Warszawaoppstanden
Må ikke forveksles med opprører i Warszawagettoen
| Warszawaoppstanden | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
 Den polske hjemmearméen posisjoner dag 4, 4. august 1944 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Tyskland |  Polske hjemmearmé | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Erich von dem Bach Reiner Stahel Heinz Reinefarth Bronislav Kaminskij | Tadeusz Bór-Komorowski Antoni Chruściel Tadeusz Pełczyński | ||||||
| Styrker | |||||||
| 25 000 | 47 500 | ||||||
| Østfronten |
|---|
| Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv 2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha |
Warszawaoppstanden (polsk powstanie warszawskie) var en væpnet kamp under andre verdenskrig, ledet av den polske Hjemmearmeen (Armia Krajowa), for å frigjøre Warszawa fra den tyske okkupasjonen og det nasjonalsosialistiske styret. Det var det største opprøret i det okkuperte Europa under krigen.
Opprøret begynte 1. august 1944, som del av en landsomfattende oppstand, Operasjon Burza. De polske troppene motstod de tyske styrkene frem til 2. oktober (63 dager til sammen). Tapene på polsk side utgjorde 18 000 drepte og 25 000 sårede soldater, og over 250 000 drepte sivile, for det meste i massehenrettelser utført av fremrykkende tyske tropper. Tapene på tysk side utgjorde over 17 000 drepte og 9000 sårede soldater. Etter den urbane krigføringen – og etter opprørets fall, da tyske styrker etter Hitlers ordre satte byen systematisk i brann, kvartal for kvartal – var 85 % av byen jevnet med jorden. Etter opprøret ble hele den gjenværende sivilbefolkningen fordrevet, og sendt til tyske konsentrasjonsleirer eller arbeidsleirer i Tyskland.
Oppstanden begynte i et avgjørende øyeblikk under krigen, da Den røde armé nærmet seg Warszawa. Den 16. september 1944 nådde armeen et punkt innen fem hundre meters avstand fra byen, på den andre siden av elven Wisła, men rykket ikke videre frem, i hva historikeren Norman Davies karakteriserer som «et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere» og opprørerne ventet forgjeves på hjelp.
Ved siden av Berlin ble ingen europeisk hovedstad så ødelagt som Warszawa, hovedsakelig på grunn av oppstanden. Oppstanden regnes som et klassisk eksempel på geriljakrig i by og regnes som en del av forspillet til den kalde krigen.[1]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Andre verdenskrig begynte da tyske styrker invaderte Polen 1. september 1939. Tyske panserstyrker nådde utkanten av Warszawa 9. september og byen ble også angrepet fra luften inntil kapitulasjon 27. september. Sovjetiske styrker invaderte Polen fra øst slik at landet ble delt. Sovjetiske styrker besatte det som da var det østlige Polen, kalt Kresy på polsk, og Vest-Hviterussland og Vest-Ukraina i sovjetiske myndigheter. Warszawa havnet i området som okkupasjonsmakten administrerte som Generalguvernementet.[2][1] Den tyske okkupasjonsmakten forsøkte å utslette intelligensiaen i Polen. Polen hadde den største motstandsbevegelsen under andre verdenskrig: Armia Krajowa (Hjemmehæren) ble etablert i september 1939 i Warszawa og omfattet på det meste 400.000 personer. Den polske hjemmehæren drev delvis med etterretning for de allierte og delvis med geriljavirksomhet særlig med sikte på endelig frigjøring fra okkupasjon. Hjemmehæren drev omfattende sabotasje på blant annet jernbane og tyske fly. Kommunister og høyreradikale var ikke involvert i Armia Krajowa.[1]
Warszawagettoen[rediger | rediger kilde]
