Hopp til innhold

Tukydid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Thukydid»)
Må ikke forveksles med Thukydid (politiker).
Tukydid
Gipsstøpt byste av Tukydid i Pusjkinmuseet, laget etter en romersk kopi fra en gresk original fra tidlig på 300-tallet f.Kr.
Født460-årene f.Kr.Rediger på Wikidata
Álimos[1]
Død395 f.Kr.Rediger på Wikidata
Athen
BeskjeftigelseHistoriker, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Athenian strategos (424 f.Kr. – 423 f.Kr.) Rediger på Wikidata
FarOloroso
NasjonalitetAntikkens Athen[2]
Tukydid på Commons

Tukydid eller egentlig Tukydides (gresk: Θουκυδίδης, Thoukydídēs; født ca. 460 f.Kr., død ca. 400 f.Kr.) var en gresk strategos (general) og historiker. Hans historieverk om peloponneserkrigen mellom Athen og Sparta – som varte i 27 år fram til 411 f.Kr. Han har blitt kalt «vitenskapelig histories far» av de som aksepterer hans påstander om å ha anvendt strenge standarder for upartiskhet og bevisinnsamling og analyse av årsak og virkning, uten referanse til inngripen fra gudene, som skissert i hans introduksjon til hans arbeid.[3][4]

Herodot og Tukydid tilhører begge begynnelsen på historieskrivningen i Europa. Der førstnevnte gjerne informerte leseren om ulike versjoner av den samme hendelsen hadde han en uvilje mot å velge en bestemt versjon. Tukydid presenterte derimot nesten utelukkende konklusjonen, men identifiserer sjelden vitner, enda sjeldnere ulike versjoner, de kriterier han benytter holdt han for seg selv. Han er mest moderne når han vurderte skriftlig materiell, selv om begge arbeidet hovedsakelig med muntlige overlevering. I valget mellom å fortelle en god historie i kontrast til å fortelle sannheten, valgte Tukydid det siste, hvilket var en nyvinning. I tillegg ønsket om sann historieskrivning, kom viljen til å fokusere på kronologi,[5] skjønt Tukydid skrev samtidshistorie mens Herodot skrev om hendelser som lå tiår tilbake i tid. Men begge representerer en overgang fra tidligere mytehistorie til faktisk historie via egne undersøkelser,[6] i henhold til det greske ordet ἱστορία, historía, som betyr «undersøkelse».[7][8]

Tukydid forsøkte å formidle den politiske realismen til enkeltindivider og de påfølgende resultatene av forholdet mellom stater som til sist indirekte var konstruert av frykt og egeninteresse.[9] Teksten hans er fortsatt studert ved universiteter og militære høyskoler over hele verden.[10] Beleiringen av Melos i 416 f.Kr. huskes best for den meliske dialog som var Tukydids dramatisering av forhandlingene mellom athenerne og melianerne før beleiringen. Dialogen er fortsatt sett på som en banebrytende tekst i teorien om internasjonale relasjoner, mens hans versjon av Perikles liktale er mye studert av politiske teoretikere, historikere og studenter av den klassiske antikken. Mer generelt utviklet Tukydid en forståelse av menneskets natur for å forklare atferd i slike kriser som pest, massakrer og kriger.[11]

Tukydid ble født som athensk borger og ble valgt til strategos i 424 f.Kr., men ble landsforvist etter nederlaget ved Amfipolis og levde i landflyktighet i tyve år, før han fikk lov til å vende tilbake til Athen i 404 f.Kr., kort før sin død.[12] Manuskriptet han etterlot seg har blitt omtalt som «en av verdenslitteraturens klassiske bøker».[12] Til tross for verkets berømmelse er usedvanlig tett og kompleks. Hans særskilte gammelgreske prosa er også svært utfordrende, grammatisk, syntaktisk og semantisk. Dette har resultert i at det har vanskelig å oversette og ført til stor vitenskapelig uenighet om en rekke av tolkningsspørsmål.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]
Tukydidesmosaikken fra Jerash, Jordan. Romersk kunst fra 200-tallet e.Kr., nå ved Pergamonmuseet i Berlin.

