Hopp til innhold

Thorleif Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Thorleif Paus
Født8. okt. 1881Rediger på Wikidata
Christiania (Norge)
Død9. juni 1976Rediger på Wikidata (94 år)
København (Danmark)
BeskjeftigelseKonsul, forretningsdrivende, godseier Rediger på Wikidata
Utdannet vedKrigsskolen
EktefelleElla (von) Paus (1908–)
Dagny Schjelderup (1921–1934)
Ella Moltke Paus (1935–1976)
FarOle Paus
MorBirgitte Halvordine Schou
SøskenChristopher Blom Paus
Martha Marie Paus von Munthe af Morgenstierne
Fanny Andvord
Else Margrethe Paus
BarnOle (Otto Cicin von) Paus
Helvig (von) Paus
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund
UtmerkelserJohanniterorden
Jernkroneordenen
Frans Josef-ordenen

Thorleif (von) Paus (1881–1976) var en norsk diplomat, godseier og fabrikkeier. Barnebarnet Ole Paus omtalte Thorleif Paus som en munter eventyrer og «mannen som reiste jorden rundt for å finne seg selv», men som levde et uansvarlig liv og ofte sviktet sine nærmeste. Hans livshistorie speiler både tiltrekningskraften og fallgruvene i et liv der eventyr og personlig frihet stod i første rekke. «Uansett hva han begynte med, endte det som et fluktforsøk», skrev barnebarnet.[1][2][3]

Han vokste opp i Christiania som sønn av stålmagnaten Ole Paus og Birgitte Schou, og familien eide mye av industrien ved Akerselva. Som barn møtte han sin filleonkel – farens fetter – Henrik Ibsen. Mens storebroren Christopher Blom Paus fulgte faren inn i en mer tradisjonell forretningskarriere og tok over familiens stålfirma i Oslo – også kalt Ole Paus – fikk den yngre sønnen Thorleif mer frihet til å gå sin egen vei. Han tok offisersutdannelse ved Krigsskolen og innledet som 21-åring i 1902 et 16 år langt eventyr i Østerrike-Ungarn, da han ble knyttet til det svensk–norske generalkonsulatet i Wien og der han opplevde dobbeltmonarkiets siste år og kom nært på historiske begivenheter. Tilskyndet av sin tremenning grev Christopher Paus i Roma tok han navnet Thorleif von Paus i Østerrike-Ungarn. Han tok over stillingen som konsulatsekretær og en av konsulatets to ansatte – ved siden av generalkonsul Carl Neufeldt – fra den fargerike eventyreren Georg Wedel-Jarlsberg, en annen ung mann som hadde reist ut i verden. Han stod midt i begivenhetene da Norge løsrev seg fra Sverige og ble som 23 år gammel konsulatsekretær plutselig Norges eneste diplomatiske utsending til stormakten Østerrike-Ungarn, med ansvar for å oppnå anerkjennelse av Norges uavhengighet fra et av Europas viktigste land. Han var både den yngste nordmannen som har fungert som sendemann eller ambassadør og en av de aller første diplomatene i en selvstendig norsk utenrikstjeneste. Paus var deretter visekonsul og tilforordnet generalkonsul i Wien til 1918. Hans kollega Thor von Ditten var fra 1906 formelt minister i Berlin med sideakkreditering til både Wien og Roma, og Paus var som generalkonsul Norges høyeste utsending i Østerrike-Ungarn til daglig. Hans diplomatiske rolle gav ham tilgang til de høyeste samfunnslagene i Østerrike-Ungarn og han møtte Frans Josef I, Karl I, erkehertug Franz Ferdinand og andre medlemmer av keiserfamilien ved en rekke anledninger. Han reiste også mye rundt i det østerriksk-ungarske imperiet for å promotere norsk næringsliv og eksportindustri. I 1914 var Paus under en slik reise til Balkan eneste skandinaviske øyenvitne til Skuddene i Sarajevo som utløste første verdenskrig.[4] I tråd med sin interesse for tidens oppdagelser var han aktiv i ledelsen av Det keiserlige og kongelige geografiske selskapet i Wien, og han hadde Fridtjof Nansen og sin mangeårige venn Roald Amundsen som gjester i sitt hjem der. Han mottok Jernkroneordenen og Frans Josef-ordenen.[5]

Han forlot Østerrike-Ungarn i den kaotiske situasjonen etter første verdenskrig i 1918 og bodde til 1936 i Oslo, der han engasjerte seg i ulike forretninger, bl.a. som fabrikkeier i Ålesund. Han var samtidig engasjert i industriforetagender eid av faren, som en av direktørene i Den Norske Hesteskosømfabrik og i Christiania Stålverk. I 1936 flyttet han til Skåne i Sverige, der han levde som godseier til 1964, som eier av Kvesarums slott og herregården Ejratal. Under andre verdenskrig tok han imot mange norske flyktninger på Kvesarum, og det ble opprettet en norsk flyktningleir under norsk befal i nærheten av slottet. Fra 1964 til sin død bodde han i København. Paus var gift tre ganger. I sitt første ekteskap med Ella Stein, som hadde østerriksk-jødisk bakgrunn, var han far til Helvig Louise Cicin von Paus og general Ole Otto Cicin von Paus; han var farfar til visesangeren Ole Paus.[5][6] Han var deretter gift med operasangeren Dagny Schjelderup og den danske enkegrevinnen Ella Moltke. Thorleif Paus' liv er omtalt i boken For en mann av barnebarnet Ole Paus, som beskrives som «like mye en fortelling om storfamilien Paus, som det er historien om en av Norges mest folkekjære visesangere og rabulister».[7]

Bakgrunn og familie

[rediger | rediger kilde]
Pilestredet 28 der Thorleif Paus vokste opp; hans far stålgrosserer Ole Paus med familie bodde i tredje etasje; besteforeldrene Mine og Christopher Blom Paus bodde i første etasje. Farfaren var Knud Ibsens bror. Faren eide hele bygården.

Thorleif Paus tilhørte «skiensgrenen» av slekten Paus og var sønn av stålmagnaten Ole Paus og Birgitte Halvordine Schou; moren var kusine til industrimagnaten Halvor Schou, og faren eide stålgrossistfirmaet Ole Paus, Den Norske Hesteskosømfabrik som lå ved siden av Hjula Væverier, var medeier i Christiania Stålverk og var administrerende direktør i Den norske Creditbank. Hans slektninger eide dermed store deler av industrien langs Akerselva; av farens fabrikk gjenstår bare «Hønse-Lovisas hus», en av de mindre bygningene som hørte til anlegget.

