Hopp til innhold

Psykologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Psykisk»)
Psykologi er undersøkelse av menneskesinnets irrganger.
Psykologien grenser til og overlapper med ulike fag; særlig biologi er et viktig grunnlagsfag for store deler av psykologien, mens nevrovitenskapen er et forskningsområde i skjæringsfeltet mellom biologi, psykologi og medisin

Psykologi er det vitenskapelige studiet av atferd og mentale prosesser.[1] Psykologi studerer bevisste og underbevisste fenomener, og følelser og tanker. Det er et akademisk felt kjennetegnet av stor bredde. Psykologer søker å forstå hjernens egenskaper og alle slags fenomener knyttet til disse egenskapene. Psykologi favner biologiske/biomedisinske, kognitive, atferdsorienterte, sosiale og andre perspektiver. Psykologi blir delvis betraktet som en biologisk orientert helsevitenskap, helseprofesjon og/eller naturvitenskap, og delvis som en samfunnsvitenskap; mange av fagets grunnleggere var utdannet leger, mens andre hadde bakgrunn i humanistiske disipliner.[2] Psykologi har blitt kalt «faget der biologien møter samfunnet».[3] Fra slutten av 1900-tallet har psykologien vært preget av en sterk nevrovitenskapelig utvikling, og viktige deler av faget har nærmet seg biomedisinsk vitenskap, særlig gjennom fremveksten av nevropsykologi som følge av mulighetene til å undersøke den levende hjernen gjennom PET-, CAT- og MR-scanning; psykologifaget er ved siden av medisin og biologi den viktigste disiplinen innen det store forskningsområdet nevrovitenskap. I likhet med medisin er moderne psykologi et evidensbasert fag.

Psykologi er både en basalvitenskap og et anvendt fag, og har både psykiske lidelser og den såkalte normalpsykologien som tema. Faget er bredt og omfatter et stort antall disipliner som f.eks. klinisk psykologi, kognitiv psykologi, nevropsykologi/nevrovitenskap, personlighetspsykologi, utviklingspsykologi, helsepsykologi, sosialpsykologi og organisasjonspsykologi. Tradisjonelt jobber psykologer først og fremst klinisk med diagnostisering og behandling av psykiske lidelser eller med psykologisk forskning; etterhvert har psykologien også funnet en rekke andre praktiske anvendelser i samfunnet, herunder i andre helserelaterte og helsefremmende kontekster som ikke nødvendigvis handler om psykiske lidelser, innen mange ulike typer rådgivningsvirksomhet innen f.eks. organisasjoner, ledelse eller utdanning, sakkyndigoppdrag innen rettspleien og overfor ulike myndigheter, bruk av psykologiske tester, i en rekke operative sammenhenger innen f.eks. politi, militærvesen, etterretningstjenester, samfunnssikkerhet og krisehåndtering, innen det brede feltet psykologisk krigføring («psyops», «psykologiske operasjoner»), og i andre former for analyse og påvirkning av menneskers adferd og opplevelser, eksempelvis innen finans- eller reklamebransjen, og i design av brukeropplevelser. Psykologisk forskning deles gjerne i grunnforskning, som utforsker psykologiske fenomener for å forstå mekanismer og årsaker, og anvendt forskning, som har som mål å løse praktisk viktige problemer innen et bredt spekter av anvendelsesområder.[1] Psykologisk fagkunnskap har i det 20. og 21. århundre fått betydelig innflytelse også i andre fag og profesjoner enn psykologien selv.

Personer med høyere utdanning i psykologi kalles i det meste av verden psykologer, mens personer som jobber klinisk oftest omtales som kliniske psykologer. I Norge er tittelen psykolog beskyttet og kan bare brukes av personer med godkjenning, senere autorisasjon, til å arbeide innen feltet klinisk psykologi; spørsmålet om bruken av psykologtittelen bør harmoniseres med den internasjonale forståelsen og språkbruken er mye diskutert i norske psykologiske miljøer.

Psyke, i gresk mytologi en personifiseringen av sjelen. Maleri av Guillaume Seignac, 1900.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]
Den greske bokstaven psi er et ofte brukt symbol for psykologien.