Til tross for hans status som historiker, vet moderne historikere relativt lite om Tukydids liv. Den mest pålitelige informasjonen kommer fra hans egen Historien om peloponneserkrigen, der han nevner sin nasjonalitet, farskap og fødested. Tukydid sier at han kjempet i krigen, ble smittet av pesten og ble forvist av det athenske demokrati. Han kan også ha vært involvert i å slå ned opprøret til Samos.[13] Tukydid hadde to hjem, ett i Athen og ett i Trakia. Hans familieforbindelser førte ham i kontakt med de samme mennene som formet historien han skrev om.

Det er ukjent hvilken utdanning han hadde, men den retoriske stilen tyder på kjennskap til sofistene, omreisende foredragsholdere som jevnlig besøkte greske bystater som Athen. Det antas også at Tukydids strenge fokus på årsak og virkning, og barske prosastil kan være påvirket av tidlige medisinere som Hippokrates fra Kos.

Bevis fra den antikke perioden

[rediger | rediger kilde]

Tukydid identifiserer seg selv som en athener, og forteller at farens navn var Oloroso og at han var fra den athenske deme Halimous.[14] En omstridt anekdote fra hans tidlige liv forteller at da Tukydid var 10–12 år gammel, skulle han og faren ha dratt til Athens agora hvor den unge Tukydid hørte et foredrag av historikeren Herodot. I følge noen beretninger gråt den unge Tukydid av glede etter å ha hørt forelesningen, og bestemte seg for at det å skrive historie ville være hans livs kall. Den samme beretningen hevder også at Herodot etter forelesningen snakket med ungdommen og faren hans og sa: «Oloroso, din sønn lengter etter kunnskap.» I alt vesentlig er episoden mest sannsynlig fra en senere gresk eller romersk popularisert beretning om livet hans.[15] Han overlevde utbruddet av pesten i Athen[16] som drepte Perikles og mange andre athenere. Det er en første observasjon av ervervet immunitet.[17] Han registrerte også at han eide gullgruver ved Skaptē Hulē[18][19] (Σκαπτὴ ὕλη, bokstavelig talt «Gravd skogland»),[20] et kystområde i greske Trakia, overfor øya Thasos.[21]

På grunn av sin innflytelse i den trakiske regionen, skrev Tukydid at ble han sendt som strategos (general) til Thasos i 424 f.Kr. I løpet av vinteren 424–423 f.Kr. angrep den spartanske generalen Brasidas byen Amfipolis, en halv dags seilas vest fra Thasos på den trakiske kysten, og utløste slaget ved Amfipolis. Eukles, den athenske sjefen ved Amfipolis, sendte til Tukydid for å få hjelp.[22] Brasidas, klar over tilstedeværelsen av Tukydid på Thasos og hans innflytelse på folket i Amfipolis, og redd for hjelp til å ankomme sjøveien, handlet raskt for å tilby moderate vilkår til Amfipolis’ borgere for deres overgivelse, noe de godtok. Således, da Tukydid ankom, var Amfipolis allerede under spartansk kontroll.[23]

Ruinene av Amfipolis slik E. Cousinéry så for seg i 1831: broen over Strymon, byens festningsverk og akropolis.

Amfipolis var av betydelig strategisk betydning, og nyheten om dens fall vakte stor bestyrtelse i Athen.[24] Det ble skyldt på Tukydid, selv om han hevdet at det ikke var hans feil og at han rett og slett ikke hadde klart å nå fram i tide. På grunn av at han ikke klarte å redde Amfipolis, ble han forvist fra byen. Ved at han var forvist fra sitt land sto han selv utenfor striden og observerte hendelsene fra begge sider, i henhold til seg selv, upartisk:[25]

«Jeg levde gjennom det hele, da jeg var i en alder for å forstå hendelser, og jeg ga oppmerksomhet til dem for å vite den nøyaktige sannheten om dem. Det var også min skjebne å være eksil fra mitt land i tjue år etter min kommando ved Amfipolis; og å være tilstede med begge parter, og mer spesielt med peloponneserne på grunn av mitt eksil, hadde jeg fritid til å observere saker noe særskilt.»[26]

Ved å bruke sin status som eksil kunne han reise fritt blant de peloponnesiske allierte, og ble i stand til å se krigen fra begge siders perspektiv. Tukydid hevdet at han begynte å skrive historien sin så snart krigen brøt ut, ettersom han trodde det ville være en av de største krigene som ble ført blant grekerne når det gjelder størrelse.[27]