Hjula Væverier til venstre og Den Norske Hesteskosømfabrik til høyre for Akerselva; Thorleif Paus var en av direktørene i sistnevnte bedrift som ble startet av faren Ole, mens nabobedriften Hjula ble startet av morens fetter Halvor Schou; bare «Hønse-Lovisas hus» gjenstår av Den Norske Hesteskosømfabrik
Thorleifs far, stålmagnaten Ole Paus, var Henrik Ibsens fetter
Foto: Peter Elfelt, 1916
Farens Bygdøyvilla, Pausvillaen, eies nå av Petter Stordalen
Grav for Alois Stein (1817–84) og Karoline Stein (1817–99) på den gamle jødiske gravlunden på Wiener Zentralfriedhof. De var Ella Paus' besteforeldre.

Han ble døpt i Gamle Aker kirke.[8] Familien bodde da i tredje etasje i Pilestredet 28, og faren er titulert Grosserer og Værkseier. Familiens nærmeste naboer var Wilhelm Adelsten Maribo og Hedvig Maribo, som bodde i den andre leiligheten i tredje etasje;[9] besteforeldrene Mine og Christopher Blom Paus bodde fra 1890-årene i en leilighet i første etasje på samme adresse. Familien bodde i Pilestredet til han ble voksen; faren fikk senere bygget Pausvillaen på Bygdøy, der Thorleif bodde når han var i Norge i de årene han holdt til i Wien. Thorleif Paus tok eksamen ved Kristiania Handelsgymnasium i 1901 og ble utdannet offiser ved Krigsskolen året etter. Han ble sekondløytnant i 1902 og premierløytnant i 1909.[5][6]

Thorleif Paus' farfar Christopher Blom Paus hadde startet forretningskarrieren i broren Knud Ibsens forretning da Knud etablerte seg som kjøpmann i Skien i 1825 og bodde med broren Knud og kusinen Marichen Altenburg i Stockmanngården da Henrik Ibsen ble født i 1828. Christopher Blom Paus ble senere en ledende skipsreder i Skien. Thorleif Paus var tremenning til statsminister Sigurd Ibsen, og Henrik Ibsen var farens fetter. Som barn møtte Thorleif Paus Henrik Ibsen da besteforeldrene Christopher og Mine Paus feiret gullbryllup hos sønnen Ole i Christiania i 1895. Thorleif Paus var også fetter til godseier Herman Paus, som var gift med Leo Tolstojs barnebarn grevinne Tatiana Tolstoy-Paus, var bror til stålgrosserer Christopher Blom Paus samt svoger til adelshistorikeren Otto von Munthe af Morgenstierne, grosserer Nicolay Nissen Paus og grosserer Trygve Andvord. Han var onkel til Lucie Paus, gift med Axel Løvenskiold, og til Per Paus, gift med deres felles slektning Hedevig Wedel-Jarlsberg. Thorleif Paus var tremenning til grev Christopher Paus.

Thorleif Paus ble gift første gang 8. april 1908 i Wien med Ella (Gabriele eller Gabrielle) Stein (f. 20. oktober 1883 i Wien, d. 3. november 1971 i Oslo). Hun ble født i 1883 i Wien som datter av dr.jur. og advokat (Hof- und Gerichtsadvocat) i Wien August Stein (1852–1890)[10] og Josefine Elisabeth Wagner (1850–1933).[11] Faren var opprinnelig jødisk, mens moren hadde katolsk bakgrunn, og foreldrene ble gift i det jødiske trossamfunnet i Wien i 1877.[12] August var oppvokst i sentrum av det jødiske kvartalet rundt Judenplatz i bydelen Innere Stadt,[13] der faren Alois Stein (1817–1884) var ull- og bomullsvarefabrikant og manufakturhandler og siden «privatier», dvs. velstående privatmann. Josefine var datter av Joseph Eduard Wagner, som var linnedhandler, og Louise Ernest.[a] I 1877 meldte August Stein seg ut av det jødiske trossamfunnet.[14] Året etter at farfaren døde ble Gabriele, da halvannet år gammel, katolsk døpt i Stefansdomen 23. mai 1885 sammen med brødrene Arthur (1878–1940) og Otto (1885–1917), og faren måtte som ikke-kristen føre vitner for at han ville oppdra barna katolsk.[11] Etter å ha latt sine tre barn døpe konverterte også faren til katolisismen året etter og ble døpt i Stefansdomen 28. januar 1886.[15] Samme dag ble Ellas foreldre også gift etter katolsk ritus i Stefansdomen, ni år etter at de giftet seg i det jødiske trossamfunnet.[16] Ellas farmor Karoline (1817–1899) forble medlem av det jødiske trossamfunnet frem til sin død i 1899, og hun og Alois er begravet på den gamle jødiske gravlunden på Zentralfriedhof i Wien; graven eksisterer fremdeles.[17] Ella vokste opp i Innere Stadt, ikke langt fra besteforeldrene.[18] Ved ekteskapet med Thorleif trådte Ella ut av den katolske kirke,[11] og ble medlem av Den norske kirke. I sin biografi For en mann skrev barnebarnet Ole Paus at familien aldri snakket om Ellas familie i Østerrike, og at det eneste han visste om hennes familie var navnet på hennes bror Otto Stein, som døde i slaget ved Verdun i 1917. Otto var offiser, var tydeligvis Ellas favorittbror og var gudfar til Ellas og Thorleifs sønn Ole Otto; Ole Paus skrev at «han hadde bare én svakhet i livet, han led av en ustoppelig begeistring for kasinoer og veddeløpsbaner (...) bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt».[1] Ole Paus skrev at mens Thorleif «lot seg rive med av absolutt alt som smakte av eventyr» og var «en munter livsnyter med vind i alle seil og storbyens gleder rett forut, var bruden vakker og stille, hun fant sine største gleder i musikk, litteratur og kunsthistorie, og det franske leksikonet Larousse».[1] Ella ble omtalt i ekteskapsannonsen i Morgenbladet som von Cicin-Stein,[19] og begge Thorleifs og Ellas barn fikk Cicin som mellomnavn. Navnet Cicin (kroatisk egentlig Čičin; /tʃiˈtʃin/) var oppkalling etter Ellas tante Louise Cicin (1849–1929) og avdøde, inngiftede onkel, bankieren Rocco Cicin (1840–1878), som var fra Šibenik (Sebenico) i Dalmatia (Kroatia), litt nord for Split, og som tilhørte en katolsk familie med røtter i venetiansk-dalmatisk adel.[b] Louise Cicin var også gudmor og navngiver til datteren Helvig Louise Cicin von Paus.[21] Ella mistet faren sin da hun var syv år gammel og tanten trådte trolig støttende til. Det er mulig at Ella bodde hos tanten som barn og ung kvinne. Louise Cicin hadde tilsynelatende ikke egne barn.