Ordet psykologi[4] betyr «læren om sjelen», som vil si sjelelig egenskaper, sinnelag. Det er avledet fra gresk, ψυχή, psukhé, avledet opprinnelig fra psúkhein, «puste, blåse», og utviklet seg deretter semantisk til «sjel, sinn, bevissthet, liv» eller egentlig «livsånde».[5] Psukhé kan også bety «sommerfugl» som var et evighetssymbol i antikkens Hellas.[6] I gresk mytologi var Psyke personifiseringen av sjelen, framstilt som en liten kvinneskikkelse med vinger (se fortellingen om Cupid og Psyche).[6]

Den andre halvleddet i ordet psykologi er -λογία, -logia, «lære, samle», avledet av λόγος, lógos, «ord, tale, fornuft».[6][7] Det latinske ordet psychologia ble første gang benyttet av den kroatisk og latinkyndige Marko Marulić i hans bok Psichiologia de ratione animae humanae på slutten av 1400-tallet, eller tidlig på 1500-tallet.[8] Den eldste kjente referansen til ordet psykologi på engelsk var ved Steven Blankaart i 1694 i The Physical Dictionary som viser til «Anatomy, which treats of the Body, and Psychology, which treats of the Soul».[9] Begrepet var likevel ikke bred bruk før på midten av 1800-tallet.[10]

Historie og teoritradisjoner

[rediger | rediger kilde]
Wilhelm Wundt (sittende) med kollegaer i sitt psykologiske laboratorium, det første i sitt slag.

Mennesker har til alle tider vært opptatt av psykologiske problemstillinger[11], men psykologien ble som fag ikke grunnlagt før på midten av 1800-tallet[2]. Grunnleggelsen av Wilhelm Wundts (1832-1920) laboratorium i Leipzig i 1879 regnes ofte som psykologiens start som en selvstendig eksperimentell vitenskapelig disiplin[12]. Tyskeren Hermann von Helmholtz' målinger av nerveimpulser og William James' arbeid med boken Principles of psychology ved Harvard i USA på omtrent samme tid regnes som andre avgjørende hendelser i psykologiens barndom.

Det psykodynamiske perspektivet

[rediger | rediger kilde]
Sigmund Freud

Den østerrikske nevrologen Sigmund Freud (1856-1939) representerer med sin strukturmodell av personligheten, teori om det ubevisste sjeleliv, psykoanalyse og introspektive metode grunnleggeren og den mest innflytelsesrike personligheten innen psykodynamisk teori. Freuds teorier har vært kritisert fra mange hold, særlig på grunn av sin vektlegging av seksualitet og sin vanskelige etterprøvbarhet[1]. Teorier som i dag ikke støttes av nyere forskning. Forskning har de siste 30 år utviklet det man kaller tredje generasjons psykologiske teorier som betegnes som kognitiv adferdsterapi og en videreutvikling av denne som kalles acceptance and commitment therapy En annen framstående skikkelse i psykodynamisk teoritradisjon og kjent arvtaker av Freuds teorier er Carl Gustav Jung (1875-1961) som utviklet en teori om arketyper og kollektiv bevissthet. I nyere utgaver av psykodynamisk teori står objektrelasjonsteori, som fokuserer på hvordan individer formes i barndommen slik at man utviser ubevisste konflikter i voksen alder, sentralt. Erik Eriksons teori om åtte aldre, som legger vekt på hvordan psykososiale konflikter kan få heldige og mindre heldige utfall i ulike faser av livet, bygger blant annet på psykodynamisk teori. I Norge har psykoanalytikere som Wilhelm Reich tidligere hatt stor innflytelse på visse deler av det psykologiske miljøet. Dynamisk Terapi

Det behavioristiske perspektivet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Behaviorisme

Burrhus Frederic Skinner knyttes ofte opp mot det behavioristiske perspektivet.

