Sebastião José de Carvalho e Melo
| Sebastião José de Carvalho e Melo | |||
|---|---|---|---|
 Markien av Pombal, «Utvisningen av jesuittene», malt av Louis-Michel van Loo, 1766. | |||
| Født | 13. mai 1699[1][2][3][4] Sernancelhe (Kongedømmet Portugal)[5] Lisboa (Kongedømmet Portugal)[6] | ||
| Død | 8. mai 1782[1][2][4][7] (82 år) Pombal (Kongedømmet Portugal)[8] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, seismolog, byplanlegger, minister, offentlig tjenesteperson | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Coimbra | ||
| Ektefelle | Eleonora Ernestina von Daun, Marquise of Pombal | ||
| Far | Manuel de Carvalho e Ataíde | ||
| Søsken | Francisco Xavier de Mendonça Furtado | ||
| Barn | Henrique José de Carvalho e Melo Doña Maria Amalia de Carvalho e Daun[9] | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Portugal | ||
| Gravlagt | Igreja da Memória | ||
| Medlem av | Royal Society (1740–) | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society Kommandør av Kristusordenen Kristusordenen | ||
| Signatur | |||
 | |||
Sebastião José de Carvalho e Melo, greve av Oeiras, marki av Pombal, (født 13. mai 1699 i Lisboa i Portugal, død 15. mai 1782 i Pombal i Portugal) var en portugisisk statsmann.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han var sønn av Manuel de Carvalho e Ataíde, en landadelsmann med besittelser i Leiria-området, og hans hustru Teresa Luísa de Mendonça e Melo.
I ungdomstiden studerte han ved universitetet i Coimbra og tjenestegjorde så en kort tid i hæren. Han flyttet så til Lisboa, og stakk av sted sammen med Teresa de Mendonça e Almada (1689–1737), niese til greven av Arcos. De hadde giftet seg mot hennes foreldres vilje. Hennes foreldre gjorde livet vanskelig for det unge paret.[trenger referanse] Etterhvert flyttet de til Melo-besittelsene nær Pombal.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Carvalho ble greve av Oeiras i 1755 og markgreve (marki) av Pombal i 1770.[trenger referanse] Sin politiske utdannelse og kulturelle forankring fikk han i London,[trenger referanse] der han var som sendebud mellom 1739 og 1745, hvoretter han ble forflyttet til Wien. Han ble utenriksminister i 1749 og statsminister i 1756.
Pombal ble en ivrig tilhenger av en rekke av de for opplysningstiden typiske idéer. Han hadde et lysende administrativt talent og gjennomdrev sine tiltak med diktatorisk myndighet.[trenger referanse] Han kan særlig betraktes som storborgerskapets mann, og forsvarte dette bourgeoisiets interesser.[trenger referanse] Han gjennomførte en rekke tiltak i opplysningstidens ånd, fremmet som førstemann et sekulært (ikke-kirkelig) skolevesen på grunnskole- og videregåendenivå, reformerte rettspleien, stabiliserte finansene.[trenger referanse] Hans merkantilistiske handelspolitikk fremmet Portugals og de portugisiske koloniers industri og handel. Hans organisatoriske talent nådde berømthet ved hans innsats ved gjenoppbyggingen etter jordskjelvet i Lisboa i 1755.[trenger referanse] Bydelen Baixa Pombalina i hovedstaden, oppført i nyklassisistisk stil, er navngitt etter ham.
Pombal forsøkte å knuse «reaksjonen» anført av jesuittene og høyadelen, blant annet ved bruk av det som ble kjent som Tavoraaffæren, og kampen mot jesuittene.[trenger referanse]
Han forbød jesuitterordenen i Portugal og dets kolonier, og konfiskerte dens eiendom i 1759. Hans anti-jesuittiske sentiment hadde funnet næring ikke minst i hans diplomatiske posteringer.[trenger referanse] I London ble han kjent med de anti-jesuittiske tradisjoner som var fremvokst der i generasjonene etter den engelske reformasjon, med dens forskjellige konspirasjonsteorier.[trenger referanse] I Wien var han blitt venn med Gerhard van Swieten, en konfidant til Maria Theresa av Østerrike som var blitt en innbitt motstander mot de østerrikske jesuitters innflytelse.[trenger referanse] Som portugisisk statsminister beskyldte han jesuittene for forræderi og forsøk på kongemord, og han var også motstander av den indianerstat ordenen hadde organisert i Sør-Amerika der guarani-indianerne både var organisert uavhengig av koloniherrene og hindret deres utnyttelse som slaver, og ble til bryderi da Spania og Portugal ville justere sine koloniers grenser.[trenger referanse]
I 1760 avbrøt han de diplomatiske forbindelser med Pavestolen.
I 1773 ble slaveriet avskaffet.
I samband med Josef Is død i 1777 mistet Pombal sin støtte fra kongemakten, og dermed måtte han fratre i 1781 og ble forvist fra hoffet. Hans reformarbeide ble i store stykker tilintetgjort av den påfølgende regime.[trenger referanse]
Markien av Pombals memoarer ble utgitt i to bind i 1843.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Marquis de Pombal, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sebastiao-de-Carvalho-marques-de-Pombal, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0015489[Hentet fra Wikidata]
- ^ Artists of the World Online, oppført som Sebastião José de Carvalho e Melo de Pombal, AOW kunstner-ID 00610979[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Pombal, 1st Marquês de, oppført som 1st Marquês de Pombal[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.dn.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo2017966847, besøkt 6. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Sebastião José Pombal, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id pombal-sebastiao-jose[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Помбал Себастьян Жозе, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Kenneth R. Maxwell: Pombal. Paradox of the Enlightenment, Cambridge 1995.
- Jorge Borges de Macedo: O marquês de Pombal (1699-1782), Lisboa 1982.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Wie Portugal und Spanien die Jesuiten auslöschten. welt.de, 7. juli 2015
- (en) Sebastião José de Carvalho e Melo, 1st Marquis of Pombal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Verk av og om Sebastião José de Carvalho e Melo i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket