Skips- og båtgraver

Skips- og båtgraver er en gravskikk kjent fra nordisk yngre jernalder, der den døde er plassert i båt eller skip. Gravene kan være skjelettgraver eller branngraver. Disse gravene finnes først og fremst i de skandinaviske land, men finnes også i hele det området som ble omfattet av nordisk migrasjon i løpet av vikingtiden, som i Storbritannia, Frankrike og Russland.

Store skipsgraver er i Norden kjent fra folkevandringstiden og vikingtiden, men også andre steder i verden. I Norden er de også kjent fra litterære overleveringer, som Balders begravelse, der gygren Hyrrokkin hjelper til med å skyve skipet ut i vannet. I Beowulfkvadet beskrives hvordan sagnkongen Skjold av Danmark etter sin død seiles vekk i et skip. Sagnkongen Sigurd Ring la den døde Alvsol fra Vendsyssel og brødrene hennes i et skip, satte det i brann og lot skipet med de døde drive til havs.

Helt siden bronsealderen kan man følge skipet som en viktig religiøs metafor, og det er sannsynligvis dette som gjenspeiles i denne gravskikken. En tolkning kan da være at skipet fører den døde trygt fram til dødsriket. Andre ser for seg at båten kan knyttes opp til den gjeldende militære ordning, med mindre skip for vanlige folk og større skip for aristokratiet. Disse er toppsjiktet i samfunnet, i kongeætter, der de fremste begraves i skip, dvs. båter på 15 meters lengde eller mer.

Skipsgravene

Skips- og båtgraver har vært oppdaget og utgravd i flere århundrer, noen av de tidligste beretninger på slike utgravninger var fra Olof Rudbecks beretning om gravplassen i Ultuna i Uppland, Sverige, hvor det var «mer enn 700 gravhauger». Hans beretning fra 1600-tallet avslørt at han hadde brutt opp flere hauger, og fant blant annet over tusen jernnagler etter begravelsesfarkostene. Mange skips- og båtgraver hadde forsvunnet i løpet av flere århundrer før disse kunne dokumenteres. Det var også eksempler på utilstrekkelig dokumentering som skyldes manglende ekspertise og systematikk i utgravningsarbeid som i 1854-1855 da flere båtgrav datert til Vendeltiden hadde forsvunnet; disse var Ultuna 1, Ultuna 2 og Ultuna 3 som hadde rommet et brannflak etter et oppbrent skip med «Nitnagler till ett drakskepp», som alle hadde et stort antall klinksaum. Andre båtgrav var også utsatt for menneskelig aktivitet som pløying, jordrydding og landskapsendring så meget mange har forsvunnet med få spor i ettertiden. En båtgrav i Ensta, Uppland i Sverige etterlatt seg et utydelig avtrykk etter en båt på 8 til 14 m lengde og 2 m bredde.

Skillet mellom en båt og et skip i lang tid var bestemt av Haakon Shetelig med hans publikasjon om Osebergfunnet i 1917, ved å sette denne skillegrensen ved ca. 15 m, men dette var ikke nærmere begrunnet. Det var ikke en tydelig skillegrense mellom bátr og skip i norrøn terminologi og litteratur bevart for ettertiden. Knut Paasche kom med en ny tolkning ved å ville basere seg på den muntlige tradisjonen. Tradisjonen langs norskekysten hadde i forveien bestemte hvor stor en båt kan bli før det bli et skip, og denne grensen går ved båtbegrepet tolværingen. De norske båtstørrelsene kunne varieres sterkt fra båttype til båttype, men dette var basert på årepar, fra en færing på ett par årer til tiæring på fem par årer. En tolværing vil ha seks par årer og seks rom. Dette båtstørrelsesbegrepet i muntlig språkbruk er om «tolvært skip» og «tolvært båt», da mener det at grensen går ved 12 meter. Randgrensen mellom en båt og et skip så ut til å ligge på mellom 10 og 12,5 meter. Dette så ut til å bekreftes av studier av andre båtsfunn, spesielt i Valsgärde gravplassen i Gamla Uppsala, Sverige hvor 75 graver var dokumentert og utgravd siden 1925, 15 av disse var båtgraver. Med få unntak var samtidige båtene større enn 8,65 meter i lengde, og mens fem båter kan klassifiseres som skip, er fire andre båter i randsonen på 10,45 m til 11,45 m. De var slanke og lange farkoster som kunne ha vært hærskip for krigsformål.

Det finnes uforklarlige funn, som Ultuna 5 fra Ultuna i Uppland, Sverige. Den var utgravd og undersøkt ved år 1900, tolket som en båtgrav, men det var ikke funnet en avdøde, og var opphugd og lagt i hauger, deretter hauglagt med en gravhaug på 10 m i diameter. 1,125 jernnagler var funnet, de fleste med en lengde på mer enn 5,6 cm, antyder et lasteskip fremfor en båt eller et skip for krigsformål. Skipet var angivelig 16 meter langt og 4 meter bredt. Det oppsiktsvekkende er at hvis dette var et offerskip, er at det var funnet i Ultuna gravplassen som var utgravd i flere århundrer siden 1600-tallet. Det var også skipsfunn som var utgravd så tidlig av ufaglærte folk, at disse ikke kunne identifiseres som skipsvrak eller skipsgrav som Ashby Dell-skipet funnet og utgravd i 1830, offentliggjort i 1927. Beliggenheten av skipet som var 54 fot lang og 6 fot bred, rundt 16 m langt og 1,8 m bredt, kan tyder på at det var etterlatt langt fra nærmere vatn i Ashby, Suffolk, England. Lite annet er kjent.