Thorleif og Ella etablerte særeie under et opphold i Norge i 1915[22] og ble skilt kort etter dette. I andre ekteskap fra 1921 til 1934 var han gift med operasangeren Dagny Schjelderup.[23][24] I tredje ekteskap fra 1935[25] til sin død var Thorleif Paus gift med enkegrevinne Ella Moltke f. Glückstadt (f. 1899 i København), datter av generalkonsul og grosserer Valdemar Glückstadt og Julie Emilie Rée, som tilhørte Danmarks mest kjente jødiske forretningsdynasti.[26] Hun hadde vært gift med den danske greven Erik Moltke og blitt enke som 23-åring; hun var i andre ekteskap kjent som Ella Moltke Paus for å skille henne fra den andre Ella Paus. Hennes farfar var Isak Glückstadt, en av Danmarks fremste bankierer, den første direktøren for Danske Bank og formann i Det mosaiske trossamfunn i København. I første ekteskap var Thorleif Paus far til Helvig Louise Cicin von Paus (f. 1909 i Wien) og generalmajor Ole Otto Cicin von Paus (f. 1910 i Wien); han var farfar til visesangeren Ole Paus og til kaptein og adjutant for forsvarssjefen Thorleif Paus (f. 1957), og oldefar til komponisten Marcus Paus. Han hadde også en stesønn, grev Erik Moltke d.y. (f. 1922); hans egne voksne barn bodde på det tidspunktet i Wien og Oslo.

Den senere visesangeren Ole Paus skrev at Thorleifs tredje ektefelle, enkegrevinnen, var kjederøyker, hadde et voldsomt temperament og levde sammen med Thorleif i et langt og hatefullt samliv. Da Ole Paus var tolv år fortalte grevinnen ham at «i hele din familie er du den eneste jeg liker». Ole Paus skrev at «etter hvert likte jeg tante Ella svært godt (...) visst var hun ondskapsfull og nådeløs når hun satte i gang med utskjellingen sin, men hun var morsom også, og fullstendig hensynsløs og fryktløs.»[1]

Konsul i Wien, 1902–1918

[rediger | rediger kilde]
Datteren Helvig Louise Cicin von Paus, malt 1915 av Eilif Peterssen da hun var syv år gammel[27]

Som 21-åring i 1902 innledet Thorleif Paus det som skulle bli et 16 år langt eventyr i Østerrike-Ungarn, da han ble utnevnt til konsulatsekretær og nestleder ved det svensk–norske generalkonsulatet i Wien. Han tok over stillingen fra eventyreren Georg Wedel-Jarlsberg, en annen ung mann som hadde reist ut i verden. I Østerrike-Ungarn opplevde han dobbeltmonarkiets siste år, kom nært på historiske begivenheter og personer og kom selv til å spille en viktig rolle under Unionsoppløsningen da han bare 23 år gammel ble det nylig selvstendige Norges sendemann til stormakten.

Wien var på den tiden hovedstad i et rike som bestod av dagens Østerrike, Ungarn, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, store deler av Serbia og Romania og deler av Italia, Montenegro, Polen og Ukraina, og Paus reiste også mye rundt i det østerriksk-ungarske imperiet, særlig for å promotere norsk næringsliv og eksportindustri. Generalkonsulatet var i praksis en handelsdelegasjon knyttet til den svensk–norske legasjonen, og ble formelt ledet av en honorær generalkonsul, industrimagnaten Carl Neufeldt (1838–1921). Legasjonen bestod bare av svensker, mens generalkonsulatet var ledet av to norske statsborgere – Neufeldt hadde bodd i Norge noen år, men i 1868 blitt kalt til Wien av sin barnløse og rike onkel Gustav Neufeldt, og blitt en stor industrimagnat i Østerrike-Ungarn med interesser i stålverk og jernbaner. På grunn av Neufeldts alder, omfattende forretningsaktivitet, lange fravær fra stillingen og det forhold at han ikke var yrkesdiplomat var det i praksis Wedel-Jarlsberg og deretter Paus som stod for den daglige ledelsen av generalkonsulatet og utførte de aller fleste konsulære og representative oppgavene. Allerede i 1904 ble Paus første gang fungerende generalkonsul for Sverige og Norge.[28] Hans offisielle navn i Østerrike fra 1902 – som også ble ektefellens og barnas navn – var von Paus.[c]

Thorleif og Ella von Paus bodde til 1911 i Marokkanergasse 18 i ambassadestrøket sentralt i Wien; det er også den nøyaktige adressen der hovedpersonen i TV-serien Rex bor
Den norske konsulen i Wien Thorleif Paus var vitne til drapet på erkehertug Franz Ferdinand i Sarajevo i 1914

Ved unionsoppløsningen i 1905 instruerte den svenske utenriksministeren det svensk–norske generalkonsulatet om å nekte å forholde seg til den norske regjeringen, men Neufeldt og Paus reagerte med å si opp stillingene sine overfor den svenske regjeringen,[29] og generalkonsulatet ble i praksis den norske utenriksstasjonen i Østerrike-Ungarn. Ettersom Neufeldt var fraværende ble den daværende 23 år gamle konsulatsekretæren Thorleif von Paus Norges eneste diplomatiske representant i stormakten Østerrike-Ungarn etter at Norge hadde erklært seg selvstendig og fikk ansvar for å oppnå diplomatisk anerkjennelse av Norge, fra et av de viktigste landene i Europa. Avisen Die Zeit skrev at «løytnant Thorleif v. Paus forestår konsulatets forretninger. Sjelden har en ung diplomat befunnet seg i en så ansvarsfull posisjon som herr v. Paus, som nå i løpet av kort tid skal oppnå anerkjennelse av sitt land fra regjeringen i Wien».[30]

