Romanos II Porfyrogennetos

Romanos II Porfyrogennetos
Født	938; Konstantinopel
Død	15. mars 963 ; Konstantinopel
Beskjeftigelse	Hersker
Embete	Bysantinsk keiser (959–963) ;
Ektefelle	Teofano (956–963) (kildekvalitet: cirka); Vertha of Provence (944–949)
Far	Konstantin VII
Mor	Helena Lekapene
Søsken	Theodora; Agatha; Zoe; Anna; Theophano
Barn	Anna Porphyrogenita; Basileios II; Konstantin VIII
Nasjonalitet	Østromerriket
	Romanos II Porfyrogennetos på Commons Se også liste over østromerske keisere

Romanos II (eller Romanus) Porfyrogennetos (greske: Ρωμανός Β), født 938, død 15. mars 963, var keiser i Østromerriket (Bysants). Han etterfulgte sin far Konstantin VII etter hans død i 959, i en alder av 21 år. Han døde plutselig og uventet i 963.

Ungdom

Romanos II var sønn av keiser Konstantin VII og Helena Lekapene som var datter av keiser Romanos I Lekapenos og hans kone Theodora. Romanos, som var oppkalt etter sin morfar, ble som seksåring gift med den ti år eldre Bertha, en av de utallige uekte døtrene til den italienske kong Hugo av Italia (Hugo av Arles)^[6] for å stadfeste en allianse mellom rikene. Hugo tilhørte bosonide-dynastiet, en gren av de frankiske karolingerne. Bertha forandret navnet sitt til Eudokia etter at de inngikk ekteskap, men hun døde en tidlig død i 949 før hun kunne sette en arving til verden (Romanos var da ca 10 år), og dermed fikk aldri denne ekteskapsalliansen noen betydning^[7]. Den 27. januar 945 lyktes Konstantin VII med å fjerne sine svogere, sønnene til Romanos I, og kunne innta keisertronen alene. Den 6. april 945 kronet Konstantin sin sønn Romanos til medkeiser.

Romanos svigerfar Hugo mistet makten, og fremfor alt verdigheten, i Italia og døde i 947. Da Eudokia døde i 949 fikk derfor Romanos tillatelse fra sin far til selv å velge seg en ny hustru. Romanos valgte seg Anastaso, eller Theofano som hun kalte seg senere, datteren til en vertshuseier fra Peloponnes. De giftet seg i 956. Theofano er blitt fremstilt som en femme fatale, vakker, men grenseløst ærgjerrig og fullstendig blottet for moralske skrupler^[8]. Etter Romanos’ maktovertakelse sørget hun raskt for at hans mor Helena og hans fem søstre ble fjernet. Helena døde kort etter ensom i et avsidesliggende rom i keiserpalasset, mens søstrene måtte iføre seg nonnesløret og ble sendt til hvert sitt kloster.

Keisertiden

I november 959 etterfulgte Romanos II sin far på tronen mens det gikk rykter om at han eller hans kone hadde forgiftet ham ^[9]. Romanos fjernet sine motstandere fra hoffet og erstattet dem med venner. Han hadde likevel mange dyktige administratorer i hoffet, inkludert sin fremste rådgiver, evnukken Josef Bringas.

Den militære ledelsen ble overlatt til noen dyktige generaler, spesielt brødrene Leo og Nikeforos Fokas. Bare noen uker etter at Romanos overtok makten, ble planleggingen av et angrep på Kreta igangsatt. Under ledelse av Nikeforos Fokas ble det i juni 960 sendt en flåte bestående av 2000 krigsskip armert med gresk ild, 1000 tunge transportskip og 308 forsyningsskip. Flåten var bemannet med 50.000 soldater, inkludert russiske leiesoldater og øksesvingende væringer fra Skandinavia^[10]. Etter en ni måneder lang vinterbeleiring av Heraklion (som senere ble omdøpt til Chandax – gresk: Χάνδαξ) klarte Nikeforos å ta kontroll over både byen og hele Kreta, og det keiserlige flagget kunne heises der for første gang på 136 år. Deretter fulgte oppskriftsmessig en massakre på de beseirede sarasenerne.

Etter å ha blitt feiret for seieren i Konstantinopel ble Nikeforos sendt til østgrensen for å bekjempe de årlige raidene inn i Anatolia fra emiren av Aleppo, Sayf al-Dawla. Nikeforos angrep selve Aleppo og inntok både byen og emirens palass, og kunne vende tilbake med et stort krigsbytte. I mellomtiden hadde broren, general Leo Fokas og Marianos Argyros ført en vellykket krig mot ungarerne som hadde angrepet Bysants fra vest.