Det var også mindre kjente funn som er vanskelig å plassere, i Gostraneset på Skarstein, Nordfjord i Norge var rester etter et skip funnet i torvgrunn ved en gravplass som rommet Gostrahaugene, to gravrøys. Måten skipet lå, og ved å være dels dekket med steinrøys, kan det tyder på en skipsgrav, men dette er usikkert fordi verken avdøde eller gravgods var dokumentert. Et stykke av skipskjølen var dokumentert, det var 8,70 m lang. Det er antatt at skipet var 15-20 meter langt. Ikke langt derfra var en skipskjøl funnet i myr i Dombestein.

Funnsted	Funntidspunkt	Datering	Tilstand	Skipsstørrelse	Skjebne	Bemerkelser
Norge
Ness, Hamarøy, Nordland		Vikingtiden		12 meter		Gravhaugen var 23 m i utstrekning
Gjerde gård, Laksestad i Steigen kommune, Nordland	1853			50 fot, cirka 15 m		Utgravd av Nicolaisen
Hov på øya Løkta i Dønna kommune, Nordland				Skipet sagt å være på størrelse med en nordfarjekt opptil 20 m
Mardal i Sømna kommune, Nordland		Vikingtiden		Anslått til 12 m langt
Herlaugshaugen på gården Skei på øya Leka, Trøndelag	1700-tallet	700 e.kr	Nesten forsvunnet	Ukjent, men angivelig et stort skip	Utgravd og oppbrutt, svakt undersøkt	Utgravd en rekke ganger fram til sommeren 2023, skiphaugen sterkt skadet
Fosnes gård, Forsnes kommune i Namdalen, Trøndelag	1931	900-tallet		14 m langt		Et særdeles rikt gravfunn, 1,000 klinksaum var funnet
Lø gård i Steinkjer, Trøndelag	1969	900-tallet		13 m lang båt med ankerformete saum		To båtgraver var undersøkt og utgravd i 1969 av Oddmund Farbregd
Vinnan gård ved Stjørdal i Trøndelag		sent 800- eller tidlig 900-tall	All treverk forsvunnet, bare saum tilbake	17 m langt og 4 m bredt		Kjent som Vinnanskipet
Huseby Vestre gård ved Stjørdal i Trøndelag		900-tallet		15 m langt
Edøy, Møre og Romsdal				13 m lang kjøl, angivelig	svakt undersøkt	Kjent som Edøyskipet
Myklebust gård på Nordfjordeid, Vestland	1874	Slutten av 900-tallet	Utbrent	Over 25 meter langt		Branngrav undersøkt av Anders Lorang, gravhaugen var 31 m i diameter, brannflaket ca. 30 m. Kjent som Myklebustskipet
Salhushaugen på Karmøy, Rogaland	2023		Usikker	Angivelig 20 meter langt	Ikke undersøkt	Funnet med hjelp av georadar, gravhaugen var 50 meter i diameter
Grønhaug ved Bøvågen på Karmøy, Rogaland	1902	780 e.kr		Angivelig 15 m langt og 2,8 m bredt		Sannsynlig roskip i en gravhaug på 30 m i diameter. Kjent som Grønhaugskipet
Gunnarshaug på Karmøy i Rogaland	1887	770 e.kr		22 m lang kjøl, opptil 27 meter langt og 2,5 til 5 m bredt		Roskip eller seilskip i en gravhaug på opprinnelig 50 m i diameter. Kjent som Storhaugskipet
Austhassel/Østhassel gård i Farsund kommune, Agder	1860-årene	Vikingtiden	Forsvunnet	15 meters lengde	Gravhaugen medregnet innhold utradert	Haugen het Grønhaugen eller Skipshaugen
Tregde gård i Lindesnes kommune ved Farsund i Agder		Vikingtiden		Usikkert, haugens diameter var over 20 meter stor
Gokstadhaugen ved Sandefjord		Tidlig 900-tallet	Godt bevart	23,8 m langt, 5,2 m bredt	Utgravd og restaurert som museumsskip	Kjent som Gokstadskipet
Oseberg i Slagendalen		Tidlig 800-tallet	Godt bevart	21,5 m langt, 5 m bredt	Utgravd og restaurert som museumsskip	Kjent som Osebergskipet
Jarlsberg ved Tønsberg by, Vestfold	2018		Sterkt ødelagt		Undersøkelser startet i 2024	70 skipsnagler funnet i utradert gravhaug
Tønsberg by, Vestfold	1980-årene	900-tallet		12-14 m langt
Borre, Vestfold	1852	900-tallet	Oppbrutt og forsvunnet	Over 17 m langt		Kjent som Borrefunnet fordi skipet er ikke bevart
Borre, Vestfold	2019			Minst 14 m langt	Ikke undersøkt	Funnet med hjelp av georadar
Huseby, Lier ved Drammen	1720			Ukjent, en skipskjøl var dokumentert		En tredje gravhaug var oppbrutt og fjernet, to gjensto av «kongshaugene»
Rolvsøy, Østfold	1700-tallet		Forsvunnet		Usikre opplysninger	Kjent som Rostadskipet
Nedre Haugen gård, Tune på Rolvsøy ved Fredrikstad	1860-årene	900 e.kr	Middels bevart	19 m langt, 4,4 m bredt	Utgravd og utstilt som museumsskip	Kjent som Tuneskipet
Gjellestad gård på Vikesletta, Halden kommune, Østfold	2018	800-tallet	Nesten forsvunnet	21-24 m langt	Utgravd og berget	Kjent som Gjellestadskipet