Like etter 1900 oppsto en ny vitenskapelig retning, behaviorismen, som avviste betydningen av bevissthet i forklaring av atferd[11][13]. Fokus skulle nå rettes mot observerbar atferd. Dette var inspirert av funn fra klassisk betinging formulert av Ivan Pavlov (1849-1936) og Edward Thorndikes (1874-1949) studier av hvordan individer kan lære fra erfaring om konsekvenser av egen atferd (kalt instrumentell betinging). Denne såkalte atferdspsykologien slo igjennom spesielt i USA. Viktige talsmenn var John B. Watson (1878-1958) og Burrhus F. Skinner (1904-1990). Behaviorismen avviste mentalistiske forklaringer av atferd, forklaringer som antar at mentale hendelser og prosesser kan forårsake atferd. Slik Skinner har uttalt[14], «mentale prosesser forklarer ikke atferd, det er simpelthen mer atferd å forklare». Behaviorismens syn på bevissthet er ofte misforstått. Typisk mente behaviorister at situasjonelle forhold (de betingelser som er vist viktige i klassisk og operant betinging) er tilstrekkelig for å forklare atferd, men bevissthet, språk og kognisjon ble ikke av den grunn avvist. En retning, ofte kalt metodologisk behaviorisme, la stor vekt på å forankre atferd og miljømessige forhold i medierende prosesser, som formidler eller overfører miljømessige forhold til atferd. Eksempelvis mente Edward C. Tolman (1886-1959) at læring foregikk ved dannelse av kognitive kart (mentale representasjoner eller modeller av virkeligheten). Tolman og Clark Leonard Hull (1884-1952) er kjent for en slik posisjon, selv om de medierende mekanismene hos Hull var annerledes enn hos Tolman. Den tenkning Tolman og Hull her la til grunn kan ses som en forløper for senere kognitiv psykologi. En annen variant av behaviorisme, Skinners radikale bahaviorisme, vektla også betydningen av forhold man ikke kan observere (kalt private hendelser), men ikke som medierende eller kausale forhold. Skinner var sterkt uenig med metodologiske behaviorister i betydningen av medierende mekanismer, og dermed av teori (slike mekanismer er teoretiske). Skinner spurte i en artikkel fra 1950[15]: «Er teorier om læring nødvendige?», og svarte nei. Skinner var imidlertid opptatt av bevissthet og språk. En av hans bøker, «Verbal behavior» fra 1957, handler nettopp om språk og bevissthet, og en av Skinners mest betydningsfulle artikler fra 1945[16] omhandler etablering av selvbevissthet.

Det humanistiske perspektivet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Humanistisk psykologi

På 1950-tallet kom en reaksjon mot både psykodynamisk psykologi og behaviorismen som la vekt på individers frie vilje, personlige vekst og muligheten til å finne mening i egen tilværelse[1]. I stedet for å vektlegge ubevisste drifter og sjeleliv som psykodynamisk psykologi eller menneskelig læring som bestemt av miljøpåvirkninger som behaviorismen, fokuserte humanistisk psykologi på blant annet Abraham Maslows (1908-1970) utforskning av menneskets potensial og muligheter for å oppnå selvrealisering (selvaktualisering) gjennom sin behovspyramide tilknyttet teorier om motivasjon. En annen sentral bidragsyter innen humanistisk psykologi er Carl Rogers (1902-1987) som utviklet klientsentrert psykoterapi, som vektlegger ubetinget positiv aksept, empati og ekthet i væremåte overfor andre personer. En nyere variant av humanistisk psykologi er positiv psykologi som framhever det som skaper velvære og lykke framfor det som skaper lidelse, der blant annet Martin Seligman er en sentral skikkelse.

Det kognitive perspektivet

[rediger | rediger kilde]
Noam Chomsky er lingvist, men hans teorier om språkutvikling påvirket utviklingen av den kognitive retningen innen psykologien.

Utdypende artikkel: Kognitiv psykologi

Kognitiv adferdsterapi På 2000-talet har den blitt benevnt som tredje graden psykologisk terapi, med terapiformer som acceptance and commitment therapy (ACT) og dialektisk adferdsterapi (DAT). Her forsøker man og forandre forholdet til sitt tankemønster, blant annet tekniker for og oppnå større nærvær og lære seg å akseptere sine tanker. I Kognitiv adferdsterapi er hovedfokuset satt på hvordan mennesker prosesserer informasjon, det vil si hvordan mennesker tenker, tar beslutninger og persiperer sine omgivelser. Gestaltpsykologi er en av de tidlige retningene i kognitiv psykologi og vektlegger at helheten er mer enn summen av delene, noe som vil si at man ofte oppfatter ting som et hele først i stedet for å fokusere på delene som helheten kan være bygget opp av (jf. optiske illusjoner)[11]. En av dem som oppdaget mulighetene til og endre adferd ved miljø påvirkning og trening var Ivan Pavlov Ved hans klassiske forsøk med Hunder. Pavlov forsket på fordøyelsessystemet hos hunder ved å samle saliva (spytt) som hundene utskilte. Han målte og analyserte spyttet som kom under forskjellige forhold. Pavlov oppdaget at hundene ofte utskilte spytt før de hadde fått maten i munnen, og startet forskning på dette fenomenet. Etter hvert ble forskningen mer fokusert på dette fenomenet, enn spyttets kjemiske innhold. Han gjennomførte en lang rekke eksperimenter hvor han manipulerte (forandret) stimuli før hundene fikk mat. Gjennom disse eksperimentene fant han de grunnleggende «lovene» for etablering og ekstinksjon av det som ble kjent som «betingede reflekser». Disse eksperimentene ble gjennomført mellom 1890 og 1910.

