Hopp til innhold

Manchester Uniteds historie (1999–)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Manchester Uniteds historie fra 1999 til 2013 handler om perioden etter seieren i Mesterligaen i 1999 frem til Alex Fergusons avgang som manager. Perioden var preget av sterkt økonomisk vekst i engelsk fotball, der flere klubber ble kjøpt opp av rike investorer. Dette skulle få stor betydning for hvilke klubber som dominerte i denne perioden på 14 år. Etter 3 seire i ligaen, fikk United økt konkurranse fra Arsenal, og etterhvert pengesterke Chelsea. Ferguson bygde et helt nytt lag i denne perioden, og kronet verket med en ny seier i Mesterligaen i 2008. Etterhvert ble også Manchester City kjøpt opp av et investeringsselskap fra De forente arabiske emirater, og fikk tildelt nærmest ubegrensede midler til spillerkjøp. Dette førte til deres første ligaseier siden 1968, på mest dramatisk vis, da Uniteds gull glapp 3 minutter på overtid i siste kamp. Før Ferguson takket for seg sommeren 2013, klarte hans mannskap å gjenerobre Premier League-tittelen, denne gangen med hele 11 poeng.

Historisk oversikt

[rediger | rediger kilde]

Overlegne i England, men slet med å gjenskape suksessen i Europa

[rediger | rediger kilde]

Manchester United hadde vunnet Mesterligaen i mai 1999, men etter sesongen mistet man den storvokste keeperkjempen Peter Schmeichel til portugisisk fotball, fordi han mente kampprogrammet i England var for tøft for ryggen hans, samtidig som han ønsket andre utfordringer. Erstatteren som ble kjøpt inn var australieren Mark Bosnich, men dette skulle bare bli en av mange keepere i årene som fulgte. Også italieneren Massimo Taibi ble kjøpt dette året, men han fikk bare fire kamper, og vil for alltid bli husket for en kjempetabbe. Den allsidige venstrebacken Mikael Silvestre ble hentet fra Inter Milan og midtbanespilleren Quinton Fortune ble kjøpt fra Atlético Madrid. Grunnstammen i laget var fortsatt ung, derfor ville Alex Ferguson bare gjøre minimale utskiftninger. I sesongoppkjøringen var det god stemning og laget reiste til både Australia, Hongkong og Kina. Det største sjokket kom da United kunngjorde at de ville trekke seg fra denne sesongens FA-cup, for å delta i FIFAs verdensmesterskap for klubblag i januar. Mens United koste seg i 35 varmegrader i Brasil, med 3 kamper man åpenbart ikke tok helt alvorlig, måtte de andre lagene spille et knallhardt kampprogram i minusgrader hjemme i England. Verdensmesterskapet endte med uavgjort (1-1) mot Rayos del Necaxa, tap mot Vasco da Gama (1-3) og 2-0 seier mot South Melbourne. Selve ligasesongen begynte bra og laget var ubeseiret frem til Chelsea knuste United 5-0 på Stamford Bridge i oktober. Dette var én av tre kamper som endte med tap. Mot vårparten virket United veldig friske, etter Brasil-turen, og West Ham United ble nedsablet 7-1. Til slutt endte man med 91 poeng, mens Arsenal fikk 73 poeng. Ren utklassing.

Sesong Div Pos FA-cupen Liga-cupen E-cupen Manager Toppscorer Mål
1999/00 PrL 1 - 3. runde Kvart-fin Alex Ferguson Dwight Yorke 20
2000/01 PrL 1 4. runde 4. runde Kvart-fin Alex Ferguson Teddy Sheringham 15

Eneste kjøpet sommeren 2000 var franskmannen Fabien Barthez, som nettopp hadde vunnet Europamesterskapet i fotball 2000, og bare to år tidligere blitt verdensmester. United ville opprinnelig kjøpe Ruud Van Nistelrooy denne sommeren, men han besto ikke legetesten på grunn av kneproblemer. Dette skulle vise seg smart fordi Nistelrooy skadet seg kort tid etterpå, og var ute av spill i lange tider.

De fleste bookmakere hadde United som favoritt denne sesongen, og innen juletider stanset man alle veddemål på dette. 25. februar 2001 kom høydepunktet, da Arsenal ble slått 6-1 hjemme på Old Trafford. I FA-cupen ble laget slått ut av West Ham United i 4. runde, og i Mesterligaen ble det tap for Bayern München i kvartfinalen. Dette var laget de hadde slått i finalen i 1999, da Solskjær ble matchvinner. Alex Ferguson ble den første manageren noensinne som har vunnet ligaen tre ganger på rad, selv om 3 lag har klart denne bragden tidligere (Arsenal, Huddersfield og Liverpool). Årets største konkurrent var Arsenal, men United endte hele ti poeng foran dem.

