perserne ville følge dersom athenerne ville erstatte deres demokrati med et oligarki. Peisander overtalte den athenske ekklesia til å sende ham som utsending til Alkibiades med fullmakt til å inngå avtaler slik det var nødvendig.

Men Alkibiades' innflytelse hos Tissafernes var ikke så stor som han hevdet, og han innså at han ikke ville kunne overtale satrapen til å alliere seg med athenerne. For å skjule dette faktum krevde han stadig større innrømmelser fra dem til de til slutt nektet å gå med på disse. Peisander og hans medsammensvorne var skuffet over Alkibiades, men var fremdeles bestemte på å styrte demokratiet og returnerte til Samos hvor konspiratørene arbeidet for å sikre seg kontroll over hæren. Samtidig oppmuntret de en gruppe innfødte samoiske oligarker til å begynne å planlegge å styrte deres egen bys demokrati. Imens lyktes en avdeling unge oligarkiske revolusjonære i Athen å få den faktiske kontrollen over styresmakten gjennom attentat og trusler.

Etter at lederne for konspirasjonen var ferdige med forberedelsene ved Samos, satte de seil for Athen. Blant dem var Thermenes. Thukydid henviser til ham som «en av lederne for gruppen som gjorde slutt på demokratiet, en dyktig taler og en mann med idéer.» Konspiratørene kalte sammen forsamlingen og foreslo en rekke tiltak hvor demokratiet formelt ble erstattet med et styre på 400 utvalgte menn som skulle velge og kalle sammen en større forsamling på 5000 menn etter som tiden gikk. Kort tid etterpå gikk konspiratørene bevæpnet til rådskammeret hvor de beordret at det demokratiske rådet skulle spre seg etter at de fikk sin lønn. Forsamlingen gjorde som de var beordret, og fra dette tidspunktet av var styret helt under de oligarkiske konspiratørenes kontroll. De forandret raskt lovene slik at de reflekterte den nye styreformen som de hadde innført.

En gresk hoplitt. I 411 f.Kr. talte Theramenes for et styre hvor alle menn med hoplittstatus eller høyere hadde stemmerett.

På dette tidspunktet begynte flere konflikter å utvikle seg som truet fremtiden for den nye styresmakten i Athen. For det første ble det planlagte kuppet ved Samos forhindret av samoiske demokrater og en gruppe athenere som de stolte på. Da hæren ved Samos hørte nyhetene om kuppet i Athen som ankom sammen med overdrevne rapporter om overgrep fra den nye styresmakten, erklærte de sin lojalitet til demokratiet og fiendskap til det nye styret. Imens utviklet det seg en splittelse i Athen mellom radikale og moderate oligarker. Her dukket Theramenes opp sammen med Aristokrates, sønn av Skelias, som leder for den moderate fraksjonen. Den ekstreme fraksjonen, ledet av Frynikos, bestod av fremtredende ledere for kuppet som Peisander og Antifon. Den var dominerende blant de 400 og motsatte seg å utvide antall stemmeberettigede i oligarkiet. De var også villige til å søke fred med Sparta nesten uten betingelser. De moderate, på den andre siden, var riktignok villige til å søke fred med Sparta på betingelser som ville opprettholde Athens makt, men var ikke villige til å ofre imperiet og flåten og ønsket å utvide stemmeretten i oligarkiet til 5000, menn som var hoplitter eller hadde høyere status.

