Hopp til innhold

Joseph Haydn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Joseph Haydn
Født31. mars 1732[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Rohrau (Erkehertugdømmet Østerrike, Det tysk-romerske rike)[3][5][6][4]
Død31. mai 1809[1][7][2][3]Rediger på Wikidata (77 år)
Wien (Keiserdømmet Østerrike)[8][3][9]
BeskjeftigelseKomponist, dirigent, musikkforsker, pianist Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradDoctor of Music (1791) (utdannet ved: University of Oxford)[10][11]
EktefelleAnna Haydn
FarMatthias Haydn
SøskenMichael Haydn[9]
Johann Evangelist Haydn
NasjonalitetErkehertugdømmet Østerrike[12]
Det tysk-romerske rike
GravlagtBergkirche
Medlem avAcadémie des beaux-arts
UtmerkelserÆresborger av Wien (1804)
Periodeklassisismen
Sjangre/
former		Klassisk musikk
InstrumentOrgel, piano
IMDBIMDb
Signatur
Joseph Haydns signatur
Joseph Haydn på Commons

Franz Joseph Haydn (1732–1809) var en østerriksk komponist, og en av de mest betydningsfulle, innovative og produktive komponistene i wienerklassisismen.

Størstedelen av karrieren arbeidet Haydn som hoffmusiker hos den velstående Esterházy-familien. Som orkester- og operaleder var det hans oppgave å sørge for ny musikk for familien. Haydn og orkesteret fulgte med familien under oppholdene på deres tre palasser, og var stort sett isolert fra andre komponister og fra tidens musikktrender. Han beskrev selv virkningen slik: «Jeg var avsondret fra verden, ingen i min nærhet kunne irritere meg og få meg til å tvile på meg selv, så jeg måtte bli original»[n 1].

Joseph Haydn var bror av Michael Haydn, også han en interessant komponist som var høyt verdsatt i sin tid. Både Joseph og Michael var nære venner av Wolfgang Amadeus Mozart. Joseph var også lærer for Ludwig van Beethoven.

Haydn blir gjerne kalt både «symfoniens far» og «strykekvartettens far» på grunn av hans viktige bidrag i disse musikkformene. Han medvirket også til utviklingen av pianotrioen og sonateformen.

En av Haydns mest kjente melodier er «Gott erhalte Franz den Kaiser» (Gud bevare keiser Franz). Denne melodien ble senere brukt som Østerrikes nasjonalsang fram til monarkiets fall i 1918. Fra 1922 har melodien vært brukt i Tysklands nasjonalsang, Deutschlandlied. Den samme melodien med mange variasjoner utgjør andre sats i Strykekvartett nr. 62 i C-dur op. 76 nr 3 («Keiserkvartetten»).

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Ungdom

[rediger | rediger kilde]
Haydn bodde innenfor dette området størstedelen av sitt liv.

Haydns far, Mathias Haydn, var hjulmaker og landsbyens Marktrichter (en borgermesterlignende funksjon), og moren Maria Koller en tidligere kokke ved slottet til grev Harrach, aristokraten i Rohrau. Mathias var en entusiastisk folkemusiker som hadde lært seg å spille harpe, og han sørget for at barna lærte seg å synge.

Haydns musikalske begavelse ble oppdaget allerede mens han var en liten gutt, og i 1737/38 ble han i en alder av fem eller seks år sendt til slektninger i nabolandsbyen Hainburg an der Donau for å bli korsanger. I året 1740 ble Haydn oppdaget av den musikalske lederen for Stefansdomen i Wien, Georg von Reutter, som reiste gjennom landet på jakt etter talentfulle korgutter. Reutter tok Haydn med til Wien, og her arbeidet han i ni år som sängerknabe, de siste fire med selskap av sin yngre bror Michael. Her fikk Haydn sang-, klaver-, og fiolinundervisning. Reutter korrigerte Haydns første komposisjoner, men ga ingen regulær komposisjonsundervisning. Likevel lærte Haydn mye, stort sett ved selvstudium, men nok også ved at han allerede i ung alder var profesjonell musiker på et sted hvor han fikk mye befatning med musikk. Kildene sier ikke entydig om det var på denne tiden eller senere han studerte Johann Matthesons Der vollkommene Kapellmeister og arbeidet seg gjennom kontrapunktøvelsene i Johann Joseph Fux' Gradus ad Parnassum, men som voksen nevnte han begge som avgjørende for sin utvikling.

