St. Olavs Orden

St. Olavs Orden
	Basisdata
Type:	Orden
Land:	Norge
Innført:	21. august 1847
	Tekniske data
	Rangering
Rangering:	3
Høyere:	Medaljen for borgerdåd
Lavere:	Den Kongelige Norske Fortjenstorden

Den Kongelige Norske St. Olavs Orden er en fortjenstorden innstiftet av kong Oscar I den 21. august 1847. Den er oppkalt etter Norges helgenkonge, Olav den hellige. Ordenen tildeles som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten».^[1]

Inndeling

Ordenen er inndelt i tre grader, der to av disse er delt i klasser, til sammen fem trinn:

Storkors
Kommandør med stjerne
Kommandør
Ridder av 1. klasse
Ridder

Båndstriper
Storkors	Kommandør med stjerne	Kommandør	Ridder av 1. klasse	Ridder

På militær uniform kan båndstripe benyttes. For å skille mellom de forskjellige gradene har ridder av 1. klasse rosett, for høyere grader (kommandør og høyere) har rosetten på båndstripen «vinger» i sølv og/eller gull. På sivilt antrekk benyttes kun rosett med eventuelle vinger.

Ordenstegn

Ordenstegnene er til å bære på festantrekk. Sankt Olavs vanlige ordenstegn, ofte feilaktig kalt «medalje», er et malteserkors i hvitemaljert gull, som i midten foran og bak har en høyrød globe omgitt av en blå og dobbel hvit ring. På forsiden er globen utstyrt med riksvåpenets løve i gull, på baksiden bærer den kong Oscar Is valgspråk, «Ret og Sandhed». Mellom de fire korsarmene er det en kronet gotisk O i gull. Både ridderkorset og det noe større kommandørkorset henger under en gyllen kongekrone, som igjen er opphengt i et rødt silkebånd, kantet med hvitt og blått.

Ridderkorsets bånd festes til venstre side av brystet, mens kommandørkorset bæres i et bånd («kravat») rundt halsen. Kvinner bærer disse ordenstegnene i en silkesløyfe med de samme fargene. En kommandør med stjerne bærer i tillegg en sølv bryststjerne (krasjan) med form som et malteserkors. Ordenstegnet for graden storkors henger i et bredere silkebånd som bæres over høyre skulder diagonalt over brystet, og til dette hører en åtteoddet bryststjerne (krasjan) i sølv, pålagt det emaljerte korset. Når Sankt Olavs orden tildeles militære, blir ordenstegnet supplert med to krysslagte sverd mellom korset og kronen.

Den aller høyeste graden storkors med kjede er i nyere tid forbeholdt kongelige og statsoverhoder. Det særlige ordenstegnet er det kronede emaljekorset hengende i et forgylt halskjede. Rundt kjedet er vekselvis festet riksvåpen og O-monogrammer, begge emaljert og med kroner, forbundet med forgylte «olavskors» med to pålagte økser. Dette symbolet er nå våpenmerke for Den norske kirke.

Tildelinger

Grunnlovens § 23 bestemmer at «Kongen kan tildele ordener til hvem han ønsker, til belønning for utmerkede fortjenester, og dette må offentlig kunngjøres. Men kongen kan ikke meddele annen rang eller tittel enn den som følger med ethvert embete. Ordenen fritar ingen for statsborgernes felles plikter og byrder, ei heller medfører den fortrinnsrett til statens embeter.»

Kongen er ordenens stormester. Et eget ordensråd forbereder saker med forslag om hvem som skal få ordenen, og legger dette fram for stormesteren, kongen, til endelig beslutning. Foreninger, institusjoner og andre som ønsker at en person skal bli tildelt ordenen, kan henvende seg til ordenens kontor, «kanselliet», og der få opplyst hvilke kriterier som legges til grunn for en tildeling, hvilken dokumentasjon som må framskaffes, og hvilken sannsynlighet det er for at vedkommende vil bli tildelt ordenen.

Tildeling av orden anses som et prerogativ og ordensrådets og kanselliets virksomhet anses å fungere som organer for kongen personlig. Saksbehandlingen og saksdokumentene er derav ikke offentlige. I motsetning til ved ordenstildelinger i noen land blir den norske Sankt Olav tildelt med en skriftlig begrunnelse som blir offentliggjort.

Under den annen verdenskrig utnevnte Haakon VII fra 1941 av et ordensråd i London og fortsatte tildeling av ordenen. Quisling startet med rivaliserende tildelinger av ordenen med modifiserte ordensinsignier. Storkorset i revidert utgave ble tildelt Quislings finansminister Frederik Prytz rett før vedkommendes død i 1945, av Vidkun Quisling personlig. Denne tildelingen er aldri offisielt anerkjent. Enkelte NS-medlemmers ordenstildelinger ble etter krigen trukket tilbake, selv om de var tildelt ordenen før krigens utbrudd. Dette gjaldt for eksempel i tilfellet professor og polarforsker Adolf Hoel.

