Hopp til innhold

Eksistensialisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Ond Tro (eksistensfilosofi)»)
Med klokken fra øverst til venstre: Søren Kierkegaard, Fjodor Dostojevskij, Jean-Paul Sartre, Friedrich Nietzsche

Eksistensialisme er en filosofisk bevegelse som fokuserer på det konkrete individets eksistens. Den avviser essensialistiske teorier om menneskets natur, noe som uttrykkes i det kjente eksistensfilosofiske slagordet «eksistens går foran essens», et utsagn som peker på at man ikke kan definere menneskenes essens uten å ta hensyn til det konkret levde liv. Dette innebærer at ethvert menneskes essens vil være avhengig av dets faktiske eksistens, noe som igjen innebærer at ens essens, i den grad man kan snakke om noe slikt, ikke er noe uforanderlig. Som man ser, setter eksistensialismen stort fokus på menneskets grunnleggende frihet, og på den kontrasten mellom det meningsfylte livet vi lever til daglig og vår jordlige eksistens' meningsløshet. Dette er en tankeretning som er opptatt av menneskets liv, med vekt på ansvar, frihet og valgmuligheter.

Bevegelsen var spesielt populær på midten av 1900-tallet, da filosof og forfatter Jean-Paul Sartre utviklet sin versjon av eksistensfilosofien. Andre filosofer, som Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche, samt visse forfattere som Franz Kafka og Fjodor Dostojevskij, hadde tidligere behandlet eksistensielle problemer, uten å like uttrykkelig kalle seg eksistensfilosofer. Martin Heidegger, med sin eksistensielle fenomenologi, som bygde videre på og kritiserte Edmund Husserls fenomenologi, var også en stor inspirasjonskilde for Sartre. Hans hovedverk Væren og tid er, sammen med Sartres Væren og intet, blant eksistensfilosofiens viktigste verker. Andre viktige filosofer i denne tradisjonen er Simone de Beauvoir, Maurice Merleau-Ponty og Albert Camus.

Bakgrunn for begrepet «eksistensialisme»

[rediger | rediger kilde]

Selv om mange regner Kierkegaard selv som oppfinneren av begrepet eksistensialisme, er det mest sannsynlig at Kirkegaard fikk begrepet (i alle fall begrepet "eksistensiell" som beskrivelse for filosofien hans) fra den norske lyrikeren og litteraturkritikeren Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven[1]. Denne påstanden kommer fra to hold. Den norske filosofen Erik Lundestad viser til Frederik Christian Sibbern (daværende dekanus ved det filosofiske fakultet i København). Denne skal ha hatt to samtaler i 1841, først med Welhaven og deretter med Kierkegaard. I samtale med Sibbern er det at Welhaven skal ha funnet «et ord som han mente dekket en tenkning som sto i et nært og positivt forhold til livet, et slikt forhold betegnet han som existensielt» [2]. Dette skal så ha blitt bragt videre av Sibbern til Kierkegaard. Den andre begrunnelsen kommer fra den norske idéhistorikeren Rune Slagstad. Han mener å kunne dokumentere at Kierkegaard selv sa at termen «eksistensiell» var lånt fra Welhaven, fordi han en gang skal ha uttalt «Hegelianerne ikke studere[de] Philosophien existentielt, for at jeg skal bruge et udtryk af Welhaven, da jeg engang talte med ham om Philosophien»[3].

Nøkkelbegrep

[rediger | rediger kilde]

Eksistens

[rediger | rediger kilde]

Eksistens betegner individets levde liv og dets måte å være i verden. Selv om det kan virke paradoksalt å utvikle abstrakte teorier samtidig som man fastholder hvor viktig det er å ta utgangspunkt i det konkret levde liv, mener de fleste eksistensfilosofer at det finnes trekk som går igjen i hvert individs jordlige eksistens.

Hva disse trekkene er forstås best med utgangspunkt i ordet "eksistens", som kommer fra det latinske "existare", som kan bety noe i retning av "å stå ut av". Dette betegner en form for avstand fra det meningsløse, som gjør mennesket i stand til å projisere mening inn i verden. Bruken av ordet projisere henger også sammen med ordet prosjekt, da det hevdes at ethvert individ belyser verden gjennom sitt prosjekt. Denne projiserte meningen er skjør, og står i konstant fare for å bryte sammen av en hvilken som helst grunn, fra en tragedie til et innsiktsfullt øyeblikk. I et slikt øyeblikk står den enkelte ansikt til ansikt med tilværelsens meningsløshet, og det er i disse øyeblikkene vi er som mest sårbare. Et av hovedtemaene i eksistensfilosofi er dermed hvordan vi best kan møte det absurde, og hvilke konsekvenser vi kan trekke ut av det. Albert Camus mente for eksempel at "det finnes bare ett virkelig seriøst filosofisk problem, og det er selvmord".