Norge etablerte diplomatiske forbindelser med Østerrike-Ungarn i 1905 og Paus og Neufeldt fortsatte å ivareta Norges diplomatiske interesser i Østerrike-Ungarn ad interim; i 1906 ble det formelt etablert et eget norsk generalkonsulat i Wien med Neufeldt som generalkonsul og Paus som konsulatsekretær og nestleder, som i praksis var en ren videreføring av det tidligere svensk–norske generalkonsulatet i de samme lokalene i Wildpretmarkt 10. Paus var i perioden 1906–1909 i tillegg handelsattaché, og fra 1910 til 1917 var han formelt visekonsul (normalt titulert konsul) – en forfremmelse fra hans tidligere stilling som konsulatsekretær – men var i lange perioder tilforordnet (konstituert) som generalkonsul. Østerrikske kommentatorer forventet at Paus ville bli utnevnt til leder for en legasjon i Wien,[30] men Norge etablerte ingen legasjon eller ambassade i Wien før i 1960. Fra 1906 hadde Norge en minister med residens i Berlin (Thor von Ditten) og med sideakkreditering til Wien og Roma. Generalkonsulen i Wien var derfor i hele den perioden Paus virket ved generalkonsulatet den høyeste utsendingen Norge til daglig hadde i Østerrike-Ungarn, og opptrådte i mange sammenhenger der andre land sendte sine ambassadører; som tidligere var det normalt Paus som utførte konsulære og representative oppgaver, og Neufeldt deltok bare i utvalgte representative sammenhenger. Generalkonsulatet hadde et nært samarbeid med Thor von Ditten i Berlin, og ivaretok Norges diplomatiske interesser i hans fravær. Ved siden av sine konsulære oppgaver drev Paus fra 1906 til 1918 egen agenturforretning i Wien som representerte Norsk Hydro og andre norske industriinteresser i Østerrike-Ungarn, hovedsakelig gjennom import av Norgessalpeter.[31][4]

Som konsul møtte han bl.a. Frans Josef I av Østerrike-Ungarn, Karl I av Østerrike-Ungarn, erkehertug Franz Ferdinand og andre medlemmer av keiserfamilien ved en rekke anledninger. Han var aktiv i ledelsen for det geografiske selskap i Wien.[32] I 1912 hadde han Fridtjof Nansen på besøk i forbindelse med Nansens besøk til Wien.[33] I 1913 hadde han også sin mangeårige venn Roald Amundsen på besøk; Amundsenbesøket, like etter Framekspedisjonen, var en stor hendelse i Wien, og Amundsen ble mottatt i keiserlig audiens og hedret med et stort arrangement i det geografiske selskapet med mange prominente personer til stede.[34] Paus var i Sarajevo i forbindelse med erkehertug Franz Ferdinands besøk i juni 1914, og var, antagelig som eneste skandinav, vitne til drapet på erkehertugen som utløste første verdenskrig; han fortalte om hendelsene i et intervju i den svenske avisen Expressen i 1964[35] og i Fædrelandsvennen i 1968.[4] I 1916 besøkte han fronten under første verdenskrig for å rapportere til den norske hæren om forholdene.[4] I 1916 var han foreslått til den nyopprettede stillingen som utsendt visekonsul i Petrograd,[36] men tok ikke stillingen.

Han bodde frem til 1911 med sin familie i en leilighet i Marokkanergasse 18 i ambassadestrøket sentralt i Wien;[37] dette er også den nøyaktige adressen der hovedpersonen i TV-serien Rex bor. Rundt 1911 flyttet familien til en stor villa i Auhofstraße 78C.[38] Slektsnavnet ble i Østerrike-Ungarn vanligvis og offisielt skrevet von Paus (gjerne forkortet v. Paus), bl.a. i forbindelse med hans eksekvatur som konsul og i Wiens adressebøker; barna og hans da fraskilte ektefelle hadde denne skrivemåten som offisielt navn i Østerrike frem til 1919, da navneleddet von ble forbudt i landet.[39][40][41][42][43] Familien brukte tidvis også skrivemåten de Paus.[44] De annonserte flere ganger etter tysktalende barnepiker «af bedre familie» i norske aviser.[45] I Østerrike mottok han bl.a. Jernkroneordenen, som tidligere automatisk medførte arvelig adelskap for østerrikske undersåtter.[5]

Forretningsmann i Norge

[rediger | rediger kilde]

Mens han fortsatt bodde i Wien ble han involvert i forretningsvirksomhet i Norge, både farens industriforetagender og egne forretninger. Han var en av direktørene i farens fabrikk A/S Den Norske Hesteskosømfabrik og i A/S Christiania Stålverk fra 1916, etter at faren hadde kjøpt stålverket sammen med verkseier Harald Jensen, direktør Harald Boe og fabrikkeier Halvor John Schou fra de tidligere eierne grosserer H.P. Krag, kammerherre H. Mathiesen, bankier V. Plahte og godseier H. Wedel-Jarlsbergs arvinger.[46] Stålverket planla å gjøre Norge selvforsynt med stål med en årsproduksjon på 50 000 tonn og det ble gjennomført en kapitalutvidelse med 15 millioner (ca. 520 millioner i 2019 justert for konsumprisindeksen).[47] Midt i byggingen sluttet imidlertid første verdenskrig, og stålverket gikk konkurs i 1920. Fra 1916 var han også styremedlem i A/S Spritdenaturering.[48] I januar 1916 kjøpte konsul Paus og skipsreder Johs. Brun sammen dampskipet «Navigator» fra rederiet Holdt & Isachsen for 900 000 kroner, og solgte det deretter videre for 1 100 000 kroner.[49] I 1916 var han og Brun også innbydere til å stifte Tønsberg Dampskibsrederi A/S, men trakk tilbake innbydelsen etter at det innkjøpte skipet «Cossack» forliste.[50] Han var direksjonsmedlem i rederiet A/S Havna frem til 1917.[51] I 1915 ble han kritisert i danske medier for ulike forretninger, blant annet for provisjonen han hadde tatt i salget av 20 000 par støvler fra danske skofabrikker til den østerrikske regjeringen;[52][53] saken ble bare nevnt kort i norske medier.[54]