Funnsted	Funntidspunkt	Datering	Tilstand	Skipsstørrelse	Skjebne	Bemerkelser
Europa utenom Norge
Sutton Hoo	1939	610-635 e.kr	All treverk forsvunnet, bare saum tilbake	27 m langt, 4,4 m bredt		Kjent som Sutton Hoo-skipet
Snape ved byen Aldeburgh i Suffolk, Eastern England	1862	550-600 e.kr	Dårlig bevart	14 m langt og 3 m bredt	Utgravd	Kjent som Snape-skipet
Ile de Groix i Bretagne, Frankrike	1906	Midten av 900-tallet	Utbrent	Opptil 14 m langt		Et vikingskip var brent og begravd sammen med 21 skjold og to døde
Hedeby, Slesvig-Holstein, Tyskland	1908	840-850 e.kr		17-20 m langt, 2,7-3,5 m bredt		Kjent som Hedeby gravskipet eller Bådkammergraven i Hedeby fordi skipet var lagt ovenpå et kammergrav.
Brokjær ved Gredstedbro, Jylland, Danmark	1877	Ukjent		12 m langt og 2,5 m bredt		Et gravfelt var funnet og utgravd, deriblant en skipsgrav, kjent som Brokjærbåden i 1877
Ladby Fyn, Danmark	1935	925 e.kr		22 m langt, 2,75 m bredt		Kjent som Ladbyskipet
Petersdal, Amager, Sjælland, Danmark	1921	Tidlig 700-tallet	Gjenbrukt haug	12 m langt,	Forsvunnet	En bronsealdergravhaug innholdet en grav fra tidlig 700-tallet, rester etter en båt funnet
Ultuna i Uppland, Sverige	1854-55		Utbrent	Usikret, jernnagler etter et stort skip funnet	Utgravd	Ultuna 3 grav. Et rikt funn med to døde, to hester, sverd, skjold og sjakkbrett
Valsgärde, Gamla Uppsala, Sverige		900-tallet		14,1 m langt og 2,25 m bredt		Valsgärde 3
Valsgärde, Gamla Uppsala, Sverige		630 til 680 e.kr		13 m langt og 2,1 m bredt		Valsgärde 5
Valsgärde, Gamla Uppsala, Sverige		630 til 680 e.kr		12,76 m langt og 2,01 m bredt		Valsgärde 6
Valsgärde, Gamla Uppsala, Sverige		Tidlig 900-tallet		12,14 m langt og 2,16 m bredt		Valsgärde 14
Valsgärde; Gamla Uppsala, Sverige		950-1000 e.kr		12,15 m langt og 1,7 m bredt		Valsgärde 15
Salme, øya Saaremaa i Estland	2008	700-750 e.kr		17 m langt og 3 m bredt		Kjent som Salme II, det andre gravfunnet var en båtgrav, Salme I, som var 11,5 m lang.

Eksempler på skipsgraver

• Gokstadfunnet, utgravd ved Sandefjord i 1903
• Grønhaug
• Hedebyskipet
• Ladbyskipet
• Myklebustskipet
• Osebergfunnet, utgravd ved Tønsberg i 1903
• Rostadskipet
• Storhaugfunnet
• Sutton Hoo
• Tuneskipet, utgravd på Rolvsøy i 1867
• Valsgärde
• Vendel
• Gjellestadskipet, nedpløyd skipsgrav ved Jellhaugen oppdaget i 2018

Båtgravene i Europa

Bruk av båt som gravgjemme eller gravgave har eksistert i flere årtusener over hele verden, de tidligste eksempler var de egyptiske begravelsesbåtene fra 3,000 f.kr for fem tusen år siden. Men de europeiske skips- og båtgravene som regel er en del av det skandinaviske fortidsminnearvet fram til 1000-tallet e.kr, og et typisk kjennetegn med disse fra 300 e.kr til 1000 e.kr var at disse som regel er klinkbygd med klinksaum av jern. Ennå må det påpekes at den skandinaviske båtbyggingen i forhistorisk tid hadde forskjellige sammenføyningsteknikk som trenagler (pinning), surring og sying med organiske materialer istedenfor metall som jern. I eldre tid etter arkeologene begynte med å utgrave og undersøke gravhaugene for å dokumentere båtgravene, var jernnagler det eneste beviset for identifisering.

Med utgangspunktet i holdningen om klinknagler som et utvilsomt bevis på båtsfunn, har forskjellige forskerne utarbeidet deres egne definisjoner; Nicolay Nicolaysen og Anders Lorang ved året 1867 mente det var ikke nok med å bare påvise klinksaum i undersøkte grav, og det var derfor satt en nedre grense om hvor mange det skulle være for å bestemme om graven innholdet en båt. Müller-Wille satt den på minimum 50 saum. Andre som Olav Rygh, Gabriel Gustafson og Haakon Shetelig derimot mente alle identifiserte båtsaum uansett antall stammer fra båt i gravhauger. Nicolaysen hadde oppdaget da han undersøkt de mange gravene i Kaupang i Vestfold i 1867, at disse ofte rommet festemidler for kistebeslag, lærarbeider og annet som skjold. Knut Paarche mente båtfestemidler skilt seg ut, slik at en identifisering av disse i en grav kan tolkes som bevis på en båtgrav.