Selv om det absurde kan sies å være noe som gjelder menneskelig eksistens som sådan, kan det ikke begrenses til disse "psykologiske" effektene. Noe slikt må også ha filosofiske konsekvenser, og mange eksistensfilosofer har grunnlagt sin metafysikk på tanken om det absurde.

Eksistens går forut for essens

[rediger | rediger kilde]

Et av eksistensialismens "slagord" er at eksistens går forut for essens. Betydningen av slagordet forstås best i kontrast til en påstand om at essens går forut for eksistens, eller altså at det å være menneske innebærer en form for determinisme, hvor noe slikt som en menneskelig natur eller en gud eller noe lignende har bestemt hva det betyr å være menneske. I en slik oppfatning av mennesket er det én spesifikk ting som er spesielt knyttet til det å være menneske, og dette vil i stor grad være førende for hvordan vi bør leve. En typisk påstand kan for eksempel være at mennesket er essensielt egoistisk eller rasjonelt. Selv om det var Sartre som først lanserte slagordet, finner vi dette temaet behandlet hos de fleste eksistensfilosofer, fra Kierkegaard til Heidegger.

At mennesket definerer seg selv misforstås ofte som en tanke om at det er opp til enhver å nær sagt "ønske" seg det han vil være, og så blir han det. Slik Sartre ser det, er dette dog en form for Ond tro. Det som menes er at mennesket er (1) definert i den grad han handler, og (2) at han er ansvarlig for sine handlinger. For eksempel er en mann som handler ondt mot andre mennesker nettopp derved definert som en ond mann. Samtidig er det han (og ikke for eksempel genene hans) som er ansvarlig for handlingene. Som Sartre sier i Eksistensialisme er humanisme: "Mennesket eksisterer først og fremst, møter seg selv, veller opp i verden – og deretter definerer han seg selv". Dette innebærer også det mer positivt terapeutiske aspektet som går ut på at vi kan velge å handle på en annen måte, en god måte, og så blir vi – ved disse handlingene – gode. Dette innebærer at mennesket ikke er noen av delene, verken godt eller ondt, essensielt.

Angst har blitt behandlet av mange eksistensfilosofiske tenkere, og selv om det finnes en del forskjeller mellom de forskjellige tenkerne, har fenomenet fellestrekk hos dem alle. Det erketypiske eksempelet på angst tar utgangspunkt i tanken om et menneske som står på kanten av et stup. Når man står der på stupet, har man samtidig en opplevelse av den vanlige frykten for å falle, men også den mer ubestemte angsten for selv å hoppe. Man erfarer at intet stopper en, og det er i denne erfaringen man erfarer seg selv som fri for ethvert deterministisk noe som har forutbestemt resultatet av dette møtet med ens muligheter. Angsten er "frykten for intet," og slik sett viser angsten en ens frihet.

I denne sammenheng ser man at angst skiller seg fra frykt i det at frykten har et objekt, og dermed kan være konstruktiv: Man kan gjøre noe for å motvirke det man frykter, men angsten, siden den er for intet, kan ikke inspirere en til å skape. Bruken av ordet "intet" betegner i denne sammenhengen det faktum at man, i angsten, ikke er klar over hva det rent konkret er man engster seg for, siden det ikke er noe objekt. Angsten kan være for en konsekvens av en mulighet, blandet med erfaringen av at man siden man har handlet fritt er ansvarlig for konsekvensen: det er ingen ting i deg som har handlet i ditt sted. Selv om eksempelet med stupet er et mer ekstremt eksempel, hevdes det som regel at angsten er en gjennomgående tilstand, eller i hvert fall en mulighet, ved ethvert valg, og at den er et resultat av kombinasjonen av det absurde, det at verden ikke er "rettferdig, og sørger for at gode handlinger får gode konsekvenser, og den friheten og ansvaret vi har for våre egne handlinger og deres konsekvenser.

Søren Kierkegaard behandlet begrepet inngående i sin bok Begrebet Angest fra 1844. Også her knyttes begrepet opp til friheten, men Kierkegaard tillegger det også en visse formativ kraft i sammenheng med et menneskes individuasjon: Når barnet opplever angsten i møte med mulighetene for å måtte stå til rette for det det har gjort, skjer det samtidig ifølge Kierkegaard noe som markerer begynnelsen på barnets individuasjon; barnet opplever seg selv som fritt, og som i stand til å handle på egen hånd.