I tillegg til de få avsnittene i Tukydid skrev om sitt eget liv i Historien, men noen få andre fakta er tilgjengelige fra pålitelige samtidige kilder. Herodot skrev at navnet Oloroso, far til Tukydid, var tilknyttet med Trakia og trakiske kongelige.[28] Tukydid var sannsynligvis knyttet gjennom familie til den athenske statsmannen og generalen Miltiades og hans sønn Kimon, ledere av det gamle aristokratiet som ble fortrengt av de radikale demokratene. Kimons morfars navn var også Oloroso, noe som gjør sammenhengen ganske sannsynlig. En annen ved navn Tukydid levde før historikeren og var også knyttet til Trakia, noe som gjorde en familieforbindelse mellom dem også svært sannsynlig.

Ved å kombinere alle de fragmentariske bevisene som er tilgjengelige, ser det ut til at familien hans hadde eid en stor eiendom i Trakia, en som til og med inneholdt gullgruver, og som tillot familien betydelig og varig velstand. Sikkerheten og den fortsatte velstanden til den velstående eiendommen må ha nødvendiggjort formelle bånd med lokale konger eller høvdinger, noe som forklarer adopsjonen av det utpreget trakiske kongenavnet Óloros i familien. Da Tukydid ble sendt i eksil, er det sagt at han bosatte seg permanent på familiens eiendom i Trakia, og gitt sine store inntekter fra gullgruvene, var han i stand til å dedikere seg til historieskriving og forskning på heltid. I hovedsak var han en godt tilknyttet med betydelige ressurser som, etter ufrivillig pensjonering fra den politiske og militære sfæren, bestemte seg for å finansiere sine egne historiske undersøkelser.

Senere kilder

[rediger | rediger kilde]

De gjenværende bevisene for Tukydids liv kommer fra senere og heller mindre pålitelige antikke kilder: skribenten Marcellinus skrev på antagelig 500-tallet e.Kr. en biografi på Tukydid, noe som var omtrent tusen år etter hans død.[29] I følge geografen Pausanias på 100-tallet e.Kr. fikk en ved navn Oenobios vedtatt en lov som gjorde det mulig for Tukydid å reise tilbake til Athen, antagelig kort tid etter byens overgivelse og slutten av krigen i 404 f.Kr. Pausanias fortsetter med å si at Tukydid ble myrdet på vei tilbake til Athen, og lokaliserer graven hans nær Melite, ikke langt fra Athen.[30] Mange tviler på denne beretningen, og ser på bevis som tyder på at han levde så sent som i 397 f.Kr., eller kanskje litt senere. Plutark har bevart en tradisjon om at han ble myrdet i Skaptē Hulē, hans gullgruve, og at levningene hans ble sendt tilbake til Athen, hvor et monument over ham ble reist på Kimons familietomt.[31] Det er problemer med dette, siden dette var utenfor Tukydid sin tilhørighet og tradisjonen går tilbake til forfatteren Polemon fra Ilion på 200-tallet f.Kr., som hevdet at han hadde oppdaget nettopp et slikt minnesmerke.[32] Den lærde forfatteren Didymos Khalkenteros (død 10 e.Kr) nevner derimot en annen grav i Trakia.[33]

Byste av Perikles

Tukydids fortelling bryter av i midten av år 411 f.Kr., og således ble hans historieverk ikke fullført. Denne brå slutten har tradisjonelt blitt forklart som en følge av hans død mens han skrev boken, selv om andre forklaringer har blitt fremsatt.

Under sin beskrivelse av den athenske pesten, bemerker han at gamle athenere så ut til å huske et vers som forutså en dorisk krig som ville føre til en «pest» (λοιμός, loimos).[34] En tvist oppsto senere, da noen hevdet at ordtaket refererte til ankomsten i en slik krig med «hungersnød» eller «sult» (λιμός, limos). Tukydid trakk konklusjonen at mennesker tilpasser erindringene sine til deres nåværende lidelsestilstand. Hvis den samme situasjonen skulle gjenta seg, men med mennesker som opplevde hungersnød i stedet for en pest, ville verset bli husket annerledes, når det gjelder sult (limos), og dermed kansellere det mottatte ordtaket om en pest (loimos).[35][36]

Tukydids beundret den athensk statsmannen Perikles, godkjente hans makt hos folket og viste en markant avsky for demagogene som forfulgte ham. Han godkjente ikke de demokratiske borgerne eller det radikale demokratiet som Perikles innledet, men anså demokratiet som akseptabelt når det ble ledet av en god leder.[37] Tukydids presentasjon av hendelser er generelt likestilt; for eksempel minimerer han ikke den negative effekten av sin egen fiasko ved Amfipolis. Av og til bryter imidlertid sterke lidenskaper gjennom, som i hans skarpe vurderinger av de demokratiske lederne Kleon[38][39] og Hyperbolos.[40]

Det har blitt hevdet at Tukydids ble rørt og beveget av lidelsen som kommer fra krig og bekymret for utskeielsene som menneskets natur er utsatt for under slike omstendigheter, som i hans analyse av grusomhetene begått under den sivile konflikten på Kerkyra (dagens Korfu),[41] som omfatter uttrykket «krig er en voldelig lærer» (πόλεμος βίαιος διδάσκαλος).[42]

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]
Byste av Thukydid i Royal Ontario Museum, Toronto.

Tukydid skrev én bok. Dens moderne tittel er Historien om Peloponneskrigen. En mer nøyaktig tittel som gjengir åpningssetningen i verket, ville være Krigen mellom peloponneserne og athenerne. Hele hans arv fra historie og historiografi er å finne i denne tettpakkede historien om den 27 år lange krigen mellom Athen og deres allierte og Sparta og deres allierte frem til krigens 21. år, 411 f.Kr.

Cicero på 100-tallet f.Kr. karakterisert Herodot (484–ca. 425 f.Kr.), som «historieskrivningens far»,[43] men Tukydid innførte politisk realisme som disiplin. Han holdt seg til fakta, i motsetning til den noe eldre Herodot som refererte til hva han hadde hørt, rykter og referanser til guder og myter. Med Herodots og Tukydids verker ble muntlig fortellertradisjon med sitt mytiske syn på fortiden avløst av historie og litteratur. Tukydids mål var å presentere fortiden i en ramme av objektive fakta, slik at ettertidens lesere kunne få innsikt i det som faktisk var hendt. Han unngikk Herodots digresjoner, og konsentrerte seg om fakta og presisjon.[44]

Tukydid skrev om ett eneste emne: Den lange krigen han hadde deltatt i, og som Athen gikk tapende ut av. Det ser ut til at han var i ferd med å redigere og oppdatere den nyeste delen av manuskriptet sitt, da han brått døde – verket hans ble først utgitt posthumt.[12] Athens storhetstid var da over. Tukydids verk er den eneste bevarte kilden til opplysninger om peloponneserkrigen, og den første beretning som ble skrevet for individuell lesning, ikke fremført ved opplesing.[45]

Han konsulterte skrevne dokumenter og intervjuet deltakere i hendelsene han beskrev. Han hadde forutinntatte meninger, han ser for eksempel ut til å undervurdere viktigheten av den persiske intervensjonen, men han var den første historikeren som forsøkte å være objektiv. Ved sin anerkjennelse av historisk forsiktighet skapte han den første vitenskapelige tilnærmingen til historie.

Han brydde seg ikke med overnaturlige eller eventyraktige forklaringer, for eksempel avviste han sagnet om den skjønne Helenes beilere som støttet hennes utvalgte etter at de selv var blitt avvist. I stedet skrev Tukydid at heltene hadde støttet Agamemnon rett og slett fordi han hadde den største hærstyrken i Hellas, og heller ikke var en mann som tok nei for et svar. Han skrev blant annet:

«Jeg har gjort det til et prinsipp ikke å skrive ned den første historien som kommer i min vei, og heller ikke la meg forlede av mitt eget inntrykk. Enten var jeg selv til stede, eller jeg hørte om hendelsen fra øyenvitner, hvis beretninger jeg har undersøkt så grundig som mulig.»[46]

Athenere med utdannelse hadde mistet en del av interessen for overnaturlige makter, nå foretrakk de mer pålitelig informasjon. I kontrast til Herodot tok ikke Tukydid med anekdoter som lå utenfor hans tema. Med lesekunstens utbredelse kunne han trygt droppe anekdotene, for han trengte ikke å deklamere sitt verk foran et publikum, slik Homer hadde gjort. Folk kunne selv lese det. Som han skrev:

