Sulitjelmavassdraget
| Sulitjelmavassdraget | |||
|---|---|---|---|
 Vassdraget består av flere innsjøer, her Øvervatnet. Nederst til venstre i bildet sees elveoset til Sjønståelva ved Sjønstå. | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Nordland | ||
| Kommune | Fauske | ||
| Lengde | 90,7 km | ||
| Nedbørfelt | 1 029,95 km² | ||
| Middelvannføring | 48,1 m³/s | ||
| Start | Nordøst for Bálldoajvve | ||
| – Høyde | 920 moh. | ||
| – Koord. | 67°04′05″N 15°46′30″Ø | ||
| Munning | Fauskevika i Skjerstadfjorden | ||
| – Koord. | 67°14′55″N 15°25′21″Ø | ||
Sulitjelmavassdraget er et vassdrag i Fauske kommune i Nordland. Hovedelva i vassdraget er Sjønståelva, men det omfatter også de nedenforliggende innsjøene Øvervatnet og Nervatnet, som munner ut i Skjerstadfjorden gjennom Finneidstraumen ved Finneid øst for Fauske.
Vassdraget har utspring i fjellområdene rundt Sulitjelma og Balvatnet. Dets fjerneste kilde er nordøst for fjellet Bálldoajvve,[1] og herfra renner Sølvbekkelva mot sør i retning Balvatnet. Fra Balvatnet renner Balvasselva og deretter Balmielva nordover til Langvatnet, hvor også flere andre elver munner ut. Fra Langvatnet renner Sjønståelva vestover til Øvervatnet. Vassdraget drenerer store deler av Sulitjelmafjellene inkludert vestlige deler av breene Blåmannsisen og Sulitjelmaisen, samt Balvatnet. Andre store innsjøer i tilknytning til vassdraget er Storelvvatnan, Låmivatnet, Eidevatnet, Fisklausvatnet, Stor-Rosnivatnet, Kjelvatnet og Stor-Dorro.
Regnet fra Finneidstraumen har vassdraget en lengde på 90,7 km, og et nedbørfelt på 1 029,95 km².[1] Middelvannføringen ved munningen er 48,1 m³/s.[1]
Elver i Sulitjelmavassdraget
[rediger | rediger kilde]Hver linje inneholder elvas navn og hvor den munner ut. Sideelver er innrykket i forhold til hovedelva. Sideelver er listet i den rekkefølge de munner ut i hovedelva, regnet fra munningen til kilden. Lista er begrenset til elver med nedbørfelt over 20 km² eller middelvannføring over 1,00 m³/s.
- Finneidstraumen – i Skjerstadfjorden fra øst, 2 km sørøst for Fauske
- Hjemgamstraumen – i Nervatnet fra øst, 5 km øst for Fauske
- Stigåga – i Øvervatnet fra nord, 9 km øst-sørøst for Fauske
- Laksåga – i Øvervatnet fra nord, ved Lakså, 14 km øst for Fauske
- Stortverråga – 4 km nordøst for Lakså, fra nord
- Fonnelva – i Nedrevatnet fra øst
- Leirelva – i Mellomvatnet fra øst
- Sjønståelva (Langvasselva) – i Øvervatnet fra sørøst, ved Sjønstå
- Tverrelva – 3 km sør-sørøst for Sjønstå, fra nordøst
- Stortverråga – 5 km sørøst for Sjønstå, fra sør
- Galbmielva – i Langvasselva fra nord, 4 km vest for Bursimarka
- Villumelva – i Langvatnet fra sør, 2 km vest for Bursimarka
- Rupsielva – i Langvatnet fra nord, ved Bursimarka
- Gikenelva – i Langvatnet fra nord, ved Sulitjelma
- Låmielva – i Langvatnet fra øst, 1 km øst for Sulitjelma
- Balmielva – i Langvatnet fra sør, ved Fagerli, 2 km sørøst for Sulitjelma
- Valfarjåhkå – ved Fagerli, fra øst
- Tjálanisjåhkå – i Kjelvatnet fra sørøst
- Balvasselva – i Kjelvatnet fra sør
- Risvasselva – 1 km sørvest for Kjelvatnet, fra øst
- Beritelva – 1 km vest-sørvest for Kjelvatnet, fra vest
- Fuglvasselva – i Balvatnet fra nordvest
- Rosnaelva – i Fuglvatnet fra nord
- Sølvbekkelva – i Rosnavatnet fra nord
- Rosnaelva – i Fuglvatnet fra nord
- Låggejåhkå – i Balvatnet fra vest
- Skájddeelva – i Balvatnet fra sør
- Hjemgamstraumen – i Nervatnet fra øst, 5 km øst for Fauske
Forurensing fra Sulitjelma gruber
[rediger | rediger kilde]
