Hopp til innhold

Sjønstå

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sjønstå
foto: Magnus Berg
LandNorges flagg Norge
Høyde o.h.6 meter
Kart
Sjønstå
67°12′21″N 15°42′46″Ø
Sjønstå på Commons

Sjønstå er en fraflyttet grend i Fauske kommune i Nordland, som ligger ved østenden av Øvervatnet (1 moh). En liten, fast gårdsbosetting ble etablert på stedet i 1660-åra. Etter at Sulitjelma gruber begynte sin virksomhet 25 km lenger øst i 1887 fikk Sjønstå raskt en rolle som mellomstasjon i malmfrakten ut til kysten. I årene fra 1890 til 1956 var det stor virksomhet på Sjønstå med opptil 300 innbyggere. Da Sulitjelmabanen ble forlenget til Finneid mistet Sjønstå sin rolle som omlastingssted for metaller fra tog til skip, og grenda ble raskt fraflyttet.

Sjønstå gård ble fredet av Riksantikvaren i 2006. Sjønstå gård er det eneste gjenstående klyngetunet i Nord-Norge. Det meste av 1900-tallsbebyggelsen er revet.

Natur

[rediger | rediger kilde]

Sjønståelva har sitt utløp i Øvervatnet ved Sjønstå. Ned mot Øvervatnet er det en sandstrand på vestsiden av elveoset til Sjønståelva. Det er for øvrig naturlige terrasser fra moreneavsetninger. Den gamle gården ligger ved sandstranden og terrassene ble bruk til dyrket mark og slåtteland.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Det er ikke avklart hva stedsnavnet Sjønstå kommer av. Navnegranskeren Oluf Rygh mente at navnet kan komme av ordet «skinstøde»,[1] det vil si et sted der kyrne søker skjul eller skygge i sommervarmen mot brems (klegg og blinding). Han forklarte at navnet er en sammensetning med «aa» eller «å» i betydningen elv, dermed kan navnet være en forkortning av «skinstøde-å». Lokalbefolkningen uttalte stedet både som «Sjønståg», «Skjønståga», «Sjønstaa». Navnet har opp gjennom tiden vært skrevet på utallige måter i offentlige dokumenter.[2]

Sjønstå gård

[rediger | rediger kilde]
T.v. våningshuset med klesbu og t.h. masstua på Øvergården
Stabburet ved korn- og høylåven på Øvergården er en av de eldste bygningene på gården.
Oversikt over gårdene rundt tunet på Sjønnstå.
Foto: Christoffer Aalerud

Gården Sjønstå dukker første gang opp i historiske kilder i et skattemanntall fra 1665 under navnet Süinstad, og det opplyses om en oppsitter med navn Baard Pedersøn. Gården er ikke omtalt i landkommisjonens jordebok av 1661, og heller ikke i tiendelisten mellom 1663 og 1665, det er dermed sannsynlig at gården ble etablert i 1665.[2]

I matrikkelen ett år senere er det oppført to oppsittere på Sjønstå, dette er den før nevnte Baard Pedersøn og i tillegg Guttorm Pedersøn. I matrikkelen står det at gården nylig er ryddet i kongens allmenning og den skal betale det høyeste den kan tåle i skatt, som er 1/2 våg (9 kg) tørrfisk i leidang. I tiende til kirken skal det årlig gis 3/4 tønne korn og 16 mark (4 kg) ost. Videre er landskylden satt til 1 våg (18 kg) tørrfisk.[2]

Oppsitterne hadde slått seg til på den laveste strandterrassen ved Sjønståelvas utløp, og de hadde åkre og enger spredt utover på de andre terrassenivåene. Der var det lett og god jord, med blanding av sand og moldjord.[2] Matrikkelen fra 1666 opplyser at det på de to brukene ble sådd én tønne korn og at buskapen bestod av én hest, åtte kyr, ett ungdyr, syv sauer og fire geiter.[3]

I skifte etter kårkone Ingeborg Pederstdatter 1. desember 1800 er det oppført en rekke eiendeler som forteller om næringsvirksomheten på gården: Halvdelen til et naust til 1 åttring (fiskebåt), 700 liner, 10 tau, 2 jukser og 1 vabein. Videre et sjøbruk på Finneid inneholdende to seksringer (fiskebåt), et naust for en seksring, en kastenot, to sildegarn og halvparten av en rorbu på Skrova.[4] En kjenner til at folkene på Skjønstå over flere generasjoner hadde flere båter og utstyr til disse.[5] I 1801 viser folketellingen at det bodde tolv personer på gården, fordelt på to husstander. Av disse var to barn.[6]

