Hopp til innhold

Wenche Foss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wenche Foss
Wenche Foss i 1959.
Foto: Delphin, Rigmor Dahl/ Oslo Museum
FødtEva Wenche Steenfeldt-Foss
5. des. 1917[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Christiania (Norge)
Død28. mars 2011[5][1][2][3]Rediger på Wikidata (93 år)
Oslo (Norge)
BeskjeftigelseSkuespiller, sanger, teaterskuespiller, filmskuespiller, plateartist, stemmeskuespiller Rediger på Wikidata
EktefelleThomas Stang (1953–)
Alf Scott-Hansen (1939–1950)
FarChristian August Steenfeldt-Foss
BarnFabian Stang
NasjonalitetNorge
GravlagtUllern kirkegård[6]
Utmerkelser
11 oppføringer
Ridder av Dannebrogordenen
Årets osloborger (2006)
Ibsenmedaljen (1991)
Leif Justers ærespris (2009)
Oslo bys kulturpris (1988)
Jonasprisen (2002)
Pillarguriprisen (1998)
Solprisen (2001)
Amandakomiteens ærespris (1991) (sammen med: Arve Opsahl, Leif Juster)
Filmkritikerprisen (1959) (for verk: Herren og hans tjenere)
Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden (1988)
Aktive år1935–2011
IMDbIMDb
Wenche Foss på Commons

Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang[7] (1917−2011) var en norsk skuespiller, ofte karakterisert som etterkrigstidens store diva i norsk teater.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Foss debuterte i 1935 på Søilen Teater i Vilhelm Dybwads operette Taterblod. Aftenposten skrev at Foss hadde «smukke betingelser for scenen – både talestemme og sangstemme av en avgjort tiltalende beskaffenhet, et godt sceneytre, en fri og naturlig fremtreden, en god diksjon.»[8] Hun markerte seg tidlig som operette- og lystskuespiller på flere av Oslos scener. Hennes største operetterolle var som Hanna Glawari i Den glade enke i 1948. Det ble Centralteatrets største suksess. Hun kom til Nationaltheatret første gang i 1952 og var der i 15 år. Etter en periode på Oslo Nye Teater fra 1967 til 1978, avsluttet hun sin karriere som fast ansatt skuespiller, på Nationaltheateret fra 1978. Hun spilte 55 roller.

Hun begynte tidlig å spille inn film. I 1940 debuterte hun i Tørres Snørtevold og hun ble også kjent for sin rolle i En herre med bart i 1942. Foss huskes også for samspillet med Per Aabel i teaterstykket Soloppgang i Riga (1979).

Hennes senere filmer omfatter blant annet stemmen til tekannen i Disney-filmen Skjønnheten og udyret og hovedrollen i Gull og grønne skoger, en kortfilm og svart komedie i Harald Zwarts regi, om eneboersken som blir gal i møte med media.

Hun mottok Aamot-statuetten i 1959, og i 1988 ble hun utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Hun ble i 1963 utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.[9] Foss var også ridder av den franske Æreslegionen. Hun mottok St. Hallvard-medaljen fra Oslo by i 1991.[10] I september 2007 ble det avduket en bronsestatue av Wenche Foss, utført av Per Ung, på Johanne Dybwads plass i Studenterlunden rett ved Nationaltheatret.

Hun var åpen om forhold omkring sin egen helse, som selvmordsforsøk og at hun overlevde brystkreft både i 1971 og ved senere tilbakefall.[11] I forbindelse med utdelingen av Wenche Foss' ærespris i desember 2010 offentliggjorde hun at hun var alvorlig syk.[12] Foss var rammet av anemi og benmargssvikt, noe som førte til at hun var avhengig av jevnlige blodoverføringer. Hun døde av sykdommen 28. mars 2011.[13]

4. april 2011 ble hun bisatt fra Oslo domkirke på statens bekostning. Hun hadde regissert bisettelsen selv.[14]

Foss' sønn, Fabian Stang, var ordfører i Oslo i 2007–2015.

