Siste leveåret
| Siste leveåre | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Forfatter(e) | Olav Duun | ||
| Språk | Nynorsk | ||
| Utgitt | 1933[1] | ||
| Forlag | Olaf Norli | ||
Siste leveåret (først utgitt med tittelen Siste leveåre) er en roman av den norske forfatteren Olav Duun, utgitt i 1933.[2][3][4]
Romanen var den siste i en trilogi som regnes som et høydepunkt i forfatterskapet. Det første boka var Medmenneske (1929) og den andre var Ragnhild (1931).[5] Trilogien er bygget opp rundt Ragnhilds mord på svigerfaren Didrik, og de følger det får for familien på gården Stavsund.[6]
Innhold
[rediger | rediger kilde]Handlinga i romanen foregår 5-6 år etter handlinga i Ragnhild, det vil si omkring 1912–1913.[7] Ragnhild, Håkon og barna Hallvard og vesle-Tale (4-5 år gammel) lever på gården Stavsund. Romanen begynner med at Håkon får beskjed om at han bare har ett år igjen å leve. Han setter seg som mål at han skal gjenreise sin egen ære og familiens økonomi i løpet av dette året, og havner i farlige spekulasjoner og svindel som ender med tvangsauksjon over gården.[8]
Mens Håkon er utslitt og fortvilet, rømmer han ut til ei øy ute i havgapet for å dø der. Det er halvsøstera Lea som med sine siste krefter henter ham derfra og «heim til livet.»[9] Lea har vært en biperson gjennom hele trilogien. Ytre sett er hun preget av oppveksten i «Vonlausheimen» og livet med faren Didrik. Hun er uvøren, respektløs og «verjar seg med fliren og kjeften».[9] Hun er likevel en av «Duuns utvalgte»,[9] med hjertelag og respekt for livet.
Håkons sykdom viser seg å være mindre alvorlig enn antatt, og muligens var dødsvarselet en innbilning fra hans side.[8] Romanen slutter med at gården Stavsund selges. Naboen Periander, som har vært forlovet med Lea, hjelper dem. Ragnhild, Håkon og vesle-Tale flytter over fjorden fra Stavsund til husmannsplassen som Lea har gitt det ironiske navnet «Solstrand», men som andre kaller «Leaheimen».
Romanens moral har blitt tolket til at «retteleg store vert me fyrst når me vert små» og «livet lærar ein til å slå av på voner og ideal, og tuktar egoismen.»[10] Professor Bjarte Birkeland skriver at oppfølgerne har blitt stående i skyggen av mesterverket Medmenneske, og videre at bøkenes «psykologiske miniatyrkunst» er viktig og sann.[11] Leif Mæhle trekker fram «ein makelaus rikdom på psykologiske nyanser i skildringa av korleis spenningsfelta smått om senn løyser seg opp.»[7]
Lektor Sonja Nygård Wæraas skriver i sin artikkel om trilogien at det er nødvendig å se hele trilogien som en samlet helhet. «Verken det gode eller det vonde blir til slutt ståande som noka metafysisk makt i tilværet, men som samansette menneskelege eigenskaper […] Den 'vonde' Didrik er ikkje berre vond; den 'gode' Ragnhild kjenner ikkje seg sjølv og andre nok til å berre handle godt; og den 'svake', 'svikaren' Håkon, vinn over sin veikskap ved å innrømme den, og han er det som til slutt når lengst i sjølvinnsikt.»[12]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ https://snl.no/Medmenneske; Store norske leksikon.
- ^ Olav Duun (1933). Siste leveåre. Oslo: Norli.
- ^ Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 24–25.
- ^ Ragnhild; aschehoug.no
- ^ Levander, Hans (1997). Hvem er hvem i litteraturen: litterære skikkelser fra A til Å. Kunnskapsforlaget. s. 151. ISBN 8257306703.
- ^ Daniel Haakonsen (1958). Olav Duun : tre essays. Oslo: Det norske studentersamfunds kulturutvalg. s. 31–41.
- ^ a b Leif Mæhle (1997). «Etterord». Olav Duun. Skrifter i samling. Bind 9: : Medmenneske ; Ragnhild ; Siste leveåret. Oslo: Aschehoug. s. 441–450. ISBN 8203174930.
- ^ a b Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 396–399
- ^ a b c Rolv Thesen (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 291–292.
- ^ Olav Midttun (1933). «Boksjaa. Olav Duun: 'Siste leveåre'». Syn og segn. Samlaget. s. 473-476.
- ^ Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 537-541. ISBN 8202154790.
- ^ Sonja Nygård Wæraas (1982). «Olav Duuns Medmenneske». Edda. Universitetsforlaget. s. 291-306.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Siste leveåret som gratis e-bok (pdf/epub/mobi/hmtl) fra bokselskap.no