Hopp til innhold

Karl Wefring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Karl Wefring
Født11. okt. 1867[1][2][3]Rediger på Wikidata
Fiskum (Buskerud amt)[1]
Død28. sep. 1938[4][5]Rediger på Wikidata (70 år)
Oslo (Norge)[4]
BeskjeftigelsePolitiker, psykiater, overlege Rediger på Wikidata
FarMads Iver Wefring
SøskenHenrik Greve Wefring
Andreas Wefring
Nils Wefring
BarnGunnar Wefring
PartiFrisinnede Venstre
NasjonalitetNorge
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden (1921)[6]
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden[6]
Kommandør av 1. grad av Dannebrogordenen[6]
Kommandør av Nordstjerneordenen[6]
Norges Røde Kors hederstegn[6]
Frisinnede Venstres formann
1924–1925
ForgjengerOluf Müller
EtterfølgerP.A. Holm
Norges forsvarsminister
1921–1921, 1923–1924, 1926
RegjeringHalvorsen I, Halvorsen II, Berge, Lykke
Stortingsrepresentant
1916–1918, 1925–1927
ValgkretsSøndre Hedemarken, Oslo
Karl Wefring på Commons

Karl Wilhelm Wefring (1867–1938) var en norsk politiker, overlege og sykehusdirektør.

Wefring satt to valgperioder på Stortinget og var forsvarsminister i fire borgerlige regjeringer i 1920-årene. Han representerte partiet Frisinnede Venstre, der han også var formann.

Wefring hadde en rekke ledende stillinger i norsk sykehusvesen, først innen psykiatrien, så som direktør ved Rikshospitalet og medisinaldirektør (helsedirektør). Han la også ned et stort humanitært arbeid for Norges Røde Kors og Nasjonalforeningen mot tuberkulosen.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Foreldrene var Mads Iver Wefring (1819–1894), opprinnelig fra Vevring, og Hilda Caroline Theodora, født Grimelund (1839–1918). Han vokste opp i Fiskum, Holla og Trondheim, der faren var prest og nært knyttet til lekmanns- og avholdsbevegelsene. Morfaren Andreas Grimelund var biskop i Trondheim.[7]

Karl Wefring gikk Trondheim katedralskole og studerte så medisin. Han tok medisinsk embedseksamen i 1892. Han reiste, etter hvert på statsstipend, til flere europeiske land for å spesialisere seg i psykiatri. Han var kommunelege i Løten fra 1893 til 1907, direktør ved Hedemarkens amts sinnssykeasyl på Sanderud fra 1907 til 1917, «Overlege for statens sinnssykevesen» i Medisinaldirektoratet, forløperen for Helsedirektoratet, fra 1919 til 1927, medisinaldirektør (helsedirektør) fra 1927 til 1930 og direktør ved Rikshospitalet fra 1930 til 1937.[7][8]

Wefring var president i Den norske legeforening fra 1914 til 1916 og styremedlem i Nasjonalforeningen mot tuberkulosen.[7]

Wefrings kapasitet kom til nytte i en rekke offentlige kommisjoner, også utenfor helsefeltet. Han var formann for Idrettskommisjonen av 1918 og dirigent for Idrettstinget samme år, som la grunnlaget for forbundenes sammenslutning til Norges landsforbund for idrett, nå Norges idrettsforbund.[7][9]

Politisk arbeid

[rediger | rediger kilde]

Wefring satt i herredsstyre og formannskap, først i Løten, senere i Stange. Han var Løtens ordfører fra 1899 til 1901.[7] Først på 1900-tallet regnet han seg til «det uavhengige venstre» på Hedemarken, som var en avspeiling av Frisinnede Venstre, men som ikke var formelt knyttet til noe landsdekkende parti.[10][11]

Wefring var stortingsmann i to perioder: Ved stortingsvalget 1915, da det var enmannskretser, vant han omvalget i Søndre Hedemarken krets, som felles kandidat for de borgerlige partiene.[10][12][13] Ved stortingsvalget 1918 klarte ikke de borgerlige å enes, og Wefring ble ikke gjenvalgt.[14] Han ble senere valgt inn på Stortinget fra Oslo for perioden 1925–1927, da det var flermannskretser, på fellesliste for Høyre og Frisinnede Venstre.[15]

Han satt begge periodene i Stortingets militærkomité.[7] Da han kom inn i Stortinget i 1925, ble han straks nestformann i Frisinnede Venstres stortingsgruppe.[16] Abraham Berge var sykemeldt det meste av stortingsperioden,[17] så det ble Wefring som tok ledelsen i partigruppen.[18][19] Han satt også i presidentskapet i Odelstinget fra 1925 til 1926[7][20] og som nestformann i Stortingets universitets- og fagskolekomité fra 1926 til 1927.[7]

Wefring var formann i Frisinnede Ventres landsorganisasjon fra 1924 til 1925.[7] Han tilhørte den delen av partiet som ønsket et nært politisk og organisatorisk samarbeid med Høyre. Han fikk partilandsmøtets flertall imot seg i denne saken i 1925 og gikk av som formann i hovedstyret, men ble snart formann i stortingsgruppen.[18]

Wefring var forsvarsminister i Otto B. Halvorsens første regjering fra 1920 til 1921, Otto B. Halvorsens andre regjering i 1923, Abraham Berges regjering fra 1923 til 1924 og Ivar Lykkes regjering fire måneder i 1926.[7]