To viktige bidrag finner man i Jean Piagets (1896-1980) og Lev Semenovich Vygotskys (1886-1934) teorier om menneskelig tankeutvikling. Piaget var opptatt av at menneskelig tenkning ble mer abstrakt ettersom individet fikk erfaring med den matierielle verden, mens Vygotsky vektla at sosiale påvirkninger måtte til for å utvikle menneskelig tenkning, særlig gjennom språk og hans begrep om den nærmeste utviklingssonen[17] Uenighet mellom Skinner og Noam Chomsky (1928-) om hvordan språk utvikler seg, førte til en intensivering av nevropsykologisk forskning som refereres til som den kognitive revolusjon i psykologien[11][13].

Acceptance and commitment therapy

[rediger | rediger kilde]

(Acceptance and commitment therapy ACT, vanligvis uttalt som ordet "akt") (Akseptants og forpliktelses terapi) er en mer fremtredende del av og en gren av klinisk atferdsanalyse.[trenger referanse] Det er en empirisk-basert psykologisk intervensjon som bruker aksept og mindfulness-strategier blandet på forskjellige måter[trenger referanse] med forpliktelser og atferd-endringsstrategier, for å øke psykologisk fleksibilitet. Tilnærmingen ble opprinnelig kalt omfattende distansering.[trenger referanse] Steven C. Hayes utviklet aksept og engasjementsterapi i 1982 for å skape en blandet tilnærming som integrerer både kognitiv og atferdsterapi.[trenger referanse] Det finnes en rekke protokoller for ACT, avhengig av måladferd eller -innstilling. For eksempel i en atferds helsetjeneste er en kort versjon av ACT kalt fokusert aksept- og engasjementsterapi (FACT).[trenger referanse]

Målet med ACT er ikke eliminering av vanskelige følelser; snarere er det å være til stede med det livet bringer oss og "gå mot verdsatt oppførsel". Aksept- og engasjementsterapi inviterer mennesker til å åpne seg for ubehagelige følelser, og lære å ikke overreagere for dem, og ikke unngå situasjoner der de blir påberopt. Dens terapeutiske effekt er en positiv spiral der det å føle seg bedre fører til en bedre forståelse av sannheten. I ACT måles "sannhet" gjennom begrepet "brukbarhet", eller det som jobber for å ta et nytt skritt mot det som betyr noe (f.eks. Verdier, mening).

ACT er utviklet innenfor en pragmatisk filosofi kalt funksjonell kontekstualisme. ACT er basert på relasjonell rammeteori (RFT), en omfattende teori om språk og erkjennelse som er en forskyvning av atferdsanslyse. Både ACT og RFT er basert på B. F. Skinners filosofi om radikal atferd.

ACT skiller seg fra tradisjonell kognitiv atferdsterapi (CBT) ved at i stedet for å prøve å lære folk å bedre kontrollere tankene, følelsene, sensasjonene, minnene og andre private hendelsene, lærer ACT dem å "bare legge merke til," godta og omfavne sine private hendelser, spesielt tidligere uønskede. ACT hjelper den enkelte til å komme i kontakt med en transcendent følelse av selv kjent som "self-as-context" - du som alltid er der og observerer og opplever, men som likevel er forskjellig fra ens tanker, følelser, sensasjoner og minner. ACT har som mål å hjelpe den enkelte til å tydeliggjøre sine personlige verdier og iverksette tiltak mot dem, gi mer livskraft og mening i livet i prosessen, og øke sin psykologiske fleksibilitet.

