Northrop X-21
| Northrop X-21 | |||
|---|---|---|---|
 X-21A utstilt ved Edwards Air Force Base | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Eksperimentfly | ||
| Produsent | Northrop Corporation | ||
| Første flyvning | 18. april 1963 | ||
| Utfaset | 1964 | ||
| Status | Begge bevart | ||
| Brukt av | USAF | ||
| Antall produsert | 2 | ||
| Utviklet fra | Douglas WB-66D Destroyer | ||
Northrop X-21 var et tomotors jetdrevet eksperimentfly bygd av Northrop Corporation for USAs flyvåpen USAF.
Historie
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Laminær strømnings-kontroll er en teknologi som reduserer luftmotstanden over vingene, og dermed også redusererer drivstofforbruket og øker rekkevidden. Hvis 80% av vingearealet har laminær strømning (i stedet for turbulent strømning) kan luftmotstanden reduseres med 25%. For å oppnå dette har vingeoverflaten massevis av små sprekker som ved hjelp av en pumpe suger vekk en del av det turbulente grensesjiktet mellom vingen og den hurtigstrømmende luften.
X-21
[rediger | rediger kilde]For å utforske dette konseptet foreslo USAs flyvåpen å bygge om 2 utrangerte Douglas WB-66D «Destroyer» lette bombefly. Dette ble gjort for å redusere kostnadene og konstruksjonstiden, og for å øke sikkerheten. Northrop fikk i oppdrag av flyvåpenet (med finansielle bidrag fra FAA – Federal Aviation Administration) å modifisere flyene med nye perforerte vinger. De 2 flyene fikk betegnelse X-21A og X-21B. Flyene gjennomførte 38 flyvninger der de oppnådde over 95% laminær strømning over vingene.
Begge X-21 er bevart, og står utstilt ved Edwards Air Force Base i California.
Formål
[rediger | rediger kilde]
X-21 var designet for å utforske om laminærstrømnings-kontroll over vingene kunne brukes på et større fly. Teoretiske modeller og vindtunnel-tester utført av Northrop indikerte at dette konseptet ville redusere luftmotstanden betraktelig. Etter at X-21 hadde demonstrert at det oppnådde 75% laminær strømning over vingene, ble flyet brukt for å undersøke hvilken effekt værfenomener, smuss og ispartikler hadde. Det viste seg at systemet krevde mye rengjøring og vedlikehold for at det skulle fungere.
Design
[rediger | rediger kilde]De to X-21 var sterkt modifiserte Douglas WB-66D lette bombefly. De ble utstyrt med nye vinger, og motorene ble flyttet til bakre del av flykroppen for ikke å forstyrre luftstrømningene rundt vingene. Vingene hadde mange smale spalter langs alle vingeflatene. Disse var koblet sammen med et sugesystem som evakuerte den oppsugde luften gjennom et rør i halepartiet. For å hindre forstyrrende turbulens langs vingefestene ble det bygd en pukkel oppå flykroppen.
Spesifikasjoner
[rediger | rediger kilde]
Dimensjoner
- Mannskap: 5
- Lengde: 22,9 m
- Høyde: 7,7 m
- Vingespenn: 28,5 m
- Vingeareal: 116,1 m²
- Vekt (tom): 20 783 kg
- Maks. startvekt: 37 600 kg
- Rekkevidde: 7 700 km
Ytelse
- Motor: 2 stk. General Electric J79-GE-13 turbojet, 4 263 kg skyvekraft hver
- Toppfart: 900 km/t
- Maks operasjonshøyde: 13 000 m (42 500 fot
Kilder
[rediger | rediger kilde]- NASA – American X-vehicles, An Inventory—X-1 to X-50 (side 28) Utgitt 2003 (pdf) Besøkt 20. mars 2015
- GlobalSecurity.org – X-21 Laminar Flow Control Besøkt 20. mars 2015