Kort tid etter maktovertakelsen hadde ekstremistlederne i revolusjonen begynt å bygge befestninger på Eteiona, et dominerende punkt i inngangen til havnen i Pireus. Dette festningsverket skulle beskytte havnen mot angrep fra flåten ved Samos. De sluttet disse nye befestningene til eksisterende murer for å danne en festning som kunne forsvaret både mpt land og sjø, ettersom de interne stridighetene økte i styrke. Festningen inneholdt et stort lager som ekstremistene flyttet mesteparten av byens korlagre inn i. Theramenes protesterte på det sterkeste mot byggingen av denne festningen. Han argumenterte med at formålet med den ikke var å holde demokratene ute, men å overlevere den til spartanerne. Theramenes og hans parti var til å begynne med forsiktig siden fiender av regimet hadde blitt henrettet tidligere, men de ble modigere og styrket gjennom flere hendelser. Først beveget en peloponnesisk flåte seg sakte opp langs kysten av Peloponnes. Det var visstnok sendt for å assistere antiathenske styrker på Évvia, men Theramenes anklaget den for å planlegge å ta befestningene på Eteiona i samarbeid med ekstremistene. En athensk militsmann som tilsynelatende handlet på ordre fra konspiratører høyere i rekkene til styresmakten, myrdet så Frynikos, lederen for ekstremistfraksjonen. Han unnslapp, men hans medsammensvorne, en argiver ble tatt til fange. Fangen nektet under tortur å oppgi navnet på sin oppdragsgiver. Ekstremistene var ute av stand til å handle effektivt i denne saken, og siden den peloponnesiske flåten gikk til angrep på Aigina som var et logisk stoppested på vei til Pireus, bestemte Theramenes og hans parti seg for å handle.

Aristokrates var i kommando for et regiment hoplitter i Pireus, og han arresterte ekstremistgeneralen Alexikles. Ekstremistlederne for de 400 var rasende og krevde handling. De gjorde et antall trusler mot Theramenes og hans parti. Til deres overraskelse meldte Theramenes seg frivillig til å lede en styrke for å redde Alexikles. Lederne for ekstremistene gikk med på dette, og Theramenes satte kursen for Pireus og hadde kommandoen sammen med en annen moderat og en ekstremist, Aristarkos. Da Theramenes og hans styrke ankom Pireus, oppfordret Aristarkos i raseri mennene til å angripe hoplittene som hadde tatt Alexikles. Theramenes lot også som han var rasende, men da han ble spurt av hoplittene om han syntes befestningene på Eteiona var en god idé, svarte han at dersom de ønsket å rive den ned, mente han at det var bra. De ropte ut at alle ønsket at 5000 skulle styre i stedet for de 400 og satte i gang arbeidet. Donald Kagan har foreslått at dette utropet antagelig ble satt i gang av Theramenes' parti som ønsket at de 5000 skulle styre, hoplittene som rev ned festningsverkene kunne like godt ha foretrukket å vende tilbake til demokrati. Flere dager senere ankom den peloponnesiske flåten Pireus, men da de oppdaget at befestningene var ødelagt og havnen godt bevoktet, seilte de til Évvia. Flere dager etter dette igjen, ble de 400 formelt avsatt og erstattet av styret til de 5000. De mest ekstreme oligarkene flyktet fra byen.

Kommandant

Den athenske strategien ved Kyzikos. Alkibiades' lokkestyrke trekker spartanerne ut, og Thrasybulos og Theramenes beveger seg inn bak dem for å avskjære dem.

Under styret til de 5000 og under demokratiet som erstattet det i 410 f.Kr., tjente Theramenes som general i flere år. Han ledet flåter i Egeerhavet og Hellespont.

Kort tid etter at styret til de 5000 ble innsatt, satte Theramenes seil mot Hellespont for å slutte seg til Thrasybulos og generalene som var valgt av hæren ved Samos. Etter den athenske seieren i slaget ved Abydos, tok han med seg tretti triremer for å angripe opprørerne på Évvia som var i ferd med å bygge en vei til Boeotia for å få landfast forbindelse med fastlandet fra øya deres. Han var ute av stand til å forhindre byggingen, men plyndret territoriet til flere opprørsbyer før han reiste rundet i Egeerhavet og slo ned oligarkier og skaffet midler fra forskjellige byer i det athenske imperiet.

