Hopp til innhold

Hans Povelsson Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For slektningen med samme navn født i 1587, se Hans Povelsson Paus den eldre.
Hans Povelsson Paus
Hans Povelsson Paus (malt 1685). Foto: Fredrik Løvenskiold
Født1656[1]Rediger på Wikidata
Hjartdal
Død18. mars 1715[1]Rediger på Wikidata
Kviteseid kommune
BeskjeftigelsePrest, lyriker Rediger på Wikidata
Utdannet vedKøbenhavns Universitet
EktefelleSusanne Paus
FarPovel Pedersson Paus
SøskenCornelius Povelsson Paus
BarnPeder Hansson Paus
NasjonalitetNorge
Hans Povelsson Paus på Commons

Hans Povelsson Paus (født 1656 i Hjartdal, død 18. mars 1715 i Kviteseid) var en norsk prest og bygdemålsdikter.

Han vokste opp i Hjartdal som sønn av sognepresten Povel Pedersson Paus (1625–1682) og ble utdannet teolog ved Københavns Universitet. Han var prest i Kviteseid fra 1683 til sin død i 1715. Han var frem til 1700 kapellan hos sogneprest og prost Amund Morland, men var i en årrekke «den virkelige sogneprest» som stod for nær sagt alle kirkelige handlinger og forretninger. Han giftet seg med Morlands nitten år gamle datter Susanne i 1689. Da svigerfaren døde i 1700 etterfulgte han ham som sogneprest, et embede han hadde fått ekspektansebrev på allerede i 1683, formodentlig allerede den gangen med en forventning om å senere gifte seg med Morlands datter. Svigerfaren hadde i 1655 etterfulgt Hans Paus' farfar Peder Povelsson Paus i embedet, og i sitt første ekteskap vært gift med enkeprostinnen Johanne Paus, Hans' farmor. Susanne var datter av Morlands andre ektefelle Åse Christensdatter, datter av godseierne Christen Andersen og Anne Gundersdatter på Borgestad gård. Typisk for datidens embetsmenn kombinerte Hans Paus embetsførselen med en utstrakt forretningsdrift, særlig trelasthandel i samarbeid med svigerfaren Morland. Han kjøpte også flere gårder i Kviteseid.

Paus var godt likt i Kviteseid, og lærte seg dialekten der. Han huskes særlig for å ha diktet visen Stolt Anne (ca. 1700) på kviteseiddialekt; visen beskrev bøndenes kjærlighet til Anne Clausdatter på Borgestad gård i Skien, som var ektefellens kusine og hans egen firmenning. Den ble en populær folkevise i Telemark og var første gang telemål ble brukt i skrift; Anne gav ham i «bragelønn» for diktet øya Bukkøy. 12 vers av visen er med i Magnus Brostrup Landstads Norske Folkeviser (1853). Slektningen Henrik Ibsen parafraserte senere visen i tittelen og åpningsversene i skuespillet Fru Inger til Østeraad.[2] Han var bror av sorenskriver i Øvre Telemark Cornelius Paus (1662–1723) og far til bl.a. sorenskriver i Øvre Telemark Peder Paus (1691–1759). Det finnes malte portretter av Hans (1685) og ektefellen Susanne (trolig rundt 1690) som eies av etterkommere i familien Løvenskiold.

Bakgrunn og oppvekst

[rediger | rediger kilde]

Hans Povelsson Paus ble født i Hjartdal i 1656. Han tilhørte slekten Paus og var sønn av sogneprest i Hjartdal Povel Pedersson Paus (1625–1682) og Ingrid Corneliusdatter Trinepol (1632–1694);[3] han ble døpt 31. juli 1656 av prosten Sakarias Jonsson Skancke, som da var innom Hjartdal på hjemreisen fra hyllingen av kronprins Christian i Christiania.[4] Hans farfar var sogneprest i Kviteseid og prost i Øvre Telemark Peder Povelsson Paus (1590–1653), mens moren tilhørte en slektskrets som dominerte trelasthandelen i Skien på 1600-tallet. Morfaren Cornelius Jansen Trinepol (1611–1678) var trelasthandler, sagbrukseier og rådmann i Skien. Mormoren Anne Iversdatter (1605–1642) var datter av rådmann i Skien Iver Christensen og Margrethe von Ansbach, datter til Jørgen von Ansbach.[5]

Hans Paus vokste opp i Hjartdal og ble undervist i bl.a. latin av faren Povel Paus, som gikk for å være en lærd og tenksom personlighet. Povel Paus forfattet i 1653 et latinsk minnedikt om sin egen far Peder Povelsson Paus, Hans Paus' farfar. Som ungdom var Hans Paus elev ved latinskolen i Christiania. Fra 1674 studerte han teologi ved Københavns Universitet.[3]