Stefansdomen i Wien, akvarell fra et litografi av Eduard Gurk (1830)

Før det forestående stemmeskiftet, forsøkte Reutter forgjeves å få faren til å godta at Haydn ble gjort om til «permanent sopran».[13] I 1749 ble han avskjediget fra koret og satt nesten tomhendt på gaten etter at han hadde klippet hestehalen av gutten foran i koret.[14][n 2] Haydn begynte umiddelbart på en karriere som fri musiker. I løpet av denne ti år lange og vanskelige tiden tjente Haydn til livets opphold som musikklærer, gatemusiker og til sist kammertjener for den italienske komponisten og sangpedagogen Nicola Porpora, som også brukte Haydn som klaverakkompagnatør for sine elever. Haydn sa senere at det var av Porpora han lærte grunnlaget for komposisjon. Haydn arbeidet hardt for å fylle lukene i sin utdanning, og skrev til slutt sine første større verk, en strykekvartett og en opera. Haydns profesjonelle anseelse steg gradvis i denne tiden.

Fra 1754 ga den unge Haydn klaverundervisning til den senere komponisten Marianna Martines (1744–1812), som skal ha vært en fremragende pianist. Haydn bodde i huset og ga daglig undervisning mot fri kost.

(Sannsynligvis) i år 1757 fikk Haydn den viktige stillingen som musikalsk leder hos grev Karl von Morzin på Schloss Lukavec ved Pilsen. Haydns første symfoni i Morzins tjeneste er datert dette året. Som musikalsk leder dirigerte han et lite orkester, og det var for dette ensemblet han skrev sine første symfonier. Snart bredte stryketrioer, kassasjoner og strykekvartetter seg i avskrift, for musikken ble ikke publisert.

Grev Morzin fikk etter en stund finansielle vanskeligheter som tvang ham til å oppgi sine musikalske aktiviteter, men Haydn fikk raskt tilbud om en lignende post (1761) som visekapellmester hos den svært velstående Esterházy-familien. Da den gamle kapellmesteren døde i 1766 ble Haydn første kapellmester.

Kapellmester hos Esterházy-familien

[rediger | rediger kilde]
Eszterháza
Prins Nikolaus Esterházy, Haydns viktigste patron

Som livrékledt musiker med rang som Hausoffizier fulgte Haydn med Esterházy-familien etter som de flyttet mellom de tre hovedresidensene sine: det viktigste var familiens gamle hovedkvarter Schloss Esterházy i Eisenstadt ca. 50 km fra Wien, vinterpalasset Palais Esterházy i Wien, og Eszterháza, et stort, nytt slott som i 1760-årene ble bygd i et landlig område i Ungarn.

Haydn hadde et vidt felt av ansvarsområder, blant annet komponere ny musikk, lede orkesteret, spille kammermusikk for og med sin tjenesteherre og tilslutt arrangere operaproduksjoner. Tross de store arbeidsmengdene følte Haydn seg lykkelig. Esterházy-fyrstene var musikk-kjennere som satte pris på arbeidet hans (først Paul Anton og deretter framfor alt Nikolaus I.), og han hadde de nødvendige betingelsene for kunstnerisk utvikling, som for eksempel tilgang til et eget lite orkester. Sesongen varte mellom februar og november og kunne kreve mellom 100 til 150 oppføringer.

Med den økonomiske sikkerheten som kapellmesterposten ga, giftet Haydn seg i 1760 med Maria Anna Aloysia Apollonia Keller (1729–1800), søsteren til Therese (født 1733), som Haydn hadde vært forelsket i. Ekteskapet var svært ulykkelig: Kona var stridslysten og hadde lite forstand på musikken hans, og paret forble barnløse, noe Haydn var svært lei seg for. Begge tok seg elskere.

Under de nesten tretti årene Haydn arbeidet for Esterházy, produserte han en strøm av komposisjoner, og hans musikalske stil utviklet seg hele tiden. Han ble stadig mer populær i omverdenen, og begynte gradvis å skrive like mye for publisering som for sin egen arbeidsgiver. Mange verk fra denne perioden, som «Paris-symfoniene» 1785–1786) og den opprinnelige orkesterversjonen av Sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (1786, «Jesu syv siste ord på korset»), ble skrevet på bestilling fra utlandet.

