Eleatene
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Eleatene var en skole av førsokratiske filosofer fra den greske koloni Elea eller Elaia (i dag Velia) i Campania i sørlige Italia. Gruppen ble etablert i tidlig på 400-tallet f.Kr. av Parmenides. Andre medlemmer av skolen var blant annet Zenon fra Elea og Melissos fra Samos. Xenofanes regnes undertiden også med til denne gruppen.
Historikk
[rediger | rediger kilde]Skolen har sitt navn etter Elea, en gresk koloni i sørlige Italia, som var Parmenides og Zenons hjemby. Tidvis oppføres Xenofanes av Kolofon som også en av de som grunnla retningen, men selv om det finnes trekk i dennes filosofi som går igjen retningen er det antagelig mer korrekt å se på Parmenides grunnleggeren.
Xenofanes hadde gjort sitt første utfall mot den greske mytologien på midten av 500-tallet f.Kr., som innebar en kullkasting av hele det antropomorfiske forklaringssystemet som forelå i Homers og Hesiods diktning. I Parmenides hender utviklet denne ånden av fritenkning i en metafysisk retning. Etter hvert, antagelig på grunn av at denne filosofien ble sett på som krenkende i samtidens Elea, eller på grunn av at den manglet et fungerende lederskap, utartet skolen til å bli et sete for hissige verbale disputter. Det mer fruktbare resultatet av den skolen ble tatt inn metafysikken til Platon.
Filosofi
[rediger | rediger kilde]
Eleatene fornektet den epistemologiske gyldigheten i bevissthetens erfaring, og trakk isteden fram matematikkens klarhet og dens formelle kriterier for å skille ut den nødvendige sannheten. Av dette bygde Parmenides og Melissos opp sine argumenter gjennom å utgå fra udiskutable premisser. Zenon på den andre siden henfalt til Reductio ad absurdum i sine forsøk på å vektlegge andre argument ved å vise til at deres premisser førte til kontradiksjoner.
Eleaternes grunnpremiss ble utviklet fra en motstand mot de tidligere naturfilosofenes teorier, som forklarte alt i begreper av alle tings urstoff, og mot Heraklits teorier som gikk ut fra at materie kan sammenfattes som en evig forandring. Eleaterne fastslo at den sanne forklaringen av tingen hviler på forståelsen av materie som en universell enhet. I henhold til deres lære kan kunnskap om denne enhet ikke oppnås gjennom bevisstheten ettersom menneskets inntrykk ikke er til å stole på; det er gjennom fornuften alene som mennesket kan overskride disse falske representasjonene og nå fram til kunnskap om materie, gjennom en grunnleggende sannhet at Altet er Ett. Videre kan det ikke forekomme noen skapelse ettersom væren ikke kan komme fra ikke-væren og ettersom ting ikke kan oppstå fra noe som er av en annen vesen enn det selv er. De argumenterte for at feilslutning i dette henseende vanligvis berodde på den motsigelsesfylte betydningen av verbet «å være», noe som kan innbefatte «eksistens» eller kun være en kopula som binder sammen subjekt og predikat.
Til tross for at eleatene slutninger ble motbevist av de senere førsokratene og av Aristoteles, fortsatte deres argumenter å bli tatt alvorlige og de gis ofte æren for å ha hevet standarden på argumentene og argumentasjonen i den greske antikken. Deres betydning var likeledes langvarig, Gorgias, en sofist, argumenterte med en eleastisk stil i sitt arbeid Om naturen eller Hva som ikke er, og Platon ga dem sin anerkjennelse i bøkene Parmenides, Sofisten og Politikken. Mye av den senere filosofien i antikken lånte både metoder og prinsipper fra eleaterne.