Stora Sjöfallet
| Stora Sjöfallet | |||
|---|---|---|---|
 Stora Sjöfallet i august 1961, før kraftverket Vietas ble bygget. | |||
| Land |  Sverige | ||
| Høyde o.h. | 415 meter | ||
| Beliggenhet | Jokkmokk kommune | ||
| Elv | Luleälven | ||
| Fallhøyder – Totalt fall | 40 m | ||
| Middelvannføring | Nå: 6 m³/s Før: 160 m³/s | ||
| Tekniske inngrep | Utbygd til kraftproduksjon | ||
 Stora Sjöfallet 67°28′37″N 18°19′25″Ø | |||
Stora Sjöfallet, (lulesamisk; Stuormuorkkegårttje) er en foss i Luleälven nord i Sverige. Den ligger i den nordvestlige delen av Jokkmokk kommune. Fossen var meget imponerende før kraftutbyggingen og ble ofte kalt «Nordens Niagara». Den var hovedårsaken til at Stora Sjöfallets nasjonalpark ble opprettet. Idag er imidlertid vannføringen som regel ganske beskjeden.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Fallene utgjør den naturlige vannveien mellom innsjøene Kårtjejaure (415 moh) og Langas (375 moh). Det besto av fem separate fall over to nivåer, og hvert fall ble oppkalt etter en person som hadde vært viktig for Lapplands utvikling. Hermelin- og Læstadius-fallene lå parallelt på det øverste nivået og hadde en fallhøyde på 27 meter, mens Düben-, Pettersson- og Widmark-fallene lå ved siden av hverandre på det 13 meter høye nedre nivået.[1]
Med en gjennomsnittlig vannføring på 165 m³/s[2] var Stora Sjöfallet blant de største og kraftigste fossene i Europa, og var et av Sveriges mest fotograferte naturobjekter.
Historie
[rediger | rediger kilde]I 1890 bygde Svenska Turistföreningen (STF) en liten hytte i nærheten av fallene.[3] Området var da svært vanskelig tilgjengelig. Det kunne ta opptil en ukes vandring for å nå det, men likevel tiltrakk Stora Sjöfallet seg mange turister. I 1909 ble Stora Sjöfallet nasjonalpark opprettet, som en av Sveriges ni første nasjonalparker. Nasjonalparken skulle beskytte fossefallene og et stort område i fjellene rundt dem.[3] I 1914 ble Porjus kraftverk åpnet lengre ned i vassdraget, og etter utvidelsen av jernbanen til Porjus i 1925 ble området mer tilgjengelig. STF opprettet en båtrute som kunne ta turistene direkte til fallene via Stora Lulevatten og Langas. Båtruten fortsatte til 1965, da det ble bygget vei helt til Vietas.
Men kraftutbyggingen stanset ikke med byggingen av Porjus. Kraftselskapet Vattenfall ønsket å regulere vannføringen i elva for bedre å kunne tilpasse produksjonen i Porjus til etterspørselen. I 1919 fjernet derfor den svenske riksdagen 120 km² fra nasjonalparken for å muliggjøre byggingen av Suorvadammen oppstrøms for Kårtjejaure, syv kilometer nordvest for fallene.[3] Reguleringen av vannføringen etter demningen medførte at vårflommene ble kraftig redusert. Demningen ble også bygget tvers over Lilla sjöfallet, som dermed forsvant for godt.[4]
Det siste slaget kom i 1972, da demningen ble utvidet og det ble bygget en tunnel som førte mesteparten av vannføringen til Vietas kraftverk ved Langas. Fossen fikk nå vann kun fra det lokale tilløpet nedenfor demningen, med en gjennomsnittlig vannføring på 6 m³/s, eller rundt 4% av det opprinnelige. Det er nå permanent vannføring bare i Hermelins fall og Widmarks fall. Fra Suorvademningen slippes det vann bare unntaksvis, og i korte perioder.[5]
Galleri
[rediger | rediger kilde]-
Øvre nivå i Stora Sjöfallet i 1961, med Hermelins fall nede til venstre og Læstadius fall bak dette. Til høyre, nedenfor midtnivået, ses Widmarks fall. -
Nedre nivå i Stora Sjöfallet i 1961, med Dübens fall nede til høyre i forgrunnen, Widmarks fall helt bakerst og Pettersons fall i midten. -
Hermelins fall i 2008. -
Hermelins fall rundt 1900.
_-_KMB_-_16001000128808.jpg)
_-_KMB_-_16001000128806.jpg)
_-_KMB_-_16001000085886.jpg)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Fredr. Svenonius (1889). «Stora Sjöfallet, Ädna Muorki Kårtje». Svenska Turistföreningens årsskrift 1889 (på svensk). Stockholm: Svenska Turistföreningen. s. 7–20. [Digital utgave: Projekt Runeberg]
- ^ «SMHI Vattenwebb, Modelldata per område». SMHI. Besøkt 4. januar 2025.
- ^ a b c «Stora Sjöfallets / Stuor Muorkke nationalpark: Historik». sverigesnationalparker.se. Naturvårdsverket. Besøkt 4. januar 2025.
- ^ Carl-Julius Anrick (1927). «Stora Sjöfallet». Svenska Turistföreningens årsskrift 1927 (på svensk). Stockholm: Svenska Turistföreningen. s. 273–278. [Digital utgave: Projekt Runeberg]
- ^ Emma Eriksson (23. oktober 2015). «Nordens Niagara faller igen». nsd.se. Norrländska Socialdemokraten. Besøkt 4. januar 2025.