Aktivisme og livssyn

[rediger | rediger kilde]

«Våre små søsken»

[rediger | rediger kilde]

Etter at Wenche Foss i 1953 fikk en sønn med Down syndrom som hun kalte Tommeliten, engasjerte hun seg for å øke bevisstheten omkring utviklingshemmedes kår.[11]

I 2003 ble det arrangert opptak hjemme hos Wenche Foss hvor skuespilleren fremførte diktet «Våre små søsken». På 100-årsdagen for Wenche Foss' fødsel, 5. desember 2017, ble den nye innspillingen av «Våre små søsken» lansert, hvor Wenche Foss og Tore Magnus Pettersson står som hovedartister.[15]

Annen aktivisme

[rediger | rediger kilde]

Foss gikk flere ganger ut i mediene og talte homofiles sak, og har blant annet derfor en høy stjerne hos mange homofile.[16][17]

Foss engasjerte seg sterkt i Rødseth-saken der hun tok initiativ til en underskriftskampanje til støtte for gjenopptakelse av saken.[18]

Hun donerte én million kroner til feriekolonien på Hudøy i 2018.[19]

Livssyn

[rediger | rediger kilde]

Foss tilkjennegav et kristent livssyn.[20][21] Hun uttalte til VG at det var en dårlig idé å blande politikk og religion, og at Kristelig Folkeparti derfor burde nedlegges.[22]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
  • 1965 – Kongens Fortjenstmedalje i gull[23]
  • 1975 – Kommandør av St. Olavs Orden[23]
  • 1988 – Forfremmet til Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden[23]
  • 2007 – Bergesenprisen: «for hennes livslange innsats og betydning for norsk scenekunst og for hennes vidtrekkende, hjertevarme og sprudlende engasjement på en rekke samfunnsviktige områder. Stiftelsen bekostet statuen av henne utenfor Nationaltheatret.»

Filmografi

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 14178287q[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Eva Wenche Steenfeldt Foss, Norsk biografisk leksikon ID Wenche_Foss, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 67681541, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.vg.no[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Begravde i Oslo, www.begravdeioslo.no, besøkt 25. juli 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Neida, jeg heter jo Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang». Dagbladet. 10. september 2007. Besøkt 27. mars 2016. 
  8. ^ 29. mars 1935: Søilen. «Taterblod». Aftenposten, side 4.
  9. ^ VG, 25. februar 1963, s. 21.
  10. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 
  11. ^ a b Norli, Camilla (4. september 2004). «Ulykkelig Wenche Foss forsøkte selvmord». VG (på norsk). Besøkt 1. mai 2018. 
  12. ^ «– Jeg er alvorlig syk». Dagbladet.no (på norsk). 2. desember 2010. Besøkt 1. mai 2018. 
  13. ^ Strøm, Petter (28. mars 2011). «Wenche Foss er død». banett.no. Arkivert fra originalen 1. mai 2018. Besøkt 1. mai 2018. 
  14. ^ Øystein David Johansen og Lars Joakim Skarvøy (29. mars 2011). «Wenche Foss får begravelse på statens bekostning». VG Nett. Besøkt 1. mai 2018. 
  15. ^ «Wenche Foss å høre med «Våre små søsken»». Demokraten (på norsk). 6. desember 2017. Arkivert fra originalen 1. mai 2018. Besøkt 1. mai 2018. 
  16. ^ «Wenche Foss angriper homofobi». 1. oktober 1999. Besøkt 14. mai 2006. 
  17. ^ Hansen, Susanne Berg (27. mars 2006). «– Du burde skamme deg. Wenche Foss så rødt da hun deltok i homo-debatt på TV 2s Tabloid mandag kveld.». Arkivert fra originalen 28. mai 2006. Besøkt 14. mai 2006. 
  18. ^ «Var drapsdømt - takker Wenche Foss for frikjennelsen». VG Nett (på norsk). 28. mars 2011. Besøkt 1. mai 2018. 
  19. ^ «Wenche Foss avduket i høljende regnvær». Aftenposten. Besøkt 1. mai 2018. 
  20. ^ «Biskop Gunnar Stålsetts tale i Wenche Foss' bisettelse». www.aftenposten.no. 2011. Besøkt 18. desember 2020. 
  21. ^ Øyvind Woie. «Wenche Foss i Min tro: Jeg kunne ikke sovne uten aftenbønnen». Vårt Land. Besøkt 18. desember 2020. 
  22. ^ «Wenche Foss vil legge ned KrF», VG 20. november 2004
  23. ^ a b c «Tildelinger av ordener og medaljer - Det norske kongehus». Besøkt 12. oktober 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wenche_Foss&oldid=24731104»