Han tok så flåten sin til Makedonia hvor han støttet den makedonske kong Arkelaos i hans beleiring av Pydna. Men da beleiringen gikk i langdrag, seilte han for å slutte seg til Thrasybulos i Thrakia. Flåten beveget seg snart derfra for å utfordre slåten til Mindaros som hadde tatt byen Kyzikos. Theramenes ledet en flanke i den athenske flåten i det påfølgende slaget ved Kyzikos, en betydelig athensk seier. Alkibiades som hadde blitt kalt tilbake fra eksil av flåten ved Samos kort tid etter kuppet, ledet i det slaget en lokkestyrke som trakk den spartanske flåten ut i åpent hav, mens Thrasybulos og Theramenes som hver sin uavhengige skvadron, avskar den spartanske retretten. Thrasybulos og Alkibiades holdt spartanerne opptatt mens Theramenes sluttet seg til de athenske landstyrkene i nærheten og skyndte seg til unnsetning. Hans ankomst førte til en total athensk seier hvor alle de spartanske skipene ble erobret.

I etterkant av denne seieren erobret athenerne Kyzikos og bygget et fort ved Krysopolis. Derfra krevde de inn en skatt på en tidel fra alle skip som passerte gjennom Bosporos. Theramenes og en annen general forble ved dette fortet sammen med en garnison på tretti skip som skulle ta seg av innsamlingen av denne tollen.

Imens ble styret til de 5000 i Athen erstattet av et gjeninnsatt demokrati innen få måneder etter dette slaget. Donald Kagan har foreslått at fraværet av Theramenes, «den beste talsmannen for de moderate,» banet vei for denne gjeninnsettelsen.

Arginusai

Theramenes forble general til 407 f.Kr. da han ikke ble gjenvalgt etter det athenske nederlaget i slaget ved Notion. Det slaget førte til fallet til Alkibiades og hans politiske allierte. Året etter seilte han derimot som trierark i en unnsetningsstyrke som ble skrapt sammen for å unsette Konon som hadde havnet under blokade ved Mytilene av Kallikratidas. Unnsetningsstyrken vant en overraskende seier over den mer erfarne spartanske styrken i slaget ved Arginusai, men i etterkant av slaget befant Theramenes seg midt i en massiv kontrovers. På slutten av slaget var generalene som hadde kommandoen, samlet for å bestemme sitt neste trekk. 50 peloponnesiske skip under Etionikos var fortsatt ved Mytilene og blokkerte Konon, og en betydelig aksjon fra athenerne kunne føre til ødeleggelsen av denne styrken også. Samtidig måtte skip sendes ut for å redde sjømennene fra de 25 athenske triremene som sank eller var hardt skadet etter slaget. I henhold til dette dro alle de åtte athenske generalene mot Mytilene med en større del av flåten, mens en redningsstyrke under Thrasybulos og Theramenes som begge var trierarker i slaget, men hadde tjent som generaler i tidligere felttog, ble igjen for å plukke opp de overlevende og finne likene slik at de kunne gravlegges. Men på dette tidspunktet blåste det opp en alvorlig storm, og begge disse styrkene ble drevet tilbake til kysten. Etionikos unnslapp og et stort antall athenske sjømenn druknet, anslag varierer mellom 1000 og 5000 druknede.

En antikk gresk trirem. 25 triremer ble satt ut av spill eller ble senket ved Arginusai, og Theramenes fikk oppgaven med å redde de overlevende.

Kort tid etter at nyhetene om denne tragedien nådde Athen, brøt det ut en massiv kontrovers om hvem som hadde skylden for det mislykkede redningsforsøket. Folket var rasende over tapet av så mange sjømenn og på at en ikke klarte å skaffe til veie likene av de døde slik at de kunne gravlegges. Generalene mistenkte at Thrasybulos og Theramenes som allerede hadde returnert til Athen, kunne ha hauset opp forsamlingen mot dem. De skrev derfor brev til folket som utpekte de to trierarkene som ansvarlige for redningsforsøket. Thrasybulos og Theramenes ble kalt frem foran forsamlingen for å forsvare sine handlinger. Theramenes la frem et brev fra generalene hvor de kun la skylden på stormen for hendelsen, og trierarkene ble frikjent. Folkets raseri vendte seg i stedet mot generalene. Alle åtte ble avsatt fra sitt embete og kalt tilbake til Athen for å stilles for retten. To flyktet, men seks returnerte slik de ble beordret for å møte anklagene mot dem.