Stadige rekorder på overgangsmarkedet

[rediger | rediger kilde]

Sommeren 2001 brøt United overgangsrekorden to ganger, først med Ruud Van Nistelrooy og deretter med Juan Sebastian Veron, for henholdsvis £19 millioner og £28 millioner. Utover høsten var det mye bråk internt i klubben, spesielt da Jaap Stam ga ut boken «Head to head». I boken nevnte han hvordan Manchester United og Alex Ferguson brøt internasjonale fotballregler da de kjøpte ham fra PSV Eindhoven sommeren 1998. Ferguson har tidligere påstått at Stam ikke ble solgt til italienske SS Lazio på grunnlag av boken, men på grunn av at han hadde mistet noe hurtighet etter en operasjon. Dette var noe pressen nektet å godta, og mente å vite at han regelrett hadde fått sparken etter påstandene i boken. Den franske verdens- og europamesteren Laurent Blanc ble kjøpt inn som erstatter umiddelbart. Dette ble en av de få sesongene der United ikke vant en eneste tittel, og endte på 3.-plass bak Arsenal og Liverpool og første gangen siden 1991 at klubben ikke fikk 2.-plass eller bedre. I Mesterligaen gikk det veldig bra, men laget hadde litt uflaks da de ble slått ut på bortemålsregelen i semifinalen mot tyske Bayer Leverkusen. Ferguson hadde sommeren 2001 kunngjort at han ønsket å gi seg som manager etter denne sesongen. Det ble utrolig mye spekulasjoner og avisskriverier om dette temaet. Ferguson har senere innrømmet at dette påvirket både ham selv og spillerstallen denne sesongen. I februar 2002 ble det avholdt pressekonferanse der han fortalte at han hadde signert en ny treårskontrakt med klubben. Denne har senere blitt fornyet flere ganger.

Sesong Div Pos FA-cupen Liga-cupen E-cupen Manager Toppscorer Mål
2001/02 PrL 3 4. runde 3. runde Semi-fin Alex Ferguson Ruud van Nistelrooy 23
2002/03 PrL 1 5. runde Finale Kvart-fin Alex Ferguson Ruud van Nistelrooy 25
2003/04 PrL 3 Vinner 4. runde 8. delsfin Alex Ferguson Ruud van Nistelrooy 20

Arsenal kollapset, United vant ligaen

[rediger | rediger kilde]

Sommeren 2002 satte Manchester United ny britisk overgangsrekord igjen, da klubben kjøpte 24-åringen Rio Ferdinand for rundt £29 millioner. I tillegg signerte man Diego Forlan, en angriper som ikke skulle score på de første 27 kampene sine. 2 år senere ble han solgt og ble toppscorer i hele Europa med Villarreal CF. Arsenal hadde styringen hele denne sesongen også, spesielt ettersom United på høsten tapte mot Bolton, Leeds, Manchester City og Middlesbrough. Denne sesongen hadde Ferguson latt 7 spillere opereres for skader. Dette skulle vise seg å være et genialt trekk. I løpet av jula så det ut til at lykken skulle snu, da både Liverpool og Arsenal ble beseiret. Ferguson prøvde å fortelle spillerne at de var gode nok til å vinne ligaen, men det så ut som Arsenal skulle stikke av med seieren. Den dagen United tapte ligacupfinalen mot Liverpool, ledet Arsenal ligaen med 8 poeng. Men United var virkelig i form. Fra 2. juledag og helt frem til 3. mai, spilte United 17 kamper på rad uten å tape. Arsenal kollapset og United kom seg opp på førsteplass like før ligaavslutningen. Ruud van Nistelrooy hadde da scoret hele 43 ganger, inkludert 12 mål på 7 viktige kamper i innspurten. Selv ikke episoden der Ferguson sparket en fotballstøvel i ansiktet på David Beckham, med alt avisskriveri som fulgte, og etter hvert ledet til Beckhams overgang til Real Madrid påfølgende sommer, så ut til å distrahere United fra ligainnspurten. Dette har blitt omtalt som Uniteds mest imponerende ligaseier gjennom tidene. Det var samtidig Fergusons 8. ligamesterskap på 17 år i klubben. Dette var også en periode med mye krangel i avisene mellom de to managerne Ferguson og Wenger. I England kaller man dette for «mind games», et spill der Ferguson omtales som meget dyktig. Til slutt vant United med 5 poeng foran sin rival.