Fra omkring 1781 utviklet det seg et nært vennskap mellom Haydn og Mozart, som lenge hadde vært påvirket av Haydns verk. De to komponistene likte å spille sammen i strykekvartetter. Haydn var allerede svært imponert over Mozart, og på denne tiden sluttet Haydn stort sett å komponere operaer og konserter – to musikkformer hvor Mozart var den sterkeste. Mozart på sin side måtte arbeide hardt for å få sine egne seks strykekvartetter opp på det nivået Haydn hadde nådd med det nylig ferdigstilte op 33. Etter at Mozart var ferdig med sine tilegnet han dem sin venn.

Selvstendighet

[rediger | rediger kilde]

Fyrst Nikolaus I. døde i 1790, og etterfølgeren, som var fullstendig uinteressert i musikk, oppløste hele hofforkesteret bortsett fra blåserne, førstefiolinisten Tomasini og Haydn selv, som nå ikke hadde andre forpliktelser enn å beholde tittelen Kapellmeister.[15] Med frihet til å gjøre hva han ville aksepterte Haydn snart et lukrativt tilbud fra sin tyske impressario Johann Peter Salomon om å reise til England og blant annet oppføre seks nye symfonier med stort orkester.

De to reisene, i 1791–1792 og 1794–1795, var en stor suksess. Publikum strømmet til Haydns konserter, og han vant seg fort både ry og formue. Musikalsk ga oppholdene i England noen av hans mest kjente verk, blant annet «Paukeslagsymfonien», «Londonsymfonien» og «Ridderkvartetten».

Haydn vurderte å slå seg ned for godt og bli engelsk statsborger, men vendte likevel tilbake til Wien. I 1793 kjøpte han et hus i forstaden Gumpendorf syd for Wien. Der skapte han de to oratoriene Die Schöpfung og Die Jahreszeiten, seks messer for Esterházy-familien, som igjen hadde fått en musikkinteressert prins. Haydn komponerte også de to siste av en lang rekke strykekvartetter, blant annet «Keiserkvartetten» og «Kvint-kvartetten». Tross sin høye alder så Haydn framover, og i et brev skrev han: «Hvor mye er det ikke igjen å gjøre i denne herlige kunst!».[n 3]

Året 1800 døde Haydns kone, og fra 1802 merket Haydn at en sykdom han hadde lidd av tidligere, var blitt så mye verre at han ikke lenger var i stand til å komponere eller opptre offentlig. Dette var uten tvil vanskelig for ham, for han fortalte at ideene bare fortsatte å strømme på uten at han fikk realisert dem. Haydn fikk i sine siste år god pleie av tjenerstaben, og han fikk mye besøk og offentlige æresbevisninger, men det var nok ikke lykkelige år for ham. Under sin sykdom fant han ofte trøst i å spille den østerrikske keiserhymnen som han hadde komponert som en patriotisk gest i 1797.

Død og begravelse

[rediger | rediger kilde]

Haydn døde i 1809 en naturlig død som følge av høy alder, men omstendighetene var dramatiske nok da det skjedde under Napoleons franske styrkers angrep på Wien.[16] Noe av det siste Haydn sa, var noen beroligende ord til nervøse tjenere da en kanonkule falt ned i nabolaget.

Haydns grav i Wien, 2008

Joseph Haydn ble gravlagt på Hundsturmer Friedhof, dagens Haydnpark i Wien–Meidling. Til å begynne med glemte Esterhazy-familien graven, men da fyrst Nikolaus II. ble minnet på de tjenestene Haydn hadde gjort for familien, fikk han i 1820 åpnet graven for å overføre restene av ham til Haydnkirche i Eisenstadt. Det viste seg at Haydn lå uten hode i kista. Etterforskning viste at fyrst Esterhazys sekretær, som var tilhenger av frenologi, åtte dager etter bisettelsen hadde bestukket flere personer slik at graven kunne åpnes og hodet fjernes.

Til å begynne med fant man ikke hodeskallen, så Haydn ble bisatt hodeløs i Eisenstadt. I 1895 havnet kraniet hos Wiens Gesellschaft der Musikfreunde, som oppbevarte det i sitt museum. I 1954 ble hodeskallen under en høytidelig prosesjon transportert fra Wien til Eisenstadt. Der ble hodet forent med kroppen, og etter 145 år kunne Joseph Haydn endelig hvile i fred.

