Yazdegird II av Persia
| Yazdegerd II Shah av Perserriket | |||
|---|---|---|---|
 Mynt med Yazdegerd II fra Gurgan eller Qom | |||
| Født | 5. århundre | ||
| Død | 457 | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Denag | ||
| Far | Bahram V av Persia | ||
| Barn | Peroz I Hormizd III Zarir Balash | ||
| Nasjonalitet | Sasanide-dynastiet | ||
| Regjeringstid | 438-457 | ||
| Forgjenger | Bahram V | ||
| Etterfølger | Hormizd III | ||
Yazdegird II, (Yazdegerd, Izdegerdes, persisk: |یزدگرد «skapt av gud»), tilhørte sasanidedynastiet og var konge av Perserriket. Han var sønn av kong Bahram V og etterfulgte ham som sasanidenes sekstende shah av Persia fra 438 (439) til 457.[1] Yazdegerd II var den første av sasanide-herskerne som tok i bruk tittelen «Kay», en henvisning til det halvmytiske iranske Kayanske dynasti som står sentralt i zoroastriske skrifter og i nasjonaleposet Shâhnâme.[2]
Han førte i sin regjeringstid krig både mot Østromerriket og mot de nomadiske heftalittene («de hvite hunerne») i øst, og han var en sterk forsvarer av zoroastrismen, en religion han innførte med hard hånd i det kristne Armenia. Han er likevel betraktet som en rettferdig hersker som ville sitt land vel.[3]
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Navnet Yazdegerd er satt sammen av de gammeliranske ordene yazad yazata- "guddommelig (vesen)" og -karta "laget (av)", i betydningen gudeskapt, og er sammenlignbart med iransk Bagkart og gresk Theoktistos. På andre språk i regionen nevnes han som Yazdekert (pahlavi), Yazdegerd, Izdegerd og Yazdeger (gammelsyrisk), Izdeger og Azger( Talmud), Yazdeijerd (Arabisk), Isdigerdes (Gresk).[4]
Regjeringstiden
[rediger | rediger kilde]
Krig mot Østromerriket
[rediger | rediger kilde]Romerrikets hovedstad var på 300-tallet flyttet fra Roma til Konstantinopel. I 395 ble riket delt mellom et øst- og et vestrike. På 400-tallet var vestriket under sterkt press fra invaderende hunere og vandaler. Hunerne, under sin leder Attila, førte også krig mot Østromerriket. En fredsavtale mellom dem kom i stand i 448, og hunerne avsto da fra videre ekspansjon mot Perserriket.
I 438 døde shah Bahram V og ble etterfulgt av sin sønn Yazdegerd II som to år senere gikk til krig mot Østromerriket. Hæren til den østromerske keiser Theodosius II var på dette tidspunkt sendt til Sicilia for å slå tilbake angrep fra vandalene under kong Geiserik mot det romerske Kartago. Theodosius måtte trekke styrkene sine tilbake på grunn av dette og sendte så sin general Anatolius til Yazdegerd II for å forhandle om fred. Dette lyktes Anatolius godt med, og det ble inngått fredsavtale hvor den tidligere grensen ble beholdt.[5] I avtalen sto det også at det ikke skulle bygges nye festninger i Mesopotamia.[6] Theodosius betalte videre penger til Yazdegerd for at han skulle forsvare den kaukasiske regionen mot angrep.[7]
Krig mot Armenia
[rediger | rediger kilde]En tid etter dette sendte Yazdegerd tropper til Armenia under ledelse av storvesir Mihr Narseh for å bekjempe opprørstendenser der og å forsvare landet mot invaderende hunere. Det avgjørende slaget mot de kristne i Armenia i 451 er beskrevet av den samtidige armenske historiker Elishe (Yeghishe) Vardapet.[8] Yazdegerd forsøkte etter dette å gjeninnføre zoroastrismen i Armenia, men måtte gi opp og ga armenerne religionsfrihet. Armenia var det første landet som innførte kristendom som statsreligion. Det skjedde i 301, tolv år før Romerriket gjorde det.
Krig mot heftalittene
[rediger | rediger kilde]I begynnelsen av sin regjeringstid førte Yazdegerd en forsonende politikk overfor adelen slik hans far hadde gjort, men etter hvert vendte han seg bort fra denne politikken. Etter angrepet mot Armenia flyttet han adelsmenn, militære styrker og religiøse ledere østover til Khoresan hvor det var behov for motstand mot aggesjonen fra heftalittene. I 453 flyttet han også sitt eget hovedkvarter til byen Neyshabur[9] i Khoresan. Storvesiren Mihr Narseh ble tilbake i sasanideriket og styrte dette.
