Johannes VIII Palaiologos

Johannes VIII Palaiologos
Født	18. des. 1392; Konstantinopel
Død	31. okt. 1448 (55 år); Konstantinopel
Beskjeftigelse	Monark
Embete	Bysantinsk keiser (1425–1448) ;
Ektefelle	Anna av Moskva (1409–1417) (avslutningsårsak: ektefelles død); Maria of Trebizond (1427–1439) (avslutningsårsak: ektefelles død); Sophia of Montferrat (1421–1426) (bryllupssted: Hagia Sofia, avslutningsårsak: skilsmisse); Sophia of Montferrat
Far	Manuel II Palaiologos
Mor	Helena Dragaš
Søsken	Theodoros II Palaiologos; Demetrios Palaiologos; Andronikos Palaiologos, Lord of Thessalonica; Konstantin XI Palaiologos; Thomas Palaiologos
Nasjonalitet	Østromerriket
	Våpenskjold
	Johannes VIII Palaiologos på Commons Se også liste over østromerske keisere

Johannes VIII Palaiologos (Palaeologus), (gresk: Ίωάννης Η' Παλαιολόγος), født 18. desember 1392, død 31. oktober 1448, var den nest siste av de østromerske keisere og regjerte fra 1425 til 1448.

Hans liv

Johannes VIII Palaiologos var eldste sønn av Manuel II Palaiologos og Helena Dragaš, datter av den serbiske prins Konstantin Dragaš. Han ble utropt til medkeiser sammen sin far en gang før 1416 og ble enekeiser da faren døde i 1425.

Johannes’ far, keiser Manuel II hadde i noen år levd i fred med Det osmanske rike mens sultan Mehmet I hersket (fra 1413). Da han døde i 1421 overtok Murad II som sultan og gikk ganske raskt til krig mot Østromerriket.

I juni 1422 ledet Johannes forsvaret av Konstantinopel under Murad IIs beleiring, men måtte innse at Thessaloniki gikk tapt da hans bror Andronikos Palaiologos måtte overgi det til Venezia i 1423. For å skaffe seg allierte i kampen mot osmanene dro Johannes til Roma i 1431 og innledet forhandlinger med pave Eugenius IV om en samling av den ortodokse og den katolske kirke som hadde vært splittet siden det store skisma i 1054^[4]. Kirkesamlingen ble ratifisert av Konsilet i Firenze i 1439 der Johannes deltok med en delegasjon på 700 personer, deriblant patriarken av Konstantinopel og den innflytelsesrike filosofen George Gemistos Plethon. Uheldigvis døde patriark Josef II av Konstantinopel to dager senere, og kirken i Konstantinopel krevde at avtalen også måtte godkjennes av den østlige synode. Motstanden var overveldende i Konstantinopel, og avtalen ble ikke godkjent.

Johannes klarte likevel å holde ut beleiringen fra osmanene. Dette skyldtes delvis at Murad II var overtroisk og at en hellig mann hadde forutsagt Konstantinopels fall den 24. august. Murad konsentrerte angrepet på denne dagen, men Konstantinopels murer holdt stand. Murad hadde bygd en kjempestor voll langs hele byen på landsiden fra Marmarahavet til Det gylne horn for å skyte med katapulter inn i byen. Da dette avgjørende angrepet mislyktes hevet Murad beleiringen^[5].

Etter at pakten mellom den ortodokse kirke og pavekirken var avvist igangsatte paven et korstog mot Det osmanske rike under ledelse av den ungarske barnekongen Ladislaus Postumus og med general Johannes Hunyadi som øverstkommanderende. Ungarerne drev osmanene ut av Bulgaria, men ved Bosporus slo osmanene tilbake og tilintetgjorde korsfarerhæren. Dette ble slutten på europeiske korsfarerkriger, og det ble også begynnelsen på slutten for Det bysantinske rike.

Johannes VIII utropte sin bror Konstantin XI Palaiologos, som hadde fungert som regent i Konstantinopel, til sin etterfølger. Til tross for intrigene fra hans yngre bror Dimitri Palaiologos klarte Konstantin med god hjelp fra deres mor Helena å sikre Konstantin keisermakten.

Johannes VIII døde som en nedbrutt mann i Konstantinopel den 31. oktober 1448, elleve dager etter at han hadde måttet gratulere sultan Murad II med seieren og satt seg selv som sultanens vasall.