Warszawagettoen ble opprettet 16. oktober 1940. På det tidspunktet bodde 444 000 mennesker i ghettoen, rundt 30 % av Warszawas befolkning. Gettoens størrelse utgjorde 3 % av byens areal.[3] Det var overvekt av kvinner, barn og eldre menn i gettoen.[1] I januar 1943 gjorde jødene i Warszawagettoen motstand og gjemte seg da okkupasjonsmakten begynte å deportere de gjenværende jødene. Det ble fullt opprøre i gettoen i april 1943 da okkupasjonsmakten sendte styrker inn i gettoen for å gjennomføre deportasjoner til drapsleirene.[4][5][6] Jürgen Stroop ledet nedkjempelsen av opprøret. Opprøret i gettoen endte 16. mai da Tlomacki-synagogen ble sprengt. En del hundre overlevende fra gettoen deltok i oppstanden året etter.[7][1]
Østfronten[rediger | rediger kilde]
Krigen på Østfronten begynte da tyske styrker invaderte Sovjetunionen 22. juni 1944 blant annet med oppmarsjområde i det okkuperte Polen.[8] Etter over to år med krig på Østfronten kom sovjetiske styrker 4. januar 1944 tilbake til den polsk-sovjetiske grensen fra før september 1939. Sovjetisk styrker nådde elven Bug i juli 1944. Eksilregjeringen i London instruerte lokale tjenestemenn og motstandsbevegelsen om å sikre fri passasje for den sovjetiske hæren. Lokale tjenestemenn skulle ta kontrollen da den tyske okkupanten trakk vestover og tyske styrker skulle angripes.[9] Den hemmelig sivile administrasjonen ble kalt Delegatura. Frigjøringen av Polen i regi av eksilregjeringen og den polske hjemmefronten (Armia Krajowa) skulle skje i henhold til planen Operation Tempest (polsk: akcja Burza). Sovjetiske myndigheter og polske kommunister skapte i januar 1944 en konkurrerende polsk motstandsstyrke, Armia Ludowa (folkets hær). Sovjetisk styrker betraktet Armia Krajowa som terrorister og i Lublin-området ble flere tusen polske motstandsfolk arrestert av NKVD. NKVD hadde oppdrag å oppløse Armia Krajowa da de gikk inn i Lublin. Mange soldater i Armia Krajowa i Lublin ga fra seg sine våpen til sovjetiske styrker som overlot våpenene til Armia Ludowa.[10] NKVD henrettet noen noen soldater fra Armia Krajowa. I Vilnius ble ledere for Armia Krajowa arrestert 17. juli da de ble invitert til møte med sovjetiske myndigheter. I Lwow inviterte den sovjetiske overkommandoen lederne for Armia Krajowa 31. juli hvorpå NKVD arresterte alle. Churchill avslo å sende britiske observatører til områder gjenerobret av sovjetiske styrker.[1]
De allierte gikk i land i Normandie 6. juni 1944 og åpnet en ny front i Europa. Polske styrker deltok i landgangen. I denne fasen av andre verdenskrig i Europa var USA og Sovjetunionen de dominerende aktørene på alliert side.[11] Sovjetiske styrker satt i juli 1944 igang en stor offensiv som skulle sammenfalle med ventet gjennombrudd i Normandie slik at Tyskland ble forhindret i å forsterke sine stillinger i Frankrike. Den 1. hviterussiske front nådde Brest-Litovsk og krysset Bug; tyske styrker som trakk vestover var fortsatt i stand til å vende om og gjøre motangrep. Ved Lublin 24. juli frigjorde sovjetiske styrker Majdanek som ble vist frem for pressen.[12][13][14]
Årsaker til opprøret[rediger | rediger kilde]
Opprinnelig planla ikke Armia Krajowa å drive væpnet kamp i Warszawa av frykt for gjengjeldelse fra okkupasjonsmakten. De skulle bare angripe tyske styrker som gjorde retrett vestover. General Anders, leder for 2. polske korps, var mot oppstand. General Sikorski skal ikke ha ønsket opprør uten klar avtale om konkret bistand fra de allierte; dette var også general Kazimierz Sosnkowskis syn. Den britiske regjeringen ba ikke om et opprør.[1]