Sogneprest i Kviteseid

[rediger | rediger kilde]
Maleri av Susanne Paus (1670–1747), født Morland; originalen befinner seg på Ask gods og var tidligere på Herresta

Etter avsluttede studier ble han i 1683 kapellan hos sogneprest Amund Hansson Morland i Kviteseid og fikk 28. august 1683 ekspektansebrev på embedet som sogneprest, formodentlig allerede da med en forventning om å senere gifte seg med Morlands datter. Han ble først ordinert året etter 8. august 1684 i Vanse kirke, hvor biskop Jacob Jensen Jersin da antagelig var på visitas. I anbefalingen av Paus til kongen skrev biskop Jersin at «hr. Paus både er født og kommet av hederlige, gudfrygtige presteforeldre i øvre Telemark og fra sin ungdom gudelig og vel opptuktet i all skikkelighet og gudsfrykt samt også boklige kunsters kunnskap, inntil han kom til akademiet i København; han har også sine berømmelige testimonia både om sin lærdom og sitt levnets gudfrygtige og sømmelige forhold fra de høylærde professorer; dertil også et godt rykte blant alle, som fra hans ungdom har kjent ham». I sin egen søknad, skrevet på Kviteseid prestegård 30. mars 1683, omtalte Hans Paus seg som en «fattig studiosus» som «i allerdypeste ydmykhet nedfaller for min allernådigste arveherre og konge med allerunderdanigste bønn» om at «deres kongelige majestet av høykongelig nåde for Guds skyld vil behage og samtykke» til at han kan etterfølge sognepresten «om jeg den hederlige manns liv overlever».[3]

Hans Paus ble gift 12. september 1689 på Lagmannsgården ved Skien med Amund Morlands da nitten år gamle datter Susanne Morland (1670–1747).[6] Susannes mor Åse Christensdatter var datter av sagbrukseier og godseier Christen Andersen og Anne Gundersdatter, som eide Borgestad gård. Susanne var også etterkommer av Jørgen von Ansbach og var kusine til Anne Clausdatter og til Inger Borse som var gift med Herman Leopoldus Løvenskiold. Åse Christensdatter fikk i farsarv utlagt over 20 huder gods.[7][8]

Hans Paus har blitt beskrevet som en meget energisk og respektert mann som var godt likt i Kviteseid. Allerede de første årene som kapellan overtok han i realiteten nesten alle sogneprestens oppgaver og han omtales av Andreas Blom som «den virkelige sogneprest» som stod for nær sagt alle kirkelige handlinger og forretninger, og som alltid forekom i rettsprokollene i stedet for sognepresten.[9] Svigerfaren Morland «avstod» i løpet av sin embetstid større deler av prestegjeldet, dvs. inntektene fra det, til svigersønnen; Morland etterfulgte i 1697/1698 sin bror som prost i Øvre Telemark prosti, men overlot i realiteten også de tilhørende oppgavene til svigersønnen. Hans Paus etterfulgte formelt svigerfaren som sogneprest i Kviteseid ved dennes død i 1700 og satt i embedet til sin egen død i 1715. Morland hadde i sin tid vært kapellan hos og deretter etterfulgt Hans' farfar i embedet, som dermed var i familien i perioden 1633–1715; Morland var dessuten gift i sitt første ekteskap med Hans Paus' farmor, enkeprostinnen Johanne Madsdatter.[8]

Typisk for embetsmenn på 1600-tallet kombinerte Paus embetsførselen med privat forretningsvirksomhet. I samarbeid med svigerfaren Morland drev han en betydelig trelasthandel med utgangspunkt i prestegårdens skoger, særlig fra 1690-årene. I løpet av sitt liv ble Hans Paus eier av et relativt stort privat jordegods i Kviteseid ved siden av prestegården Kviteseid gård som han etterhvert også disponerte, tilsynelatende allerede som kapellan. Han kjøpte gården Groven i Brunkeberg i 1685. I 1691 kjøpte han også Nes med to underliggende plasser i nærheten av prestegården. Mot slutten av livet kjøpte han Nordre Midtsund (Nordigard Midtsund), beliggende mellom hans to andre gårder. Nordigard Midtsund ble i familiens eie i lang tid og var sorenskrivergård og dermed det administrative setet for Øvre Telemark under både sønnens og sønnesønnens tid som sorenskriver. Han fikk Bukkøy i gave av Anne Clausdatter, og øya ble lagt under gården hans Nes, som den fulgte i lengre tid, frem til Christopher Blom solgte den til Cappelen på Ulefoss på slutten av 1800-tallet. Hans Paus var fra 1680-årene involvert i en rekke rettssaker om eiendomsmessige forhold. Ved skiftet ble jordegodset verdsatt til nærmere 400 riksdaler, men også løsøret og innboet var stort og verdifullt, og ble verdsatt til nærmere 700 riksdaler. Boet omfattet også et større kontantbeløp eller fordringer.[3]