Familie

John VIII Palaiologos var gift tre ganger^[6]. Hans første ekteskap ble inngått i 1414 med Anna, datter av storfyrst Vasilij i av Russland (1389-1425) og Sofia av Litauen. Hun døde i august 1417 av pest bare 15 år gammel.

Det andre ekteskapet, som ble arrangert av hans far Manuel II og pave Martin V, var med Sophia av Montferrat i 1421. Hun var datter av Theodore II, marki av Montferrat, og hans andre kone, Joanna av Bar. Joanna var datter av Robert I, hertug av Bar og Marie av Valois. Hennes besteforeldre på morssiden var Johannes II av Frankrike og Bonne av Bøhmen. Ekteskapet var ikke spesielt vellykket. Ifølge historikeren John Julius Norwich var Sofia «høyst ordinær. Det ble sagt at hun hadde en figur som minte om fasten fra forsiden og om påske fra baksiden. Johannes forviste henne til palassets fjerneste kroker, og gjorde ikke noe forsøk på å fullbyrde ekteskapet.»^[7]

Hans tredje ekteskap, arrangert av biskop, den senere kardinal Johannes Bessarion, var med Maria av Trapezunt i 1427. Hun var datter av Alexios IV av Trapezunt og Theodora Kantakouzene. Hun døde vinteren 1439, også av pest^[8]. Det ble sagt at keiseren hadde elsket henne høyt, men ingen av hans tre ekteskap resulterte i noen barn.

Representasjon i kunsten

Flere kunstnere malte portretter av Johannes VIII Palaiologos i anledning hans besøk i Italia^[9] Kanskje det mest kjente av portrettene er av Benozzo Gozzoli, på den sørlige veggen av Magikapellet ved Palazzo Medici (Medici-palasset) i Firenze.

Referanser

^ EL / Anna Vasiljevna, dotsj Vasilija Dimitrijevitsja^{[Hentet fra Wikidata]}
^ RBS / Anny (velikije knjazjny i knjagini)^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c The Peerage person ID p11482.htm#i114818, besøkt 7. august 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Medieval Lands, Emperor Ioannes VIII
^ Norwich, s. 371
^ Dear John av Diana Gilliland Wright
^ John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax forlag A/S, 1997, s. 370
^ Steven Runciman, The Fall of Constantinople, 1453, Cambridge University Press, 1965, s. 21
^ Malerier av John VIII Palaiologos Arkivert 5. juli 2008 hos Wayback Machine. av Pisanello, Florence 1439

Kilder

John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
Harris, Jonathan, The End of Byzantium. New Haven and London: Yale University Press, 2010. ISBN 978-0-300-11786-8
Kolditz, Sebastian, Johannes VIII. Palaiologos und das Konzil von Ferrara-Florenz (1438/39). 2 Vol., Stuttgart: Anton Hiersemann Verlag 2013-2014, ISBN 978-3-7772-1319-4.
Lazaris, Stavros, "L’empereur Jean VIII Paléologue vu par Pisanello lors du concile de Ferrare – Florence", Byzantinische Forschungen, 29, 2007, p. 293-324 [1]
Nicol, Donald M., The Last Centuries of Byzantium. Cambridge: Cambridge University Press, 1993, 2nd edition. ISBN 0-521-43991-4
Medieval Lands, Byzantium 1261 – 1453

Østromersk keiser
Palaiologiske dynasti
Forgjenger: Manuel II Palaiologos	1425–1448	Etterfølger: Konstantin XI Palaiologos
Østromerriket

[hash-9a5ceed89f34738852d54e61e3b351db1b464a22-1] EL / Anna Vasiljevna, dotsj Vasilija Dimitrijevitsja^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-cb36c0f535daae8a85caf2032baedf34d6224700-2] RBS / Anny (velikije knjazjny i knjagini)^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-3bd42eef364217bf301328b4eb62872379e94e4a-3] The Peerage person ID p11482.htm#i114818, besøkt 7. august 2020^{[Hentet fra Wikidata]}

[4] Medieval Lands, Emperor Ioannes VIII

[5] Norwich, s. 371

[6] Dear John av Diana Gilliland Wright

[7] John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax forlag A/S, 1997, s. 370

[8] Steven Runciman, The Fall of Constantinople, 1453, Cambridge University Press, 1965, s. 21

[9] Malerier av John VIII Palaiologos Arkivert 5. juli 2008 hos Wayback Machine. av Pisanello, Florence 1439

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]