Khosrau I av Persia
| Khosrau I av Persia | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 501 Ardestan (Sasanide-dynastiet) | ||
| Død | 579 Ktesifon (Sasanide-dynastiet) | ||
| Beskjeftigelse | Monark, militær leder | ||
| Embete |
| ||
| Far | Kavadh I av Persia | ||
| Mor | Newandukht | ||
| Barn | Hormizd IV av Persia Anosazad | ||
| Nasjonalitet | Sasanide-dynastiet | ||
Khosrau I, «den velsignede» (Anushirvan), (persisk: Ḵosrow I Anuširwān), var konge av Perserriket og regjerte (531–579). Han var favorittsønnen og etterfølgeren til Kavadh I og den mest kjente av sasanide-kongene.[1]
Ifølge en beretning var Khosrau Kavadhs sønn med en bondejente, og ble opprinnelig regnet som uverdig til å arve hans fars trone. Hans brødre utfordret hans krav, men Khosrau fikk dem drept. I begynnelsen av sitt styre inngikk han en «evig» fredsavtale med keiser Justinian som ønsket å få ryggen fri for erobringen av Afrika og Sicilia, men hans suksesser mot vandalene og goterne fikk Khosrau til å starte en krig i 540.
Han invaderte Syria og førte innbyggerne i Antiokia til hans residens, hvor han bygget en ny by for dem nær Ctesiphon under navnet Khosrau-Antiokia eller Chosro-Antiokia. I løpet av de neste årene kjempet han med suksess i Lazica eller Lazistan (den antikke Colchis), ved Svartehavet, og i Mesopotamia.
Romerne i Konstantinopel, selv om de ble ledet av general Belisarius, kunne lite gjøre med ham. I 545 ble en våpenhvile inngått, men i Lazica fortsatte krigen til 556. Tilslutt, i 562, ble en fred inngått for 50 år, hvor perserne etterlot Lazistan til romerne og lovet ikke å forfølge de kristne, dersom de ikke forsøkte å omvende zoroastrene. Romerne måtte igjen betale subsidier til Persia.
I mellomtiden hadde heftalittene blitt angrepet av tyrkerne (Göktürkerne) i øst. Khosrau gikk sammen med dem og erobret Baktria, mens han forlot landet nord for Amu-Darja til tyrkerne. Mange andre opprørske stammer ble kuet. Rundt 570 ba dynastene i Jemen, som var blitt kuet av etiopiere fra Aksum, om hjelp fra khosrau. Han sendte en flåte med en liten armé under Vahriz som kastet etiopierne ut. Fra den tiden til erobringene til Mahomet var Jemen avhengig av Persia, og en persisk guvernør holdt til der. I 571 brøt en ny krig med Roma ut om Armenia hvor Khosrau erobret festningen Dara ved Eufrates, invaderte Syria og Kappadokia og returnerte med et stort bytte. Under forhandlingene med keiser Tiberius døde Khosrau i 579, og ble etterfulgt av sin sønn Hormizd IV.
Khosrau hadde i de siste årene av hans fars styre støtt den kjetterske og kommunistiske persiske sekten til mazdakittene ut i kulden (se Kavadh I). Han var en oppriktig tilhenger av zoroastristisk ortodoksi og til og med beordret at religionens hellige tekst, avestaen, skulle bli landets lov, men han var ingen fanatiker eller forfølger. Han tolererte alle kristne bekjennelser. Da en av hans sønner gjorde opprør rundt 550 og ble tatt til fange, henrettet han ham ikke. Han straffet heller ikke de kristne som hadde støttet ham.
Han introduserte et rasjonelt system for skattlegging, basert på en undersøkelse av eiendeler av land, som hans far hadde påbegynt og forsøkte på alle måter å øke velferden og inntektene til hans rike. I Babylonia bygget eller restaurerte han kanalene. Hans armé var betydelig overlegne romerne i disiplin, og tydeligvis godt betalte. Han var også interessert i litteratur og filosofiske diskusjoner. Under hans styre ble sjakk introdusert fra India og den berømte boken til Kalilah og Dimnah ble oversatt. På den måten ble han kjent som en vis prins.