Det finnes malte portretter av Hans og Susanne Paus; portrettene inngår i en gruppe på fem portretter av medlemmer av familien Paus, hvorav det ene er merket med årstallet 1685, og ble malt av en ukjent kunstner som malte en rekke representasjonsportretter av standspersoner på Østlandet på slutten av 1600-tallet. Portrettene har bl.a. blitt eid av kammerherre Christopher Tostrup Paus og var i 1928 på Herresta; senere ble de overtatt av Lucie Løvenskiold (f. Paus) og er i dag på Ask gods.[10] Henrik Gravenor omtalte portrettet av Susanne som en av «de smukkeste, inderligste og personligste kvinneskikkelser vi eier i hele århundrets [1600-tallets] kunst».[11]

Hans og Susanne hadde tre sønner: Peder Paus (1691–1759), som var sorenskriver i Øvre Telemark 1723–1751 etter onkelen Cornelius Paus, Christen Paus (1693–1746), som var kjøpmann i Risør, senere gårdbruker på Groven i Brunkeberg og lensmann i Kviteseid 1721–1746, og Amandus Paus (1695–1761), som kjøpte storgården Flom i Flåbygd i 1727.[3][12] Christen dro til sjøs før han ble kjøpmann i Risør; han var gift med en datter av sogneprest Hans Høllen og måtte flytte fra Risør etter at svigermorens bakerovn i 1716 forårsaket en bybrann i Risør og ledet til stor uvilje mot familien Høllen.[13] Amandus var gift med Karen Aanonsdatter Falck, en datter av en av Arendals ledende kjøpmenn og skipsredere Aanon Aanonsen og datterdatter av trelasthandler i Risør Abraham Falck. Amandus var oldefar til maleren Thomas Fearnley.

Da presteenken Susanne Paus på høsttinget i Kviteseid i 1732 fikk innvilget skattefrihet for enkesetet ble det bevitnet at «Susanne sal. Pausis var fattig, trænger noksom til Skattefrihed». J.L. Qvisling kommenterte på sin nøkterne måte: «Det synes være en merkelig bevidnelse; det maa vel nærmest have været fattig i samme omfang som hendes mand i sin tid havde været en 'fattig studiosus'; men madame sal. Pausis var jo saa heldig, at lensmanden var hendes ene søn, og hvad der var endnu bedre: [soren]skriveren var hendes anden søn. Da kunde de vel paa denne maade skaffe sin gamle mor en lettelse, som, om den ikke just var nødvendig, iallefald var kjærkommen».[3] Han skrev videre at «med hende havde det ingen nød; hun var i en meget god økonomisk stilling».[14]

Stolt Anne

[rediger | rediger kilde]
Maleri av Anne Clausdatter på Borgestad gård
Foto: Cecilie Authen, Telemark Museum

Hans Paus er særlig husket for visen Stolt Anne, som han skrev om Anne Clausdatter på Borgestad gård. Anne var både ektefellens kusine og hans egen firmenning. Visen ble en populær folkevise i Telemark og var første gang telemål ble brukt i skrift; Anne gav ham i «bragelønn» for diktet øya Bukkøy på 400 mål i Kviteseidvannet, like utenfor prestegården og kirken. 12 vers av visen er med i Magnus Brostrup Landstads Norske Folkeviser (1853). Slektningen Henrik Ibsen parafraserte senere visen i åpningsversene i skuespillet Fru Inger til Østeraad med Anne i fru Ingers person. Olav Dalgard skriver: «Som vi ser har Ibsen skrive av dei fyrste linone så temmeleg ordrett ... likskapen avgrensar seg til dei tvo typiske hovdingkvinnone, som sit på si borg og regjerar si bygd — og så tittelen: Fru Inger paa Østeraad — Fru Anne på Borgestad».[2] Åpningslinjene i Fru Inger til Østeraad er tydelig inspirert av åpningsverset i Stolt Anne: «Fru Inger sidder på Østråt gård; hun er vel svøbt i skind; hun er vel svøbt i fløjel og mård; hun fletter de røde guldperler i hår; men har ikke fred i sit sind.»[15] Nina Alnæs skriver at Fru Inger ble skrevet året etter at Landstads folkeviser forelå, «og det må ha lykkes Ibsen å finne frem til en liten bortgjemt vise helt bakerst i samlingen som han bruker i omskrevet form»; Alnæs skriver at «Ibsen antagelig har festet seg ved denne visen nettopp på grunn av forfatteren», hans slektning.[16]

