Polyfoni
Polyfoni (fra gresk «flerklang») er en betegnelse på en flerstemmig musikalsk satsteknikk, hvor enkeltstemmene er likeverdige.[1] Polyfone musikkstykker er svært horisontale, og enkeltstemmene streber etter uavhengighet[2] på en slik måte, at de på samme tid gjerne har forskjellige rytmer og melodiske motbevegelser.[3]
Polyfon musikk hadde sitt høydepunkt i renessansen og barokken,[4][5][1] men er også gjenopplivet i samtidsmusikken blant annet av Bela Bartok og Fartein Valen.[6] Fuge er en kjent musikalsk form som bygger på polyfoni.[3]
Innen elektronisk lydteknikk betyr polyfonisk at et instrument er i stand til å gi fra seg flere toner samtidig, i motsetning til monofonisk.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Hjorthaug, Sigmund (1999). Musikkhistorisk oversikt. Kristiansand: Høyskoleforl. ISBN 8276342744.
- ^ «polyfoni – musikk». Store norske leksikon (på norsk). 22. februar 2017. Besøkt 21. januar 2019.
- ^ a b «polyfoni | Gyldendal - Den Store Danske». denstoredanske.dk (på dansk). Besøkt 21. januar 2019.
- ^ Kindem, Ingeborg (1985). Barokken. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205144001.
- ^ Hamburger, Povl (1967). Musikkens historie. Oslo: Fabritius.
- ^ Kværne, Tone Lunaas (1986). Moderne musikk. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205152527.