I 1820 opplyses det at «Jordarten er Sand. Kornhøsten nogenledes sikker. Havnegangen tung … Skogen afgiver Gaarden til fornøden Brendsel og noget til Salg. Gaarden er utsatt for Elvebrud [=flom]». Det er en viss produktivitetsvekst siden gården første gang omtales, men ikke stor. Tidene er ofte vanskelige, dessuten er bratte lier og stupbratte fjell naturlige grenser for eventuelle utvidelser av gården.[3]

Sjønstå gård var et krongods, og oppsitterne var dermed leilendinger under kronen. I 1800 ble gården delt i to like store deler og solgt. Bruksnummer 1 ble kalt Nergården, og skipper og proprietær Christen Ellingsen fra indre Leivsett fikk i 1801 skjøtet. Hverken han eller senere eiere bodde selv noen gang på gården, men bygslet den bort. Ved folketellingen i 1865 bodde det 21 personer på Sjønstå, fordelt på tre husstander. Av disse var 10 barn.[7] Nergården ble i 1891 solgt til Sulitjelma gruber. Bruksnummer 2 ble kalt Øvergården, og denne ble solgt samtidig som Nergården til Sulitjelma gruber.[8] Etter at gårdene ble solgt ble det opprettet festekontrakter med gruveselskapet, på Nergården var det gårdsdrift frem til 1956 og på Øvergården drev ungkaren Andor Karolius Hansen gården til sin død i 1973.[9][10]

Vannveien var en naturlig ferdselsåre for de som bodde på Sjønstå, og fiske var derfor en viktig næring i tillegg til jordbruk, slik det var vanlig for folk langs Skjerstadfjorden. At folk på Sjønstå hadde forbindelse med «den store verden» kjenner en til fordi et par av oppsitterne på Sjønstå er oppført med gjeld til bergenskjøpmenn på begynnelsen av 1800-tallet. Sjønstå var således ingen bortgjemt gård, men tok del i det øvrige samfunnslivet på den tiden.[5]

Folket i Sjønstå sognet fra gammelt til Skjerstad kirke, og fra 1867 til Fauske kirke. Noen søkte også kirke i Sulitjelma etter at den ble bygd i 1899.[11]

I 1920 ble det satt opp en hengebro i tre over Sjønståelva, dermed ble det gangvei for folkene på gården til dampskipskai og jernbanestasjon like ved.[12]

Sulitjelmabanen og Sulitjelma gruber

[rediger | rediger kilde]
Havnen ved Sjønstå med jernbanestasjon og kai. Etter 1956 ble Sulitjelmabanen forlenget til Finneid og båttrafikken avviklet. De fleste bygninger fra denne tiden er revet.
Foto: Anders Beer Wilse (1908)
Det som er igjen av siloen og omlastingsanlegget for kobberkis fra Sulitjelma Gruber.

I pionertiden til Sulitjelma gruber ble kobberkis fraktet med hest om sommeren fra Langvatnet i Sulitjelma og ned til Sjønstå. Fra Sjønstå ble kobberkis deretter fraktet med båter til Finneid. Vei fra Langvatnet til Sjønstå ble anlagt i 1887–1888, men dette var ikke noen effektiv transport.[13]

I 1892 ble Sulitjelmabanen fullført mellom Sjønstå og Fossen ved Langvatnet. Kobberkis og andre metaller fra gruvevirksomheten ble da transportert over Langvatnet i Sulitjelma i båt til Fossen, videre med jernbane mellom Fossen og Sjønstå. I Sjønstå var det omlasting og herfra ble lasten fraktet med dampbåt og slepeprammer over Øvervatnet og Nedrevatnet, før den ble lastet over på havgående skip på Finneid ved Skjerstadfjorden. I 1956 ble jernbanen forlenget til Finneid og omlastingsvirksomheten på Sjønstå ble avsluttet.

