Harald Schjelderup
| Harald Schjelderup | |||
|---|---|---|---|
| Født | 21. mai 1895[1] Dypvåg[2] | ||
| Død | 19. aug. 1974[3][1] (79 år) | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, professor, psykolog, filosof | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Far | Kristian Vilhelm Koren Schjelderup | ||
| Søsken | Kristian Schjelderup | ||
| Barn | Vilhelm Schjelderup | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
Harald Krabbe Schjelderup (født 21. mai 1895 i Tvedestrand, død 19. august 1974) ble Norges første professor i psykologi i 1928. Schjelderup tok doktorgrad i eksperimentell psykologi, og i 1922 ble han professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. I 1928 ble dette professoratet omgjort til psykologi. Under den andre verdenskrig var han en fremtredende motstandsmann, og han ble i 1943 arrestert og satt i konsentrasjonsleir frem til 1945.
Harald Schjelderup var sønn av biskop i Kristiansand stift Kristian Vilhelm Koren Schjelderup d.e. (1853–1913) og Henriette Nikoline Hassel. Han var bror av den senere biskop i Hamar Kristian Schjelderup (1894–1980). I 1912 tok han realartium ved Kristiansand katedralskole. Deretter begynte han å studere teologi, men gikk senere over til realfagsstudier og ble assistent hos professor Lars Vegard. Sammen med ham utga han et par avhandlinger om krystallanalyse av atomenes struktur. Samtidig studerte han også filosofi og fikk Monrads gullmedalje for avhandlingen «Hovedlinjer i filosofiens utvikling fra midten av det 19. aarhundrede til vor tid». I 1917, bare 21 år gammel, ble han universitetsstipendiat i filosofi og reiste til København, hvor han studerte under professor Alfred Lehmann.[4]
Sammen med broren utdannet Schjelderup seg på 1920- og 30-tallet til psykoanalytiker hos Eduard Hitschmann i Wien og Oscar Pfister i Zürich. Han ble en sentral person for introduksjonen av psykoanalysen i Norge. I 1934 var han med å stifte Norsk psykologforening og Norsk Psykoanalytisk Forening. På 1950-tallet utførte han en studie av langtidsvirkninger av psykoterapi.
Schjelderup forsøkte å forene de naturvitenskapelige områdene av psykologien med psykoanalysen. Dette gjorde ham til en omstridt person i medisinske og psykologiske fagmiljøer. Mest kjent ble kanskje konflikten med legen Gabriel Langfeldt.
Schjelderup var også interessert i blant annet religionspsykologi og parapsykologi ut fra et psykoanalytisk perspektiv, og han skrev avhandlinger innen disse emnene. Han skrev også forordet til Anna Elisabeth Westerlunds bok Synsk i 1968.
Lokalene til Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo er kalt Harald Schjelderups hus.
Legen Vilhelm Schjelderup (1941-2017) var hans sønn.
Bibliografi i utvalg
[rediger | rediger kilde]- Det underbevisste (1925)
- Psykologi (1927). Revidert utgave (1957)
- Nevrose og oppdragelse (1937)
- Nevrose og den nevrotiske karakter (1940)
- Det skjulte menneske (1961)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Harald Krabbe Schjelderup, Norsk biografisk leksikon ID Harald_K_Schjelderup, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon ID Harald_K._Schjelderup, besøkt 13. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, oppført som Harald Krabbe Schjelderup, Store norske leksikon-ID Harald_Krabbe_Schjelderup[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norske Intelligenssedler 13. desember 1919, s. 2.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Grenness, Carl Erik (2004). Hva er psykologi? Universitetsforlaget.
- Nilsen, Håvard (2003). "Harald Schjelderup" i Norsk biografisk leksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo.
- Nilsen, Håvard (2004). "Harald Schjelderup og aksjonsutvalget" i Jorunn Sem Fure (red): Studenter under hakekorset. Fra 60-årsmarkeringen av stengningen av Universitetet i Oslo i 1943, Unipub forlag, Oslo.
- Teigen, Karl Halvor (2004). En psykologihistorie. Fagbokforlaget.