Mens vestlig psykologi typisk har operert under forutsetningen om "sunn normalitet" som sier at menneskene i sin natur er psykisk sunne, antar ACT snarere at psykologiske prosesser med et normalt menneskesinn ofte er ødeleggende. Kjerneoppfatningen av ACT er at psykologisk lidelse vanligvis er forårsaket av eksperimentell unngåelse, kognitiv sammenfiltring og resulterende psykologisk stivhet som fører til en manglende evne til å ta nødvendige atferdstrinn i samsvar med kjerneverdier. Som en enkel måte å oppsummere modellen, ser ACT kjernen i mange problemer som skyldes konseptene som er representert i akronymet, FEAR

Cards used as a therapeutic activity in ACT treatment.
  • Fusion with your thoughts
  • Evaluation of experience
  • Avoidance of your experience
  • Reason-giving for your behavior

And the healthy alternative is to ACT:

  • Accept your reactions and be present
  • Choose a valued direction
  • Take action

Nevrovitenskapelig utvikling

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nevropsykologi

MR-scanning av den menneskelige hjerne.

Kognitivismen ble fra 1980-tallet og fremover i økende grad forsøkt forbundet til hjerneforskningen. Flere psykologer hadde riktignok langt tidligere beskjeftiget seg inngående med forholdet mellom hjerne og psyke, primært ved å undersøke de psykologiske konsekvensene av spesifikke hjerneskader. Ennå tidligere hadde frenologien forsøkt å forutsi psykologiske egenskaper ut fra kranieformer.

Med fremveksten av bildedannende teknikker som PET-, CAT- og spesielt MR-scanning, ble mulighetene for å undersøke den levende hjernen så gode at fremveksten i nevropsykologisk forskning eksploderte. Psykologiske begreper om hukommelse, bevissthet, følelser og tenkning utfordres og utvikles i takt med at forståelsen av hjernens funksjoner økes. Nevropsykologien blir en mer fremtredende disiplin mot slutten av det tyvende århundre, og psykologer samarbeider nå også med genetikere for på alvor å begynne å undersøke genenes betydning for psyken.

Det sosiokulturelle perspektivet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Kulturpsykologi og Sosialpsykologi

Den sosiale og kulturelle side ved psykologiske fenomener har vært fremtredende i hele psykologiens historie. Dette ses på ulike måter, eksempelvis som komplement til den eksperimentelle psykologi (for eksempel Wundts Volkerpsychologie)[18] og i utviklingspsykologien representert eksempelvis ved Urie Bronfenbrenners (1917–2005) utviklingsøkologiske modell for hvordan individer sosialiseres inn i en kultur og påvirkes av sine omgivelser med videre. I moderne psykologi ivaretar sosialpsykologien dette perspektivet ved systematiske studier av hvordan de sosiale omgivelser påvirker mennesket. I krysskulturell psykologi ses menneskelig variasjon over ulike kulturer. Et eksempel som ofte trekkes fram i krysskulturelle studier er forskjellen mellom (vestlige) individualistiske og (østlige) kollektivistiske kulturer. Sosiokulturell teori grenser ofte opp mot andre samfunnsvitenskapelige fag som sosialantropologi og sosiologi.

Forskningsmetoder

[rediger | rediger kilde]

Et kjennetegn ved moderne psykologi er at den er forskningsbasert, hvilket innebærer at den kunnskap man til enhver tid mener å ha om et fenomen skal ha forskningsmessig belegg. I slik dokumentasjon brukes et vidt spekter av tilnærminger (design) og metoder (måter å innhente data på)[19]. Forskning tar alltid utgangspunkt i et uavklart problem, og forsøker så å gi svar ved å gjøre fokuserte undersøkelser. Hvordan slike undersøkelser gjennomføres avhenger av type spørsmål. Noen spørsmål angår forklaring, andre beskrivelse. Spørsmål knyttet til forklaring belyses gjerne eksperimentelt (hva er årsakene til depresjon?), mens spørsmål knyttet til beskrivelse av fenomener, enten fenomenet isolert sett (hva er depresjon?) eller i relasjon til andre fenomener (hva er relasjonen mellom depresjon og mørketid?).

I forskning er det viktig å skille mellom den strategi man velger for å besvare uavklarte spørsmål - design - og de metoder man anvender. En og samme metode kan brukes i ulike design. Eksempelvis kan man i en eksperimentell tilnærming samle data ved spørreskjema og intervju (eksempelvis i eksperimentell testing av to ulike terapiformer), men samme metoder kan også brukes i beskrivende design.