Ond tro er det å nekte seg selv sin frie vilje ved å lyge til seg selv om at man er fri. Konkret kan dette anta forskjellige former, som det å overbevise seg selv om at determinisme er sant, eller det at man "mimer" tilværelsen ved å bare gjøre "som man gjør." Hvordan man gjør er ofte diktert av et "bilde" man har av hvordan en person, i et ytre henseende, bør handle. Dersom man for eksempel er fisker og har et ganske klart bilde av hvordan en fisker handler, kan man la dette bildet erstatte ens egen valgfrihet. Hvordan "man" handler er ofte i sterk tilknytning til sosiale normer av forskjellige slag.

Dette betyr likevel ikke at man ikke kan handle i overensstemmelse med sosiale normer uten at det automatisk blir ond tro: Man kan handle i overensstemmelse med sosiale normer fordi det er slik man selv mener at det er riktig å handle. Poenget er å ikke la man bli en slags "ting" i en selv som styrer ens handlinger. Et eksempel som klargjør er dersom noen unnskylder seg ved å vise til at vedkommende bare gjorde som man gjør, men ond tro kan også være det å hevde at ens gener determinerte en til å handle som man gjorde.

Nøyaktig hvordan en person lyger til seg selv er vanskelig å få tak på, særlig siden Sartre benekter at det finnes noe underbevisst som har stor makt over oss, samtidig som han hevder at den som lyger til seg selv egentlig vet sannheten, og at han ikke er dette "noe" som han gir seg ut for å være.

Grunnene til å ty til ond tro kan være mange, men mest fremtredende er kanskje det at den angsten som følger med det å være fri kan bli ganske ubehagelig, og at man søker å flykte fra ubehaget ved å overbevise seg selv (gjennom løgn) om at man ikke er fri likevel.

Den eksistensielle beskrivelsen av frihet misforstås ofte som en abstrakt grenseløs frihet hvor alt er mulig, og hvor det ikke har noe å si hva man velger, eller om man velger basert på ens verdier. Denne tolkningen er ofte knyttet opp mot eksistensfilosofenes insistering på at verden er meningsløs eller absurd, og at det ikke finnes noen absolutte objektive verdier.

At det ikke finnes verdier i verden i-seg-selv, betyr dog ikke at folk ikke har verdier: Hver av oss har vanligvis en rekke forskjellige verdier innen vi første gang begir oss ut på en refleksjon over verdienes gyldighet, og det er som regel på grunnlag av disse verdiene vi handler. Som eksempel kan man ta Søren Kierkegaards Assessor Wilhelm i Enten - Eller, som hevder at det å "velge" uten å la ens verdier gi alternativene i valget forskjellig verdi, er å velge å ikke velge, eller altså å overlate valget til tilfeldighetene; man kunne like gjerne kastet krone og mynt. Dette er å nekte å leve i konsekvensen av ens frihet, og er som sådan en form for Ond Tro. Eksistensiell frihet er altså ikke abstrakt absolutt frihet, men et spesielt menneske i denne verdens frihet; friheten er, som mennesket, begrenset av å være i verden, og bare på den måten får friheten betydning.

Likevel kan man påpeke at denne begrensningen ikke går så langt at ens verdier er uforanderlige: Man kan alltid vurdere og revurdere ens verdier. Selv om en faktisk revurdering sjeldent skjer, er muligheten alltid der. Dette betyr at man ikke bare er ansvarlig for handlingene man utfører, men også for verdiene man utfører handlingene på bakgrunn av: Man kan ikke "unnskylde" sine verdier (og handlingene som følger) ved å vise til at dette er "vanlige verdier" som deles av andre i ens eget samfunn.

For å oppsummere, kan man si at eksistensfilosofiens insistering på menneskelig frihet også er en insistering på menneskelig ansvar: En undersøkelse av friheten – og grensene for den – er også samtidig en undersøkelse av hva man kan være ansvarlig for. Det eksistensialistiske begrepet om frihet henger også sammen med begrepet om faktisitet.

Faktisitet

[rediger | rediger kilde]

Ens faktisitet er den faktiske situasjonen man er i og som "rammer inn" ens frihet. Den er i stor grad knyttet til de tilfeldigheter som omgir livet, som at man er født til en viss tid og på et visst sted, at man er der man er og at man har den kroppen man har, men også at mam er den personen man er, med visse verdier og med visse tilbøyelighetene, osv. Noen ting ved ens faktisitet kan man ikke endre på (det å være født, for eksempel), mens andre ting er mer ettergivende.

