Hopp til innhold

Hilderøya

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hilderøya
Ei bearbeidet skoleutgave av romanen kom første gang i 1942. Dette omslaget er fra 1960-utgaven.
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1912
ForlagOlaf Norlis Forlag

Hilderøya er en roman av Olav Duun, utgitt i 1912.[1][2]

Boka har blitt beskrevet som en fiskerroman, hvor hovedpersonen Svein kjemper mot både naturkreftene og rivalen Etvart Jørgen.[3] Temaet i boka er sammensatt. Det er både kamp mot naturkreftene,[4] livskampmotivet og selvhevdelse,[5][6] og et ødipustema.[7]

Stedet Hilderøya er delvis et sagnlandskap, og og dels formet etter faktiske steder på Namdalskysten. Det er mange naturlyriske innslag i boka, som har blitt beskrevet som et prosadikt.

Handling

[rediger | rediger kilde]

Romanen er ytre sett en realistisk samtidsroman fra tida rundt 1900.[7] Hovedpersonen Svein har vokst opp i et lite øysamfunn ytterst på Namdalskysten, sammen med de to nabojentene, søstrene Herborg og Hanna. Her er havet både matfat, fare og utfordring i livet hans. Han er en real, anstendig og følsom ung gutt, som er upraktisk og ikke lever opp til kravene om dyktighet i båt og fiske.[8] Han er «redd for livet på øya og på havet, og føler trang til å flykte fra det.»[5]

I alt er det tre hus og tre familier på øya. I det tredje huset bor Marja og hennes ugifte brødre. Handlingen foregår over en periode på om lag ti år, og begynner når alle fire hovedpersonene er rundt 14 år gamle.[7] På denne tiden kommer Etvart Jørgen flyttende til øya; han er etter alt å dømme sønnen til Marja.[7] Han er brutal, rå og mestrer alt det som Svein ikke klarer. For Svein blir dette en dobbel kamp for å hevde seg, mot «naturkrefter så overveldande i hav og menneskesinn at han misser taket på livet.»[9]

Rundt disse fire ungdommene som er hovedpersonene finnes foreldre med uavklarte erotiske forhold seg imellom.[7] Marjas to brødre Sivert og Nils er «spesielle og herja av livet»;[7] og kan endog ha blitt «tomsinger» på grunn av frykten for havet.[10]

De to ungguttenes rivalisering fører også til kamp om den stridslystne, erotisk fristende Herborg. Svein vinner til slutt kampen om henne, men det fører til døden for både Etvart Jørgen og Herborg. Han tar sitt eget liv, og hun aborterer og mister livsgnisten etter at hun oppdager den døde, hengende i naustet.[10]

Romanen slutter med at Hanna og Svein blir sammen. Etter at Svein har fridd seg fra «den trollringen Edvard Jørgen og Herborg legg um han»,[11] er han fri til å leve et liv i likevekt sammen med Hanna. Flere peker imidlertid på at den lykkelige slutten kan oppleves påklistret.[11][12][10]

Tema

[rediger | rediger kilde]

Livskampmotivet hos Duun handler om å hevde seg, gjøre seg gjeldende og relevant i møte med verden.[5] I Duuns første bøker handler dette om «gold selvhevdelse».[5] Slik er det fra begynnelsen også i Hilderøya, hvor Svein må bearbeide mindreverdsfølelsen overfor Etvart Jørgen.[5] Etter at motstanderen er borte, skifter kampen karakter. Da «begynner den egentlig livskamp, striden for å gjennomføre sitt liv på sin post i tilværelsen.»[5] Otto Hageberg oppfatter den lykkelige slutten som at Duun «leiter etter livsbilete som viser at menneska kan overføre positiv kraft til kvarandre.»[7]

Romanen kan ifølge Heming Gujord også leses som en type-fortelling. «Svein er i mindre grad et selvstendig individ enn et bilde av mannen og mennesket i det hele tatt.»[13] «Svein» betyr nettopp «ung mann» på norrønt, og de utfordringene han møter kan sees som allmenne tema framstilt som typer: pubertetens første møte med voksen seksualitet, valget mellom to søstre, mulige incestaktige tabu-forhold, den destruktive kaoskraften som motmannen Etvert Jørgen representerer, og «det ensomme menneskets kamp mot sine egne driftsimpulser».[13]

Rivalen Etvart Jørgen har også preg av å være en type eller rolle, og «etter kvart glid han over i ei symbolsfære med minningar frå draugen i Jonas Lies nordlandsforteljingar».[4] Han inngår i det store gruppen av destruktive motstandere som finnes i Duuns forfatterskap. Han har likhetstrekk med Lauris i Juvikfolket, Didrik i Medmenneske og flere andre.[14][15][16]

