Horatio Nelson

Horatio Nelson
Født		29. sep. 1758 Burnham Thorpe
Død		21. okt. 1805 (47 år) Kapp Trafalgar Slaget ved Trafalgar
Beskjeftigelse		Marineoffiser, politiker
Embete		Medlem av Overhuset (–ukjent)
Utdannet ved		Norwich School Paston College
Ektefelle		Frances Nelson (1787–)
Partner(e)		Emma Hamilton
Far		Edmund Nelson
Mor		Catherine Suckling
Søsken		Susannah Nelson William Nelson, 1st Earl Nelson Suckling Nelson Maurice Nelson
Barn		Horatia Nelson
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Gravlagt		St. Pauls katedral
Utmerkelser		Kommandørridder av Order of the Bath Halvmåneordenen Storkors av Sankt Ferdinand-ordenen Chelengk Knight Grand Cross of the Order of Saint Joachim
Våpenart		Royal Navy
Militær grad		Viseadmiral (1. januar 1801), kontreadmiral (20. februar 1797), kommandør (11. juni 1779)
Deltok i		Slaget ved Kapp st Vincent Slaget ved Nilen Slaget ved Santa Cruz de Tenerife Angrepet på Københavns red Slaget ved Trafalgar
Signatur
Våpenskjold
Horatio Nelson på Commons

Horatio Nelson, 1. vicomte Nelson, (født 29. september 1758 i landsbyen Burnham Thorpe i Norfolk i England, død 21. oktober 1805) var en britisk admiral som er berømt for innsatsen sin i Napoleonskrigene, og da spesielt slaget ved Trafalgar, hvor han mistet livet, men hvor store deler av den fransk-spanske flåten ble ødelagt.

Nelson brøt med tradisjonell taktikk ved å trenge gjennom fiendens linjer, et klart eksempel på det er hans taktikk for slaget ved Trafalgar. Nelson var kjent for sin evne til å få frem det beste i sine underordnede, så mye at det ble benevnt som «the Nelson touch» (Nelsons håndlag). Nelsons innsats i Napoleonskrigene og hans heroiske fremtoning som en en-armet, en-øyd patriot bidro til at han ble sett opp til og dyrket.

Nelson ble gift i 1787, men innledet allikevel en romanse i 1798 med Emma, Lady Hamilton, hustru til William Hamilton, den britiske ambassadøren i Napoli, en affære som vedvarte til Nelsons død. Emma fulgte med Nelson tilbake til England og levde åpenlyst med han, de fikk også en datter sammen, Horatia. Det var offentlighetens kjennskap til affæren som fikk admiralitetet til å gi Nelson fornyet sjøtjeneste. Ved sin død i 1805 var Nelson en nasjonalhelt og han fikk en statsbegravelse i St. Paul's Cathedral. Admiral Nelson er udødeliggjort ved en rekke monumenter, mest kjent er det som står midt på Trafalgar Square.

Ungdom

Som gutt lekte han ved fiskebåtene i nærheten av havnen «Burmingham Ovary». Nelsons far, Edmund Nelson, var en sogneprest med elleve barn. Siden familien hadde lite penger, ble Nelson sendt til sjøs for å tjenestegjøre i den britiske marinen, i en alder av tolv år. Horatio Nelsons møte med havnen «Port of Kent», ble en skummel opplevelse. Det ble problematisk for gutten å komme seg ut til skipet sitt «Raisonnable», og når han tilslutt kom var han ikke ventet.

I syv år krysset Nelson havene fra det kalde arktiske farvann til Indias hete. Da Nelson var i India ble han livstruende syk. Den eneste sjansen han hadde for å overleve var å bli transportert tilbake til et kaldere klima i England. På denne seilasen hjem til England skrev den unge sjømannen i dagboken sin: «I will be a hero, I will brave every danger». Denne troen holdt han livet ut.

Nelson får kommando

I en alder av tyve år ble han forfremmet til kaptein, og ble den yngste kapteinen i tjeneste i Royal Navy. Han fikk kommandoen over skipet «Hichinbrooke», og ble sendt for å kjempe mot Spania i Nicaragua. I den tykke skogen med en utrolig hete og mye regn, ble Nelson alvorlig syk av dysenteri. Av to hundrede menn som ble sendt på dette oppdraget, var det bare Nelson og ti andre som overlevde.

Etter en tiårs periode med fred var England på nytt i krig, og denne gangen med Frankrike. Nelson fikk kommandoen over «Agamemnon», og ble sendt til Korsika for å angripe to franske fort der. Under ett av angrepene ble han truffet av en splint i det høyre øyet. Han ble blind på dette øyet for alltid.

Ikke lenge etter var han tilbake i kamp igjen. Da han seilte for å møte Admiral Jervis ved kapp St Vincent, ble han omringet av en spansk flåte på tyve skip. Dette var en tåkete morgen, så for ikke å trekke til seg oppmerksomhet ved å fyre av skudd, lot han som ingenting og seilte uoppdaget gjennom de spanske skipene.

