Røykovn

Røykovn i stue fra Nes i Varaldsøy, Hordaland. Stolpen i det fremre hjørnet på ovnen kalles kallhovde. Stua står nå på Norsk Folkemuseum. Foto Norsk Folkemuseum.

Maleriet «Afskeden» av Adolph Tidemand, her gjengitt som litografi i Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858, viser ei norsk røykstue i første halvdel av 1800-tallet. Den oppmurte røykovnen sees i bakgrunnen til venstre. Røyken stiger opp og slipper ut gjennom ljoren, en åpning i taket, som også er eneste lyskilde i huset.

Kilde: Nasjonalbiblioteket

Røykovn er et ildsted for oppvarming av ei røykstue, eller mer presist, ei røykovnstue. Røykovnen ser ut som en peis, men har ikke pipe eller skorstein slik at røyken går ut i rommet før den slipper ut gjennom en åpning i taket. Den skiller seg også fra åren som er et åpent ildsted på gulvet.

Den består av en platting i hjørnet av stua, oppmurt av gråstein og leire. Åpningen ut mot stua er som oftest like bred som rommet innenfor; dermed skiller røykovnen seg fra bakerovnen, der åpningen er liten i forhold til rommet innenfor. Røykovnen har ikke skorstein eller pipe; røyken slipper ut i rommet og ut i friluft via ljoreåpningen i taket. Ifølge sagaen ble røykovnen innført av Olav Kyrre. Røykovnen ble først vanlig i byene, blant annet Bergen. Ifølge Christensen var mangel på brensel en del av forklaringen på innføring av røykovn: Røykovnene magasinerer varmen slik det ofte var tilstrekkelig å fyre opp to ganger om dagen. På 1600- og 1700-tallet ble røykovnen vanlig på bygdene på Vestlandet, Christensen antar at avskoging av Vestlandet etter innføring av oppgangssag og stor trelasteksport er en del av forklaringen.

Røykovn av finsk type på Finngammelgården i Dalarna i Sverige. Slike ble også brukt på Finnskogene i Norge.

Prinsippet for en røykovn er at den fyres opp en eller to ganger i døgnet. Da fyres det kraftig, slik at varmen magasineres i steinmassen, som fungerer som varmekilde i rommet. Etter at veden hadde brent opp, karet en sammen ildmørja og kokte maten på den. Mens det brant kraftig og ble mye røyke åpnet man ljoren og satte døren på gløtt slik at det ble gjennomtrekk. Røykovnen erstattet åren som ildsted, og var et alternativ til peisen. Røykovnen var et brenselsbesparende alternativ, og ble foretrukket i bygder hvor man måtte spare brensel. Åren måtte til sammenligning fyres hele tiden for å holde varmen. På grunn av røyken i rommet var det lite aktuelt å male veggene eller pynte med tekstiler. Eilert Sundts beskrev røykovnen slik (1861):

Når branden er forbi, rages gløderne ud på gruen for at stråle varme ud til alle sider. Og dersom husmoderen skynder sig at hænge gryden over, kan hun få kokt dugurds-vellingen med den varmen. Men der skal et hårdført menneske til dette arbeide; hun står nemlig således, at hun på en gang må tåle den kolde dør-træk i ryggen og glødende hede lige i ansigtet. (...) Strax [når det bare er glør igjen og ljoren er stengt] bliver der nu meget varmt. Der strømmer som hed ånde ud af ovnens gab. Og så megen varme har ovnens stenmasse fået i sig ved denne ildning, at om det ikke er en altfor kold vinterdag, kan den holde varmen i stuen så nogenlunde ved lige til henimod aften. Da ildnes der atter, dels for at det kan være varm og godt, når folk kommer ind fra sit arbeide, dels for at husmoderen kan få kokt aftens-grøten med samme varme. Og efter aften-ildningen holder stuen sig lun til om morgenene.

Eilert Sundt (1861)

Røykovnen gir ikke, i motsetning til peisen, både varme og lys. Røykovnstuer hadde derfor gjerne ulike innretninger for belysning med tyristikker etc. På Nordmøre og i Romsdal ble det brukt noe som kaltes spikhylle, ikke til belysning, men for å tørke spik. Røykovnen minner om en bakerovn. Røykovnen hadde flere fordeler sammenlignet med åre. Blant annet kan den brukes til tørking av korn, til baking, og fyring morgen og kveld var ofte nok til å holde rommet varmt.

Finneovn

Munksgaard tror at røykovnen ikke var vanlig på landsbygda i middelalderen og fortrengte årene først på 1600–1700-tallet. Den vanligste norske røykovnen ble brukt på Vestlandet, Trøndelag og i deler av Nord-Norge. Det var spesielt i fjordbygdene røykovnen ble foretrukket. Ifølge Munksgaard ble røykovnen i hovedsak ikke brukt til oppvarming av boliger i Trøndelag og på Østlandet.

Røykovner er også kjent fra finneinnvandringen på 1600-tallet. Typen ble kalt finneovn og ble brukt i både røykstuer og røykbadstuer. Det er videre funnet rester av røykstuer i Neiden. Finneovnene ble vanligvis bare fyrt opp i den kjølige årstiden, og da var det bare nødvendig å fyre opp en gang om dagen, men det ble fyrt til ovnen var god og varm. Dører og glugger (vinduer hadde man ikke) ble satt på vid gap når det ble fyrt.

Myndighetene var oppmerksomme på brannfaren ved ildsted uten pipe og i 1776 ble det påbudt med pipe i nybygde hus. Påbudet ble opphevet i 1806, og utover på 1800-tallet ble det fortsatt muret nye røykovner blant annet i Sunnfjord. På Finnskogen ble røykovn brukt til tidlig 1900-tall. De finske røykovnene var større enn de vestnorske og kunne være opptil 5 m² og dekke inntil en fjerdedel av rommet i små stuer. Christensen antar at røykovnene på Finnskogen er de mest effektive ildstedene som har vært brukt i Norge, til sammenligning slukte peisene som ble brukt ellers på Østlandet brensel og magasinerte ikke varmen. Røykovnene gikk ut av bruk dels fordi lukten satt i klærne og skapte en "lukt av fattigdom" blant folk som ikke hadde røykovn.

Kåpeovn

I siste halvdel av 1800-tallet ble røykovnene etterhvert erstattet med blant annet støpejernsovner. Noen røykovner fikk skorstein og ble ombygd til det som kalles kåpeovn.

Røykstuene var så lenge i bruk at noen av de siste kunne flyttes til de første friluftsmuseene på begynnelsen av 1900-tallet i autentisk stand.

Litteratur

• Christensen, Arne Lie. «Det vrengte huset». Samtiden (5/6). 1996.
• Visted, Kristofer og Stigum, Hilmar. «Vår gamle bondekultur». Bd. 1 s. 73-77. Oslo 1951.
• Vreim, Halvor. «Norsk trearkitektur». Oslo: Gyldendal. 1947.
• Lund, W. «En røgstue paa Nordmøre». Tidskrift for norsk bondekultur 1906, s. 189–192
• Munksgaard, Jan Henrik. «Byggeskikkene - litt av hvert av mange sorter. Møre og Romsdal», redigert av Pio Larsen. Oslo: Gyldendal, 1977.
• Skogfinsk museum: «Byggeskikken på Finnskogen».
• Lund, Wilhelm. «Ildsteder og belysningsmidler paa Nordmøre». Aarsberetning for 1910. Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring. Kristiania. 1911, s. 141 -167.