I Sulitjelma har det vært drevet gruvedrift der ferdigproduktene først og fremst var svovel, kobber og sink. Prøvedrift ble startet i 1887, og i 1891 ble Sulitelma Aktiebolags Gruber etablert med permanent drift. Etter vel hundre års drift ble virksomheten avviklet i 1991.[2] Sulitjelmavassdraget ble sterkt rammet av svovelholdig avfallsstoffer fra oppredningsverkene og smeltehytten, samt avrenning fra gruvene, som ble sluppet ut i Langvatnet. Ørret som før var vanlig ble dermed tidlig borte.[3] Fra oppredningsverkene ble i årenes løp over 10 millioner tonn avgang (verdiløst gråberg) deponert i Langvatnet. Slagg fra smeltehytten ble også deponert i området. I tillegg til disse forurensningskildene kommer avrenning fra selve gruvegangene, dette utgjør i dag den vesentlige forurensningen. Den primære resipienten for det tungmetallholdig drensvannet fra gruvene er Langvatnet, der Gikenelva står for en vesentlig del av tilførselen.[4]
Tiltak for å begrense forurensningen ble startet allerede samme år som gruvedriften ble avviklet. Det viktigste tiltak for å redusere forurensningen er å fylle gruvegangene med vann. Sideberget i gruvegangene vil under disse forholdene bidra til å heve pH-verdien noe som får kobberionene til å tas opp av kismineralene (som svovelkis og kobberkis). Dermed vil de vannfylte gruvene i seg selv virke som «renseanlegg» med utfelling av kobber.[4]
Andre tiltak har vært å støpe igjen gruvegangene for å forhindre tilførsel av overflatevann, dessuten å forhindre luftgjennomstrømning. Dette gjelder gruveganger som ikke er vannfylte. Når lufttilførselen begrenses vil oksidasjonen av metaller kunne stoppe opp når oksygeninnholdet blir lavt nok. Et problem i dag (2014) er at vann trenger inn i sprekker i berggrunnen til gruvegangene, noe som fører til utvasking av tungmetaller. En har heller ikke greid å stoppe lufttilgangen så mye som ønskelig.[4]
Utslippet av tungmetaller til Langvatnet er betydelig redusert på grunn av disse tiltakene.[4] Fra nedleggelsen i 1991 til 2013 har den årlige forurensningstransporten av tungmetaller ut av Langvatnet vært beregnet til 37-11 tonn kobber, 16-46 tonn sink og 42-128 kg kadmium, samt 3132–6078 tonn sulfat. Årsvariasjonene er store, men tendensen er fallende verdier etter at tiltak for å begrense forurensningen er satt i verk. En stor del av metallavrenningen antas å være bundet i Langvatnet, slik at innsjøen virker som en buffer der forurensningene sedimenterer på bunnen.[5]
Sulitjelmavassdraget nedstrøms gruvene er fortsatt (2012) i kategorien «meget sterkt forurenset», men allikevel er konsentrasjonene ikke høyere enn at ørret og røye som finnes i Langvatnet kan spises. Dette har undersøkelser utført av Norsk institutt for vannforskning (NIVA) vist. Spørreundersøkelser har vist at folk er skeptiske til å spise fisk fra vassdraget, selv om nivået av tungmetaller i fiskekjøttet er under anbefalte grenseverdier.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c «NVE Atlas». Norges vassdrags- og energidirektorat
- ^ Ottar Grepstad og Kirsti Mathilde Thorheim (2003). «I bergmannens rike: Sulitjelma besøksgruve og gruvemuseum». Fotefar mot nord. Forlaget Press. ISBN 82-7547-073-0.
- ^ Hans Trondsen (1991). Arbeiderfolkets saga – Erindringer fra arbeiderrøsla i Fauske og Salten. Bodø: Arbeiderbevegelsens historielag. s. 37. ISBN 82-992370-0- Sjekk
|isbn=-verdien: length (hjelp). - ^ a b c d «Sulitjelma Gruber». Miljødirektoratet. Arkivert fra originalen 21. april 2016. Besøkt 12. august 2016.
- ^ Thyve, Anette og Iversen, Eigil Rune. «Oppfølging av forurensningssituasjon en i Sulitjelma gruvefelt, Fauske kommune – Undersøkelser i 2012–2013» (PDF). Norsk institutt for vannforskning. Besøkt 13. august 2016.
- ^ Faafeng, Bjørn. «Avstår fra fiske av frykt for gift». forskning.no. Besøkt 13. august 2016.