Hopp til innhold

I ungdommen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
I ungdommen
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1922[1]
ForlagOlaf Norlis Forlag
Sider266

I ungdommen er en roman av Olav Duun, utgitt i 1922.[2][3] Romanen er det femte bindet i seksbindsverket Juvikfolket (1918–1923), og det andre av tre bind hvor Odin Setran er hovedpersonen.

Det er to viktige handlingstråder i romanen.[4] Den ene er Odins søken etter en livsoppgave.[4] Han skal «finne plassen sin i bygda, og dikte bygda om.»[5] Den andre er kjærlighets- og rivaliseringsforholdet mellom Astri, Odin og Lauris. Astri og Odin er søskenbarn, men likevel de som «burde» fått hverandre. Romanen slutter likevel med at Lauris og Astri blir gift, mens Odin er på vei inn i en forlovelse med Ingri.[4][6]

Innhold

[rediger | rediger kilde]

Når romanen begynner er Odin 17–18 år gammel, og har kommet tilbake til hjembygda etter å ha tatt middelskoleeksamen i Trondheim.[7] I og med at Odin er født omkring 1880, begynner handlinga altså noen år før århundreskiftet.[7] Astri og Odin er begge barnebarn av Åsel på Håberg, den førende krafta i slekta, og hovedpersonen i det tredje bindet i romanserien, Storbrylloppet. Åsel og Odin tar opp kontakten etter at Odins mor Elen dør. I møtene med Åsel få Odin avklart sitt forhold til «juviktradisjonen» og en større livsoppgave.[8] I begravelsen etter Åsel, i bokas siste kapittel, holder Odin en minnetale hvor han påtar seg å føre slektsforpliktelsene videre.

Mens I eventyret er preget av fantasi og frisk fart, er det Odins grubling og sjølrefleksjon som preget dette bindet i romanserien. I tillegg til å drøfte forholdet til mormora Åsel og slektsforpliktelsene, arbeider Odin også med å klargjøre kjærlighetsforholdet til Astri, og de sosiale og etiske spørsmålene i møter med rivalen Lauris.[8]

Astri har vokst opp på gården Håberg sammen med farmora Åsel, og Åsel forventer at Odin og Astri skal bli et par. Odins forhold til Astri blir dels hindret av at hennes mor Andrea og hans far Otte innleder et forhold. Men det er også andre ting mellom dem, dels dette at Odin nøler slik at Astri «tek Lauris, mest på trass, for di Odin ikkje kan få seg til å seia det avgjerandre ordet til henne.»[9] Fra en annen synsvinkel kan det sees som om Lauris «tar Astri fra Odin.»[10] Flere peker på at Astri er en sterk, men sammensatt kvinneskikkelse med både maktvilje og dødsdrift.[8][11]

Forholdet til Lauris er ytre sett et vennskap og et partnerskap, og de reiser på fiske sammen. «Men inst inne går dei og vaktar på kvarandre. Odin hadde alt fyrste gongen han møtte Lauris kjent det som om han hadde møtt ein fiende.»[9] Lauris blir en personifisert ondskap, en type som det finnes flere av i Duuns forfatterskap fra Andreas i Marjane og Etvart Jørgen i Hilderøya fram til Didrik i Medmenneske. «Lauris kjenner ikke annen lov enn sin egen lyst og maktvilje.»[10] Lauris blir både forklart psykologisk – som et negativt kontrast-bilde av Odin,[9] og sosialt, som et produkt av negative erfaringer i barndommen hans.[8]

Odin innleder et forhold til Ingri, selv om hun er merket av folkesnakket i bygda. Faren hennes «er berre skarven, han sitt fast!» dvs i fengsel. Odin velger likevel å heve seg over bygdesnakket.[10] Odin og Ingri møtes også i felles holdninger til omsorg og framtidshåp.[12]

Flere peker på at Odin er en kunstnersjel med drømmer, tvisyn, poetiske visjoner og skapende krefter.[11] Han velger likevel å kanalisere dette inn i skapende arbeid for bygdesamfunnet, han skal «dikte bygda».[7]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://nbl.snl.no/Olav_Duun; Norsk biografisk leksikon.
  2. ^ Duun, Olav (1922). I ungdommen. Kristiania: Olaf Norli. 
  3. ^ Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 10 og 29. 
  4. ^ a b c Svensen, Åsfrid (1978). Mellom Juvika og Øyvære : tre artikler om Olav Duuns romaner. Oslo: Novus. s. 52. ISBN 8270990396. 
  5. ^ Beyer, Harald (1978). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug. s. 300. ISBN 8203091059. 
  6. ^ Harald Noreng (1988). «Noen hovedsymboler i Juvikfolke». Fra Tullin til Sandemose: studier i norsk litteratur : festskrift til 75-årsdagen 25. april 1988. Øvre Ervik: Alvheim & Eide. s. 192–202. ISBN 8290359381. 
  7. ^ a b c Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 217–235. 
  8. ^ a b c d Ole Martin Høystad (1996). «Etterord». Olav Duun. Skrifter i samling. Bind 6: I eventyret ; I ungdommen ; I stormen. Oslo: Aschehoug. s. 485–498. ISBN 8203174906. 
  9. ^ a b c Rolv Thesen (1976). «Olav Duun : eit oversyn». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 38. ISBN 8252201369. 
  10. ^ a b c A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 541. 
  11. ^ a b Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 532. ISBN 8202154790. 
  12. ^ Høystad, Ole Martin (1987). Odin i Juvikfolke : Olav Duuns språk og menneskesyn. [Oslo]: Aschehoug. s. 175. ISBN 8203156436. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=I_ungdommen&oldid=24523284»