Yazdegerd tilbrakte mange år av sin regjeringstid i krigføringen mot heftalittene. Han skal ha bygd store forsvarsverker mot hunerne i byen Damghan.[10][11]
Forfølgelser av kristne og jøder
[rediger | rediger kilde]Yazdegerd bekjente seg til zoroastrismen og var kjent for sin religiøse fanatisme. Han forbød utøvelse av kristen tro og etter hvert forfulgte og henrettet kristne og i noen grad også jøder. Historikere har hevdet at bare i byne Kirkuk ble 153.000 mennesker massakrert.[12] Forfølgelsen av jøder startet i456.[13]
Familie, død og etterfølgere
[rediger | rediger kilde]Yazdegerd var gift med Denag, en persisk prinsesse fra kongefamilien. De hadde fire sønner, Hormizd III, Peroz I, Zarir og Balash. Yazdegerd døde i 457, muligens som følge av et vellykket attentat.[14] To av hans sønner konkurrerte om tronen, den (antatt) eldste sønnen Hormizd lyktes i å bli innsatt på tronen, mens (den antatt yngre) Peroz I flyktet til den nordøstlige delen av riket og ble støttet av det mektige Mihran-dynastiet, et av «de sju hus» - de sju store adelsfamiliene i datidens Persia. Peroz bygde opp en hær og med støtte også fra heftalittene gikk han til kamp mot broren. I 459 slo han Hormizd III og erobret tronen. Hormizd ble sannsynligvis drept av Peroz. Deres mor Denag fungerte sannsynligvis i perioder som regent i hovedstaden Ktesifon.[15]
Peroz døde i 484 i kamp mot heftalittene. En yngre bror, Zarir forsøkte å erobre tronen uten å lykkes i 485, mens broren Balash overtok kongemakten fram til 488.
Mynter
[rediger | rediger kilde]Under Yazdegerd ble det slått mynter med innskriften mzdysn bgy kdy («Den Ahura Mazda-tilbedende hersker, Kayaniden») som henspiller på det legendariske Avesta-dynastiet i de gamle zoroastriske skriftene. På baksiden av myntene (revers-siden) ble det tradisjonelle ildalteret avbildet på en mer stilisert og respektfull måte, noe som forsterket hans religiøse overbevisning.[7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Wise Bauer 2010 & s. 122.
- ^ Shahbazi 2018 & s. 1601.
- ^ Encyclopædia Iranica & Yazdegerd II.
- ^ Shahbazi 2003.
- ^ Greatrex 1993 & s. 2.
- ^ Rubin 1986 & s. 681.
- ^ a b Encyclopædia Iranica.
- ^ Vardapet & Vardan og armenernes krig.
- ^ Også kjent som Nishapur, oppkalt etter byens grunnlegger, sassanidenes kong Shapur I (regj. 240-270)
- ^ Frye 1983 & s. 146.
- ^ Šahrestānīhā ī Ērānšahr & s. 25 (kap. 18).
- ^ Certrez 2012 & s. 258-259.
- ^ Rabinowich 1988 & s. 117.
- ^ Rabinowich & s. 117.
- ^ Kia 2016 & s. 248.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Certrez, Donabed, Makko (2012). The Assyrian Heritage: Threads of Continuity and Influence. Uppsala University. ISBN 978-91-554-8303-6.
- Nosson Dovid Rabinowich (1988). The Iggeres of Rav Sherira Gaon. Jerusalem.
- Touraj Daryaee. «Encyclopædia Iranica, Yazdegerd II». Besøkt 19. mars 2019.
- Richard N. Frye (1983). Iran under the Sasanians, i The Cambridge History of Iran III/1, red. Ehsan Yarshater. Cambridge.
- G. Greatrex, (1993). The Two Fifth-Century Wars Between Rome and Persia, Florilegium 12.
- Mehrdad Kia (2016). The Persian Empire: A Historical Encyclopedia [2 volumes]: A Historical Encyclopedia. ABC-CLIO. ISBN 978-1610693912.
- Z. Rubin (1986). Diplomacy and War in the Relations between Byzantium and the Sassanids in the Fith Century AD, i P. Freemann and H. Kennedy (red.): The Defense of the Roman and Byzantine East. Oxford.
- «Šahrestānīhā ī Ērānšahr» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 21. desember 2014. Besøkt 24. mars 2019.
- A. Shapur Shahbazi (2003). Encyclopædia Iranica, Yazdegerd I.
- A. Shapur Shahbazi (2018). The Oxford Dictionary of Late Antiquity. Oxford University Press. ISBN 978-0192562463.
- Elishe Vardapet (1992). Vardan og armenernes krig. Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur. ISBN 8203170161.
- Susan Wise Bauer (2010). The History of the Medieval World: From the Conversion of Constantine to the First Crusade. W.W.Norton Company Inc. ISBN 978-0-393-05975-5.