Thorleif Paus var i 1916 en av nordmennene som eide automobil, registrert på farens adresse (Pausvillaen på Bygdøy).[55]

Paus forlot Østerrike-Ungarn i 1918 på grunn av de urolige forholdene i landet, og flyttet hjem til Kristiania. Der fortsatte han sine forretninger i firmaet Thorleif Paus A/S, som drev eksport av bl.a. sildemel, tran, guano og papir. Han bodde i 1920-årene i en villa i Bjørn Farmanns gate 16 på Skillebekk. Den første tiden bodde han i tredje etasje mens den keiserlige russiske legasjonen holdt til i første etasje og den russiske sendemannen (ambassadøren), grev Pilar, bodde i andre etasje; legasjonen mistet den diplomatiske anerkjennelsen i Norge mens han bodde der våren 1920, som følge av revolusjonen i hjemlandet.[56] Senere flyttet Paus ned i andre etasje, den tidligere russiske residensen, mens tidligere russisk legasjonssekretær Alexis de Glasenapp flyttet inn i første etasje.[57] Den herskapelige murvillaen fra 1860-årene ble revet i 1950-årene til fordel for en moderne boligblokk.

I 1928 var han i forhandlinger om kjøp av Røstvangen kraftstasjon fra Oppdal kommune.[58]

I 1932 ble han hovedaksjonær og styreformann i A/S Ellingsøya Fiskemelfabrikk og A/S Søndmøre Sildolje- og Guanofabrik, begge i Ålesund. Sistnevnte fabrikk ble nedlagt i 1946 da det ble bestemt å satse på Ellingsøya Fiskemelfabrikk. Han solgte aksjemajoriteten i selskapet i 1950.[59] Thorleif Paus A/S ble oppløst i 1952, og Thorleif Paus trakk seg da tilbake fra forretningslivet.

Han var medlem av herreklubben Norske Selskab.[60]

Barna og hans første ektefelle etter skilsmissen

[rediger | rediger kilde]

Etter at Ella og Thorleif ble skilt i 1918 ble hun boende i Wien med de to barna på åtte og ni, mens Thorleif dro hjem til Norge. «Så ble da disse tre stående i livet hennes: musikken, litteraturen og barna. Men størst av dem var barna», skrev Paus om bestemoren.[1] Det skulle gå mange år før de da voksne barna tok opp igjen kontakten med faren.

Sønnen Ole tok eksamen ved den kjente privatskolen Theresianum i 1929. Samme år flyttet den 19 år gamle sønnen til farens hjemland, uten å kunne norsk, ble utdannet offiser ved Krigsskolen og ble senere general. Da sønnen kom til Norge hadde han brutt med faren og ville ikke ha noe med ham å gjøre. De skulle ikke bli forsont før etter andre verdenskrig.

Ella Paus er ført opp i Wiens adressebøker frem til 1938 med adressen Wittegasse 8.[61] Da nazistene rykket inn i Østerrike i 1938 ble hennes situasjon prekær – som såkalt halvjøde var hun fortsatt utsatt for diskriminering i et nazistisk styrt Østerrike, og fremtiden var svært usikker i et land preget av antisemittiske angrep og propaganda. I 1938 reiste hun og datteren Helvig fra Østerrike for godt, til eksmannen Thorleifs hjemland, 20 år etter at de ble skilt.[d] De fikk bo i Thorleifs leilighet i Frederik Stangs gate 40 på Frogner, som stod tom etter at han hadde flyttet til slottet sitt i Sverige to år før. Da sønnen Ole, hans kone Else og deres nyfødte sønn Peter kom tilbake til Norge fra London flyttet de også inn i leiligheten. Thorleif og firmaet Thorleif Paus A/S hadde også norsk postadresse i leiligheten, selv om Thorleif ikke bodde der til vanlig.[62]

Godseier i Skåne, 1935–1964

[rediger | rediger kilde]
Kvesarums slott i Skåne, eid av Thorleif Paus fra 1936
Thorleifs fetter Herman Paus var en kjent skiløper i sin ungdom; han ble også godseier i Sverige og var gift med Leo Tolstojs barnebarn, Tatiana Tolstoy-Paus

Thorleif Paus bodde i Skåne i Sverige fra 1935 til 1964. Han eide Kvesarums slott i Södra Rörum i Skåne fra 1936 til 1951. I 1948 overtok han godset Ejratal i Osby i Skåne, med store skogseiendommer, der han bosatte seg. Hans store interesse for jakt og friluftsliv, og ønsket om større jaktmarker, var årsaken til at han solgte slottet og kjøpte en annen herregård lenger nord i Skåne.

Under andre verdenskrig ble Thorleif Paus og Ella Moltke Paus registrert som flyktninger av den norske legasjonens flyktningkontor i Sverige (Kjesäterkartoteket).[63] At de hadde overtatt et slott i Sverige noen år før krigsutbruddet gjorde dem vesentlig bedre stilt enn andre norske flyktninger i landet; de tok imot mange norske flyktninger på Kvesarum, og det ble opprettet en norsk flyktningleir under norsk befal i nærheten av slottet.[64][31] Sønnen Ole hadde vært knyttet til generalstaben og fulgt general Otto Ruge under kampene i Nord-Norge; Ole tok seg siden over til Sverige, og reiste videre til London der han ble sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning i Forsvarets overkommando, forløperen til Etterretningstjenesten.

Thorleif Paus var også meget aktiv i jakt, friluftsliv og oppdrett av jakthunder (pointere) og deltok i mange konkurranser i Skandinavia.[31] Han foretok reiser bl.a. i Afrika. Hans yndlingshund gjennom alle tider het Rikki-Tikki-Tavi, oppkalt etter Rudyard Kiplings figur fra Jungelboken.[1]

I 1955 var barnebarna Ole på åtte og Peter på ti på sommerferie på bestefarens herregård Ejratal i Skåne.

Turene i skogen var utflukter til bestefars andre virkelighet. Han tok meg med til flere beverdammer, og han viste meg hvor tiuren hadde rede. En gang møtte vi en hel rådyrflokk, og en gang tok han meg med inn i skogen for å vise meg det som hadde vært et grevlinghi helt til en diger rev hadde kommet og pisset ned hele inngangen til hiet. Revepiss er det verste grevlingen vet, forklarte bestefar, så da grevlingen kjente stanken etter reven, løp den sin vei og kom aldri mer tilbake.

