Hopp til innhold

Vikingskip

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Osebergskipet er for mange selve prototypen på et vikingskip, selv om det ikke på noen måte kan kalles representativt for skipene vikingene hadde. Til det er Osebergskipet for spesielt.

Vikingskip er en fellesbetegnelse som i dag benyttes om større (havgående) skandinaviske klinkbygde trebåter med kjøl, årer og seilføring, bygget i tiden like før og i de to–tre første århundrene etter vikingtiden (800–1050).

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]

I tiden før vikingtiden var ikke skandinavenes båter rigget med seil, selv om seilføring neppe var et ukjent fenomen for folket som bodde der. Man må derfor anta at de såkalte roskipene, som var nøye tilpasset skandinaviske forhold og behov for ferdsel, ikke var egnet for rigging av seil, og at båttyper som kunne rigges ikke var brukbare for skandinaviske forhold og behov. Kunnskapen om seilføring hadde nemlig alt eksistert i mange århundrer i Europa. Kvalsundskipet (fra ca. år 690 +/-70 år) hadde stort sideror og en bunnplanke som var utformet som et forstadium til kjøl. Det kunne trolig føre seil, men det har ingen spor etter mastefeste, mast eller rigg.

Oppdagelsen av kjølens betydning fikk dramatiske konsekvenser for skandinavisk skipsbygging på 700-tallet. Man kan vel hevde at oppdagelsen la selve grunnlaget for vikingenes suksess i årene som kom. Kjølen var en teknologisk nyvinning som førte til en type fartøy verden aldri hadde sett maken til. Skandinavene kunne nå rigge seil på sine slanke trebåter, som i raskt tempo utviklet seg til bredere hurtige havgående fartøy med overlegne manøvreringsegenskaper og (etter hvert) stor lastekapasitet. Etter hvert kunne vikingene seile i all slags vær og vind.

Man må anta at de første båtene med seilføring ble rigget for kystnær trafikk i skjærgården, enten som små frakteskuter (børinger) eller som lystfartøy (karver). Osebergskipet (bygget ca. 820–834), som er et prakteksempel på en kongelig karv, er det første beviset vi har for seilskip i Norden. Vel har skipet både frakteegenskaper og havgående egenskaper, men Osebergskipet er først og fremst et kystfartøy bygget for seiling innenskjærs. Det var neppe stødig nok for ferdsel på åpent hav. Forskerne mener at utviklingen fra roskip til seilskip skjedde i tiden mellom Kvalsundskipet og Osebergskipet. På Gotland er det funnet billedsteiner som tyder på at det fantes seilskip i Norden alt før år 800. Funnet av Gokstadskipet (bygget ca. 895–905), som er 60–70 år yngre enn Osebergskipet, viser en rivende skipsteknisk utvikling på kort tid. Etter hvert dukket det også opp nye skipstyper, de største gjerne kalt langskip.

Utvikling

[rediger | rediger kilde]
Heggenfløyen har med stor sikkerhet stått i baugen på et vikingskip. Den dateres til perioden 1000–1050. Også Tingelstadfløyen stammer fra dette tidsrommet. I tillegg er det bevart to tilsvarende vindfløyer i Sverige; Söderalafløyen og Källungefløyen.

Funnene av vikingskip gir et visst bilde av den allsidighet som vikingtidens seilere og båtbyggere utviste. Mange skipsformer og størrelser finnes representert i disse funnene.

Man skiller mellom ulike typer skip ut fra hvor store de var og hva de skulle brukes til.[1]

De fleste skipene som ble brukt av vikingene i deres sjøtokter på 800-tallet, tilhørte en egen båttype kalt asker.

På angelsaksisk het «skip» æsc,[2] og vikingene kalt æscmen, «skipsmenn». De var bygd som transportskip for hærfolk som skulle reise langt for å hjemsøke fremmede land. Som små åredrevne farkoster med mast og med ialt 30 årer kunne de også trekkes et stykke over land, også opp på strendene.

I begynnelsen av 900-tallet skilte flere typer seg ut for bestemte formål som hærskip for krig og fraktskip for varetransport.

Skipsbyggingen på 900-tallet spesialiserte seg i bestemte båttyper som gradvis ble gjort større og mer sofistikerte. De fleste funn av vikingskip i moderne tid stammer fra tiden etter ca. 900 e.Kr.

En tendens mot slutten av vikingtiden fram til ca. 1050 var at skipene ble større. I denne perioden dukker det også opp vindfløyer utformet som gullskinnende hærmerker i baugen på de største og kanskje viktigste skipene. Fra Hedeby, er rester av en stor knarr funnet med en lasteevne på 60 tonn, bygget omkring 1025. I Roskilde i februar 1997 ble det hittil største vikingskipet datert til mellom 1025 og 1050, funnet. Dette skipet er en stor skeid på 36 meters lengde, 78 årer i 39 sesser og med plass til et mannskap på over 100 mann.