Fravær på slike festemidler av jern kunne være et kildekritisk problem, men da innbar dette innføring av nye identitetsmarkører som ved å finne tydelige avtrykk som sett med Sutton Hoo-skipet hvor all treverk hadde forsvunnet. Noen ganger er jordforholdene så god, at avtrykket kunne være detaljerende, ved å gjenvise en båt med overlappende bord. Det meste glimrende eksemplet på dette er Slusegårdsbåtene fra Bornholm. Der var 43 båtgrav funnet og dokumentert, datert til tiden mellom 80 e.kr og 260 e.kr - og ingen av disse hadde tydelige tegn på båtsaum. Alt som fantes var mørke avtegninger av hele eller halve båter, svake spor etter syning og tetning med harpiks var funnet. Ole Crumlin-Pedersen utarbeidet hypotesen om disse var utspente stokkebåter, og den har ikke blitt motbevist.

De europeiske båtgravene har en meget lang historie. Fra den danske ertebøllekulturen (5400-4000 f.kr) er flere båtgrav funnet, deriblant i to kjente gravfelter, Bøgebakken i Vedbæk på Sjælland og Skateholm i Skåne hvor spor etter stokkebåter som gravgjemme for de døde har blitt funnet og dokumentert. En av disse stokkebåtene, Møllagabet 2, bar preg av å være en bruksbåt med reparasjonsspor. Den bevarte delen av Møllagabet 2 var 2,5 m langt og 0,60 m bredt, men var lengre da den ble snudd og lagt ovenpå den døde ved år 4790 f.kr. Liknende funn som minner om Møllagabet 2 var den udaterte Korsør Nor-graven og Øgårde-graven i Åmose, Sjælland datert til 3360 f.kr, som begge rommet stokkebåter.

Danmark

Tradisjonelt er det antatt at Syd-Skandinavia er fattig på skips- og båtgraver. Men det er der de eldste og yngste båtgravene var funnet og dokumentert, fra Ertebøllekulturen i den danske jægerstenalderen som sluttet ved år 3900 f.kr, til overgangstiden mellom vikingtiden og middelalderen i 1000-tallet. Det var også enkelte funn fra bronsealderen. Siden 1970 har danske arkeologer funnet flere båtgrav, og mange kjente jernaldergraver som var undersøkt, var underlagt en gjennomgang som avslørt at flere av disse var egentlige båtgraver, som med den kjente Peterdals-bådgraven på Amager, som var utgravd og mistolket som en kistegrav i 1921, da Kastrup lufthavn etableres. Denne båtgraven, som etter Knud Paasches definisjon er en skipsgrav, hadde et rikt gravutstyr som var lagt til hvile med den døde som ble hauglagt i en allerede eksisterende haug fra bronsealderen. Den er datert til første halvdel av 700-tallet og rommet rester etter et skip på 12 m lengde. Ennå er det fremdeles usikkerhet knyttet til flere grav som Lindholm Høje-graven og grav 17 på Fyrkat som hadde klinknagler.

I tillegg til Møllagabet 2-båten som er unik ved at den var begravd undervanns ved å bli pakket inn med bjørkenever og foretøyet, var flere båtgrav fra steinalderen funnet i Danmark og Sverige. I 2002 ble graven ved Østerhoved, Magleby sogn, Sydvestsjælland undersøkt, den vist seg å være en båtgrav, en dobbeltgrav, en kremasjonsgrav og sist en gravhaug. Først var stokkebåten trukket på plass, deretter ble to døde lagt på hver ende, deretter ble de kremert før det ble reist en haug over askelaget. I 2003 ble grav 2 og grav 5 i Bulbogård gravfeltet undersøkt, istedenfor kister lagd av uthulte trestammer var disse formodentlige stokkebåter.

I Sydvestlig Jylland er opptil 16 båtgraver dokumentert, deriblant åtte med stokkebåter, tre med utspente stokkebåter og to-tre klinkbygde båter samt tre grav med klinknagler. Den største blant disse er Brokjær-båten som var 12 m lang og 2,5 m bred, som kan tolkes som et skip, som var utgravd og dokumentert på Brokjær Mark ved Gredstadbro og Ribe, flere hundre klinknagler lå i tre parallelle rekker, bevarte tre avslørt at den var bygget med kraftige planker fra eiketrær. De andre klinkbygde båtene var funnet i Præstestien i Hjerting, Tømmerby og Lindegården kirkegård. Tømmerby-båtgraven i en gravhaug vist seg å rommet en stavn eller akterstavn som kan ha utgjort en del av en 6 til 14 m lang båt, hele gravstedet er ikke fullstendig undersøkt. Tre andre grav som rommet klinknagler, kunne ikke defineres som båtgrav pga. høy usikkerhet.