Det er siden 1985 skjedd en innstramming i tildelinger av ordenen. Nå blir Kongens fortjenstmedalje i gull eller sølv tildelt personer som tidligere antakelig hadde fått Sankt Olav. Med unntak av kongelige og statsoverhoder tildeles St. Olavs Orden i dag kun til nordmenn. Unntaket gjelder storkors, som blir utenlandske kongelige og statsoverhoder til del. Utlendinger tildeles siden 1985 i stedet Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Laveste klasse av St. Olavs Orden, ridder, tildeles ikke lenger og utnevnelser skjer nå vanligvis som minimum til riddere av 1. klasse.

Fra 2004 ble det forsøkt innført ny praksis for tildeling av St. Olavs Orden til regjeringsmedlemmer. Det hadde i etterkrigstiden ikke vært vanlig at regjeringsmedlemmer ble tildelt ordenen, delvis som følge av at det i arbeiderbevegelsen har vært motstand mot kongelige ordensvesen og det har vært tradisjon blant medlemmer av partiene på sosialistisk side å nekte å motta ordener. Borgerdådsmedaljen, som ble tildelt av regjeringen, fungerte i etterkrigstiden delvis som alternativ måte å hedre arbeiderpartifolk på.

Ved Kjell Magne Bondeviks annen regjering endret praksis seg. Statsministeren og utenriksministeren skulle etter dette tildeles ordenen etter å ha sittet ett år, øvrige statsråder etter fire år. Videre ble det bestemt at stortingspresidenten normalt skulle tildeles St. Olavs Orden når vedkommende trådte ut av Stortinget. Denne nye kursen ble først praktisert ved at statsminister Kjell Magne Bondevik ble tildelt storkorset, mens utenriksminister Jan Petersen ble tildelt kommandør med stjerne. Statsrådene Odd Einar Dørum, Valgerd Svarstad Haugland, Dagfinn Høybråten, Hilde Frafjord Johnson og Lars Sponheim ble utnevnt til kommandører. Den etterfølgende regjeringen til statsminister Jens Stoltenberg meddelte i 2005 at dens medlemmer ikke ville følge disse nye retningslinjer for tildeling av St. Olavs Orden til regjeringsmedlemmer. Et medlemmene i den regjeringen, Tora Aasland, var fra før hun tiltrådte som statsråd 18. oktober 2007 allerede kommandør av St. Olavs Orden. Hun ble tildelt denne som fylkesmann i Rogaland. Statsminister Erna Solberg bestemte at heller ikke statsrådene i hennes regjering skulle motta ordener.^[2]

Ordenskanselliet vil på forhånd sondere om en potensiell ordensmottaker vil være villig til å motta ordenen og lar være å innstille dem som ikke ønsker ordenen.

Statistikk

Tildelinger av St. Olavs orden etter grad/klasse og år ifølge årsberetninger og kunngjøringer fra Det kongelige hoff, samt medieomtale av tildelinger (embetstegn ikke medregnet):

Grad, klasse	2005	2006	2007	2008	2009	2010	2011	2012	2013	2014	2015	2016	2017	2018	2019
Storkors	4	1	2	1	0	1	4	2	2	2	3	4	1	4	3
Kommandør med stjerne	6	2	0	2	0	1	0	0	1	1	0	0	0	2	0
Kommandør	23	13	12	8	7	3	6	4	7	4	2	4	9	4	3
Ridder av 1. klasse	24	24	35	27	22	23	22	21	14	21	24	10	11	8	10
Ridder	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0	0
Totalt	57	40	49	38	29	28	32	27	24	28	29	18	21	18	16

Kvinneandelen i tildelingene av St. Olavs orden til norske borgere har de siste årene ligget på omkring 21 %, men i noe lengre tidsperspektiv har andelen kvinner variert betydelig. Den høye kvinneandelen i 2004 og 2005 skyldes for en vesentlig del ordensutnevnelser av medlemmer blant statsrådene i regjeringen Bondevik, en praksis som i seg selv er kritisert. Fire kvinnelige statsråder ble tildelt St. Olavs orden i 2004, og tre nylig avgåtte kvinnelige statsråder i 2005. Kvinneandelen i utnevnelsene har siden 2002 vært:^[3]

