William Bligh
William Bligh | |||
---|---|---|---|
Født | 9. sep. 1754[1][2][3][4] Plymouth | ||
Død | 7. des. 1817[1][2][3][4] (63 år) London | ||
Beskjeftigelse | Offiser, sjømann, politiker | ||
Embete | |||
Ektefelle | Elizabeth Betham (1781–)[5][6] | ||
Far | Francis Bligh[5][7] | ||
Mor | Jane Balsam[5][7] | ||
Barn | |||
Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland Storbritannia[8] | ||
Gravlagt | Garden Museum | ||
Medlem av | Royal Society | ||
Utmerkelser | Fellow of the Royal Society | ||
William Bligh (født 9. september 1754, død 7. desember 1817) var viseadmiral i Royal Navy og koloniadministrator for Storbritannia. Han er mest kjent som kaptein Bligh, graden han hadde da han førte HMAV «Bounty» mot Tahiti på ferden hvor det kjente mytteriet fant sted i 1789. Bligh ble satt i en lettbåt sammen med noen av mannskapet som var lojale mot ham, og klarte å nå Timor. Mens han i senere litteratur har blitt fremstilt som en brutal og ondskapsfull mann, mente man i samtiden at hans overfølsomhet og skarpe replikk var det som førte til at han ikke nådde lenger i sin karriere.
Tidlig liv
[rediger | rediger kilde]Han var sønn av Francis og Jane Bligh (født Balsam) og ble født i Plymouth i Devon. Familien var av kornisk opphav. I 1761, bare syv år gammel, ble han innrullert i Royal Navy i hjembyen. Det er usikkert om han gikk til sjøs så tidlig; i middelklassen var det vanlig å innrullere en «ung gentleman» slik at han fikk nok års ansiennitet for rask forfremmelse når han først gikk i aktiv tjeneste. Det er kjent at han i 1770, seksten år gammel, mønstret på HMS «Hunter» som able seaman; han skulle egentlig vært midshipman men det var ingen ledig plass for denne graden. Tidlig i 1771 ble han midshipman, og i september samme år ble han overført til HMS «Crescent» hvor han ble i tre år.
I 1776 ble han valgt ut av kaptein James Cook som Sailing Master på HMS «Resolution», og han var med på Cooks tredje, fatale reise til Stillehavet i juli 1776. Mot slutten av 1780 kom han tilbake til England og kunne da fortelle om detaljene i Cooks endelikt.
Den 4. februar 1781 giftet han seg med Elizabeth Betham, datter av en toller. De giftet seg i Onchan på Man. Noen dager senere fikk han kommandoen på HMS «Poule», og i august samme år kjempet han under admiral Hyde Parker i slaget ved Doggerbank. De neste atten månedene var han løytnant på flere skip, og i 1782 kjempet han med Lord Howe ved Gibraltar.
Fra 1783 til 1787 var han kaptein i handelsflåten, men han kom så tilbake til Royal Navy og fikk kommandoen over HMAV «Bounty».
Mytteriet på Bounty
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Mytteriet på Bounty
Da Bligh fikk kommandoen på Bounty var hans første oppdrag å reise til Tahiti for å hente brødfruktplanter. Dette kunne blitt en innbringende reise; utover det lasten var verdt var det også utlovet en premie fra Royal Society of Arts til den som utførte reisen. Brødfrukten skulle til Karibia, hvor den skulle testes som mat for slavene. Bligh lyktes ikke på grunn av mytteriet, men i senere år gjentok han forsøket og klarte da å komme frem til Karibia med brødfrukt.
Reisen var svært vanskelig. Etter å ha forsøkt i en måned å runde Kapp Horn måtte Bounty snu på grunn av stormer, og i stedet ta den lange veien rundt Kapp det gode håp. Denne forsinkelsen førte til at de måtte vente fem måneder på Tahiti slik at neste avling av brødfruktplanter var modne nok til å tranporteres. I april 1789 kunne Bounty endelig forlate Tahiti.
Skipet var rangert som kutter, og hadde derfor ikke andre offiserer enn Bligh, som hadde løytnants rang. Mannskapet var lite, og det var ingen marinesoldater med til å beskytte mot fiendtligsinnede innfødte eller til å sikre disiplinen om bord. Bligh valgte å dele sitt mannskap i tre skift i stedet for to, slik at de kunne sove lenger uten å bli purret. Han satte sin protesje Fletcher Christian, som var førstestyrmann (Master's Mate) som leder for et av skiftene.