Karakter og utseende

[rediger | rediger kilde]

Blant sine samtidige var Haydn kjent som en vennlig og optimistisk mann. Han hadde stor sans for humor, som gjerne ga seg utslag i «practical jokes» og som en også kan finne igjen i musikken hans. Eszterházys hoffmusikere satte stor pris på ham fordi han skapte en god arbeidsatmosfære, og «Papa Haydn», som musikerne kalte ham, var i stand til å representere musikernes interesser overfor arbeidsgiveren. Et eksempel på dette er den såkalte «Avskjedssymfonien» hvor musikerne forlater scenen en etter en i siste sats. Under uroppføringen satt bare konsertmesteren og Haydn igjen tilslutt – dette var ment som et lite hint til fyrsten om at oppholdet ved sommerpalasset hadde vært langt og musikerne var begynt å lengte tilbake til familiene sine i Eisenstadt. Fyrsten tok hintet og hoffet returnerte til Eisenstadt dagen etter.[17]

Haydn var en from katolikk som ofte grep til rosenkransen når han satt fast med en komposisjon. Etter at komposisjonen var ferdig, brukte han å skrive vendinger som «in nomine Domini» (i Herrens navn), «Laus deo» (Ære være Gud) eller lignende på slutten av manuskriptene.

Som fritidssyssel likte han å jakte og fiske. Han var også kunstelsker og etterlot seg tallrike kopperstikk, hvorav 140 fra sine opphold i London, det meste var samtidskunst.[18]

Av vekst var han heller liten, kanskje fordi han hadde fått for lite mat under oppveksten. Som mange av hans samtidige hadde han overlevd kopper, og ansiktet var kopparret. Biografen Albert Christoph Dies skrev at Haydn ikke kunne forstå hvorfor så mange vakre kvinner hadde vært glad i ham: «Det kan ikke ha vært min skjønnhet som gjorde det». Portrettmalerne som tegnet eller malte Haydn i hans levetid forsøkte på forskjellig vis å trekke fram hans attraktive personlighet i stedet for utseendet, og derfor finnes det ikke to portretter som ligner på hverandre.

Store deler av sitt voksne liv led Haydn av polypper i nesen. På 1700-tallet var dette en smertefull sykdom som til tider forhindret ham fra å skrive musikk.[19]

Verker

[rediger | rediger kilde]
Symfoni nr. 101, «Die Uhr», 2. sats (kammerarrangement)
Sonate 54, Hoboken XVI:40 1st sats
Sonate 54, Hoboken XVI:40 1. sats
Sonate 54, Hoboken XVI:40 2. sats
Cellokonsert i D-dur
Cellokonsert i D-dur, 3. sats
Problemer med å lytte til disse filene? Se Hjelp:Multimedia.

Tradisjonelt blir Haydn regnet som den klassiske symfoniens og strykekvartettens «far» og en av klaversonatens og pianotrioens innovatører. Selv om andre komponister i den tidlige klassissismen spilte en viktig rolle, eksempelvis Carl Philipp Emanuel Bachs klaversonater, og Johann Christian Bach og Leopold Mozart med sine tidlige symfonier, blir likevel Haydns innflytelse regnet som overskyggende.

I tillegg bidro Haydn også til å utvikle sonateformen fra et enkelt todelt formskjema til en subtil og fleksibel musikalsk uttrykksform. Han fant også opp sonaterondoformen, som er en variasjonsform med to temaer, og han var den første betydelige komponist som integrerte fuger og kontrapunktiske elementer i den klassiske formen.

Musikkens struktur

[rediger | rediger kilde]

Et sentralt kjennetegn ved Haydns musikk er at han ofte utviklet større strukturer fra svært små og enkle musikalske motiv. Formelt er musikken ofte ganske konsentrert, og de viktigste musikalske hendelsene kan utvikle seg temmelig fort.