2002	2003	2004	2005	2006	2007	2008	2009	2010
14	12,5	39	23,5	12	21	21	20,5	15

Ordenskanslere

Ved siden av stormesteren, har ordenen siden innstiftelsen hatt en kansler, som har stått i spissen for ordenens administrasjon.^[4] Mens ordenskansleren først var involvert i de fleste sider av administrasjonen, har dette endret seg slik at ordenskansleren nå er leder for ordensrådet som vurderer forslag om tildeling. Fram til unionsoppløsningen var ordenskansleren den norske statsminister i Stockholm. Etter unionsoppløsningen og fram til 1914, da det ble etablert et eget ordensråd, var statsministeren i Oslo ordenskansler. Ved opprettelsen av ordensrådet ble embetet som ordenskansler skilt fra statsministerposten og det ble bestemt at statsråder ikke kunne være medlemmer av ordensrådet. Ordenskansleren fikk en tidsbegrenset funksjonstid. Denne var opprinnelig satt til to år, men ble forlenget til seks år.

Disse har vært ordenskanslere i St. Olavs Orden:

Statsminister Frederik Due, 1847–1858
Statsminister Georg Sibbern, 1859–1871
Statsminister Otto Richard Kierulf, 1871–1884
Statsminister Carl Otto Løvenskiold, 1884
Statsminister Ole Richter, 1884–1888
Statsminister Jacob Stang, 1888–1889
Statsminister Gregers Gram, 1889–1891
Statsminister Otto Blehr, 1891–1893
Statsminister Gregers Gram, 1893–1898
Statsminister Otto Blehr, 1898–1902
Statsminister Ole Anton Qvam, 1902–1903
Statsminister Sigurd Ibsen, 1903–1905
Statsminister Christian Michelsen, 1905–1907
Statsminister Jørgen Løvland, 1907–1908
Statsminister Gunnar Knudsen, 1908–1910
Statsminister Wollert Konow, 1910–1912
Statsminister Jens Bratlie, 1912–1913
Statsminister Jørgen Løvland, 1913–1914
Skipsreder Christian Michelsen, 1914–1925
Godseier Kai Møller, 1925–1932
Børskommissær Jørgen Blydt, 1932–1938
Professor Sem Sæland, 1938–1940
Tidligere statsråd Charles Robertson, 1941–1945
Konsul Hans Halvorsen, 1945–1956
Høyesterettsadvokat Sigrid Stray, 1956–1967
Høyesterettsadvokat Øystein Thommessen, 1967–1968
Høyesterettsadvokat Eiliv Fougner, 1968–1972
Høyesterettsdommer Axel Heiberg, 1972–1985
Professor Preben Munthe, 1985–2000
Regjeringsråd Nina Frisak, 2000–2012
Departementsråd Eva Hildrum, 2012–

Se også

Referanser

^ «St. Olavs Orden», Kongehuset. Lest 20. juni 2015.
^ Vosgraff, Siri Knutsen (16. januar 2016). «Solberg sier nei til å hedres med ordener». www.hegnar.no (på norsk). Besøkt 2. februar 2022.
^ Utregnet på grunnlag av oversikten fra «Tildeling av ordener og medaljer: Søk i arkivet», Kongehuset. Forfremmelser fra lavere grad medregnet.
^ Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 38–40.

Litteratur

Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947.
Sven Gj. Gjeruldsen og Egil Vindorum: Retningslinjer for ordener og medaljer, Oslo: Det kongelige hoff, 2005.
John Monn: «Norges ordener 1847–2000», i Knut Erik Strøm (red.): Norsk våpenhistorisk selskap, Årbok 2000, Oslo, 2000, s. 119–132.
Carsten Svarstad: «St. Olavs Orden 1847 – 21. august – 1947», Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad, nr. 6–7, 1947, s. 109–113.
Rolf Normann Torgersen: Ordener, Oslo: Nye Atheneum, 1987.
Lars Tangeraas: «De norske ridderordeners symboler», Heraldisk tidsskrift, bind 7, nr. 63, 1991, s. 105–112.

Eksterne lenker

(en) Order of St. Olav – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Slottets nettside om St. Olavs Orden
Ordens-nekt fra Jens til Kongen VG

[1] «St. Olavs Orden», Kongehuset. Lest 20. juni 2015.

[2] Vosgraff, Siri Knutsen (16. januar 2016). «Solberg sier nei til å hedres med ordener». www.hegnar.no (på norsk). Besøkt 2. februar 2022.

[3] Utregnet på grunnlag av oversikten fra «Tildeling av ordener og medaljer: Søk i arkivet», Kongehuset. Forfremmelser fra lavere grad medregnet.

[4] Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 38–40.

[1]

[2]

[3]

[4]