Yogacara
Yogācāra (sanskrit; devanagari: योगाचार; tibetansk: རྣལ་འབྱོར་སྤྱོད་པ་, wylie: rnal 'byor spyod) en buddhistisk retning som bygger på Saṃdhinirmocanasūtraen, og som er kjent siden 300-tallet. Dens fremvekst kan ha vært påvirket av pudgalavada og dharmaguptaka. Den kom tidlig i lærestrider med madhyamikabuddhismen.
En typisk yogacara-lære er historieoppfatningen at de buddhistiske sutraer kan deles inn i tre grupper: «Lærehjulets tre omdreininger». Den første omdreining er sutaene i Tipitaka. Den andre er prajnaparamita-litteraturen som gav opphav til mahayana. Den tredje omdreiningen er Yogacara selv.
En annen karakterisktisk yogacara-lære er at tilværelsen kun eksisterer i bevisstheten, og at det finnes en uforanderlig del av det menneskelige sinn bortenfor skandhas. Denne uforanderlige del skulle i Tathagatagarbha sutra, Mahayana Mahaparinirvana sutra, Lankavatara sutra og Srimala sutra identifiseres med buddhanaturen. Etter lange strider mellom yogacariner og madhyamikatilhengere utviklet tibetansk buddhisme og chan formidlende kompromisser mellom de to standpunktene.
Under navnet Fa hsiang fantes Yogacara som selvstendig retning i Kina fra ca 550 e.Kr. til 800-tallet. Den ble ført til Japan 653 e.Kr. og forekommer der fremdeles, under navnet Hosso.