Død

Etter en lengre jakttur ble Romanos syk og døde den 15. mars 963. Det gikk rykter om at han skulle blitt forgiftet av sin kone Theofano, men dette er aldri blitt bevist. Det er trolig at Theofano ville løpe en stor risiko ved dette ettersom hun da ville bytte ut en sikker posisjon som kronet keiserinne med en høyst usikker stilling som enke og regent for sine mindreårige barn. Hun lå dessuten i barsel, da parets yngste barn Anna var født to dager tidligere.

Romanos IIs avhengighet av sin kone og sterke byråkrater som Josef Bringas hadde resultert i en sterk statsadministrasjon. Dette skapte misnøye hos aristokratiet som hadde sterke bånd til de militære. Etter Romanos’ død var den forholdsvis kyniske enken Theofano, nå regent for sine to barn, ganske rask til å gifte seg med den aldrende, stygge, strenge og dypt religiøse general Nikeforos Fokas som også ble utropt til keiser. Theofano tok også en annen general, Johannes I Tzimiskes til elsker. Også han kom på keisertronen da Nikeforos døde i 969. De to medkeiserne, Romanos’ og Theofanos barn Basileios og Konstantin, kom i tur og orden på keisertronen.

Etterkommere

Med sin andre kone Theofano han hadde minst tre barn:

Basileios II, født i 958, keiser 976 - 1025
Konstantin VIII, født i 960, keiser 1025 - 1028
Anna Porfyrogenita (Anna av Bysants), født 13. mars 963, død 1008/11 eller 1022, gift med storfyrst Vladimir I den store av Kiev^[11]

Referanser

^ opac.vatlib.it, oppført som Romanus, VcBA-ID 495/130948^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Find a Grave, oppført som Romanos II, Find a Grave-ID 45556967, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ The Peerage, oppført som Romanus II, Emperor of Constantinople, The Peerage person ID p15021.htm#i150210, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b The Peerage person ID p15021.htm#i150210, besøkt 7. august 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b The Peerage^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Theophanes Continuatus, VI, Romani imperium, 46, s 431. Forfatteren forveksler her Hugo av Italia og den samtidige frankerkongen Hugo (Hugonem Regem Franciæ)
^ George Ostrogorsky, History of Byzantine, Rutgers University Press, 1968, isbn 0-8135-0599-2, s. 283
^ John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997, s. 209
^ «Etter en regjeringstid på fire år blandet hun for sin mann den samme dødelige giften som hun hadde laget til hans far.», Edward Gibbon, The Rise and Fall of the Roman Empire, Ballantyne, Hanson & CO, 1904, s. 247
^ Norwich, s. 209. Tallet for soldatstyrkene er omstridt – de varierer fra 27.000 til 77.000 i forskjellige kilder.
^ Mediavel Land, Byzants

Kilder

John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
Leo the Deacon, Histories
The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991.
Georg Ostrogorsky, History of the Byzantine State, 1969
Mediavel Land, Byzants

Østromersk keiser
Makedonske dynasti
Forgjenger: Konstantin VII	959–963	Etterfølger: Nikeforos II
Østromerriket

[hash-049176845f482c5b0cabecafdd5c2fdbfb83d9f9-1] .vatlib.it, oppført som Romanus, VcBA-ID 495/130948^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-c96e6b1966608256839a8a660fda641dbc5d8975-2] Find a Grave, oppført som Romanos II, Find a Grave-ID 45556967, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-d4694ece2690a13b0289545219e3405cca5c6945-3] The Peerage, oppført som Romanus II, Emperor of Constantinople, The Peerage person ID p15021.htm#i150210, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-83fcf81eea33bbf35608eb918c015d31d9c592a3-4] The Peerage person ID p15021.htm#i150210, besøkt 7. august 2020^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-3913844e06e055e8cd81608f22bad0e604d89d2d-5] The Peerage^{[Hentet fra Wikidata]}

[6] Theophanes Continuatus, VI, Romani imperium, 46, s 431. Forfatteren forveksler her Hugo av Italia og den samtidige frankerkongen Hugo (Hugonem Regem Franciæ)

[7] George Ostrogorsky, History of Byzantine, Rutgers University Press, 1968, isbn 0-8135-0599-2, s. 283

[8] John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997, s. 209

[9] «Etter en regjeringstid på fire år blandet hun for sin mann den samme dødelige giften som hun hadde laget til hans far.», Edward Gibbon, The Rise and Fall of the Roman Empire, Ballantyne, Hanson & CO, 1904, s. 247

[10] Norwich, s. 209. Tallet for soldatstyrkene er omstridt – de varierer fra 27.000 til 77.000 i forskjellige kilder.

[11] Mediavel Land, Byzants

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]