Generelt har forskeren til rådighet tre ulike strategier for forskning: Eksperimentell, relasjonell og rent beskrivende strategier.[1]

  • Eksperimentelle undersøkelser manipulerer variabler for å avdekke kausalitet
  • Relasjonelle strategier ser fenomener i sammenheng med hverandre og med andre forhold man antar er av interesse.[20][21]
  • Rent beskrivende strategier beskriver fenomenet på ulike måter

De forskningsspørsmål som formuleres i forskning begrunnes ut fra eksisterende forskning slik denne er dokumentert i publisert litteratur. Slike publiserte undersøkelser finnes i omfattende databaser, eksempelvis PsycInfo,[22] som per i dag inneholder mer enn 3,5 millioner sammendrag av publiserte studier.

Det sier seg selv at det å oppsummere kunnskap fra så mange kilder ikke er lett. Forskere har derfor utviklet ulike metoder for å oppsummere forskning innenfor et tema. Et viktig eksempel er metaanalyse, som gir en oppsummering av forskningsfunn på et bestemt tema ved å bruke resultatene fra relevante funn på temaet i en samlet analyse.

Forskning vil alltid inneholde kvalitative elementer (det vil si beskrivelse av et tema i ord) og typisk også kvantitative elementer. Eksempelvis kan en forsker undersøke synestetisk opplevelse (det at man ser farger til bokstaver, tall, ord eller musikk) og beskrive dette kvalitativt ved å intervjue synestetikere. Men en god beskrivelse av fenomenet er ikke mulig før man også gjør kvantitative studier, det vil si studier som uttrykker psykologiske forhold i tall: Hvor mange mennesker er det som har slike opplevelser? Er det forskjeller i styrke på opplevelsene mellom synestetikere? Dette innebærer at nærmest all forskning både vil inkludere kvalitative og kvantitative sider.

En forskningsmessig tilnærming innebærer at det som fremmes som mulig kunnskap må dokumenteres. Dette gjelder begreper, teorier, behandlingsformer,[23] osv. Noen begreper vil dermed kunne være populære i en periode, men så forsvinne fordi den forskningsmessige betydningen av begrepet svekkes. På samme måte kan man i en periode tro at en behandlingsform er virksom, men hvis forskning dokumenterer at den ikke har noen virkning, vil den forsvinne. Av disse grunner har forskning ikke bare en dokumenterende funksjon, men også en avkreftende.

Disipliner

[rediger | rediger kilde]

Psykologi kan deles opp i en rekke (delvis overlappende) underdisipliner og fagtradisjoner, blant annet:

  • Affektiv psykologi, som studerer emosjoner og motivasjon.
  • Biologisk psykologi, som studerer det biologiske grunnlag for atferd og bevissthet.
  • Gestaltterapi, er en eksistensiell og eksperimentell form for psykoterapi.
  • Helsepsykologi, som studerer hvordan biologi, atferd og sosial kontekst påvirker menneskers helse og sykdom.
  • Kognitiv psykologi, som studerer hvordan mennesker sanser og behandler informasjon.
  • Miljøpsykologi, som studerer hvordan mennesker blir påvirket av de fysiske omgivelsene vi omgir oss med – og om hvordan vi som mennesker påvirker miljøet.
  • Nevropsykologi, som studerer relasjonen mellom hjernens struktur og funksjon og atferd.
  • Organisasjonspsykologi, som studerer hvordan individer fungerer i organisasjoner.
  • Pedagogisk psykologi, som studerer hvordan man kan tilrettelegge opplæringssituasjoner.
  • Personlighetspsykologi, som studerer individuelle psykologiske særpreg og egenskaper.
  • Psykopatologi, som studerer psykiske problemer og lidelser.
  • Sosialpsykologi, som studerer forholdet mellom enkeltindivider og grupper.
  • Utviklingspsykologi, som studerer individers, og da særlig barns, psykologiske utvikling i et biologisk, sosialt og kulturelt perspektiv.
  • Parapsykologi, som studerer overnaturlige fenomener.
  • Samfunnspsykologi, som studerer sosiale fenomener i seg selv på et sosialt, institusjonelt og kulturelt nivå
  • Kulturpsykologi, som studerer hvordan psykologiske og atferdsmessige tendenser er forankret og nedfelt i kulturen
  • Feministisk psykologi, som studerer sosiale strukturer og kjønn
  • Kritisk psykologi, en retning som bygger på kritisk teori
  • Community-psykologi eller anvendt samfunnspsykologi, som studerer individers kontekster innen sosiale fellesskap og samfunnet
  • Psykoanalyse, den terapeutiske tradisjon utviklet av Sigmund Freud og hans etterfølgere

Anvendelser av psykologien

[rediger | rediger kilde]

I tillegg til å være et forskningsfelt ved universiteter og forskningsinstitutter er psykologifaget en klinisk profesjon og har en rekke andre anvendelser i samfunnet.