Aner

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Store norske leksikon, oppført som Hans Povelsen Paus, Store norske leksikon-ID Hans_Povelsen_Paus[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Olav Dalgard (1930), «Studiar over Fru Inger til Østeraad», i Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, årgang 17, bind 30, hefte 1, s. 1–47, her s. 21
  3. ^ a b c d e f Qvisling, J.L. (1906). «Hans Povelsen Paus». Øvre Telemarkens historie: i det 17de aarhundrede. Skien: Erik St. Nilssens Boghandel. s. 22–33. 
  4. ^ Qvisling 1906, s. 142.
  5. ^ S. H. Finne-Grønn (1910). «Jørgen v. Ansbach, Engel Jensen og slegten Klouman». Norsk Personalhistorisk Tidsskrift vol. 1 s. 357
  6. ^ Nygaard, Jon (2013). «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. ISBN 9788291540122. 
  7. ^ S. H. Finne-Grønn (1947). «Nogen oplysninger om presteslekten Morland». Norsk slektshistorisk tidsskrift vol. 11 s. 124-132
  8. ^ a b S. H. Finne-Grønn (1943). Slekten Paus : dens oprindelse og 4 første generasjoner (s. 22). Oslo: Cammermeyer.
  9. ^ Blom, Andreas (1904). Efterladte historiske optegnelser. [s.n.] s. 41–48. 
  10. ^ Valebrokk, Eva (1997). «Ask gods». Norske slott, herregårder og gods. Andresen & Butenschøn. ISBN 8276940234. 
  11. ^ Gravenor, Henrik (1928). Norsk malerkunst: under renessanse og barokk 1550–1700. Oslo: Steenske Forlag. s. 206–207. «Betydelig rikere i malerisk virkning, staseligere i holdning og sikrere, mere omhyggelig i utførelsen er fem portretter fra samme år, der alle fremstiller medlemmer av familien Paus. Et par av kvinneportrettene må endog betegnes som helt fortreffelige, noen av de smukkeste, inderligste og personligste kvinneskikkelser vi eier i hele århundrets kunst. [...] [Portrettet av Susanne Morland] er [...] både som portrett og som maleri [...] aldeles nydelig. Det glattstrøkne, brune hår faller stramt fra to skilninger ned omkring det bleke, ovale ansikt, hvis bløte, uferdige trekk med det vennlige, halvt vemodige uttrykk eier en ungdom så forventningsfull og så myk at man ikke skulde tiltrodd denne profesjonelle representasjonsmaler å frembringe noe lignende. [...] Både den spinkle, fine skikkelse og det vakre, følsomme ansikt eier en charmerende uberørthet. Koloristisk sett er billedet, som næsten alle malerens kvinneportretter, rikt, med blått og rødt, grått og hvitt og brunt stemt sammen i en varm, fyldig tone. Drakten hun er fremstillet i med den smale kniplingskrave på blå bunn omkring hals og håndledd, finnes ikke bare på billedene av to slektninger han har malt samme år, men også på flere senere, langt ringere portretter fra begynnelsen av [16]90-årene. De tre nevnte arbeider eies av kammerherre Paus og finnes på Herrestad ved Stockholm. To kvinneportretter er i privateie i Oslo. Et av dem bærer årstallet 1685, og begge må antagelig stamme fra samme år.» 
  12. ^ Olsnes, Aanund (1987). Kultursoga frå dei eldste tider til kring 1820. [Kviteseid kommune]. s. 294. ISBN 8299159806. 
  13. ^ Lindstøl, Tallak (1984). Risør gjennem 200 aar. Lindstøls bokhandel. s. 362. 
  14. ^ Qvisling, J.L. (1908). Til øvre Telemarkens historie. Skien: Erik St. Nilssen. s. 50. 
  15. ^ «Stolt Anne på Borgestad», Varden, 18. juli 2016, s. 37
  16. ^ Alnæs, Nina S. (2002). Varulv om natten: Henrik Ibsen: folketro og folkediktning. [Oslo]: Universitetet i Oslo. s. 100–101. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hans_Povelsson_Paus&oldid=24741515»