Funnsted	Funntidspunkt	Datering	Tilstand	Skipsstørrelse	Skjebne	Bemerkelser
Danmark medregnet historiske land som Slesvig og Skåne (etter år 1)
Hedegård, Ejstrup, Jylland	1991	Romersk jernalder				Jernklamper benyttet for reparasjon på gravbåten
Lundegårde, Nøvling, Jylland	1964, 1992	Romersk jernalder				Stokkebåt brukt som gravgjemme for kvinnelig avdøde
Præstestien, sydvestlig Jylland		Uklart				Gravfelt funnet, to båtgrav og flere mulige. En klinkbygd båt av uvanlig fasong
Brokjær ved Gredstedbro, sydvestlig Jylland, Danmark	1877	Ukjent		12 m langt og 2,5 m bredt		Et gravfelt var funnet og utgravd, deriblant en skipsgrav, kjent som Brokjærbåden i 1877
Tømmerby, sydvestlig Jylland	1916			1,6 m x 0,6 m stor stavndel funnet		Stavnen trolig hentet fra en 6-14 m lang båt
Gammelby, sydvestlig Jylland						Tre båtgrav funnet - grav A, I og L
Flintinge Å, Lolland	1960			5,5 m lang og 1,1 m bred		En udatert klinkbygd båt oppdaget ved utløpet av Flintinge Å
Egholm, Gørløse, Nord-Sjælland	2001	Romersk jernalder				Gravfelt med 9 grav funnet, to rommet båter
Bakkegård Øst, sørøst-Sjælland		Romersk jernalder				Jernnagler funnet
Hvissinge Øst, Sjælland	2016	50 til 200 e.kr				Gravfelt med åtte grav oppdaget, to var båtgraver.
Petersdal, Amager, Sjælland	1921	Tidlig 700-tallet	Gjenbrukt haug	12 m langt,	Forsvunnet	En bronsealdergravhaug innholdet en grav fra tidlig 700-tallet, rester etter en båt funnet
Lackalänga, Øresundkysten, Skåne		700-tallet		Usikre		En bronsealdergravhaug innholdet en grav fra 700-tallet, rytterutstyr og våpen funnet
Slusegård, Bornholm		80-260 e.kr		43 båter fra 3 m til 10 m	Forvunnet	En stor gravplass med 1,395 grav, av disse rommet 43 graver hele eller halve båter
Grødbygård, Bornholm		Romersk jernalder				To båtgrav var funnet med halvparten av klinkbygd båt
Vellensbygård, Bornholm	1998	Romersk jernalder				Båtgrav, svakt dokumentert

Sverige

75 båtsfunn fra yngre jernalder (550-1050 e.kr) har blitt registrert ved år 2007 i sentrale Sverige, av disse er 51 båtgraver og 24 vrak. 37 av båtgravene rommet plankbygde båter mens 14 rommet stokkebåter. Ifølge Müller-Wille i 1974 og Andersson i 1980 var 141 båtgraver funnet og dokumentert i hele Sverige.

Den eldste i Sverige var en båtgrav fra yngre steinalder, funnet i Kiaby sogn i Skåne. Der ble en dobbeltgrav med to båter begravd ved siden av hverandre, med hver sin døde, oppdaget. Dette var ikke det eneste funnet fra steinalderen; en grav i Gyllins Trädgård ved Malmö rommet en stokkebåt på 5 m lengde og 1 m bredde, støttet opp med stein hvor to døde var gravlagt med flintdolker. En grav hadde en båtetterligning, hvor en familie på fem - tre voksne og to barn - var gravlagt i en steinramme på 4,2 m lengde og 2 m bredde som var formet som en båt med ovale spisser i Lilla Bedinge sogn, Skåne. Denne graven er datert til yngre steinalder eller eldre bronsealder.

Hittil er elleve svenske gravfelter med mer enn to båtgraver kjent;

• Vendel kirkebakke, Uppland (fjorten båtgraver gravd ut)
• Valsgärde i Gamla Uppsala sogn, Uppland (femten båtgraver utgravd)
• Gamla Uppsala prestegård, Uppland (seks båtgraver: fire utgravd ca 1970, to 2019)
• Ultuna i Bondkyrko sogn, Uppland (to båtgraver utgravd)
• Tuna i Alsike sogn, Uppland (ti til tolv båtgraver gravd ut)
• Tuna gravplass i Badelunda sogn, Västmanland (åtte båtgraver gravd ut, alle kvinnegraver). En av båtgravene rommet «Tunabåten», 6-7 m lang stokkebåt med bordganger.
• Norsa i Köpings sogn, Västmanland (femten båtgraver synlig, en utgravd).
• Sala by, Västmanland (fire båt- og kistegraver gravd ut)
• Skamby i Kuddby sogn, Östergötland (ti båtgraver synlig, en utgravd i 2005)
• Norra Berga i Mjölby sogn, Östergötland (ti båt- og kistegraver synlige, ingen utgravd)
• Malm i Styrstad sogn, Östergötland (tre båtgraver synlig, ingen utgravd)

I tillegg er det flere enkeltstående båtgraver med noe videre geografisk utbredelse i Sverige (Södermanland, Småland, Öland, Blekinge), hvorav båtgraven på Öland er rikt utstyrt. De svenske båtgravene deles inn i to kategorier, de ubrente hvor båten fungerte som gravgjemme for den begravede og de brente hvor den døde brennes sammen med båten og hauglegges på stedet eller samles inn i en urne som begraves.

Finland og Åland

Åland mellom Finland og Sverige har et stort antall forhistoriske grav, mer enn 10,600 har så langt blitt registrert på de ålandske øyene, av disse omtrent 400 fra de siste århundrene før slutten på vikingtiden. Noen av båtgravene kan være skipsgraver, som i Johannesberg, Kvarbo, Saltvik hvor et gravfelt var utgravd. Den største graven som også var den rikeste, var etter et brent skip med jernnagler som varieres på mellom 11 og 68 mm, fragmenter etter enda lengre nagler på 80 mm var også funnet i brannflakket. Det var funnet mer enn 1,200 klinknagler i denne graven. En grav i nærheten rommet også en båt som etterlatt klinknagler, som var fra 11 til 35 mm langt.