Mange av Haydns verker er organisert på sonatesatsform som hos ham viser disse elementene:

  • Eksposisjon: Presentasjon av det initielle musikalske materialet i hovedtonearten som følges av en modulasjon i dominanten (medvirker til en økning i den musikalske spenningen), og en kadens med oppløsning i dominanten. Et spesielt kjennetegn hos Haydns eksposisjoner er at han til forskjell fra Mozart og Beethoven ofte ikke benytter seg av et kontrasterende sidetema, i stedet gjentar han hovedtemaet eller en variant av dette.
  • Gjennomføring: det musikalske materialet blir transponert, transformert og gjerne fragmentert mens det moduleres til en rekke fjerne tonearter. Ofte nås det et høydepunkt, vanligvis i mollparallellen.
  • Rekapitulasjon (også kalt reprise): Materialet fra eksposisjonen presenteres på nytt, denne gangen stort sett i grunntonen. Ofte inneholder rekapitulasjonen en andre utvikling, gjerne med en utforskning av subdominanten fra det samme punkt der det i eksposisjonen moduleres til dominanten. Til forskjell fra Mozart og Beethoven bytter Haydn ikke sjelden på rekkefølgen av temaene i rekapitulasjonen.

Haydns komposisjonspraksis påvirket både Mozart og Beethoven. Karakteristisk for de tre wienerklassikerne er tre høyt utviklede metoder:

  • Obligat akkompagnement: også andre stemmer enn hovedstemmen framtrer selvstendig. Tilsammen danner stemmene en kompositorisk helhet. Kan ses på som en forening av homofoni og polyfoni.
  • Gjennombrutt arbeid: instrumentene overtar og viderefører melodilinjene slik at klangfargen kan endre seg mens melodien beholdes.
  • Motivisk-tematisk arbeid: ett eller flere motiv/temaer gjentas i ulik sammenheng og med forskjellig harmonisering (se gjennomføring over).

Kanskje mer enn noen annen komponist er Haydn kjent for sin musikalske humor. Det mest berømte eksempelet er en plutselig kraftig akkord i Symfoni nr 94 «Paukeslag». Andre eksempler er de mange «liksomsluttene» i op. 33 nr 2 og op. 50 nr 3 eller den rytmiske illusjonen i trioseksjonen av tredje sats i op. 50 nr 1.

Utviklingen av Haydns stil

[rediger | rediger kilde]
Joseph Haydn, maleri av Ludwig Guttenbrunn (rundt 1770)

Haydns tidlige verk daterer seg fra perioden da høybarokkens komposisjonsstil (slik den kom til uttrykk i Bachs og Händels musikk) var gått av moten, men komponistene ennå ikke hadde funnet ut av hvordan de skulle skrive like vektig musikk i det nye idiomet. Det var en periode med utforsking og usikkerhet, og Haydn (som var født 18 år før Bachs død) var selv en av tidens musikalske utforskere. En eldre samtidig som Haydn oppga som en viktig inspirasjonskilde var Carl Philipp Emanuel Bach, Johann Sebastian Bachs andre sønn.

Når man følger Haydns verk over de fem årtiene (ca. 1749 til 1802) de ble skapt i, finner man en gradvis, men jevnt tiltakende kompleksitet og musikalsk raffinement som utviklet seg etter hvert som Haydn samlet erfaring på egen hånd og av sine kolleger. Det er mulig å stille opp noen viktige milepæler i utviklingen av Haydns musikalske stil.

I de sene 1760-årene og tidlige 1770-årene gjennomgikk Haydn en periode man kaller «Sturm und Drang», full av røffe akkorder, brå overganger og uvanlige mollharmonier. Anton Reicha skrev i 1814 at Haydn hadde underlagt sin komposisjonsstil en grundig revisjon:

«Haydn studerte uten opphold sin kunst. […] Etter mange verk begynte han i en alder av 40 år på en helt ny komposisjonsteknikk for å få et bedre grep om sin kunst og bedre forstå dens hemmeligheter.»[n 4][20]

De fleste symfoniene med numre mellom 35 og omtrent 55 er fra denne tiden. I denne perioden studerte han kontrapunktikk og eksperimenterte med å skrive fuger som har mer med Johann Joseph Fux' wienske tradisjon av italiensk opprinnelse enn med J.S. Bachs fugeverk å gjøre. Et påfallende eksempel er finalesatsene i de seks strykekvartettene op. 20 (1722, «Solkvartettene»).

Året 1781 publiserte Haydn seks strykekvartetter op. 33 med en kunngjøring til potensielle kjøpere om at de var «av en ganske ny og spesiell type».[n 5] Charles Rosen hevder at denne erklæringen ikke var et tomt reklamebudskap, men helt alvorlig ment, og han viser til at Haydn introduserte en rekke nyskapninger i disse kvartettene. Blant annet den flytende fraseringsmåten hvor hvert motiv uten avbrudd utvikles av det foregående, måten å la materiale fra akkompagnementet utvikle seg til melodisk materiale, og det «klassiske kontrapunkt» hvor hvert instrument bevarer sin integritet – en metode som samsvarer med det Beethoven kalte et «obligat akkompagnement». Disse kjennetegnene ble videreført i de mange kvartettene Haydn skrev etter op. 33.