I 1926 ble syv medlemmer av Berge-regjeringen stilt for riksrett. Saken gjaldt et lån til Den norske Handelsbank, og hadde ingen berøring med Wefrings embedsførsel. De tiltalte ble frifunnet i mars 1927.[7]

Da riksrettstiltalen ble reist, gikk Wefring ut av regjeringen.[21] Statsminister Lykke så det som en midlertidig uttreden, og han hadde sett for seg å utnevne Wefring på nytt etter en frikjennelse. I mellomtiden skiftet stemningen i Stortinget, og Wefring og Anders Venger kom ikke tilbake til regjeringen våren 1927.[22] Senere det året innstilte regjeringen Wefring til embedet som medisinaldirektør, og han stilte ikke til gjenvalg til Stortinget.[23]

I 1930 ble Wefring, mot sin vilje og uten at han var til stede på landsmøtet, valgt til formann til hovedstyret i Frisinnede Venstre. Han hadde ikke tid til oppgaven, og viseformannen, Anton Wilhelm Brøgger, fungerte i vervet.[24]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Wefring mottok en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke. Han ble 18. juli 1921 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden «for statsborgerlig og embetsfortjeneste». Han var også kommandør av første klasse av Dannebrogordenen, storkors av Italias kroneorden og kommandør av 1. klasse av Nordstjerneordenen. Han ble også hedret med Norges Røde Kors hederstegn.[7]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Digitalarkivet, «Ministerialbok for Fiskum prestegjeld 1858–1877 (0624Q1)», besøkt 18. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 762[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 942[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Aftenposten, side(r) 11, type referanse dødsannonse, utgitt 29. september 1938[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 763[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e O. Delphin Amundsen, Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, side(r) 84, oppført som Wefring, Karl Wilhelm[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g h i j k l Haffner, Vilhelm (1949). Stortinget og statsrådet. Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814–1914. 1. Oslo: Aschehoug & Co. s. 762–764. 
  8. ^ Berg, Ole (2009). Spesialisering og profesjonalisering: En beretning om den sivile norske helseforvaltnings utvikling fra 1909 til 2009. 1. Oslo: Statens helsetilsyn. s. 112–114. ISBN 978-82-90919-14-1. 
  9. ^ Olstad, Finn og Tønnesson, Stein (1987). Norsk idretts historie. 1. Oslo: Aschehoug. s. 188–202. ISBN 82-03-11337-0. 
  10. ^ a b Lillevold, Eyvind (1963). Hedmark Høyre 1883–1963. s. 62–63. 
  11. ^ «Direktør Wefring …». Glommendalens Social-Demokrat. Kongsvinger: 3. 18. november 1915. 
  12. ^ Haffner, Vilhelm og Ottesen, W. Chr. (red.) (1916). Stortingsvalget 1915 (PDF). Norges offisielle statistikk. VI, 65. Utgitt av Statistisk sentralbyrå. Kristiania: I kommisjon hos Aschehoug. s. 88–89. 
  13. ^ «Samarbeide i Søndre Hedemarken». Oplandenes Avis. Hamar: 2. 20. oktober 1915. 
  14. ^ Haffner, Vilhelm; Wessel-Berg, P.A. (1919). Stortingsvalget 1918 (PDF). Norges offisielle statistikk. VI, 150. Utgitt av Statistisk sentralbyrå. Kristiania: I kommisjon hos Aschehoug. s. 90–91. 
  15. ^ Hambro, C.J. (1934). Oslo Høire gjennem 50 år. Oslo: Tanum. s. 350. 
  16. ^ «Alle Stortingets partigrupper har nu valgt styre». Østerdølen. Tynset: 2. 13. januar 1925. 
  17. ^ Haffner, Vilhelm (1949). Stortinget og statsrådet. Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814–1914. 1. Oslo: Aschehoug & Co. s. 119. 
  18. ^ a b Carstens, Svein (1992). Fra kjøpmannsdisk til kongens bord: Statsminister Ivar Lykke 1872–1949. Trondheim. s. 69–71 og 76–88. ISBN 82-7164-030-5. 
  19. ^ «Frisindedes stortingsgruppe». Morgenavisen. Bergen: 1. 12. januar 1927. 
  20. ^ Bjørnstad, Karl (1964). «Presidenter i Stortinget, Odelstinget og Lagtinget 1814–1964». I Hambro, C.J., Worm-Müller, Jacob S., Bjørnstad, Karl og Steen, Sverre. Det Norske Storting gjennom 150 år. 4. Oslo: I kommisjon hos Gyldendal. s. 507–564 (554–555). 
  21. ^ Carstens, Svein (1992). Fra kjøpmannsdisk til kongens bord: Statsminister Ivar Lykke 1872–1949. Trondheim. s. 112–113. ISBN 82-7164-030-5. 
  22. ^ «Går statsråd Morell ut av regjeringen?». Nidaros: Trøndelagen: 2. 2. april 1927. 
  23. ^ «Stortingsmann Wefring fraber sig gjenvalg». Kongsberg Tidende. Kongsberg: 2. 25. juni 1927. 
  24. ^ «Et hodeløst parti». Nidaros: Trøndelagen: 4. 1. juli 1930. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Medisinaldirektør
1927–1930 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Karl_Wefring&oldid=24463442»