Klinisk psykologi

[rediger | rediger kilde]

Klinisk psykologi omfatter behandling og terapi innen psykisk helsevern. Psykologer jobber både på sykehus og i privat praksis, i Norge også på distriktspsykiatriske sentre. Psykologer samarbeider i dag i utstrakt grad med psykiatere (leger med spesialisering i psykiatri) innen psykisk helsevern, og det kan være et stort overlapp i arbeidsområder.

Psykologiske tester

[rediger | rediger kilde]

Psykologien utgjør det faglige grunnlaget for et stort antall psykologiske tester i ulike sammenhenger. Moderne psykologiske tester søker å bruke standardiserte kriterier.

Psykologiske tester har lang tradisjon, helt tilbake til antikke kulturer som i utvelgelseseksamenen for det kinesiske embetsverket allerede 2200 f.Kr.

Ledelse, arbeids- og organisasjonspsykologi

[rediger | rediger kilde]

Arbeids- og organisasjonspsykologiens fokus er vitenskapelige teknikker for å forbedre organiseringen av arbeid. Ledelse er en viktig del av dette området. Psykologer innen dette feltet kan jobbe med ledelse, ledertrening og generell bedriftsrådgivning.

Militæret, politiet og etterretningstjenester

[rediger | rediger kilde]

Psykologi er et viktig fag i militære, politimessige og etterretningsmessige sammenhenger.

En rolle for psykologer i militæret er å evaluere og rådgi soldater og annet personell. Typiske militære roller for psykologer er psykologisk utvelgelse (screening), klinisk psykoterapi, behandling av posttraumatisk stress, selvmordsforebygging og andre typer helse- og arbeidspsykologi.

Psykologer jobber også som analytikere i etterretningstjenester, militære sammenhenger, politiet og innen samfunnssikkerhet, i et felt som gjerne kalles operativ psykologi. I militære og etterretningsmessige sammenhenger kan psykologer også jobbe innen feltet som er kjent som psykologisk krigføring. Psykologisk krigføring omfatter bruk av propaganda for å påvirke soldater og befolkningsgrupper. Fra 1950-tallet gjennomførte amerikanske myndigheter omfattende forskning på psykologisk krigføring gjennom MKULTRA-programmet, der psykologer var sentrale. Frem til 2010 ble dette betegnet Psychological Operations (PSYOP), da navnet ble endret til Military Information Support Operations (MISO).

Innen politiet er rettspsykologi («forensic psychology») et av fagområdene psykologer jobber med; dette fagområdet omfatter både sakkyndig bistand under rettssaker og etterforskninger, herunder psykologiske vurderinger av tiltalte i straffesaker og utarbeiding av såkalte gjerningsmannsprofiler i etterforskninger. Psykologer kan delta i forhør, analyse av forhør og utvikling av forhørsteknikker, både i politi- og etterretningsmessige sammenhenger.

Sakkyndighetsarbeid

[rediger | rediger kilde]

Psykologer jobber ofte som sakkyndige i forbindelse med rettssaker og overfor ulike offentlige myndigheter, eksempelvis barnevern, kriminalomsorg og lignende.

Universitetet i Tromsø er et av fire studiesteder som tilbyr profesjonsstudiet i psykologi.

Psykologi i Norge

[rediger | rediger kilde]

Forskningsmiljøer i Norge

[rediger | rediger kilde]

Mye av den psykologiske forskningen i Norge skjer ved de universitetene som har psykologiske institutter; Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo er det eldste og største psykologiske forskningsmiljøet i Norge. I tillegg skjer det det psykologisk forskning i helseforetakene og ved andre psykologisk fokuserte institutter som NKVTS.