«Mitt verk er ikke et skrift, forfattet for å falle i smak hos publikum, men er skrevet for å vare evig.»[47]

Athenerne visste godt at skrift bevarer hendelser for ettertiden, og de likte tanken på at verden skulle få vite hvor storartet de var, og at deres gjerninger skulle bli husket for alltid. Etter hvert kom de til å interessere seg mer for sitt ettermæle enn for sin samtid.[48]

Tukydid synes å ha vært informert om og inspirert av gresk legevitenskap, særlig den hippokratiske, og innførte tanken om menneskets fysis (φύσις), natur, det vil si tanken om å se det konstante i menneskets natur vil føre til at framtiige hendelser vi gjenta seg fra tid til annen. Denne formelle rammen, i henhold til Leidulf Melve, professor i historie ved Universitetet i Bergen, ble deretter knyttet to to oppfatninger av menneskelige handlinger inspirert av sofistisk tenkning. En oppfatning er at individer og grupper vil handle ut fra interesser, kunnskap og status, mens en annen fremmer at mennesker handler ut fra egeninteresse og ikke etter moralske prinsipp. Således analyserer Tukydid den uløste faktoren bak krigen, som var bruddet på våpenhvilen, og den underliggende årsaken, som var framveksten av Athens makt femti år tidligere.[49]

En betydelig forskjell mellom Tukydids historie og moderne historieskrivning er at Tukydid inkluderte lange taler, ut fra det han husket av det som ble sagt, eller det han mente burde vært sagt. Disse talene er sammensatt på litterært vis. Perikles’ begravelsestale omfatter blant annet et lidenskapelig moralsk forsvar av demokratiet som ærer den døde:

«Hele verden er berømte menns steingraver, æret ikke bare av søyler og inskripsjoner i sitt eget land, men i fremmede nasjoner av minnesmerker ikke av stein, men i menneskers hjerter og tanker.»[50]

Selv om det er tillagt Perikles, ser dette avsnittet ut til å ha blitt skrevet av Tukydid i overlagt kontrast til beretningen om pesten i Athen som umiddelbart fulgte:

«Selv om mange lå ubegravd, ville ikke fugler og dyr røre dem, eller de døde etter å ha smakt på dem (...) Døende menn lå oppå hverandre, og halvdøde skapninger vaklet gjennom gatene og samlet seg rundt alle fontenene i sin lengsel etter vann. De hellige stedene som de hadde innkvartert seg i, var også fulle av døde, akkurat slik de falt om. For ettersom katastrofen sprengte alle grenser, ble menn som ikke visste hva som skulle bli av dem, svært uforsiktige med alt, enten det var hellig eller verdslig. Alle begravelsesriter som før var i bruk, ble oppgitt, og de gravla likene så godt de kunne. Mange hadde ønsker om riktig fremgangsmåte, men la sine egne døde på fremmedes brensel og tente på, noen ganger la de likene på toppen av et allerede brennende likbål og gikk sin vei.»[51]

Mange forskere etter Jacqueline de Romilly har studert maktpolitikken, det vil si realpolitikken, i Tukydids historie. Noen har gått bort fra oppfattelsen av ham som en ren realpolitiker, og hevder at aktører på verdensbasis som hadde lest hans verk, ville foretrukket at noen gjennomgikk deres gjerninger med nøytrale følelser, fremfor mytemakerens og poetens medfølelse og dermed, bevisst eller ubevisst, var deltakende i beskrivelsen.[52][53] Hans «melierdialog» er en rettledning for reportere og alle som tror at ledere alltid handler med fullkommen integritet. Den kan også tolkes som bevis på Athens moralske forfall, fra den strålende bystaten Perikles beskrev i begravelsestalen, til en maktglad tyrann over andre byer.

Tukydid tok seg ikke tid til å diskutere kunsten, litteraturen eller samfunnet som boken har sitt grunnlag i og som han vokste opp med. Han skrev om en hendelse, ikke en periode, og tok seg derfor ikke tid til å diskutere noe han regnet som uvesentlig.

