Harald (roman)
| Harald | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Forfatter(e) | Olav Duun | ||
| Språk | Nynorsk | ||
| Utgitt | 1915 | ||
| Forlag | Olaf Norlis Forlag | ||
Harald er en roman av Olav Duun, utgitt i 1915.[1][2]
Romanen skildrer læreren Harald Mørk og hans balanse mellom bondekultur og embetsmannskultur i bygdesamfunnet.[3][4] Bjarte Birkeland og Rolv Thesen ser på Harald som et nytt forsøk fra Duun på å skape en hovedperson som kan vokse i motgang,[5] det «sterke, suverene og harmonisk rike mennesket.»[6] I og med at Duun for første gang har en lærer som hovedperson (slik forfatteren selv var), kan boka kalles en av Duuns mest personlige, og Harald framfører også en 17. mai-tale som Duun selv holdt i 1908.[7]
Innhold
[rediger | rediger kilde]Romanen foregår i et realistisk kystbygdmiljø i åra fra 1907 til 1912. Handlinga kan tidfestes gjennom 17. mai-talen som Harald holder, hvor han legger vekt på 100-årsdagen for Henrik Wergelands fødsel i 1908. Romanen er den andre av en lang rekke bøker, fra Tre venner (1914) til novellesamlinga Blind-Anders (1924) som foregår i det samme landskapet med de samme stedsnavnene og med hovedpersoner som opptrer som bipersoner i andre bøker. Otto Hageberg snakker om «Duuns storroman»,[8][7] og også Juvikfolket foregår innenfor dette universet. Harald opptrer som «lensmann Mørk» i det siste bindet av Juvikfolket, I stormen (1923).[7] Haralds far var bonde og klokker, men ellers bruker Duun uvanlig lite plass på denne hovedpersonens forhistorie.[8]
Harald er forlovet med «den erotisk sterke» doktordattera Sara, men bryter med henne, og gifter seg med den «mjuklynde» Petra.[8] Ekteskapet er dels motivert av at han vil hjelpe Petra ut av en vanskelig sosial og økonomisk situasjon etter at farens hennes døde, og hun sitter igjen med ansvaret for to yngre brødre.[9] Senere gifter Sara seg med Haralds nabo Ola. Boka blir derfor en ny serie av erotiske trekanter.[8] Haralds kone Petra er «den mest interessante personen i boka», ifølge Birkeland.[5] Hun ser det ektemannen ikke innser selv, at han ikke kan fri seg fra den erotiske bindinga til Sara, og Petra tar derfor sitt eget liv.[8] Øverland mener at det er Saras hevnlyst som driver Petra i døden.[9]
Harald har livsmot, selvfølelse og trang til å reformere samfunnet, og kan kalles en «fri personlighet».[10] Hans utvikling går fra å være opptatt av mange ytre «saker», og over til å ta vare på seg selv og de oppgavene som er viktige for ham der han er.[11] Han kan minne om hovedpersonen Svein i Hilderøya, og begge kan sees som forstudier til Odin i Juvikfolket.[11] Harald er ikke nødvendigvis en etisk høyverdig person i ett og alt, men «det er noko i forfatterhaldninga mot slutten av romanen» som peker mot at Harald er Duuns første positive helt.[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Duun, Olav (1915). Harald. Kristiania: Norli.
- ^ Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 7.
- ^ Evensberget, Snorre (2000). «Harald». Litterært leksikon. Oslo: Stenersen. s. 162. ISBN 8272012618.
- ^ Rolv Thesen (1941). «Innsyn og utsyn i Olav Duuns dikting». Samtiden. Aschehoug. s. 275-290.
- ^ a b Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 520-521. ISBN 8202154790.
- ^ Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene. Oslo: Norli. s. 112-116.
- ^ a b c Otto Hageberg (1995). «Etterord : på veg inn i Duuns storroman». Olav Duun. Skrifter i samling. 3: Tre venner; Harald. Oslo: Aschehoug. s. 349-360. ISBN 8203174876.
- ^ a b c d e f Otto Hageberg (1996). Forboden kjærleik : spenningsmønster i Olav Duuns dikting. Oslo: Samlaget. s. 139-144. ISBN 8252146015.
- ^ a b Øverland, Arnulf (1955). Olav Duun. Oslo: Aschehoug. s. 39-41.
- ^ Bente Hannerich Heltoft (1976). «Hanefjeddet». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 98-111. ISBN 8252201369.
- ^ a b A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 534-535.