Psykologiutdanning i Norge

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Psykologiutdanning (Norge)

I Norge finnes det hovedsakelig to forskjellige utdanninger i psykologi. En teoretisk bachelor- og mastergrad og et mer praktisk orientert profesjonsstudium. I tillegg inngår psykologi i en rekke andre utdanninger. Bachelorstudiet finnes ved en rekke høgskoler og universiteter, blant annet Høgskolen i Innlandet (INN), NTNU, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, og UiT Norges arktiske universitet. Mastergraden tilbys av blant annet Høgskolen i Innlandet, Handelshøyskolen BI, NTNU, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo og UiT Norges arktiske universitet. Profesjonsstudiet er opprettet ved NTNU, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo og UiT Norges arktiske universitet.

Kjente navn og begreper

[rediger | rediger kilde]

Relasjon til andre fagområder

[rediger | rediger kilde]
Psykologen Daniel Kahneman mottok i 2002 Nobels minnepris i økonomi.

Fordi psykologien fokuserer på individets tenkning, opplevelse og atferd, har psykologien naturlige relasjoner til en rekke andre fagområder med slikt fokus. Psykologiens nabodisipliner er særlig medisin, biologi, pedagogikk, økonomi, sosialantropologi, sosiologi, lingvistikk og informatikk. Biologi er et svært sentralt grunnlagsfag for store deler av psykologifaget, særlig innen den nevrovitenskapelig orienterte delen av faget, og forholdet til medisinfaget er særlig viktig innen klinisk psykologi der psykologien og psykiatrien overlapper i fokus, men også innen nyere biomedisinsk orientert psykologisk forskning. Fagfeltet atferdsøkonomi er resultat av samarbeidet mellom psykologer og økonomer; psykologen Daniel Kahneman fikk Nobels minnepris for sine psykologiske bidrag med betydning for økonomi.

Foreninger

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Passer & Smith et al. (2009): Psychology. The science of mind and behaviour. New York: McGraw-Hill.
  2. ^ a b Svartdal, F. (2009): Psykologiens forskningsmetoder. Bergen: Fagbokforlaget
  3. ^ «Usikker framtid for psykologisk institutt»
  4. ^ «Psykologi», wiktionary
  5. ^ Ayto, John (1990): Dictionary of Word Origins, London: Bloomsbury, s. 418.
  6. ^ a b c Caprona, Yann de (2013): Norsk etymologisk ordbok, Oslo: Kagge, s. 1434
  7. ^ «Psychology». Online Etymology Dictionary.
  8. ^ Krstic, K. (1964): «Classics in the History of Psychology – Marko Marulic – The Author of the Term ‘Psychology’». Psychclassics.yorku.ca.
  9. ^ Steven Blankaart, s. 13 som sitert i «psychology n.» i: Colman, Andrew M., red. (2009): A Dictionary of Psychology. Oxford University Press. Oxfordreference.com
  10. ^ Ayto, John (1990): Dictionary of Word Origins, London: Bloomsbury, s. 418. Sitat: «...psychiatry (first recorded in 1846), which etymologically means 'healing of the mind'.»
  11. ^ a b c d Teigen, K. H. (2004): En psykologihistorie. Bergen: Fagbokforlaget
  12. ^ Passer & Smith et al. (2009): Psychology. The science of mind and behaviour. NewYork: McGraw-Hill.
  13. ^ a b Passer & Smith et al. (2009): Psychology. The science of mind and behaviour. New York: McGraw-Hill.
  14. ^ Skinner, B.F. (1974). About behaviorism. N.Y.: Knopf.
  15. ^ Skinner, B.F. (1950). Are theories of learning neccessary? Psychological Review, Vol 57(4), 193-216.
  16. ^ Skinner, B.F. (1945). The operational analysis of psychological terms. Psychological Review, Vol 52(5), 270-277.
  17. ^ von Tetzchner, S. (2012): Utviklingspsykologi. Oslo: Gyldendal
  18. ^ Wilhelm Wundt - plato.standford.edu
  19. ^ Svartdal, F. (2009). Psykologiens forskningsmetoder. En introduksjon. Bergen: Fagbokforlaget.
  20. ^ Binder, Per-Einar (2006): «Den relasjonelle vending i psykoanalyse og psykoterapi» i: Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 43, nummer 9, s. 897-898
  21. ^ Binder, Per-Einar et al (2006): «Hva er relasjonell psykoanalyse? Nye psykoanalytiske perspektiver på samhandling, det ubevisste og selvet» i: Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 43, nummer 9, s. 899-908
  22. ^ PsychInfo - apa.org
  23. ^ Kazdin, A. (2002): Research design in clinical psychology. ISBN 0205332927

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]