«Men reven da?» spurte jeg. «Hvordan gikk det med reven?»

«Den ble skutt,» sa bestefar.

Det var stille en liten stund.

«Av naboen min,» la han til. «Han driver med høns,» forklarte han.

Jeg syntes det var en dårlig historie, full av tapere.

Ole Paus[1]

København, 1964–1976

[rediger | rediger kilde]

Paus og hans tredje ektefelle hadde også i en årrekke en bolig i København, og etter at han solgte godset Ejratal i Skåne bodde han i København fra 1964. Han døde der i en alder av 94 år.

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Ronny Spaans skriver at Thorleif Paus levde et eventyrlig, men uansvarlig liv.[2] Thorleif Paus fremstår som en figur full av kontraster: en privilegert eventyrer med en forkjærlighet for selvrealisering, som opplevde sammenbruddet av gamle verdener og fremveksten av nye. I selvbiografien For en mann skriver barnebarnet Ole Paus om en dysfunksjonell familie og at han kjenner seg igjen i farfaren, som han omtaler som «mannen som reiste jorden rundt for å finne seg selv», men som ofte sviktet sine nærmeste: «Uansett hva han begynte med, endte det som et fluktforsøk».[1] Han siterer en historie fra bestefarens åttiårsdag:[e]

Så skjer dette: En mann reiser seg, slår på glasset og holder en svært kort tale: 'Kjære Thorleif, du er ikke sann. Du er blank løgn. Skål.' Det blir stille. Ole tenker, allerede der og da, at bestefaren må være venneløs. Han hadde tjent penger i fleng og reist jorden rundt for å finne seg selv. Så var det ikke noe å finne. Han bruker fortellingen fordi den også treffer ham selv. Både han og bestefaren var rømlinger, på flukt fra både andre og seg selv»

Willy Pedersen[3]

Thorleif Paus fortalte i Expressen i 1964 at han skrev på sine memoarer, men memoarene ble enten ikke fullført eller aldri utgitt.[35]