Det er registrert 38 båtgraver, flesteparten er brente båtgraver (Polttovenehautaus), innenfor de finske grensene. Disse branngravene er fra begynnelsen av merovingertiden til slutten av vikingtiden. Det var 12 i Aurajokilaakso og Raisio, 2 i Kalanti, 1 i Halikko, 2 i Perniö (Yliskylä båtgrav) og 2 i Karis, 1 hver i Tammerfors, Huittinen og Kokemäki, 2 i Isokyrö, 2 i Vähäkyrö (Kaavontönkä båtgrav) og sist 10 i Åland. Båtgravene deles inn i tidsperiodene; disse som kom fra Merovingertiden er Yliskylä i Perniö (550-årene, 900 nagler), Karis Storåkerkullen (ca. 600 e.Kr.), Isokyrön Pukkila (hjelm), Vähänkyrön Kaavontönkkä og Kalantis Kalmumäki. Fra Vikingtiden var flere båtgrav funnet; Kalanti Pietilä (tidlig 800-tall), Kaarina Ristimäki I (770 nagler), Kvarnbacken i Saltvik i Åland, Ristimäki i Kaarina (ca. 800 e.Kr.) og Ylipää i Lieto.

Yliskylä-båten kan tolkes som et skip fordi rekonstruksjonen basert på rundt 800 til 900 nagler som var funnet og utgravd i 1883, vist at den opprinnelig var 15 meter lang. Den var funnet da kirkegården i Perniö skulle utvides og ble undersøkt av den finske arkeologen Hjalmar Appelgren-Kivalo, som dokumentert at det var et rikt gravfunn med fire sverd, seks skjold og seks spydspisser samt rester etter trolig fire døde som hadde blitt kremert med sitt stridsutstyr. Dateringen basert på gravgodset har blitt bestemt til 600-tallet.

Baltikum

Salmegraven er den meste kjente skip- og båtgraven på Balterkysten som omfatter Estland, Latvia og Litauen. Men det var andre båtsfunn som kunne dokumenteres å ha vært båtgraver. Skandinavisk sjøfart til Balterkysten hadde eksistert helt tilbake til 400-tallet, og i mange århundrer hadde den skandinaviske innflytelsen vært meget sterk, med et rikt funnmateriale som hadde vært gjenstand for diverse og omstridte tolkning i sovjettiden. Som et resultat er opplysningene ikke komplett om tidlige funn. Dessuten hadde de finsk-ugriske folkene sin egne begravelseskultur som kan ha vært påvirket, i Karelen var det oppdaget at de hedenske karelerne trukket båter opp til gravstedene og lot dem råtne, spesielt hvis det ikke var langt til strandsonen. Denne praksisen har overlevd helt fram til midten av 1900-tallet, hvor båter var sendt inn i gravlunder for at de skulle råtne opp. Dermed produsere dette et tolkningsproblem for arkeologene.

I Viltina (Rutiränk), Estland fant en bonde i begynnelsen på 1900-tallet en rik grav med hestebein og sverd, og da sovjeterne annekterte landet i 1940, besluttet de seg for å anlegge en marinebase på området som rommet et gravfelt, som måtte utgraves for å berge det som kunne berges. Ifølge arkeologene var et stort antall klinknagler funnet innenfor det som identifiseres som en gravplass, stort sett i ovale konsentreringer på endene uten at det var mulig å identifisere dette som båtgraver. 118 klinknagler var dokumentert i Viltina, og etter den estiske selvstendigheten i 1991 ble dette analysert av Marika Mägi som i 2002 kom med teorien om at klinknaglene var kommet fra båter som var trukket inn og etterlatt. Men studier av klinknaglene avslørt skandinavisk opphav. Ifølge opplysninger fra 1940 kom halvparten av til sammen 1,000 klinknagler fra et enslig sted på 15 m lengde og 2 m i bredde. Ved Tallinn ble et gravfelt i Proosa, Nehatu oppdaget og deretter undersøkt i 1970-1984. Der vist det seg at mange av gravene hadde skandinavisk gravgods helt tilbake til 500-tallet, og det var også funnet mange klinknagler.

Ifølge en tolkning var klinknaglene etter kremerte båtgraver, som var fjernet fra bålstedene og hensatt i steinsirkler i gravlunden. Et unntak finnes i Lagedi hvor det ligger en gravhaug som rommet 146 klinknagler.

Disse opplysningene var fra sovjettiden da det var en historisisme som gikk ut på benektering av den betydelige innflytelsen de skandinaviske innflytterne hadde i begynnelsen på historien om Rusriket, og som et resultat hadde mye av materialet omkring funn etter skandinavisk tilstedeværelse innenfor Sovjetunionens grenser blitt utsatt for politisk og ideologisk påvirkning som tvunget arkeologene til å bortse fra den skandinaviske dimensjonen i deres tolkning av funnmaterialet.

I dagens Litauen var det en markedsplass i datidens Kurland, som nå lå i Palanga hvor det var gjort en rekke funn med skandinavisk opphav, deriblant klinknagler, og i 1930-tallet ble rester etter et «vikingskip» funnet i munningen av elven Rouzes.

Norge

Det finnes ikke komplette oversiktsverk over samtidige båtsfunn fra forhistorisk tid fram til slutten på vikingtiden i Norge, da de beste som finnes, er sterkt utdatert som Haakon Sheteligs oversikt i hans publikasjonen om Oseberg fra 1917, som har listet opp 540 funn, og Müller-Wille med hans oversikt i 1970 mente det var cirka 350 båtsfunn i Norge. Ettersom det er nye tilkomne båtsfunn etter 1970 og nye fremgangsmetoder for identifisering av båtsfunn som båtgrav som gjør en gjennomgang av eldre data og materialer nødvendig, er det åpenbart at ingen har den fulle oversikten i november 2023. Det er antatt at det kan være mange flere båtsfunn, Paasche mener det kan være over 800 båtgraver bare i Norge.