Som trafikknutepunkt utviklet Sjønstå seg som et sted med nøkkelpersonell for jernbanen og båtene,[14] med Sjønstå stasjon (opprinnelig Skjønstå stasjon) som viktigste institusjon.[15] Sjønstå var hovedstasjon med ekspedisjon, godshus, lokomotivstall med to spor, smie, svingskive, vannstasjon, vognremisse og kaianlegg.[16] På vinterstid var vannene islagte og da var det tid for vedlikehold av jernbanemateriellet. På grunn av den sterke signingen fra Sjønstå og opp Sjønstådalen, var slitasjen på hjulene stor, dermed var hjuldreiing og bytte av hjulringer et omfattende arbeid som ble utført i verkstedet på Sjønstå. Vogner og annet materiell ble også vedlikeholdt der.[17]

På det meste bodde det 300 personer på stedet.[18] Flere samfunnsgavnlige foreninger kom snart i gang, som avholdslosje, skytterlag og idrettslag (Sjønstå IL stiftet 1916). I 1902 ble et samtalelag stiftet.[10][19] Det var internatskole på stedet fra 1899 til 1959. Internatet hadde åtte soveplasser og eget kjøkkenpersonale. I skoleåret 1950/1951 var det 26 elever ved skolen, disse kom fra de nærliggende bygdene Norddal, Lakså, Storvik, Engan, Hellarmo, Osbakk, Fjell, Stormo, Tveråmo, foruten fra Sjønstå.[20] På stedet var det også en dagligvareforretning den gangen stedet hadde betydning som trafikknutepunkt.[21] Da skolen ble lagt ned i 1959, ble de 8 elevene overført til Finneid skole.[22]

Da Sulitjelmabanen ble forlenget til Finneid i 1956, opphørte Sjønstå som trafikknutepunkt. Stedet ble deretter raskt nesten helt fraflyttet.[18] Sjønstå postkontor ble nedlagt i 1957.[23][24]

Sjønstå i dag

[rediger | rediger kilde]
Oversiktskart over bygningene på Sjønstå gård i 1942. I 2022 er bygningene IX, XIII og XIV falt ned/revet

Sjønstå har ikke lenger fast bosetning. Det går en sidevei fra fylkesvei 830 ned gjennom Sjønstådalen til stedet, denne følger samme trasé som den tidligere Sulitjelmabanen.

Folkets hus fra 1936 blir tatt vare på av en forening. På idealistisk basis holdes Folkets hus åpent som kafé med salg av møsbrømlefse på søndager gjennom sommerhalvåret.[25] Overskuddet brukes til vedlikehold av bygningen.[18]

Fredning av gårdsanlegget

[rediger | rediger kilde]

Gårdsbygningene teller i dag rundt 20 hus, delvis sammenbygde, og er delt inn i et inntun og et uttun. Inntunet består av våningshus (stuebygninger), stabbur, eldhus og klesbod. Uttunet består av fjøs, stabbur, låve, vedhus og stall. Bygningene har stått uendret siden 1800-tallet og har et landsbyaktig preg.[26] Bygningene er nokså enkle, men viser klart deres funksjoner på gården. Husene har vært utsatt for intenst bruk og slitasje, men har i nyere tid gjennomgått store reparasjoner. Plassen karakteriseres av de enkle husene og deres tilknytning til gården, samt tilknytningen til kulturlandskapet. Gården ligger i skjæringspunktet mellom de tre næringsveiene fiske, jordbruk og den fremvoksende gruveindustrien. Gården viser således omstendighetene folkene opplevde i overgangen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn på 1900-tallet.[12] Gårdene og husene representerer et klyngetun som det i dag er få bevarte av i Norge.[27]

Stiftelsen Sjønstå gård ble opprettet i 1987 for å ta vare på bygningene og miljøet rundt.[28]

Gården ble i 2006 fredet av Riksantikvaren. For Nergården er det kun bygningenes eksteriør som er fredet. I Øvergården er både interiører og eksteriører fredet. Fredningsvedtaket omfatter også den gamle innmarka til gården (opprinnelig bnr. 1 og 2) fra elva til øvre platå i terrenget der sommerfjøset står, samt hengebrua over elva.[29]