Et av de viktigere aspektene ved faktisitet er at det man forsøker å forandre allerede en del av en selv, også når det gjelder det man "kan" forandre. Dette innebærer at man ikke kan ønske seg vekk fra seg selv, men må ta utgangspunkt i det konkrete selvet man er, og forholde seg til dette på en ærlig og autentisk måte. Å gjennomføre denne prosessen uten å ha seg selv som konkret utgangspunkt, kalte Kierkegaard å gjøre bevegelsen abstrakt, og resultatet av dette ble at man ble abstrakt, eller altså at man er i ond tro.

Den Andre og Blikket

[rediger | rediger kilde]

Den Andre (skrives med stor a hos eksistensfilosofer) er et konsept som kommer fra den fenomenologiske tradisjonen og dens beskrivelse av intersubjektivitet. Eksistensfilosofien drar andre konklusjoner fra det enn hva fenomenologene generelt gjør.

Når man erfarer den Andre, erfarer man et annet fritt subjekt som bebor den samme verden som en selv. I sin mest grunnleggende form, er det denne erfaringen som konstituerer intersubjektivitet og dermed også objektivitet: Når man erfarer noen Andre, erfarer man denne Andre også som erfarende subjekt. Implisitt i denne erfaringen ligger det også en erfaring av at den andre, som subjekt, erfarer den samme verden som du erfarer, og de ting som er i den, men at han gjør det fra sin posisjon "der borte." Erfaringen av den andres blikk kalles Blikket.

Mens denne erfaringen av den Andre, i sin vanlige fenomenologiske sammenheng, konstituerer verden som objektiv og en selv som objektivt eksisterende subjektivitet (man erfarer seg selv som sett i den Andres Blikk på samme måte som man ser den Andre med sitt Blikk – som subjektivitet), så har den også visse eksistensfilosofiske implikasjoner. Mer spesifikt er det en slags begrensning av ens frihet. Først og fremst fordi den Andre er like fri som en selv (man kan følgelig ikke fritt begrense den Andres frihet), men også fordi Blikket, siden det er medkonstituerende for objektivitet, har en tendens til å objektivisere det det ser. Når man erfarer seg selv i Blikket, erfarer man dermed seg selv som noe istedenfor intet. Sartres eksempel med mannen som kikker gjennom nøkkelhullet er illustrerende for fenomenet: Mannen sitter i en hotellgang og kikker gjennom et nøkkelhull på det som foregår i rommet. Mannen er fullstendig prerefleksivt engasjert i det som foregår bak døren mens han selv bare er implisitt til stede. Plutselig hører han en knirkende gulvplanke bak seg, og han blir umiddelbart var på seg selv og situasjonen han er i; noen Andre har sett ham, og han ser seg selv gjennom den Andres Blikk. Dermed fylles han av skam over å gripe seg selv som det skammelige han ville oppfattet enhver han kom over i samme situasjon som – en kikker.

Nå er det karakteristisk for Blikket at en konkret eller spesifikk Annen ikke nødvendigvis trenger å være til stede: Knirkingen kunne bare ha vært de vanlige lydene i et gammelt hus. Blikket er videre ikke noen mystisk telepatisk erfaring av hva den Andre faktisk ser; det kan like godt ha vært noen som ikke så mannen ved nøkkelhullet, eller en annen kikker som har lyst til å være med på moroa. Poenget er at man inntar et refleksivt forhold til seg selv, og man griper seg selv som det man er i øyeBlikket.

Det Absurde

[rediger | rediger kilde]

Tanken om det Absurde går i store trekk ut på at det ikke finnes noen mening i verden ut over den mening vi selv gir til den. At verden er meningsløs betyr ikke bare at det ikke finnes konkret mening i verden i-seg-selv, men også at verden ikke er "rettferdig", eller at den er amoralsk: Ingenting kan, i verdens øyne (metaforisk sett), fremtre for verden som verken godt eller ondt. Implisitt i dette synet på verden ligger det at onde ting kan skje med gode folk, og egentlig at hva som helst kan skje med hvem som helst.

Dette står i sterk kontrast til vår dagligdagse omgang med tingene, hvor det meste har mening for oss, og hvor man godt kan få belønning for gode handlinger, osv. Likevel vil de fleste eksistensfilosofer hevde at dette ikke er en nødvendighet (og i hvert fall ikke en egenskap ved verden i-seg-selv), og at en eller annen tragedie på et hvilket som helst punkt kan inntreffe og sende ethvert individ rett inn i et møte med det meningsløse.

Mange eksistensfilosofer har behandlet det Absurde, men Albert Camus' behandling i Myten om Sisyfos er kanskje en av de mer kjente. Det Absurde er også et kjent tema blant eksistensielle forfattere, som for eksempel hos Fjodor Dostojevskij og Franz Kafka, og i Jean-Paul Sartres litterære verker.