I 1980 ifølge Müller-Wille og Andersson var 234 båtgraver registrert i Norge.

De eldste båtgravene

Den eldste båtgraven tradisjonelt er Valderhaug øst på Valderøya på Sunnmøre som ifølge A.W. Brøgger og Shetelig i deres publikasjon «Vikingeskipene - deres forgjengere og etterfølgere» utgitt i 1950 rommet en bronsealderbåt, men i virkeligheten var denne tolkningen basert på den tekniske oppbyggingen av båtsrestene. Biskop Neumann fikk haugen utgravd i 1824-27, den var en stor røys, som rommet en stor flat helle som rester av en båt, Valderhaugbåten, var lagt ovenpå. Denne båten var sydd sammen med tvinnende tarmer og fortettet med ull mellom bordgangene. Slike funn var sjeldent dokumentert i Sheteligs levetid, med Hjortspringsbåten fra Danmark som det beste eksemplet.

I senere tid ble det foretatt en C14-datering av det ene båtbordet som vist at den var fra 245 e.kr pluss/minus 105 år, dvs. mellom 140 e.kr og 350 e.kr. Valderhaugbåten var utgravd så tidlig, at det er sparsomme opplysninger som gjør det krevende å tolke funnmaterialet med borede huller og dekorerte surringsklamper. Men denne er en av de eldste båtgravene som hittil er kjent, i Norge ved være fra romertiden. Det er tilsvarende båtgravfunn fra Danmark, Sverige og dagens Polen fra den samme perioden.

Under et arkeologisk prosjekt på Kveøy i Kvæfjord kommune i Troms, Nord-Norge i 2008-2009 ble en jordbruksbosetning oppdaget og undersøkt, som vist seg å ha oppstått i bronsealderen og vedvart inn i jernalderen. Kveøyprosjektet startet fordi det skulle bygges bro, og det var på forveien kjent at det lå et gravfelt på Hundstadneset, som mente at det måtte være en bosetning i Hundstad. Det tok ikke lang tid før hus, graver og dyrkingsspor dukket opp, og da dateringsprøvene var tatt, vist det seg at bosetningen var der mellom 1260 f.kr og 1285 e.kr. Under utgravningen ble en båtformet grav oppdaget og undersøkt i gravfeltet på Hundstadneset med tegn etter et brannflak som innholdet fragmenter etter treverk, de ytre målene er 8,6 m i lengde og 2,3 m i bredde.

Da C14-datering var tatt av treverket av furu og bjørk, vist det seg at A200-graven kan være fra bronsealderen. Tre prøver produserte 794 - 525 f.kr, 1256 - 1017 f.kr og 1192 - 941 f.kr, som mente at treverket kan ha kommet fra mellom 1256 og 525 f.kr. Dette overrasket arkeologene som visste om båtgravfunnet i gravfeltet fra 1880, da var en båt funnet med et rikt gravutstyr deriblant et våpensett og et hestebissel. Denne båten var stor, 738 klinknagler med en samlet vekt på 3,173 kg var funnet. Basert på gravgodset var det bestemt at båtgraven var fra mellom 650 e.kr og 750 e.kr. A200-funnet i kontrast kunne verken utelukkes eller bekreftes som en båtgrav fordi ytterst lite var funnet etter meget lang tid med sterk ytre påvirkning.

Mølenskipet er den lokale betegnelsen på en skipsformet steinlegning funnet i et gravfelt på Mølen ved Larvik, hvor flere store gravrøys var funnet på et steinrikt ra som går ned i havet, navnet Mølen betyr «steinvoll» eller «steinbanke». Steinlegningen er 20 meter lang, og var undersøkt i 1972-73 under ledelse av Sverre Marstrander som fant omtrent 72 båtnagler medregnet askerester etter treverk som ble radiologisk datert til tiden mellom 30 e.kr og 250 e.kr. Steinlegningen var reist over brannflakket etter en brent båt, og de meget dårlige bevaringsforholdene gjort at lite var bevart. I nyere tid er det uttrykket tvil om dateringsresultatene er korrekt. Det eldste funnet av klinknagler i Skandinavia som kunne dateres med sikkerhet er det eldste av de tre Nydam-skipene, det sønderhuggede egetræsskib, som med årringanalysering er datert til ca. 190 e.kr.

Båtgravene i myr

Det er lite kjent at Oseberghaugen var reist over vått lend nede i Slagendalen, noe som bidro til de usedvanlige gode bevaringsforholdene fordi gravskipet var trukket til et myrtorvområde i nedre del av dalen og siden lagt til hvile i en seng av bløt leire. Da gravhaugen ble reist, var byggematerialet gresstorv, som helt lukket inn skipet og trykket det dyp ned i leirgrunnen. Dermed blir Osebergskipet det beste bevarte vikingskipet.

Gravlegging av båt og skip på et slikt underlag er sjeldent, da dette var få ganger oppdaget i Norge og Sverige. Blant disse er Holmedalsbåtgraven fra Holmedal, Sunnfjord best kjent fordi den var en 9 m lang båt med et gravkammer reist midtskips, som også var godt bevart etter forholdene. I Nordland ble Øksnesbåten oppdaget i 1934 ved Øksnes prestegård og senere utgravd, det vist seg at det var reist en gravhaug på myrtorv med en steinsetning omkring den. Under torvutvinningen ble funnstedet ødelagt slik at få sprede rester var funnet og dokumentert. Den bevarte delen av kjølen var 3,12 meter lang, og deler av en spant og fem bordganger var også funnet. Angivelig var båten 8-10 meter lang. Bordgangene var sydd sammen mens kjølen bar preg av bruk av trenagler. Dateringen antatt 900-tallet.