Begrunnelsen for fredningen er at gården er en del av Sulitjelmagruvenes historie og samtidig representerer klyngetun, en tunform som var typisk i Nordland før 1900, men som i liten grad er bevart.[30] Fra 2003 til 2013 ble det brukt omtrent seks millioner kroner på å restaurere klyngetunet og kulturlandskapet rundt gårdene. Bidragsytere var Nordland fylkeskommune, Riksantikvaren, UNI-stiftelsen og Statens vegvesen. I tillegg har Fauske kommune gitt årlige mindre driftstilskudd til stiftelsen som driver Sjønstå gård.[31]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Norske gaardnavne, bind 16; 1905
  2. ^ a b c d Gunnar Berg: «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant» side 11.
  3. ^ a b Gunnar Berg: «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant» side 14.
  4. ^ «Sjønstå gård – Informasjon» (PDF). Fauske kommune. Besøkt 30. juli 2022. 
  5. ^ a b Tove Mette Mæland: Sjønstå gård; den gamle malmveien; Nordlandsmuseet; digitaltmuseum.no. 25. mars 2010
  6. ^ «Folketelling 1801 for 1842P Skjerstad prestegjeld – 0014 Skjønstue». digitalarkivet. 2022. Besøkt 1. august 2022. 
  7. ^ «Folketelling 1865 for 1842P Skjerstad prestegjeld – Tellingskrets: 004 Vattenbygden». digitalarkivet. 2022. Besøkt 1. august 2022. 
  8. ^ Gunnar Berg: «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant» side 14-15.
  9. ^ Gunnar Berg: «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant» side 20.
  10. ^ a b Gunnar Berg: «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant» side 22.
  11. ^ «Avansert personsøk». digitalarkivet. 2022. Besøkt 1. august 2022. 
  12. ^ a b Hage, Ingebjørg (2006). «Sjønstå gård (Sjønstå Farm)». Arkitekturguide for Nord-Norge og Svalbard. Universitetet i Tromsø. Besøkt 30. juli 2022. 
  13. ^ Thor Bjerke Sulitjelmabanen side 13–14.
  14. ^ Kåre Enge «Et tidsbilde fra århundereskiftet» side 52.
  15. ^ «Stasjonsdatabasen (STDB) – Sjønstå NJK-nr. 4401/NSB-nr.». 29.04.2007. Besøkt 1. august 2022. 
  16. ^ Thor Bjerke Sulitjelmabanen side 15–16.
  17. ^ Thor Bjerke Sulitjelmabanen side 20–22.
  18. ^ a b c «Sjønstå gård - en perle». altomfauske.no. 2021. Besøkt 30. juli 2022. 
  19. ^ Kåre Enge «Et tidsbilde fra århundereskiftet» side 52.
  20. ^ «K-18410.510.10 - Fauske kommune. Sjønstå folkeskole». Arkivportalen/Arkiv i Nordland. 3. februar 2021. Arkivert fra originalen 29. juli 2022. Besøkt 29. juli 2022. 
  21. ^ Hva kan gjøres?. no: Tiden norsk forlag/Framtiden i våre hender. 1999. s. 130. ISBN 8210043978. 
  22. ^ Fauske : 1905-1980. Fauske kommune. 1980. s. 33. ISBN 8299065607. 
  23. ^ Nedlagte poststeder og poststeder som har endret navn i tiden 1900-1981. 1982. s. 37. 
  24. ^ Stempelkatalog Sjønstå, Fauske kommune, Nordland; Norges Postmuseum, digitaltmuseum.org
  25. ^ Sjønstå gård; ut.no
  26. ^ Gunnar Berg «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant» side 10.
  27. ^ Stylegar, Frans-Arne: (no) «Klyngetun» i Store norske leksikon (24. oktober 2018)
  28. ^ «Stiftelsen Sjønstå Gård». Purehelp.no. Besøkt 30. juli 2022. 
  29. ^ Fredningsvedtak fra Riksantikvaren (RA), arkiv nr. B–411. Tilgjengelig ved henvendelse til RA.
  30. ^ Riksantikvaren www.riksantikvaren.no – Klyngetun i Fauske fredet
  31. ^ Skomakerstuen, Bjørn (25. oktober 2013). «Det koster å berge gamle gårder fra 1600-tallet». Nettavisen. Besøkt 30. juli 2022. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Gunnar Berg (1990). «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant». Fauskeboka 1990. Fauske Kulturstyre, 8200 Fauske. ISBN 82-7416-013-4. 
  • Kåre Enge (1980). «Et tidsbilde fra århundereskiftet». Fauske 1905-1980. Fauske kommune. ISBN 82-990656-0-7. 
  • Ivar Moe (2014). «Fredet klyngetun med aktivt vertskap». Fortidsvern; nr 2, 2014. Fortidsminneforeningen. s. 6-9. 
  • Bjerke, Thor (1983). Sulitjelmabanen. Norsk Jernbaneklubb. ISBN 82-90286-06-6. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sjønstå&oldid=24707329»