Former for eksistensialisme

[rediger | rediger kilde]

Ateistisk eksistensialisme

[rediger | rediger kilde]

Ateistisk eksistensialisme er en filosofisk skole innen eksistensialismen, men adskiller seg fra kristen eksistensialisme ved at den ikke har en skapende Gud, og den hevder derfor at mennesket ikke har noen forutgående mening. Menneskets eksistens går således forut for dets essens. Jean-Paul Sartre, som var den ateistiske eksistensialismens far, forklarte dette ved å sammenligne med fabrikasjonen av en saks. I dette eksemplet går essensen forut for eksistensen, da mennesket har en idé – et formål – med å skape saksen. I den ateistiske eksistensialismen er det ingen skaper – og derfor intet formål (essens) med mennesket før det eksisterer. Dette standpunktet står i klar kontrast til determinismen, da mennesket ifølge Sartre er dømt til frihet, fordi det ikke finnes andre forklaringer på menneskets handling enn dets egne valg.

Teistisk eksistensialisme

[rediger | rediger kilde]

Selv om teistisk eksistensialisme i stor grad er kristen eksistensialisme, finnes det også eksistensfilosofer fra andre retninger (jødedom, for eksempel). Hovedforskjellen mellom teistiske og ateistiske eksistensialister er at de teistiske har en gud som har skapt verden, men at "hans veier er uransakelige," og at man dermed ikke kan forstå hele hans tankegang og alle hans gjerninger. Vi kan ikke bevise fysisk at han fins. Man kan bare velge å tro og se at han vil gi oss et meningsfullt liv, og tro på hans ord som sier at "hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst". De teistiske eksistensfilosofene setter altså fokus på at man skal ha tro, og at man skal foreta et troens sprang. Tilværelsen er like absurd, og mennesket er like fritt (det kan velge å ikke tro på gud), men det hevdes at troen er den egentlige måten å møte det absurde på.

Nihilisme

[rediger | rediger kilde]

Selv om nihilisme ikke er eksistensialisme, og eksistensialisme ikke nihilisme, eksisterer det en viss grad av forvirring med henhold til disse to filosofiene. Årsaken til forvirringen kan godt være at Nietzsche er en sentral filosof innenfor begge retninger, men i tillegg til dette, finnes det også en form for eksistensialistisk nihilisme.

Det som skiller eksistensiell nihilisme fra vanlig nihilisme er at mens vanlig nihilisme sier at alt er meningsløst, så fokuserer de eksistensialistiske nihilistene på at livet er meningsløst. Dette er selvfølgelig implisitt i vanlig nihilisme, og det er godt mulig at eksistensielle nihilister også er nihilister på andre områder, men eksistensiell nihilisme er like fullt i stand til å stå på egen hånd. Det som videre skiller de eksistensielle nihilistene fra vanlige eksistensialister er at mens vanlige eksistensialister tillater en å ha mening i livet (den meningen man selv skaper), så mener de eksistensielle nihilistene at selv sånn mening vil være et selvbedrag. Det eneste man kan gjøre er å leve i den fulle konsekvensen av livets meningsløshet, enten dette er selvmord, å unnlate å få barn, som Zapffe foreskrev, eller å bare hengi seg til betingelsesløs hedonisme.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=61613&a=2
  2. ^ Lundestad, 1998, s. 169
  3. ^ Slagstad, 2001, s. 89

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Appignanesi, Richard (2001). Introducing Existentialism. Cambridge, UK: Icon. ISBN 1-84046-266-3. 
  • Cooper, David E. (1999). Existentialism: A Reconstruction (2nd ed. utg.). Oxford, UK: Blackwell. ISBN 0-631-21322-8. 
  • Luper, Steven (ed.) (2000). Existing: An Introduction to Existential Thought. Mountain View, Calif.: Mayfield. ISBN 0-7674-0587-0. 
  • Marino, Gordon (ed.) (2004). Basic Writings of Existentialism. New York: Modern Library. ISBN 0-375-75989-1. 
  • Pirsig, Robert M. (1974). Zen and the Art of Motorcycle Maintenance: An Inquiry into Values. New York: Morrow. ISBN 0-688-00230-7. 
  • Solomon, Robert C. (ed.) (2005). Existentialism (2nd ed. utg.). New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-517463-1. 
  • Appignanesi, Richard (2006). Introducing Existentialism (3nd ed. utg.). Thriplow, Cambridge: Icon Books (UK), Totem Books (USA). ISBN 1-84046-717-7. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]