Den 28. april 1789, under hjemreisen, ledet Christian et mytteri. Han hadde med seg omkring en tredjedel av mannskapet, som hadde sikret seg skytevåpen under Christians nattevakt. De overrasket Bligh, som ble bundet i sin lugar. Til tross for at mytteristene var i mindretall ser det ikke ut til at de som var lojale mot kapteinen gjorde noen nevneverdig motstand så snart de så at Bligh var bundet, og skipet ble tatt uten blodsutgydelse. Mytteristene satte Bligh og atten mannskapsmedlemmer som var lojale mot ham, i en 23 fot (7 m) stor lettbåt, som var så tungt lastet at ripen lå bare noen tommer over vannflaten. De fikk med seg fire sverd, mat og vann for noen dager slik at de kunne nå en havn, en sekstant og et lommeur. De hadde ikke noe kart eller kompass. Fire lojale mannskapsmedlemmer måtte bli igjen på skipet, både fordi de ikke fikk plass i lettbåten og fordi de hadde kunnskaper som var viktige for å kunne føre skipet. Disse fire ble senere sluppet fri på Tahiti.
Timor var den nærmeste europeiske utposten, og derfor det tryggeste stedet for Bligh å sette kursen mot. De reiste først innom Tofua for å få forsyninger. De seilte så forbi Fiji, hvor de ikke turde å gå i land fordi de nesten ikke hadde våpen å forsvare seg med. Bligh var en meget dyktig navigatør, blant annet på grunn av opplæringen han hadde fått av kaptein Cook. Hans første oppgave var å overleve og å få sendt melding til britiske myndigheter om mytteriet, slik at eventuelle andre britiske skip i område kunne følge etter. I løpet av 47 dager klarte han, gjennom enestående sjømannskap, å nå Timor etter en reise på 3 618 nautiske mil (6 701 km). De mistet bare en mann, som ble drept av innfødte på Tofua. Ironisk nok skulle flere av de som overlevde den hasardiøse reisen, kort tid etter bukke under for sykdom, antagelig malaria, i den sykdomsbefengte havnebyen Batavia i Nederlandsk Østindia mens de ventet på transport til England.
Årsakene til mytteriet har aldri blitt helt avklart. Noen mener at Bligh var en tyrann som drev mannskapet for hardt, slik at de til slutt ikke hadde noe annet valg enn mytteri. Andre mener at mannskapet, som var uvant med lange reiser og hadde blitt eksponert for frihet og seksuelle utskeielser i den lange ventetiden på Tahiti, ikke klarte å vende tilbake til den harde disiplinen som var nødvendig ombord på et seilskip.
Loggen viser at Bligh var restriktiv med avstraffelser. Han gav muntlig refs der de fleste andre kapteiner ville tydd til pisking, og pisket når andre ville ha hengt misdederen. Han hadde god utdannelse, var interessert i vitenskap og var overbevist om at en god diett og hygiene var avgjørende for mannskapet ve og vel. De fikk derfor god mat, og skipet var alltid skinnende rent. Bligh var også opptatt av at mannskapet skulle trimme for å holde seg i god form. Han var også opptatt av de innfødtes velferd og forsøkte uten hell å gjøre noe med den epidemiske spredningen av kjønnssykdommer på Tahiti. Han store svakhet i forhold til mannskapet var nok hans skarpe tunge. Når han hadde tatt en avgjørelse fornærmet han andre og hadde lett for å fremstille andre som idioter. Selv om mannskapet nok hadde det bedre ombord på Bounty enn på de fleste skip i Royal Navy, kunne dette føre til sterk misnøye. Dette trekket ved ham var mest fremtredende i venteperioder; når han måtte bruke alle sine evner til å føre skipet, og ikke minst da han førte lettbåten, var dette et langt mindre problem.
Bligh nådde London i mars 1790, og der ble han mottatt som en helt. I oktober samme år ble han frikjent i en krigsrettssak; slike saker var rutine når en kaptein hadde mistet sitt skip enten på grunn av uvær, feilnavigering, fiendtlige handlinger eller mytteri. Kort tid etter saken ble A Narrative of the Mutiny on board His Majesty's Ship «Bounty» publisert.