Innenfor Armina Krajowa var det en tiltagende utålmodighet om slåss mot okkupanten. General Tadeusz Bór-Komorowski mente at okkupasjonsmakten ville styrke den militære posisjoner i Warszawa om man ikke handlet sommeren 1944. Okkupasjonsmakten planla å utskrive 100.000 unge polske til å anlegge befestninger utenfor byen noe som ville føre til at Armia Krajowa ville miste mye av sitt mannskap. Dersom tyske styrker trakk seg ut av Warszawa uten kamp ønsket Armia Krajowa å ta kontroll over byen før den røde arme ankom. Bór ville også komme kommunistene i forkjøpet. Armia Krajowa hadde rundt 40.000 under kommando i Warszawa og en begrenset mengde våpen. Nasjonal stolthet kan ha medvirket til ønsket om å gjøre opprør slik at hovedstaden kunne bli frigjort av polakkene selv.[1]
Armia Krajowa så først for seg å innlede et opprør når Wehrmacht var i ferd med gi opp. Etterhvert ble opprøret knyttet til sovjetisk innmarsje i Polen. Beslutningen om opprør ble tatt 21-25. juli og begynte 1. august. Byens befolkningen ble ikke advart og var ikke forberedt.[1]
Oppstanden[rediger | rediger kilde]
Oppstanden begynte 1. august 1944. Armia Krajowa mobiliserte da et mannskap på 30.000 hvorav en av ti hadde våpen. Det var 15.000 godt ustyrte tyske soldater i byen og disse ble snart forsterket fra omlandet til 40.000. Byens befolkningen støttet entusiastisk opp om opprøret og polske flagg dukket opp overalt. De sivile bidro raskt med bygging av barrikader, holdt utkikk fra hustak, håndterte matforsyning og hjalp de sårede.[1]
Motstandsbevegelsen fikk våpen fra ulike kilder: noe gjemt av den polske hæren før kapitulasjonen i 1939, våpen etterlatt av sovjetiske styrker 1941, kjøp eller kapring av våpen fra tyskere, og flyslipp fra SOE som hadde en polske avdeling. Knapphet på ammunisjon var særlig et problem under oppstanden.[1]
I de første ukene av oppstanden prøvde Warszawas befolkning på de polskkontrollerte områdene å gjenopprette det normale livet i sitt frie land. Kulturlivet pulserte, med teatre, postkontorer, aviser og lignende aktiviteter. Barn fra De polske speidere arbeidet som budbringere for en undergrunnsposttjeneste, og risikerte livet daglig mens de brakte all informasjon som kunne være til hjelp for sitt folk. Nær enden av oppstanden, gjorde mangelen på mat, medisin, samt overbefolkning og tyske luft- og artilleriangrep situasjonen for sivile mer og mer desperat.
Siden den avdekket sovjetisk adferd på sitt verste - i bunn og grunn var den et sent eksempel på et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere - prøvde kommunistregimet etter krigen lenge å legge lokk på historien.
Historikeren Norman Davies i Europa i krig, s. 330–331
Som følge av mangel på ytre støtte (blant annet fra Den røde armé), og noen andre faktorer, mislyktes Warszawa-oppstanden og Operasjon Burza i sitt hovedmål: å frigjøre deler av de polske territoriene, slik at man kunne opprette en regjering lojal mot den polske eksilregjeringen i London, istedenfor en sovjetisk marionettstat. Det er også verdt å nevne at sovjeterne stanset all offensiv i Polen for å la tyskerne knuse oppstanden.[15]
Mange av dem som mistet livet var personer som ville ha spilt en viktig rolle i landets gjenopprettelse, skjønt en stor del av den polske intelligentsiaen var allerede blitt drept under den sovjetiske og tyske invasjonen i 1939.
Byens ødeleggelse[rediger | rediger kilde]
Etter at Warszawas befolkning som hadde overlevd oppstanden var blitt fordrevet, begynte tyskerne å ødelegge det som var igjen av byen. Ifølge tyske planer skulle byen gjøres om til en innsjø. Spesielle grupper av ingeniørsoldater ble sendt gjennom hele byen for å brenne og rive ned det som var igjen, bygning for bygning. Det ble lagt spesiell vekt på historiske monumenter, polske nasjonalarkiver og severdigheter – ingenting skulle være igjen av det som en gang var en by. Frem til januar 1945 var 85 % av bygningene ødelagt: 25 % som følge av selve oppstanden, 35 % som følge av systematiske tyske aksjoner etter oppstanden, og resten som følge av den tidligere gettooppstanden i 1943 (15 %) og invasjonen av Polen i 1939 (10 %).