Fra 1781/1782 utvekslet Haydn og Mozart aktivt ideer med hverandre. De anerkjente hverandre som jevnbyrdige mestre, sluttet vennskap og lærte av hverandre. I musikkvitenskapene snakker man derfor om Haydns før- og ettermozartske periode.

Inspirert av erfaringene i England utviklet Haydn i 1790-årene hva Rosen kaller sin «populære stil», en komposisjonsmåte som frambrakte en populær musikk med bred appell men likevel med en rigorøs musikalsk struktur. Et viktig element i den populære stilen var den hyppige bruken av østerriksk eller kroatisk folkloristisk (eller komponert pseudo-folkloristisk) materiale. Haydn gjorde seg flid med å sette inn slikt materiale på egnede steder, som på slutten av sonateeksposisjonen eller som åpningstema i finalesatsen. På slike steder tjener det folkloristiske materialet som et stabiliserende element som hjelper til å forankre den større strukturen. Joseph Haydns populære stil kan man høre i nesten alle senere verk, for eksempel i de tolv London-symfoniene, de sene kvartettene og klavertrioene, og i begge de sene oratoriene.

Elever

[rediger | rediger kilde]

Kort biografi

[rediger | rediger kilde]
  • 1732 – Joseph Haydn blir født 31.03. i Rohrau (Niederösterreich)
  • 1740 – Haydn blir korgutt ved Stefansdomen i Wien
  • 1749 – Etter stemmeskiftet blir Haydn avskjediget – han arbeider som klaverakkompagnatør for Nicola Porpora, og lærer komposisjon av ham
  • 1755 – Grevinne von Thun blir oppmerksom på Haydn via en av hans klaversonater og tar ham i tjeneste
  • 1758 – Han blir musikalsk leder og kammerkomponist hos grev Morzin i Lukawitz
  • 1761 – Fyrst Esterházy ansetter Haydn som andre kapellmester – Haydn tilbringer resten av sitt profesjonelle liv i tjeneste hos familien Esterházy
  • 1766 – Ansatt som første kapellmester
  • 1781 – Haydn lærer Mozart å kjenne, og de blir nære venner
  • 1790 – Første reise til England, blir blant annet æresdoktor ved universitetet i Oxford
  • 1792 – Tilbake i Wien blir Beethoven for en kort tid Haydns klaverelev
  • 1794/95 – Andre reise til England
  • 1797 – Komponerer Keiserhymnen
  • 1809 – Joseph Haydn dør 31.05. i Wien

Verkliste

[rediger | rediger kilde]

Orkesterverk

[rediger | rediger kilde]
Originalmanuskriptet for Symfoni nr. 95

Sceneverk

[rediger | rediger kilde]
  • 24 Operaer:
    • Acide e Galatea (1762, Hob.XXVIII:1)
    • La Canterina (1766, Hob.XXVIII:2)
    • Lo Speziale(1768, Hob.XXVIII:3)
    • Le pescatrici (1769, Hob.XXVIII:4)
    • L'Infedeltà Delusa (1773, Hob.XXVIII:5)
    • L'Incontro improvviso (1775, Hob.XXVIII:6)
    • Il Mondo della Luna (1777, Hob.XXVIII:7)
    • La vera constanza (1777/78, Hob.XXVIII:8)
    • L'Isola Disabitata (1779, Hob.XXVIII:9)
    • La fedeltà premiata (1780, Hob.XXVIII:10)
    • Orlando Paladino (1782, Hob.XXVIII:11)
    • Armida (1784, Hob.XXVIII:12)
    • L'Anima del Filosofo – Orfeo ed Euridice (1791, Hob.XVIII:13)