Diodorus bemerker at generalene begikk en avgjørende feil ved å forsøke å legge skylden på Theramenes. «For,» slår han fast, «de kunne ha fått hjelp av Theramenes og hans kompanjong i rettssaken, menn som både var dyktige oratorer og hadde mange venner og, viktigst av alt, hadde deltatt i hendelsene i tilknytning til slaget, men i stedet hadde de dem som motstandere og bitre anklagere.» Theramenes tallrike politiske allierte var blant lederne for fraksjonen som forsøke å dømme dem i rettssaken. En bitter rekke debatter og rettsmessige prosedyrer fulgte mens forsamlingen kjempet om hva de skulle gjøre med generalene. I begynnelsen virket det som om de ville bli mildt behandlet, men til slutt førte raseriet til familiene til de avdøde og aggressive anklager fremført av en politiker som het Kallixenos til at stemningen i forsamlingen endret seg. De seks generalene ble stilt for retten, dømt som gruppe og henrettet. Da sorgen og sinnet som katastrofen brakte med seg la seg, angret folket i Athen sin handling, og helt siden da har historikere og kommentatorer poengtert at hendelsen kanskje var det største justismordet byens styre noen gang utførte.

Fredsforhandlingen

Den athenske marinen ble beseiret og ødelagt av den peloponnesiske flåten under Lysander i slaget ved Aigospotamoi i 405 f.Kr. i Hellespont. Athenerne manglet nok midler til å bygge en ny flåte og kunne bare vente mens Lysander seilte vestover i Egeerhavet mot byen deres. De var blokkert til sjøs og på land, mens matlagrene var i ferd med å gå tomme. Athenerne sendte utsendinger til den spartanske kong Agis som hadde slått leir med sin hær utenfor murene deres. De tilbød seg å slutte seg til den spartanske alliansen dersom de fikk beholde sine murer og sin havn. Agis hevdet at han ikke hadde makt til å forhandle og sendte utsendingene videre til Sparta. Der ble de fortalt at dersom de ønsket fred, ville de legge frem et bedre forslag. Athenerne var til å begynne med stae, og de gikk så langt som å fengsle en mann som foreslo at en strekning av de lange murene skulle rives ned slik spartanerne insisterte på, men situasjonens realitet tvang dem snart til å vurdere kompromisser. I denne situasjonen ba Theramenes om at han skulle sendes som utsending til Lysander som på den tiden beleiret Samos, for å fastslå spartanernes intensjoner med Athen. Han hevdet også at han hadde oppdaget noe som kunne forbedre athenernes situasjon, selv om han nektet å dele dette med borgerskapet. Hans ønske ble innvilget, og Theramenes seilte til Samos for å møte Lysander. Derfra ble han sendt til Sparta, han stoppet muligens i Athen på veien dit. I Sparta forhandlet Theramenes og hans kolleger, med representanter fra alle de spartanske allierte til stede, frem fredsbetingelsene som gjorde slutt på Peloponneskrigen. De lange murene og murene til Pireus ble revet ned, størrelsen på den athenske flåten ble skarpt begrenset og athensk utenrikspolitikk ble underlagt den spartanske. Avtalen sa også at athenernes skulle bruke «konstitusjonen til deres forfedre». Theramenes dro tilbake til Athen og presenterte resultatene fra forhandlingene for folkeforsamlingen. Noen foretrakk fremdeles å holde ut, men flertallet stemte for å akseptere betingelsene. Peloponneskrigen var dermed slutt etter 28 år.