Aner

[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Da datteren Louise i 1875 giftet seg med Rocco Cicin i Wien ble Joseph Eduard Wagner titulert Leinwäschhändler. Han er trolig den Joseph Eduard Wagner som er ført opp i Wiens adressebøker som «Wagner, Joseph Eduard, Leinen- u. Baumwollfabrik.Niederl(assung)». I tråd med Østerrike-Ungarns begeistring for latin ble ektefellen og datteren i kirkebøker omtalt med det latiniserte navnet Aloysia, men senere kilder viser at de til vanlig ble kalt Louise.
  2. ^ Ella Paus' tante Louise Cicin (1849–1929) var født Wagner i Wien og ble gift med Rocco Cicin (1840–1878) i Wien i 1875. Rocco Cicin var født i Šibenik (Sebenico) i Dalmatia (nå Kroatia). Han var ansatt i en ledende stilling i storbanken Wiener Bankverein, og ble titulert som Beamter des Wiener Bankvereins da han døde tre år senere av tuberkulose i Wien, bare 37 år gammel. Navnet ble skrevet Rochus Anton Thomas Cicin i kirkeboken i Wien da han giftet seg og Rocco Cicin da han døde; Rochus er en latinisering av den italienske navneformen Rocco, som var navnet han brukte til daglig. Šibenik var del av republikken Venezia til 1797 og Dalmatia hadde en sterk italiensk og venetiansk innflytelse. Folk flest i Šibenik snakket kroatisk til daglig, mens italiensk også var utbredt, særlig innen utdanning og offisielle sammenhenger. Fordi Šibenik var del av Østerrike ble tysk snakket av embetsmenn og en del velutdannede personer, men det var ikke det daglige språket i Dalmatia. Rocco Cicin snakket trolig kroatisk som morsmål og italiensk som andrespråk siden barndommen, og tysk som fremmedspråk. Navnet skrives Rocco Antonio Tommaso Cicin på italiensk og Roko Anton Toma Čičin på kroatisk; Čičin uttales /tʃiˈtʃin/ på kroatisk. Rocco Cicin var sønn av Vincenzo (Vincenz, Vincentius) Cicin og Magdalena Moran. Faren var i kirkeboken i Wien da sønnen giftet seg i 1875 oppgitt å være pensjonert embetsmann (pensionierter Staatsbeamter), og er ganske sikkert den Vinc. (Vincenz, Vinzenz) Cicin som i 1850- og 1860-årene er Rechnungs-Official og Prüf. Cmsr. [Prüfungs-Kommissar] für die Verrechnungskunde ved K.K. Staatsbuchhaltung i Zara (nå Zadar), det vil si hadde en ledende stilling i statsrevisjonen i Dalmatia.[20] Familien Cicin tilhørte eller hevdet å tilhøre den lokale venetiansk-dalmatiske adelen. Adelen i Dalmatia var mindre sentralt regulert under venetiansk styre; mange lokale familier gjorde krav på adelig status i Dalmatia fra venetiansk tid, uten å bli integrert i Østerrikes offisielle adel etter at området kom under østerriksk styre. I Dalmatia var det tradisjon for å regne lokalt prominente familier som adelige, særlig hvis de hadde tilknytning til kirken, embetsverket eller var velstående, uavhengig av om de hadde blitt formelt adlet av noen sentral myndighet, og adelsbegrepet var mer flytende enn i Østerrike. Den venetianske republikken blandet seg i liten grad opp i hvem som ble regnet som adelige i Dalmatia og sine andre provinser.
  3. ^ Von var et adelig privilegium i Østerrike, og han kunne bruke det fordi det felles svensk–norske Utenriksdepartementet – etter hans eget ønske – hadde registrert ham under dette navnet hos de østerriksk-ungarske myndighetene, og det ble brukt i hans eksekvatur som konsul. Hans tremenning, grev Christopher Paus i Roma, som var ambisiøs på familiens vegne, inspirerte ham til å ta navnet von Paus; flere slektninger hadde kalt seg de Paus i internasjonale sammenhenger siden slutten av 1800-tallet. Et annet moment i navnevalget var nok at Østerrike i 1902 var et svært rigid klassedelt samfunn med et omfattende «adlingsmaskineri» – svært forskjellig fra Skandinavia – der det gav en klar sosial fordel å hete «von». For diplomater som ikke alltid het «von» i sine hjemland var det derfor en akseptert praksis å ta «von» i navnet i Østerrike som en form for «oversettelse» til en østerriksk språklig og sosial kontekst. De østerrikske myndighetene godtok denne praksisen som del av diplomatisk kutyme. Det innebar ikke formelt en adling, men var en særtillatelse til å bruke et adelsprivilegium og i praksis en sosial anerkjennelse av likeverdig status med adelen i Østerrike. Thorleif Paus mottok Jernkroneordenen, som historisk medførte adelskap for østerrikske undersåtter – som den norske konsulen ikke var. Thorleif sluttet å kalle seg «von» da han forlot Østerrike i 1918; barna og hans fraskilte ektefelle het offisielt «von Paus» til navneleddet «von» ble forbudt i Østerrike i 1919.
  4. ^ I sin bok For en mann skriver Paus at han er usikker på om farmorens beslutning om å forlate Østerrike i 1938 var en flukt, men erkjenner at han vet svært lite om hennes bakgrunn og liv i Østerrike. I lys av hennes jødiske bakgrunn fremstår det likevel som åpenbart at nazistenes inntog i Østerrike i 1938 var en viktig faktor i hennes beslutning om å forlate hjemlandet og reise til eksmannens hjemland det året, 20 år etter skilsmissen. Det var mulig å forlate Østerrike for personer av jødisk opprinnelse på den tiden, og mange ble drevet til emigrasjon av et antisemittisk samfunnsklima med hatpropaganda, diskriminering og økende forfølgelse. Både farmoren og hennes to barn var ifølge nazistene å regne for såkalte «Mischlinge» og risikerte forfølgelse og diskriminering i Østerrike. Farmoren forlot sjelden leiligheten i Oslo, der hun gjenskapte et Wien i miniatyr. Mye tyder på at hun fortrengte deler av sin personlige historie. Ellas familie hadde på mange måter prøvd å rømme fra sin jødiske bakgrunn og bli integrert i et katolsk majoritetssamfunn fra før hun ble født, på flukt fra antisemittisme og i søken etter sosialt avansement i et rigid Østerrike-Ungarn. Paus skrev at det aldri ble snakket om hennes bakgrunn i Østerrike: «Bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt».[1]
  5. ^ I biografien er det omtalt som syttiårsdagen, men det fremgår at episoden fant sted i Fritzners gate, dit Oles far først hadde flyttet rundt 1960. Thorleif Paus fylte sytti i 1951 da Ole var bare fire. Episoden må derfor ha skjedd i 1961, på åttiårsdagen.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i Ole Paus, For en mann, Kagge forlag, 2024, ISBN 9788248928508
  2. ^ a b Ronny Spaans (1. november 2024). «Eit sandkorn i maskineriet». Dag og Tid. 
  3. ^ a b Willy Pedersen (18. oktober 2024). «For mange oppbrudd gjorde ham sånn». Morgenbladet. 
  4. ^ a b c d Palle Koster Jacobsen: «Han så erkehertugen dø ...». Fædrelandsvennen, 14. desember 1968 s. 4
  5. ^ a b c d e f «Paus, Thorleif», i Vem är Vem? : Skåne, 1948 s. 440
  6. ^ a b c Alf Petersen, «Paus, Thorleif», i Den norske hærs vernepliktige officerer 1864–1933, Hanche, 1936, s. 447
  7. ^ «– Hans død var vakker». Dagbladet. 13. desember 2023. s. 30–31. 