Leo Strauss hevdet i sin klassiske studie The City and Man at Tukydid hadde en dyp ambivalent forståelse av athensk demokrati. På den ene siden «ble hans visdom muliggjort» av det perikleanske demokratiet på grunnlag av dens frigjøring av den enkeltes mot, tiltak og vurderingsevne. Men samtidig førte friheten til grenseløs politisk ambisjon og dermed imperialisme og til slutt til samfunnsstrid. Dette er essensen i Athens og demokratiets tragedie, at lederskap kan være en fare for demokratiet. Denne tragiske visdommen formidler Tukydid som det han lærte av athensk demokratiet. Mer konvensjonelle forskere mener han anerkjente og førte lærdommene videre, om at demokratier trenger lederskap.

Sitater

[rediger | rediger kilde]
  • «Men de modigste er sikkert de som har den klareste innsikt i hva som står foran dem, både ære og fare, og på tross av dette går ut for å møte den.»[54]
  • «De sterke gjør hva de kan, og de svake lider det de må.»[55]
  • «Det er en generell regel i menneskets natur at folk avskyr dem som behandler dem godt, og ser opp til de som ikke gjør noen innrømmelser.»[56]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Carnegie Hall linked open data, Carnegie Hall agent-ID 1026516, besøkt 2. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Biblioteca Virtual Miguel de Cervantes, BVMC person ID 24023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Cochrane, Charles Norris (1929): Thucydides and the Science of History. Oxford University Press. s. 179.
  4. ^ Korab-Karpowicz, W. Julian (26. juli 2010): «Political Realism in International Relations», Zalta, Edward N., red.: The Stanford Encyclopedia of Philosophy
  5. ^ Melve, Leidulf (2010), s. 26-27
  6. ^ Melve, Leidulf (2010), s. 17
  7. ^ history (n.), Online Etymology Dictionary
  8. ^ historie, NAOB
  9. ^ Strauss (1964), s. 139.
  10. ^ Harloe, Katherine, Morley, Neville, red. (2012): Thucydides and the Modern World: Reception, Reinterpretation, and Influence from the Renaissance to the Present. Cambridge, Cambridge University Press; s. 12.
  11. ^ What Thucydides Teaches Us About War, Politics, and the Human Condition, War on the Rocks. 9. august 2017.
  12. ^ a b c Skard, Eiliv (1945): «Thukydid», Fra Solon til Demosthenes : attiske profiler. Oslo: Aschehoug, s. 61–71.
  13. ^ Thucydides: History of the Peloponnesian War, 1.117
  14. ^ Thucydides, 4.104
  15. ^ Herodot iz Halikarnasa. Zgodbe. Ljubljana: Slovenska Matica v Ljubljani (2003), s. 22. Tdet originale sitatet (på slovensk): Oloros, tvoj sin koprni po izobrazbi.
  16. ^ Thucydides, 2.48.1–3
  17. ^ Thucydides, 2.51.6
  18. ^ Herodotus (2004): Historie. Oslo: De norske bokklubbene. ISBN 8252552056; s. 296. Sitat: «Fra gullgrubene i Skapte Hyle kom det inn i alt åtti talenter og fra grubene på Thasos selv nok noe mindre enn dette, men dog så meget at thaserne som var fri for skatt, hvert år fikk to hundre talenter, ja i beste fall tre hundre fra fastlandet og grubene.»
  19. ^ «Scapte Hyle», Perseus Encyclopedia
  20. ^ «Scapte Hyle», Dictionary of Greek and Roman Geography (1854)
  21. ^ Thucydides, 4.105.1
  22. ^ Thucydides, 4.104.1
  23. ^ Thucydides, 4.105–106.3
  24. ^ Thucydides, 4.108.1–7
  25. ^ Thucydides, 5.26.5
  26. ^ Thucydides, 5.26.5
  27. ^ Thucydides: The Peloponnesian War, book 1, chapter 1, section 1. Data.perseus.org
  28. ^ Herodotus: The Histories, 6.39.1
  29. ^ Burns, Timothy (2010): «Marcellinus' Life of Thucydides, translated, with an introduction essay» (PDF), Interpretation: A Journal of Political Philosophy. 38 (1). ISSN 0020-9635. Arkivert fra originalen (PDF) 8. mai 2018.
  30. ^ Pausanias: Description of Greece, 1.23.9
  31. ^ Plutark: Cimon 4.1.2
  32. ^ Canfora, Luciano (2006): “Biographical Obscurities and Problems of Composition, Antonis Tsakmakis, Antonios Rengakos, red.: Brill's Companion to Thucydides, Brill, ISBN 978-90-474-0484-2; s. 6–7, 63–33.
  33. ^ Canfora, Luciano (2006), s. 8.
  34. ^ ἥξει Δωριακὸς πόλεμος καὶ λοιμὸς ἅμ᾽ αὐτῷ.’ 2:54.2
  35. ^ Thucydides: Peloponessian War, 2:54:2-3
  36. ^ Edmunds, Lowell (2009): «Thucydides in the Act of Writing», Rusten, Jeffrey S., red.: Thucydides, Oxford University Press, ISBN 978-0-199-20619-3; s. 91-113, 111
  37. ^ Thucydides, 2.65.1.
  38. ^ Thucydides, 3.36.6
  39. ^ Thucydides, 4.27, 5.16.1
  40. ^ Thucydides, 8.73.3.
  41. ^ Thucydides, 3.82–83
  42. ^ Orlin, Eric: «Why Thucydides Is (Sadly) So Relevant Right Now», News Nettwork
  43. ^ Melve, Leidulf (2010), s. 21
  44. ^ Osborne, Robert (2006): Civilization, forlaget Pimlico, London, ISBN 9780712691383; s. 65
  45. ^ Osborne, Robert (2006), s. 62
  46. ^ Thucydides, 1.21-22
  47. ^ Thucydides, I.22
  48. ^ Osborne, Robert (2006), s. 64
  49. ^ Melve, Leidulf (2010), s. 27-28
  50. ^ Thucydides, 2:43
  51. ^ Thucydides, 2:52
  52. ^ Romilly, Jacqueline de (2017): The Mind of Thucydides, Cornell University Press, ISBN 9781501714825
  53. ^ Garst, Daniel (mars 1989): Thucydides and Neorealism, International Studies Quarterly, 33(1), s. 3-27
  54. ^ Sitat, Thoughts On The Business Of Life, Forbes
  55. ^ Sitat, Oxford Essential Quotations
  56. ^ Sitat, Quotefancy.com