Materielle ødeleggelser omfattet 10 455 bygninger, 923 historiske bygninger (94 %), 25 kirker (deriblant Allehelgenskirken), 14 bibliotek (blant annet Nasjonalbiblioteket), 81 grunnskoler, 64 høyskoler, Universitetet i Warszawa og Det tekniske universitet i Warszawa, samt mesteparten av de historiske monumentene, så vel som arkiver og utallige kunstverk. Nesten én million mennesker mistet alle eiendommene sine.
Med ødeleggelsen av Warszawa – da en av Europas aller vakreste og mest sofistikerte byer (kjent som Østens Paris) – skjedde et ugjenopprettlig tap av en flerhundreårig kulturell og materiell eiendom.
Det nøyaktige omfanget av ødeleggelsene av privat og offentlig eiendom så vel som kunst samt kultur- og vitenskapsmonumenter er ukjent, men utvilsomt enorm. En egen historisk kommisjon har anslått ødeleggelsene til 54,6 milliarder amerikanske dollar (2004-kurs), skjønt dette tallet tar kun hensyn til skadene på offentlig, og ikke privat eiendom. Ødeleggelsene var så omfattende at man for gjenoppbyggingen av den historiske delen av Warszawa måtte blant annet ta i bruk malerier av byen fra 1700-tallet, av de to italienske kunstnerne Marcello Bacciarelli og Canaletto den yngre.
Bilder[rediger | rediger kilde]
-
Forhandlinger om evakuering av sivile mellom tyske offiserer og polsk røde kors (Maria Tarnowska med armbind). -
-
Barrikade i en av Warszawas gater -
Unge opprørere -
Tysk soldat med flammekaster setter fyr på bygning, tidlig september 1944 -
Tyske soldater tatt til fange av opprørere -
Opprørere henrettet av tyske styrker, 23. september 1944 -
Warszawaoppstanden, 1944 -
Warszawa etter krigen
_02.png)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g h i j k Joes, Anthony James (2007). Urban Guerrilla Warfare. University Press of Kentucky. doi:10.2307/j.ctt2jckq0.4.
- ^ Davies 2005, s. 53-57, 69.
- ^ Anderson, Gary; Herr, Kathryn (2007). «Warsaw Ghetto Uprising». Encyclopedia of Activism and Social Justice. Thousand Oaks, California. doi:10.4135/9781412956215.
- ^ Fischel, J. R. (2010). Historical dictionary of the Holocaust (Vol. 42). Scarecrow Press.
- ^ Edelheit, A. (2018). History of the Holocaust: a handbook and dictionary. Routledge.
- ^ Mędykowski, Witold Wojciech (2018). «Harvest Festival (Erntefest)—Extermination of the Remaining Jews in the District of Lublin». Macht Arbeit Frei?. Academic Studies Press. s. 273–291. ISBN 978-1-61811-596-6. doi:10.2307/j.ctv75d8v5.13. Besøkt 6. april 2024.
- ^ Burstin, Barbara Stern (1980). «The Warsaw Ghetto: A Shattered Window on the Holocaust». The History Teacher. 13 (4): 531–541. ISSN 0018-2745. doi:10.2307/494023. Besøkt 15. juni 2024.
- ^ Davies 2005, s. 62-63.
- ^ Davies 2005, s. 69.
- ^ Blackwell, James W. (2011). «The Warsaw Uprising: The View from Lublin». The Slavonic and East European Review. 2. 89: 274–300. ISSN 0037-6795. doi:10.5699/slaveasteurorev2.89.2.0274. Besøkt 16. juni 2024.
- ^ Davies 2005, s. 69-70.
- ^ Davies 2005, s. 72-73.
- ^ «Lublin/Majdanek Concentration Camp: Conditions». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 27. juli 2023.
- ^ «Killing Centers: An Overview». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 27. juli 2023.
- ^ Westad (2017), s. 61
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Davies, Norman (2005). Warszawa '44. Gyldendal. ISBN 8205330875.
- Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
- Westad, Odd Arne: The Cold War, A World History, Penguin 2018, ISBN 978-0-141-97991-5
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Offisielt nettsted
- (en) Warsaw Uprising – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Warsaw Uprising – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