Kirkemusikk

[rediger | rediger kilde]
Førsteutgaven av Die Jahrezeiten
  • 14 Messer:
    • Missa brevis (~1750, Hob.XXII:1)
    • Rorate coeli desuper (~ 1750, Hob. XXII: 3)
    • Missa in honorem Beatissimae Virginis Mariae, «Store orgelsolomesse» (1770, Hob.XXII:4)
    • Missa Cellensis in honorem Beatissimae Virginis Mariae (1766, Hob.XXII:5)
    • Missa Sancti Nicolai, «Nikolaimesse» (1772, Hob.XXII:6)
    • Missa brevis Sancti Johannis de Deo, «Lille orgelsolomesse» (~1778, Hob.XXII:7)
    • Missa Cellensis, «Mariazellermesse» (1782, Hob.XXII:8)
    • Missa in tempore belli, «Paukenmesse» (1796, Hob.XXII:9)
    • Missa Sancti Bernardi de Offida, «Heiligmesse» (1796, Hob.XXII:10)
    • Missa in Angustiis, «Nelsonmesse» (1798, Hob.XXII:11)
    • Theresienmesse (1799, Hob.XXII:12)
    • Schöpfungsmesse (1801, Hob.XXII:13)
    • Harmoniemesse (1802, Hob.XXII:14)
  • 6 oratorier:

Solokonserter

[rediger | rediger kilde]
  • konsert for obo og orkester C-Dur Hob VIIg:C1
  • 2 hornkonserter
  • 1 orgelkonsert (orgel eller cembalo)
  • 11 klaverkonserter
  • 5 lyrakonserter
  • 4 barytonkonserter
  • 1 trompetkonsert
  • 4 fiolinkonserter
  • 2 cellokonserter, i C-Dur og i D-dur

Kammermusikk

[rediger | rediger kilde]
  • 83 strykekvartetter
  • 46 klavertrioer
  • 21 stryketrioer
  • 126 barytontrioer

Klavermusikk

[rediger | rediger kilde]
  • 52 klaversonater
  • klaverstykker, capriccios og klavervariasjoner

Vokalverker

[rediger | rediger kilde]
  • motetter, lieder, kantater

Verkfortegnelse

[rediger | rediger kilde]

Haydns verk er listet opp i Hoboken-Verzeichnis. Hoboken tildeler hvert verk et identitetsnummer som kalles Hoboken-nummer (forkortes H. eller Hob.). Strykekvartettene har også Hoboken-nummer, men de identifiseres vanligvis med opusnummer, som gir den fordelen at de viser hvilken gruppe av seks kvartetter de tilhører. Eksempelvis er Strykekvartett op. 76 nr. 3 den tredje av seks kvartetter som ble publisert i 1799 som opus 76.

Æresbevisninger

[rediger | rediger kilde]

Allerede i sin levetid fikk Haydn mange æresbevisninger. I 1798 medlem av Kungliga Vetenskapsakademien, i 1803 fikk han Wiens gyldne Salvatormedalje, i 1804 ble han æresborger av Wien, i 1805 opptatt i Conservatoire i Paris. I 1808 æresmedlem av det filharmoniske selskap i St. Petersburg.

Mange minnesmerker og -tavler er satt opp, og plasser og gater er oppkalt etter ham. Selv en kino i Wien bærer hans navn. Hans kontrafei er på 20-schilling-seddel fra 1950, på 20-schillingmynter og på forskjellige frimerker.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Leksikonartikler

[rediger | rediger kilde]

Biografier

[rediger | rediger kilde]
  • Dies, Albert Christoph (1810). Biographical Accounts of Joseph Haydn. Wien. Engelsk oversettelse av Vernon Gotwals, i Haydn: Two Contemporary Portraits. Milwaukee: University of Wisconsin Press (engelsk). En av de første biografiene om Haydn, skrevet på grunnlag av 30 intervjuer han gjorde sent i Haydns liv.
  • Finscher, Ludwig (2000). Joseph Haydn und seine Zeit. Laaber, Germany: Laaber. Svært detaljert om liv og arbeid (tysk).
  • Geiringer, Karl & Irenge Geiringer (1982). Haydn: A Creative Life in Music. University of California Press. Tredje utgave. ISBN 0520043162
  • Griesinger, Georg August (1810). Biographical Notes Concerning Joseph Haydn. Leipzig: Breitkopf und Härtel. Engelsk oversettelse av Vernon Gotwals, i Haydn: Two Contemporary Portraits, Milwaukee: University of Wisconsin Press. I likhet med Dies er dette en biografi fra intervjuer med den aldrende Haydn.
  • Hughes, Rosemary (1989). Haydn. London: J.M. Dent & Sons Ltd. 5. utgave. ISBN 0-460-02281-4 (engelsk). Gir et sympatisk og morsomt bilde av Haydns liv og musikk.
  • Larsen, Jens Peter (1980). «Joseph Haydn», artikkel i 1980-utgaven av New Grove. Publisert separat som The New Grove: Haydn, Norton, New York, 1982.
  • Landon, H. C. Robbins (1976–1980) Haydn: Chronicle and Works. Bloomington, IN: Indiana University Press. En omfattende samling originalkilder i fem bind.
  • Landon, H. C. Robbins & David Wyn Jones (1988). Haydn: His Life and Music. Indiana University Press. ISBN 978-0253372659
  • Webster, James & Georg Feder (2001) «Joseph Haydn», artikkel i The New Grove Dictionary of Music and Musicians. New York: Grove. Publisert separat som bok: The New Grove Haydn. New York: Macmillan. 2002. ISBN 0-19-516904-2.

