Dialektikk
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Dialektikk er et filosofisk begrep som legger vekt på hvordan motsetninger går opp i en høyere enhet, skjemamessig i en form der en tese fører til utviklingen av en antitese og kampen mellom disse fører til en syntese, en høyere enhet som dermed blir en ny tese i en ny dialektisk prosess. Mens den idealistiske dialektikken fremfor alt er assosiert med Georg Wilhelm Friedrich Hegel, er den materialistiske versjonen først og fremst assosiert med Karl Marx.
Dialektikk som filosofisk begrep har imidlertid en historie som går lenger tilbake. Hegel daterer den første uttrykte dialektiske oppfatningen til vediske skrifter fra omtrent år 1500 f.Kr. Også i den greske filosofien var dialektikken til stede. I sin doktorgradsavhandling går Marx langt i retning av å utpeke Epikur til den første materialistiske dialektikeren. Også Sokrates og Platon baserte seg mye på dialektiske prinsipper, selv om det var i en idealistisk form. Også innen buddhistisk kultur har dialektikken hatt en viss betydning.
Hegels dialektikk
[rediger | rediger kilde]Når det gjelder filosofisk refleksjon, peker Hegel på at fornuften er noe dynamisk, en prosess. Og "sannheten" er selve denne prosessen. Man kan for eksempel ikke trekke ut forskjellige tanker fra antikken eller middelalderen, renessansen eller opplysningstiden og si at dette var riktig eller dette var feil. Derfor kan man heller ikke si at Platon tok feil, men at Aristoteles hadde rett. Men "verdensånden" utvikler seg, fornuften er progressiv. Enhver som studerer historien inngående, vil legge merke til at en tanke gjerne settes frem på grunnlag av andre tanker som er fremsatt før. Men straks en tanke fremsettes, vil den motsies av en ny tanke. Slik oppstår det spenning mellom to motsatte måter å tenke på. Men denne spenningen oppheves ved at det fremsettes en tredje tanke som tar vare på det beste i begge standpunktene. Dette kaller Hegel en dialektisk utvikling.
Eksempel
[rediger | rediger kilde]Eleatene hevdet at enhver forandring egentlig var umulig. De ble derfor tvunget til å benekte enhver forandring selv om de registrerte alle forandringene med sansene. Eleatene hadde fremsatt en påstand, et sånt standpunkt kalte Hegel en posisjon. Men hver gang en slik påstand fremsettes vil det dukke opp en motsatt påstand. Dette kalte Hegel en negasjon. Negasjonen til eleatenes filosofi var Heraklit, som sa at "alt flyter". Nå er det opprettet en spenning mellom to diametralt forskjellige måter å tenke på. Denne spenningen ble opphevet da Empedokles pekte på at begge hadde litt rett og litt feil. Eleatene hadde rett i at ingenting egentlig forandrer seg; de samtidig ikke hadde rett i at vi ikke kunne stole på sansene våre. Heraklit hadde rett i at vi kunne stole på sansene våre, men ikke i at alt flyter. For det var mer enn ett grunnstoff. Det var bare sammensetningen som forandret seg, ikke grunnstoffet selv. Empedokles' standpunkt, som formidlet mellom de to standpunktene, kalte Hegel negasjonenes negasjon.