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Primærkilder

[rediger | rediger kilde]

Sekundærkilder

[rediger | rediger kilde]
  • Connor, W. Robert (1984): Thucydides. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-03569-5.
  • Dewald, Carolyn (2006): Thucydides' War Narrative: A Structural Study. Berkeley, CA: University of California Press, (hardcover, ISBN 0-520-24127-4).
  • Forde, Steven (1989): The ambition to rule : Alcibiades and the politics of imperialism in Thucydides. Ithaca : Cornell University Press. ISBN 0-8014-2138-1.
  • Hanson, Victor Davis (2005): A War Like No Other: How the Athenians and Spartans Fought the Peloponnesian War. New York: Random House. ISBN 1-4000-6095-8.
  • Hornblower, Simon (1991–1996): A Commentary on Thucydides. 2 bind. Oxford: Clarendon. ISBN 0-19-815099-7 (bind 1), ISBN 0-19-927625-0 (bind 2).
  • Hornblower, Simon, Thucydides. London: Duckworth (1987). ISBN 0-7156-2156-4.
  • Luce, T.J. (1997): The Greek Historians. London: Routledge. ISBN 0-415-10593-5.
  • Melve, Leidulf (2010): Historie. Historieskrivningen frå antikken til i dag, Dreyer, ISBN 978-82-8265-006-9.
  • Orwin, Clifford (1994): The Humanity of Thucydides. Princeton: Princeton University Press.
  • Romilly, Jacqueline de (1963): Thucydides and Athenian Imperialism. Oxford: Basil Blackwell. ISBN 0-88143-072-2.
  • Rood, Tim (1998): Thucydides: Narrative and Explanation. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-927585-8.
  • Strassler, Robert B, red. (1996): The Landmark Thucydides: A Comprehensive Guide to the Peloponnesian War. New York: Free Press. ISBN 0-684-82815-4.
  • Strauss, Leo (1964): The City and Man Chicago: Rand McNally.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource (el) Thukydid – originaltekster fra den greskspråklige Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tukydid&oldid=24823942»