De tretti tyrannene

Etter at Athen overgav seg ble de lange murene revet og styrkene som beleiret byen returnerte til sine respektive hjem. En spartansk garnison forble antagelig i byen for å overvåke rivingen av murene. Lysander seilte til Samos for å fullføre beleiringen av byen. En annen klausul i avtalen som gjorde slutt på krigen gjorde det mulig for alle eksilanter å dra hjem til Athen, og disse mennene, mange av disse var oligarkiske agitatorer som ble kastet ut av demokratiet, arbeidet hardt i månedene etter avtalen. Fem «oversjøiske» ble utnevnt av medlemmene av de oligarkiske sosiale klubbene for å planlegge overgangen til et oligarki. I juli 404 f.Kr. kalte de Lysander tilbake til Athen hvor han overvåket overgangen i styreform. En oligarkisk politiker, Drakontides, foreslo i rådet å legge makten i hendene til tretti utvalgte menn. Theramenes støttet dette forslaget, men da Lysander truet med å straffe athenerne for ikke å klare å demontere murene raskt nok dersom de ikke gikk med på forslaget, godkjente forsamlingen det. Tretti menn ble valgt. Ti ble utnevnt av Theramenes (inkludert ham selv), og ti ble plukket ut av Lysander.

Denne styresmakten som snart ble kjent som de «tretti tyranner» på grunn av sine ugjerninger, satte raskt i gang med å etablere sin kontroll over byen. Oligarkene, ledet av Kritias, en av de «oversjøiske» og en tidligere eksilant, tilkalte en spartansk garnison for å sikre sin sikkerhet og satte så i gang et terrorregime. De henrettet enhver mann som de trodde hadde nok initiativ eller nok tilhengere til å utfordre dem. Det var dette felttoget som først splittet Theramenes og lederne for de tretti. Theramenes var til å begynne med en tilhenger av Kritias, men han hevdet nå at det var unødvendig å henrette menn som ikke hadde vist tegn til å ønske at oligarkene skulle rammes, men som bare hadde vært populære under demokratiet. Men denne protesten bremset ikke henrettelsene, derfor hevdet Theramenes så at dersom oligarkiet skulle styre gjennom makt, måtte det i det minste ekspandere sitt maktgrunnlag. Kritias og lederne for de tretti fryktet at Theramenes muligens ledet en folkelig bevegelse mot dem og utstette en liste på 3000 menn som skulle være medhjelpere i den nye styresmakten. Da Theramenes igjen bemerket at dette antallet var fremdeles for lite, organiserte lederne en militær opptelling der borgerne etterpå ble beordret til å levere inn sine våpen. Med hjelp fra den spartanske garnisonen konfiskerte oligarkene så alle våpen med unntak av dem som tilhørte de 3000. Dette markerte begynnelsen på mer omfattende maktmisbruk. For å betale den spartanske garnisonens lønn, beordret Kritias og lederne hver av de tretti til å arrestere og henrette en metoik, eller fremmed innbygger, og konfiskere hans eiendom. Theramenes protesterte med at denne gjerningen var verre enn det verste maktmisbruket til demokratiet og nektet å følge ordren.

Theramenes ble dratt gjennom den athenske agoraen på vei til sin henrettelse.