Nelson møtte Admiral Jervis morgenen etter. Den engelske flåtestyrken var på femten skip mens den spanske var på tjuesju. Under dette slaget ved kapp St Vincent hadde Nelson kommandoen over «The Captain». Denne skuta ble så ødelagt at det ble nesten umulig å manøvrere henne. Nelson seilte skipet sitt inn i det nærmeste fiendtlige skip han så, og bordet det. Mens engelskmennene slåss på dekket til det spanske skipet kom flere skip opp langs bredsiden. Nelson fant ut at de skulle borde dem også. Det hele endte med at spanjolene overgav seg. I den tiden var det en skikk at de kapteinene som overgav seg, skulle gi sablene sine til den kapteinen som vant. Den dagen fikk Nelson så mange sabler at han måtte gi dem til en annen mann som måtte holde dem under armen under seremonien. Nelson mottok forfremmelse til kontreadmiral og en takknemlig Kong Georg III slo ham til ridder av Bath-ordenen.

Admiral Nelson

Kontreadmiral Nelson, nå med kommandoen over «Thesus», ble sendt i blokadetjeneste utenfor havnen i Cádiz der den spanske flåten lå for anker. Nelson kunne ikke angripe flåten, og de kunne ikke forlate havnen. Dette var til stor frustrasjon for Nelson. Men så hørte han et rykte om at spanske skip med gullast ombord hadde ankommet Santa Cruz på Tenerife. Nelson bestemte seg for å kapre dette skipet. Angrepet ble en katastrofe, mange ble drept da de prøvde å bli landsatt på øya, og Nelsons høyre albu ble truffet av et skudd fra en kanon. I sinne nektet han å bli hjulpet da han ble ført tilbake til «Thesus». Den eneste måten å redde hans liv på, var å amputere armen. Dette var svært smertefullt, og den eneste bedøvelsesmiddelet var rom. Etter operasjonen ble Nelson sendt hjem for å komme seg.

Da Nelson kom hjem til England ble han hyllet som en helt. Men etter syv måneder var han igjen til sjøs. Sommeren 1798 var den franske flåten i Egypt. Dette utviklet seg til et stort slag, senere kjent som slaget ved Nilen. Gjennom hele natten holdt engelskmennene de franske skipene under konstant ildgivning fra kanonene, og det franske flaggskipet «Orient» sprengt i fillebiter. Men kampen fortsatte. Neste morgen flyktet de to gjenværende franske skipene. Begge sider kjempet med stort mot, men Nelson fikk den overlegne seieren.

København

Ikke lenge etter ble Nelson sendt til København for å skremme den dansk-norske flåten og andre flåtestyrker til å oppløse ett nøytralitetsforbund som beskyttet de nøytrale statenes handelsskip under Napoleonskrigene. England så på dette nøytralitetsforbundet som en trussel mot sin overlegenhet til sjøs. Danmark-Norge hadde tross alt den nest største handelsflåten etter Storbritannia.

Da Danmark-Norge nektet å gå med på å løse opp forbundet, brøt det ut i et stort slag, kjent som slaget på Københavns red. Nelson fikk problemer med å få skipene sine bak fiendens linjer. Mesteparten av slaget ble utført ved at det ble avfyrt bredside mot bredside mellom den britiske og dansk-norske linja. Under slaget fryktet Admiral Parker at de skulle tape, og han kommanderte alle engelske skip i retrett. Men Nelson var overbevist om en seier. han satte langkikkerten foran det blinde øyet sitt og sa: «I really do not see this signal!» Britene vant dette slaget, og bare ett skip fra den dansk-norske flåten overlevde. De andre skipene ble enten brent, senket eller tatt som prise.

Trafalgar

To år senere kom nyhetene om at Napoleon hadde kronet seg selv til keiser av Frankrike. For å kunne herske over hele Europa visste Napoleon at han måtte overvinne den engelske flåten for å kunne erobre England. Napoleon sendte den franske admiralen Villeneuve til sjøs med en stor flåte.

Nelson satte seil fra Portsmouth i «Victory» som var det største skipet i Royal Navy. Dette har blitt ett av de mest berømte skip i historien, og ligger i tørrdokk i Portsmouth. I hele to år lekte Nelson og Villeneuve katt og mus med hverandre. Begge admiralene ville slåss, men på rett sted til rett tid. En tidlig oktobermorgen i 1805, utenfor Kapp Trafalgar, støtte de to flåtene på hverandre, i det som senere er kjent som slaget ved Trafalgar. Rett før slaget begynte, beordret Nelson opp et signal til den britiske flåten. Signalet lød: «England expects every man will do his duty».

Det var i dette slaget Nelson falt. Han ble truffet av en muskettkule i ryggen. Det ble beordret at det ble lagt et lommetørkle over ansiktet hans slik at ikke mennene skulle se at han ble båret ned under dekk. Tre timer etter skuddet, 21. oktober 1805, døde Nelson av skadene. Tross Nelsons død vant britene dette avgjørende slaget som resulterte i at Napoleon måtte gi opp tankene om en invasjon i England. Hele England sørget over tapet av en helt. Det var en tradisjon å begrave de falne til sjøs for å unngå forråtnelse ombord. Men for å ære Nelson, gav mannskapet brennevinsrasjonene sine bort for at de kunne konservere liket til det ble fraktet til England for å få en ordentlig begravelse. Nelson ligger begravd i St Paul`s Cathedral.

Fortsatt den dag i dag, på den 21. oktober, reiser alle offiserene i The Royal Navy seg for å utbringe en stående skål til ære for Nelson, mens de sier i kor: «The immortal memory».

Eksterne lenker

• (en) Horatio Nelson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Horatio Nelson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Horatio Nelson hos Hansards parlamentsdebatter
• (en) Horatio Nelson hos The Peerage
• BBC-biografi om Horatio Nelson