To udefinerte båtsfunn på vått lend var registrert; funnet på Gostraneset, Skarstein, Nordfjord hvor et skip var oppbrutt i 1898, det som gjensto var et avsagt stykke på 8,7 meter lengde av skipskjølen med få bordganger og en bit av den ene stevnen. Den var antatt 15-20 meter lang. Det andre funnet var i Mork, Volda sogn i Sunnmøre som Shetelig hadde undersøkt i 1925. Det var funnet flere stokker som kan ha utgjort en del av et kammergrav sammen med opphugde deler av en båt som var sannsynlig lik stor som Kvalsundskipet på 18 meter lengde, men utgravningen var begrenset. Shetelig våget ikke å karakterisere funnet som en båtgrav.

Island

Det var dokumentert minst 316 graver fra vikingtiden spredt rundt omkring i Island ved året 2007, fordelt på 157 gravsteder - og bare fem av disse var båtgraver. Den meste kjent av disse er Vatnsdalur-båtgraven i Vest-Island hvor en 6 m lang og 1 m bred båt var funnet. En kvinne var lagt ned i båten, men fire menn, en kvinne og en døde med ubestemt kjønn var skjødelagt gravlagt sammen med kvinnen. I 2017 ble tre båtgraver oppdaget på Dysnes-halvøya i Eyjafjörður i Nord-Island, med dette steg tallet over båtgravene omkring fjorden til fem; to på Dysnes, en tredje som var funnet på Kumlholt sør for Dysnes 500 m bort, og to andre funnet ved tettstedet Dalvík nord for Dysnes. Dette er halvparten av alle registrerte båtgravene ved året 2017, minst ti.

Rusriket

Rusriket eller Kievriket i tidlig middelalder dekket dagens Vest-Russland, Hviterussland og Ukraina, som var opprettet av vikingkonger som ønsket å etablere kontroll over de gjennomgående vassdragene fra nord til sør mellom Østersjøen og Svartehavet. Seks lokaliteter hvor det var funnet båtgraver, har blitt registrert og dokumentert - Staraja Ladoga og Ust’-Rybezna ved Ladogainnsjøen, Zalahtovi ved Pskov, Gnezdovo i øvre Dnepr, Shestovitsy i midte Dnepr like nord for Kyiv, Timerevo ved Jaroslavl i øvre Volga. Gjennomsnittlig sett var gravhaugene som innholdet båtene mellom 11 og 38 m i diameter og 0,5 til 8 m høy, med brannflak etter kremerte båter på mellom 6 m og 23,5 m i lengde og 3 m til 12,8 m i bredde. Det var stort sett brente båtgraver som etterlatt seg jernnagler som hadde overlevd. Rekonstruksjon av kjente båter vist at de var 6 til 10 m lang, selv om bare 11 båtgraver hadde mer enn femti klinksaum som har overlevd kremeringen. Det var hundre graver som innholdet klinknagler. Lengden på de bevarte klinknaglene var mellom 2,1 og 8,7 cm, majoriteten var av skandinavisk designtype.

De arkeologiske undersøkelsene var preget av politisk inngrep og dårlig dokumentering, blant annet fordi det skandinaviske funnmaterialet ikke stemte overs med den russisk-sovjetiske historisismen om utviklingen av Rusriket uten utenlandsk innblanding. Som et resultat hadde de østeuropeiske båtgravene og funnene etter skandinaviskbygde båtfarkoster «falt utenfor kartet» og blitt lite detaljert kjent. Fra Staraja Ladoga var gravfeltet i Plakun undersøkt i 1980-årene, hvor det var oppdaget at seks gravhauger hadde båter. Mot øst ved elven Pasa ble en gravhaug utgravd i 1950-tallet, da ble et ubrent grav med en båt oppdaget. Klinksaum som var bevart, avslørt at båten dekket et område på 10 m lengde, 4 m bredde og 1,5 m i dybde. Det var en rik grav med sverd og enhver gravgods karakterisk for en vikinggrav ment for en høystatusmann. Arkeologen som sto for utgravningen, mente graven var reist for finske innfødte, da det var for sensitivt i 1950-tallet å hevde at det var en skandinavisk grav.

Litteratur

• A.W. Brøgger, Haakon Shetelig; Vikingeskipene - deres forgjengere og etterfølgere Dreyers Forlag Oslo 1950
• Arne Emil Christensen; Forfedrenes farkoster - Norsk skipsbyggerkunst fra de eldste tider Pax Forlag A/S, Oslo 2022 ISBN 978-82-530-4310-4
• Ole Crumlin-Pedersen; artikkel Skyggen i sandet i Bornholmsk Samlinger III. Række - 10. bind Bornholms Historiske Samfund 1996 ISBN 87-87042-02-9
• Ole Crumlin-Pedersen; Viking-Age Ships and Shipbuiling in Hedeby/Haithabu and Schleswig Schleswig & Roskilde 1997 ISBN 87-85180-30-0
• Hjalmar Falk; Fornnordisk Sjöfart - Översättning av Bo Varenius Båtdokgruppen 1995 ISBN 91-87360-10-1
• Gunilla Larsson; Aun 37: Ship and Society; Maritime Ideology in Late Iron Age Sweden Uppsala Universitet 2007 ISBN 978-91-506-1915-7
• Morten Ravn; Skibe og sjøfart i Danmarks oldtid Turbine 2022 ISBN 978-87-4067-731-7