Kritias og hans ledsagere bestemte seg i lys av disse hendelsene for at Theramenes hadde blitt en uakseptabel trussel mot deres styre. I henhold til dette erklærte Kritias Theramenes som forræder av natur da han talte foran en forsamling på 3000. Han mente at Theramenes alltid var klar til å endre sin politiske lojalitet i løpet av et øyeblikk. Han brennmerket ham med kallenavnet «cothurnus», navnet på en støvel som ble brukt på scene som passet begge føtter. Theramenes, erklærte han, var klar til å tjene både demokratiske eller oligarkiske saker i sin søken etter å skaffe seg ytterligere personlige fordeler. Theramenes benektet i et følelsesløst forsvar at hans politikk noen gang hadde vært usammenhengende. Han hadde alltid, insisterte han, foretrukket en moderat politikk, hverken ekstremt demokratisk eller ekstremt oligarkisk, og han holdt fast ved idealet om et styre sammensatt av menn med hoplittstatus eller høyere som kunne være i stand til å være til nytte for staten. Denne talen hadde en betydelig effekt på tilhørerne. Dette så Kritias. Dersom saken ble ført til avstemning, ville Theramenes bli frikjent. Kritias konfererte så med de tretti og beordret at menn med dolker skulle stille seg opp foran tilhørerne. Han strøk så Theramenes' navn bort fra listen over de 300 og fratok ham retten til en rettssak. Theramenes løp til en nærliggende alter der han søkte tilflukt og ba forsamlingen om ikke å tillate et mord på ham, men forgjeves. De elleve, fengselsvokterne, dro ham bort og tvang ham til å drikke en kopp giftkjeks. Theramenes etterlignet en populær drikkelek hvor den som drakk skålte for en som han var glad i mens han fullførte koppen, tømte giften og kastet koppen ned på gulvet mens han sa: «Dette er til helsen for min kjære Kritias!»

Historiografi

Historikeren Xenofon skrev en svertende beretning om Theramenes sine handlinger etter Arginusai, men berømmet ham for hans motstand mot de tretti tyranner.

Theramenes levde et kontroversielt liv, og hans død endte ikke diskusjonen om hvordan hans handlinger skulle tolkes. I årene etter hans død, ble hans rykte emnet da tidligere forbundsfeller av ham forsvarte seg mot forfølgere under det gjeninnsatte demokratiet. (Regimet til de tretti varte bare til 403 f.Kr.) Det virket som om de forsvarte seg foran demokratisk–sympatiserende athensk jurymenn. Theramenes' tidligere kamerater i oligarkiet forsøkte å bli frikjent ved å forbinde sine handlinger med de til Theramenes og ved å portrettere ham som en stødig forsvarer av det athenske demokrati. Eksempler på dette finnes i Diodorus Siculos' verker og i «Theramenes' pergament», et fragmentarisk verk som ble oppdaget i 1960–årene. Et eksempel på angrepene som dette portrettet skulle forsvare seg mot, finnes i to av Lysias' taler, Mot Erasthones og Mot Agoratos. Der portretteres Theramenes som forrædersk og selvopptatt, og der han gjorde voldsom skade mot den athenske sak gjennom sin manipulering. Xenofon adopterte en lignende fiendtlig holdning i de tidlige delene av sitt verk, men ser ut til å ha skiftet mening i løpet av det kronologiske oppholdet i sammensetningen som deler den andre boka i Hellenica. Hans portrett av Theramenes under regimet til de tretti tyranner, tegner ham i et mer positivt lys enn i de tidlige årene. Et siste portrett av ham tegnes av Aristoteles som i sin Politikk, fremstiller Theramenes som en moderat og forbilledlig borger. Historikerne har diskutert opprinnelsen til denne beretningen, der noen behandler den som et produkt av propaganda i det 4. århundre f.Kr. av et moderat «theramensk» parti, mens andre som Philip Harding, ikke ser beviser for en slik tradisjon og hevder at Aristoteles behandling av Theramenes skyldes hans egen revurdering av mannen