I populærlitteratur blir Bligh ofte blandet sammen med Edward Edwards, kapteinen på HMS «Pandora» som ble sendt for å finne mytteristene. Edwards var virkelig den ondskapsfulle mannen som Bligh har blitt beskyldt for å være. Han tok fjorten mytterister, som ble holdt fanget under forferdelige forhold. Da Pandora gikk på grunn på Great Barrier Reef omkom fire av fangene og 31 av mannskapet. Hadde det ikke vært for at en ukjent sjømann åpnet burene fangene satt i, uten å ha fått ordre om det fra kapteinen, ville alle de fjorten ha omkommet. Av de ti som overlevde ble fire frikjent fordi Bligh vitnet om at de hadde vært lojale, men at de hadde måttet bli igjen på skipet. To ble dømt for å ha vært passive, men begge fikk kongelig benåding. En ble dømt, men ble allikevel sluppet fri av tekniske årsaker. De siste tre ble dømt og hengt.
Etter Bounty
[rediger | rediger kilde]Etter krigsrettssaken fortsatte Bligh sin karriere i Royal Navy. I 1797 ble han igjen utsatt for mytteri. Mannskapene på flere skip gjorde opprør mot dårlig lønn og tvunget tjeneste under Spitheadmytteriet. Mytteristene fikk i dette tilfellet gjennomslag for noen av sine krav. Under Noremytteriet ble han igjen rammet; dette mytteriet dreide seg om fordelingen av prisepenger og om brutal behandling på skipene. Ingen av mytteristenes krav ved Noremytteriet ble innfridd. Det er viktig å merke seg at ingen av disse to mytteriene skyldte Bligh spesifikt, det var generell misnøye som utløste dem, og han var en av flere kapteiner som ble rammet. Under et av mytteriene ble Bligh klar over at hans kallenavn blant mannskapene var «that Bounty Bastard».
Under angrepet på Københavns red den 2. april 1801 kommanderte Bligh HMS «Glatton», et linjeskip med 56 kanoner som var blitt utstyrt med karronader som del av et eksperiment. Etter slaget fikk han ros av admiral Nelson personlig. Han klarte å føre «Glatton» trygt gjennom sandbankene mens tre andre skip gikk på grunn. Bligh la også merke til to signaler som var i konflikt med hverandre: Nelson lot som om han ikke så signal 43 («stopp slaget» fra admiral Parker, og fortsatte å ha signal 16 («fortsett kampen») oppe. Bligh valgte å følge Nelson, og ved å heise signal 16 sørget han for at skipene bak ham fortsatte å kjempe. Nelson mente dette var en viktig faktor i den britiske seieren.
Senere ble han kaptein for HMS «Director», og i slaget ved Camperdown gikk han i kamp med tre nederlandske skip, «Haarlem», «Alkmaar» og «Vrijheid». Nederlenderne led store tap, men «Director» hadde bare syv sårede sjømenn.
Han fikk så tilbud om embetet som guvernør i New South Wales av sir Joseph Banks og ble utnevnt i mars 1805. Embetet gav en lønn på 2000 pund i året, dobbelt så mye som den avgående guvernøren Philip Gidley King hadde fått. Bligh ankom Sydney i august 1806. Han opplevde der nok et opprør, romopprøret. Den 26. januar 1808 marsjerte New South Wales Corps under major George Johnston til guvernørboligen og satte Bligh under arrest. Han kom seg unna og seilte til Hobart på «Porpoise», men klarte ikke å samle støtte for å ta tilbake kolonien. Han var i praksis fange på skipet fra 1808 til januar 1810.
17. januar 1810 ankom han Sydney fra Hobart for å samle bevis mot major Johnston. Den 12. mai samme år reiste han til England på «Porpoise» og kom frem 25. oktober. Johnston ble kastet ut av marinekorpset og de britiske styrker. Bligh ble forfremmet til viseadmiral, og forfremmelsen ble tilbakedatert. I 1814 ble han «Vice Admiral of the Blue». I denne perioden designet han North Bull Wall ved munningen av Liffey i Dublin, for å sikre at Dublins havn ikke ble mudret til.
Den 6. desember 1817 døde han i sitt hjem i Bond Street i London. Han ble gravlagt i familiegraven på St Mary's i Lambeth, en kirke som nå er Museum of Garden History. Graven er bevart, med en brødfrukt i relieff til minne om hans ferd til Tahiti. Huset, som ligger et kvartal fra kirken, er merket med en blå plakett.
Oppkalling
[rediger | rediger kilde]Havområdet Blighvannet øst for Yasawaøyene i Stillehavet er oppkalt etter Bligh.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/William-Bligh, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118829734, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 8164[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p16656.htm#i166559, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 17. mars 2011, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]