Kritikk og analyser

[rediger | rediger kilde]
  • Brendel, Alfred (2001). «Does classical music have to be entirely serious?». S. 193–204. I: Margalit, Avishai (red.). Isaiah Berlin: A Celebration. Chicago: University of Chicago Press.
  • Griffiths, Paul (1983). The String Quartet. Storbritannia: Thames and Hudson.
  • Hughes, Rosemary (1966). Haydn String Quartets. London: BBC. En kort (55 sider) introduksjon til Haydns strykekvartetter.
  • Rosen, Charles. (1971 & 1997). The Classical Style. Andre utgave. New York: Norton. ISBN 0-393-31712-9.
  • Sutcliffe, W. Dean (1989). «Haydn's Musical Personality». The Musical Times. Nummer 130, s. 341–344.
  • Sutcliffe, W. Dean (1992). Haydn String Quartets, Op. 50. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Webster, James (1991). Haydn's "Farewell" Symphony and the Idea of Classical Style. Cambridge University Press. ISBN 0-521-38520-2.

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Ich war von der Welt abgesondert, niemand in meiner Nähe konnte mich an mir selbst irremachen und quälen, und so musste ich original werden.»
  2. ^ Haydn var glad i «practical jokes» hele livet.
  3. ^ «Wieviel bleibt noch zu tun in dieser herrlichen Kunst!»
  4. ^ «Haydn étudiait son art sans cesse. […] Apres avoir fait beaucoup de ouvrages, il recommença à 40 ans, le cours complet de la composition, pour se affermir dans son art, et en connaître mieux les secrets.»
  5. ^ «auf eine ganz neue, besondere Art»

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Joseph-Haydn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 5160, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2145, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b EL / Gajdn, Frantsisk Iosif[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ EB-11 / Haydn, Franz Joseph[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ EB-9 / Joseph Haydn[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Haydn, Franz Joseph (BLKÖ)[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Doctor of Music, «Haydn received an honorary degree on his visit to Oxford in 1791, when his Symphony in G, thence called the Oxford Symphony, was performed.»[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Q27775579[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ LIBRIS, Libris-URI jgvxzpt252ss4ws, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Hughes 1989: s 14
  14. ^ Hughes 1989: s 17
  15. ^ Hughes 1989: s 60
  16. ^ http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?apm=0&aid=wrz&datum=18090607&seite=1&zoom=1 Meddelelse om Haydns bortgang i Wiener Zeitung fra 07. juni 1809
  17. ^ Ethan Mordden, A Guide to Orchestral Music: The Handbook for Non-Musicians. New York: Oxford University Press (1980): 81 – 82
  18. ^ Otto Biba, Joseph Haydn: Kunst-Freund, i: Musikblätter der Wiener Philharmoniker (2009) nr 9, Side 340-343. (Sammenfatning i Neue Zürcher Zeitung)
  19. ^ "The Agony of Nasal Polyps and the Terror of Their Removal 200 Years Ago" av Jack Cohen, MD. Artikkel i The Laryngoscope, 108(9): 1311-1313, september 1998.
  20. ^ Fritt oversatt fra Anton Reicha som hadde personlig kontakt med Haydn: Referert i Mark Evan Bonds: Haydns cours complet de la composition and the Sturm und Drang, fra W. Dean Sutcliffe: Haydn Studies, Cambridge, 1998, Side 152–176; sitert etter Ludwig Finscher: Joseph Haydn und seine Zeit, Laaber, 2002, Side 262

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Online partiturer
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Joseph_Haydn&oldid=24402047»