Hilderøya

[rediger | rediger kilde]

Stedet Hilderøya er delvis et sagnlandskap på Namdalskysten,[16][17] og dels formet etter faktiske steder i området: fiskeværet Sør-Gjæslingan og det mindre fiskeværet Sørøyan like ved.[18] Det samme landskapet opptrer også i romanene På Lyngsøya og Mennesket og maktene, og i novellen «Tredje gongen» (1931).[3] Duun hadde selv rodd fiske i dette området i åtte eller ni vintre i ungdommen.[19][20] Overgangen fra seilbåter til motordrevne båter er en del av det samfunnsmessige bakteppet for romanen; det er «ein roman om dette gamle fiskarlivet og om korleis det vart omskapt da motoren kom.»[19]

Det er mange naturlyriske innslag i boka.[7] Den har blitt beskrevet som et «prosadikt», og «ein kunne lage ei heil diktsamling av desse skildringane, ei diktsamling om dette nakne øylandet med grå-berg og lyngbrune haugar.»[21]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Duun, Olav (1912). Hilderøya. Kristiania: Norli. 
  2. ^ Haukaas, Kaare (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 5. 
  3. ^ a b Bjarte Birkeland (1967). «Innleiing [om hele Duuns forfatterskap]». Olav Duun: Menneske og maktene. Oslo: Gyldendal. s. VIII. 
  4. ^ a b Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 518. ISBN 8202154790. 
  5. ^ a b c d e f Alf Tveterås (1950). «Etiske drag i Olav Duuns ungdomsdiktning». Seks unge om Olav Duun. Oslo: Norli. s. 19. 
  6. ^ Alf Tveterås (1949). «I skyggen av 'Juvikfolke'». Samtiden. Aschehoug. s. 244. 
  7. ^ a b c d e f g h Hageberg, Otto (1996). «Med far som rival - Hilderøya». Forboden kjærleik. [Oslo]: Samlaget. s. 103-132. ISBN 8252146015. 
  8. ^ Arnulf Øverland (1955). Olav Duun. Oslo: Aschehoug. s. 29-36. 
  9. ^ Birkeland, Bjarte (1986). «Eit univers i kvart menneskesinn : tale ved Olav Duun-bysta i Namsos». Essay i utval. Oslo: Samlaget. s. 132. ISBN 8252127568. 
  10. ^ a b c Grethe Fatima Syéd. Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter. Vidarforlaget, 2015. ISBN 987-82-7990-298-0 Side 82, 172, 180
  11. ^ a b Olav Midttun (1913). «Boksjaa». Syn og segn. Oslo: Samlaget. s. 206. 
  12. ^ Leiv Fetveit (1976). «Det verjelause i Olav Duuns dikting». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 93. ISBN 8252201369. . Først trykt i Syn og segn 1967
  13. ^ a b Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 251–254
  14. ^ Pål Espolin Johnson (1995). «Etterord». Olav Duun: Skrifter i samling. 2 : Hilderøya ; Nøkksjølia ; Sigyn. Oslo: Aschehoug. s. 343-348. ISBN 8203174868. 
  15. ^ Groven, Lars (1998). «Om å vere mindremann». På sporet av Olav Duun : artiklar og kommentarar. Trondheim: Tapir. s. 119-137. ISBN 8251913136. 
  16. ^ a b Rolv Thesen (1976). «Olav Duun : eit oversyn». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 7-58. ISBN 8252201369. 
  17. ^ Kolbjørn Gåsvær (2011). «Landet i eventyret». Årbok for Namdalen. Namsos: Namdal historielag. s. 38-52. 
  18. ^ Gullveng, Eirek (1947). Olav Duuns dikting. Hamar: Norsk skoletidende. s. 20. 
  19. ^ a b Rolv Thesen (1942). «Forord». Olav Duun: Hilderøya. Oslo: Norli. s. 3-4. 
  20. ^ Kolbjørn Gåsvær (1999). Hilderøya og Øyværet, Olav Duun og Gjæslingan. Eget forlag. . Teksten herfra er også lagt ut på nettstedet sor-gjaeslingan.no: Hilderøya-Øyværet-Gjæslingan og Olav Duun Arkivert 20. oktober 2021 hos Wayback Machine.
  21. ^ Rolv Thesen (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 85-90. 
Autoritetsdata


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hilderøya&oldid=23971886»