Få, om noen, antikke personligheter har gjennomgått så dramatiske endringer i moderne forskeres vurdering som Theramenes har siden sent i det 19. århundre. Før den tiden ble Xenofons og Lysias' kritiske beretninger vidt akseptert, og Theramenes ble fremstilt som en værhane og fikk skylden for henrettelsen av generalene etter Arginusai. Oppdagelsen av Aristoteles' Politikk i 1890 reverserte denne trenden til fordel for en bredere vurdering av Theramenes' karakter, og Diodorus' presentasjon av Arginusai–rettssaken har blitt foretrukket av forskere siden Antony Andrewes undergravet Xenofons' beretning i 1970–årene. Diodorus, selv om han fremdeles blir ignorert i sine mer melodramatiske øyeblikk, slik som hans utbroderte presentasjon av Theramenes' siste øyeblikk, er nå foretrukket i et antall saker og særlig i Arginusai–rettssaken. Aristofanes, i Froskene, gjør narr av Theramenes' evne til å sno seg ut av vanskelige situasjoner, men gir ingen av de skarpe irettesettelsene en kunne forvente mot en politiker viss syn i de sjokkerende hendelsene etter Arginusai ble regnet som særlig kritikkverdig, og moderne forskere har sett i dette en mer nøyaktig beretning av hvordan Theramenes ble sett på i sin tid. Lysias som angrep Theramenes nådeløst ved mange anledninger, har på den andre side ikke noe negativt å si om etterspillet til Arginusai.

Nyere verk har universelt akseptert bildet av Theramenes som moderat, forpliktet til idealet om et hoplittbasert bredt oligarki. Donald Kagan har sagt om ham at «...hele hans karriere avslører ham som patriot og en ekte moderat, oppriktig forpliktet mot en konstitusjon som gav makt til hoplittklassen, enten i form av et begrenset demokrati eller et bredere basert oligarki». John Fine har bemerket at «som mange personer som fulgte en middelvei, var han hatet av ekstreme i begge leirer». Konstitusjonen av de 5000 er anerkjent som hans politiske mesterverk. Hans forsøk på å innføre en lignende endring mot moderalisme i 404 førte direkte til hans død. Dødsfallet har blitt berømt for sitt drama, og fortellingen om Theramenes' siste øyeblikk har blitt gjentatt om igjen og om igjen gjennom klassisk historiografi. «På grunn av at han møtte sin døde ved å opponere mot en tyrann,» bemerker John Fine, «er det lett å idealisere Theramenes». I årtusenet etter hans død har Theramenes blitt både idealisert og kritisert. Hans korte syv år lange karriere som berørte alle de viktigste kontroversene i de siste årene av Peloponneskrigen, har vært gjenstand for en myriade av forskjellige tolkninger. Fra de polemiske samtidige verkene som beskriver hans karriere, har det dukket opp konturene av en kompleks figur som staket ut en farlig kurs gjennom kaoset sent på det 5. århundrets athenske politiske scene. Selv om historikere fra antikken til dagen i dag har gitt langt mer spesifikke portretter i en eller annen form, vil en med sikkerhet kanskje aldri få mer enn et omriss.

Litteratur

Antikk litteratur

• Aristoteles, Politikk
• Diodorus Siculus, Library
• Lysias, Mot Eratosthenes
• Thukydid, Historien om Peloponneskrigen
• Xenofon, Hellenica

Moderne litteratur

• Andrewes, A, «The Arginousai Trial», Phoenix, Vol. 28 No. 1 (Spring 1974) pp. 112–122
• Fine, John V.A, The Ancient Greeks: A critical history (Harvard University Press, 1983) ISBN 0-674-03314-0
• Harding, Philip, «The Theramenes Myth», Phoenix, Vol. 28, No. 1 (Spring 1974), pp. 101–111
• Hornblower, Simon, The Greek World 479-323 BC (Routledge, 1991) ISBN 0-415-06557-7
• Kagan, Donald, The Peloponnesian War (Penguin Books, 2003). ISBN 0-670-03211-5
• Keaney, John J, «A Source/Model of Aristotle's Portrait of Theramenes». The Classical Journal, Vol. 75, No. 1 (Oct.–Nov. 1979)pp. 40–41
• Peck, Harry Thurston, Harper's Dictionary Of Classical Literature And Antiquities, 1898
• Perrin, Bernadotte, «The Rehabilitation of Theramenes», The American Historical Review, Vol. 9 No. 4 (July 1904) pp. 649–669