Et skip med 30 årepar trengte et seil på rundt 120 m². Et seil på 100 m² vevd med datidens metoder krevde 1.292 dagsverk, og det gikk med 75 kilo ull fra rundt 150 sauer. Dette kan forklare at Asbjørn Selsbane i Olav den helliges saga brast i gråt da kongens menn beslagla seilet hans.[3]

Konstruksjon

[rediger | rediger kilde]
Gokstadskipet viser tydelig de to trinnene i byggingen av et vikingskip. Med den slakke bunnen og de bratte sidene

Vikingskipene bygges opp som en skallkonstruksjon. I motsetning til andre skipskonstruksjoner som begynner med en fast form av stive spant, settes knærne inn senere for å holde de myke skipssidene sammen.

Båter

[rediger | rediger kilde]

Under nasjonsbyggingen på 1800-tallet festet man seg ved den utstrakte bruken av båter, både i stavkirkene og vikingskipene. Stavkirketaket ble betraktet som et omvendt vikingskip.[4]

Vikingskipenes sjødyktighet

[rediger | rediger kilde]

Norrøne og utenlandske samtidskilder forteller at vikingskipene hadde helt unike sjøegenskaper. I vikingtiden ble disse skipene brukt til å seile over store avstander. Dette kan tyde på at de historiske kildene taler sant.[5] Likevel har ingen rekonstruksjoner til fulle klart å fange inn disse egenskapene. Det kan skyldes at selv om det var mange skip i vikingtiden, er det bare funnet noen få ødelagte gravskip og skipsvrak. Man er derfor avhengig av arkeologenes tolkninger når skipene skal settes sammen eller tegnes opp. Små variasjoner i skrogformen kan ha stor betydning for de sjøegenskaper et skip får.

Kjente vikingskip

[rediger | rediger kilde]

Vikingskipfunn

[rediger | rediger kilde]

Sagaskip

[rediger | rediger kilde]

Nedenfor er et lite utvalg av skipene som er nevnt i sagalitteraturen.

Suder

[rediger | rediger kilde]

Såkalte suder dukker opp i sagalitteraturen på 1100-tallet (gjennom Håkon Herdebreis saga), men det er usikkerhet omkring hva uttrykket «sud» egentlig refererer til. Noen har antydet at det har med hvordan de utvendige bordgangene ble festet til hverandre å gjøre. Generelt kan man si at dette var store skip. Den minste suden sagaene nevner var 20-sessa «Erkesuden», som erkebiskopen (trolig Øystein Erlendsson) ga til Nikolas Kuvung av Giskeætten. Det synes klart at det ikke er snakk om en egen båtklasse, men det er uvisst om disse sudene bare var busser eller også kunne være langskip som snekker og skeider. Om det refererer til bordgangene er trolig det siste aktuelt.

Den første suden som nevnes er «Bøkesuden», som kong Øystein Magnusson skal ha latt bygge helt i begynnelsen på 1120-årene. Da han døde i 1123 ble denne overtatt av hans etterfølger, kong Inge Krokrygg. Siden skal skipet også ha havnet i Erling Skakkes eie.

Båttyper og benevnelser

[rediger | rediger kilde]
  • Busse: Langskip med stor lasteevne og et stort mannskap.
  • Byrding: Et lasteskip som ligner knarren, men gjerne er mindre, buttere og har høyere fribord.
  • Drageskip: Store langskip utstyrt med utskårne dyrehoder i framstavnen som skulle markere konge- eller høvdingstatus.
  • Karv: Et hurtig skip brukt primært for personell- og varetransport i kystnære farvann.
  • Knarr: Et lasteskip med bredere, dypere og kortere skrog enn langskip. Lett manøvrerbart, tok mye last og trengte lite mannskap.
  • Langskip: Samlebegrep på skip som i hovedsak er rodd og har smal grunn kjøl. Langskip har vært benyttet av flere ulike folkeslag.
  • Sesse: Ikke en båttype, men en benevelse som angir antallet seter eller benker ombord i en rodd båt.
  • Skeid: Store langskip på 20–35 rom, trolig med lavere fribord enn bussene.
  • Snekke: Kan ha vært en fellesbetegnelse på ulike typer skip i de nordeuropeiske farvannene omkring Skandinavia.
  • Sud: En benevnelse som dukker opp i navnet til noen store langskip på 1100-tallet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Eldar Heide (2014). The early Viking Ship types (Sjøfartshistorisk årbok 2012. 81-153.)» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 23. november 2015. Besøkt 11. november 2015. 
  2. ^ Æsc
  3. ^ Cat Jarman: Elvekonger (s. 82), forlaget Press, ISBN 978-82-328-0425-2
  4. ^ Gunnar Bugge. 1981. «Stavkirkene i Norge», s.9. ISBN 9788209018903
  5. ^ Brøndsted, Johannes (1961): Vikingene. Gyldendal, s. 15–16.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vikingskip&oldid=24776678»