  8. ^ Gamle Aker prestekontor, Kirkebøker, F/L0006: Ministerialbok nr. 6, 1880–1887, s. 63
  9. ^ Folketelling 1885 for Kristiania kjøpstad
  10. ^ «August Stein». Wien Geschichte Wiki. Wien kommune. Besøkt 18. januar 2023. 
  11. ^ a b c Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 01-122
  12. ^ August Stein og Josefine Elisabeth Wagner, 1877; s. 230, ekteskap, Wien, Matriken der Israelitischen Kultusgemeinde, 1784–1911, FHL mikrofilm 1,575,352
  13. ^ Familien Stein bodde i Jordangasse 1 og Wipplingerstraße 9 ved Judenplatz i Augusts barndom; Alois og Karoline flyttet siden til Hohenstaufengasse 9; sml. Wiener Zeitung, 4. november 1884, s. 14
  14. ^ Anna Staudacher (2009). «... meldet den Austritt aus dem mosaischen Glauben»: 18000 Austritte aus dem Judentum in Wien, 1868–1914: Namen – Quellen – Daten. Peter Lang. s. 8. ISBN 9783631558324. «Stein, Dr.jur. August (...)» 
  15. ^ Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 02-92
  16. ^ Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 02-92
  17. ^ Tor I, felt 005b, rad 16, grav 21
  18. ^ Ella Stein bodde i barndommen på ulike tidspunkter i Bäckerstrasse 14, Bäckerstrasse 3 og ved farens død i Naglergasse 2; sml. Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: Am Hof; løpenummer: 03-07
  19. ^ Morgenbladet. 26. mars 1908. s. 2. «Bryllup feires i Wien den 8de April af Konsulatsekretær, Løitnant Thorleif Paus og Frøken Ella von Cicin-Stein, Wien.» 
  20. ^ Hof- und Staats-Handbuch des Kaiserthumes Österreich: 1859, nr. 5 (Staats-Handbuch der Kronländer Siebenbürgen, Wojwodschaft und Banat, Croatien und Slawonien, Dalmatien und Militär-Grenze)
  21. ^ «Helvig Loise Cicin von Paus». Österreich Evangelisch-Lutherische Kirchenbücher 1848–1900. 21. mai 1911. Besøkt 10. november 2024. 
  22. ^ Norsk Kundgjørelsestidende. 11. august 1915. s. 1. «Konsul Thorleif Paus og hustru Ella (Gabrielle) Paus, f. Stein, Wien» 
  23. ^ Aftenposten. 3. oktober 1921. s. 7. 
  24. ^ Norsk retstidende. Oslo. 1940. s. 169–175. 
  25. ^ Østre Bærum prestekontor Kirkebøker, H/Ha/L0002: Lysningsprotokoll nr. 2, 1932–1939, s. 29
  26. ^ Genealogisches Handbuch der adeligen Häuser, Volum 25; Volum 117, 1998, s. 365
  27. ^ Kokkin, Jan (2009). Eilif Peterssen. Pax. s. 279–280. ISBN 8253032242. «I 1915 og 1916 malte Eilif Peterssen to av sine mest sjarmerende barneportretter. Det ene av den syv år gamle Helvig Paus, datter av den norske konsul i Wien, Thorleif Paus.» 
  28. ^ «Paus». Dagens Nyheter. 11. mai 1904. 
  29. ^ «Die schwedisch-norwegische Krise», Die Zeit, 14. juni 1905 s. 3 («Das schwedische Generalkonsulat in Wien wurde vom schwedischen Minister des Äußern aufgefordert, keinerlei Weisungen des norwegischen Ministeriums des Äußern auszuführen. Der Generalkonsul [Neufeldt] und der Konsul [Paus] von Schweden und Norwegen in Wien, die beide Norweger sind, haben ihre Demission gegeben.»)
  30. ^ a b «Die Vertretung Schweden-Norwegens in Wien», Die Zeit, 10. juni 1905, s. 3
  31. ^ a b c «90 år: Tidligere konsul i Wien, Thorleif Paus», Aftenposten, 8. oktober 1971 s. 10
  32. ^ Daggry. 24. oktober 1912. s. 1. 
  33. ^ Vestlandske Tidende. 31. januar 1912. 
  34. ^ Arbeidet. 26. november 1913. s. 2. 
  35. ^ a b «Han var med i Sarajevo». Expressen. 28. juni 1964. s. 16. 
  36. ^ Morgenbladet. 12. desember 1916. s. 1. 
  37. ^ Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien. 2. 1910. s. 881. «Paus, Thorleif v[on], Sekr[etär] u[nd] Handels-Attaché d[es] kön[iglichen] norw[egischen] Gen[eral]konsulats, Ob[er]leut[nant] d[er] kön[iglichen] norw[egischen] Kav[allerie], Dolmetsch[er] d[er] schwed[ischen], dän[ischen] u[nd] norw[egischen] Sprache, III/3 Marokkanerg[asse] 18» 
  38. ^ Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien. 2. 1914. s. 965. «Paus, Thorleif v[on], kön[iglicher] norw[egischer] Vizekonsul, Ob[er]leut[nant] der kön[iglichen] norw[egischen] Kav[allerie], Dolmetsch[er] d[er] schwed[ischen], dän[ischen] u[nd] norw[egischen] Sprache, XIII/1 Auhofstr[aße] 78. Inh[aber] d[er] Norgesalpeter-Verkaufsbureau f[ür] Oesterreich-Ungarn Th. Paus, I. Wildpretmarkt 10.» 
  39. ^ Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien. 1. 1908. s. 121. «Auswärtige Konsular-Vertretungen in Wien: Norwegen: Neufeldt Karl, Gen.-Konsul, Bureau Wildpretmarkt 10 (Bayernmarkt 13). Thorleif v. Paus, Sekr. u. Handels-Attaché.» 
  40. ^ Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien. 2. 1905. s. 956. «Paus, Thorleif v., Sekr. d. kön. Gesandtschaft von Schweden u. Norwegen, Leut. d. kön. norw. Kav.» 
  41. ^ Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien. 2. 1918. s. 940. «Paus, Thorleif v[on], kön[iglicher] norw[egischer] Vizekonsul, Ob[er]leut[nant] der kön[iglichen] norw[egischen] Kav[allerie], Dolmetsch[er] d[er] schwed[ischen], dän[ischen] u[nd] norw[egischen] Sprache, XIII/1 Auhofstr[aße] 78.» 
  42. ^ Verordnungsblatt des K. K. Justizministeriums, vol. 24, 1908, s. 8 og s. 12, og vol. 33, 1917 s. 46 og 47, K. K. Hof- und Staatsdruckerei
  43. ^ High-Life-Almanach: Adressbuch der Gesellschaft Wiens und der österreichischen Kronländer, vol. 9 s. 253, 1913 [«Paus (Thorleif von), kgl. norweg. V.Konsul, Lt. d. kgl. norweg. Kav. – XIII. Auhofstr. 78, T H 420/4»]
  44. ^ Jf. f.eks. Mitteilungen der Kaiserlich-Königlichen Geographischen Gesellschaft, vol. 52 s. 615, 1909, og vol. 59, 1916, s. 310
  45. ^ Aftenposten. 25. juni 1915. s. 10. 
  46. ^ «A/S Christiania Staalverk». Norges Handels og Sjøfartstidende. 23. mars 1917. s. 4. 
  47. ^ «Aktieindbydelse». Norges Handels og Sjøfartstidende. 19. desember 1917. 
  48. ^ Handelsregistre for Kongeriket Norge. Oslo. 1916. s. 632. 
  49. ^ Norges Handels og Sjøfartstidende. 9. august 1924. s. 5. 
  50. ^ Norsk Kundgjørelsestidende. 25. august 1916. 
  51. ^ Morgenbladet. 17. april 1917. s. 2. 
  52. ^ «Vicekonsul Paus». Berlingske Tidende. 10. juni 1915. s. 4. 
  53. ^ «Konsul Paus's Krigsleverance». Social-Demokraten. 28. mai 1915. s. 3. 
  54. ^ «Dyrt skotøi». Trondhjems Folkeblad. 29. mai 1915. s. 3. 
  55. ^ Fortegnelse over de i Norge indregistrerte motorvogner og motorcykler pr. 1. mai 1916. 1916. s. 48. 
  56. ^ Kristiania adressebog. Kristiania: A. Sabro. 1920. s. 1459. 
  57. ^ Kristiania adressebog. Kristiania: A. Sabro. 1923. s. 1360. 
  58. ^ Adresseavisen 1928.10.29. 29. oktober 1928. s. 6. 
  59. ^ Harbitz, Georg Prahl (1993). Fra havets sølv til kystens gull. Sildemelfabrikkenes landsforening. s. 318. 
  60. ^ Norske Selskab 1959–1960, Selskabet, 1960, s. 32
  61. ^ Adolph Lehmann's allgemeiner Wohnungs-Anzeiger, 1938, bd. 1, s. 926
  62. ^ Oslo adressebok, 1946, s. 1005
  63. ^ Kjesäterkartoteket
  64. ^ «80 år: Godseier Thorleif Paus». Morgenbladet. 6. oktober 1961. s. 4. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Thorleif_Paus&oldid=24834245»