United kjøpte stortalentet Cristiano Ronaldo

[rediger | rediger kilde]
Den tradisjonsrike årlige kampen spilles på nye Wembley.
Manchester United tar æresrunde på Wembley etter de vant Community Shield.

Sommeren 2003 spilte Manchester United en treningskamp mot Sporting Lisboa i Portugal. Det var én spiller som utmerket seg såpass at United-spillere spurte manager Ferguson om klubben ikke kunne kjøpe ham.[1] Spilleren var Cristiano Ronaldo, og var bare 18 år. United hadde hatt ham under oppsikt i flere år allerede, og klubber som AC Milan og Juventus var også interessert. Ferguson handlet raskt, og gutten kostet ca. 135 millioner kroner.[2] Ronaldo gikk fra en ukelønn på 3 000 kroner til over 300 000 i uken hos United. United hadde akkurat solgt David Beckham til Real Madrid og var derfor i nød for en høyrekantspiller, en rolle Ronaldo etterhvert skulle fylle glimrende. Ferguson ga Ronaldo drakt nr. 7, og han tok dermed opp arven etter store spillere som Best, Robson, Cantona og Beckham. Ronaldo selv ønsket ikke denne drakten, men turte ikke å krangle med Ferguson.[3] Ronaldo debuterte som innbytter i 4-0 seieren mot Bolton i august, han spilte så bra at publikum virkelig sperret opp øynene. Dette var noe man ikke hadde sett siden George Bests dager, med en slik teknikk og hurtighet. Men Ronaldo var veldig egosentrisk i spillet sitt, og trengte flere år på å utvikle seg til å bli en lagspiller.

4 år uten uten seier i ligaen: Pengesterke Chelsea ble for tøffe, mens Ferguson bygger nytt lag

[rediger | rediger kilde]

Keeper ble byttet også denne sesongen, og nå var det klart for amerikanske Tim Howard, etter at Roy Carroll ikke hadde levert som forventet. 22. september 2003 var det klart for en ny skandale da Rio Ferdinand ikke møtte opp til en dopingtest. Laget fikk merke dette da han ble utestengt fra alt spill de fire siste månedene av sesongen (åtte måneder tilsammen). Dette var dagen etter United-spillerne hadde slåss med Arsenal-spillerne i spillertunnelen på Old Trafford, etter en 0-0 kamp. Flere spillere ble bøtelagt, og det haglet med beskyldninger i media, blant annet at spillerne kastet pizza på hverandre. United hadde lange perioder med kun seiere denne sesongen, men gikk på forsmedelige tap mot lag som Southampton, Fulham, Chelsea, Wolves, Middlesbrough, Manchester City (hele 1-4), Portsmouth, Liverpool og Blackburn. 9 tap ble alt for mye i en sesong som huskes best fordi Arsenal ikke tapte en eneste kamp. Dette hadde aldri blitt gjort tidligere. Henry, Ljungberg, Vieira, Pirez og Bergkamp var helt uslåelige. United endte på 3.-plass, hele 15 poeng bak. I FA-cupen gikk det bedre, og United nådde finalen på Millennium Stadium etter seier mot Arsenal i semifinalen. Manchester United vant som forventet mot Millwall i finalen. Det ble 3-0 etter mål av Ronaldo og 2 av Van Nistelrooy.

Sesong Div Pos FA-cupen Liga-cupen E-cupen Manager Toppscorer Mål
2004/05 PrL 3 Finale Semi-fin 8. delsfin Alex Ferguson Wayne Rooney 11
2005/06 PrL 2 5. runde Vinner Gruppe Alex Ferguson Ruud van Nistelrooy 21

Så kom Wayne Rooney

[rediger | rediger kilde]
Stort show før kampen, som minnet litt om åpningsseremonier for olympiader
Situasjonen da Drogba ble utvist for å ha slått til Vidic
Stadion, sett fra United-fansens side.
United-spillerne blir overøst med glitter mens de stiller opp til lagbilde.

Ferguson så nå at laget hans manglet viktige brikker, spesielt fremover som støtte til Van Nistelrooy. Han kjøpte derfor Louis Saha fra Fulham, Alan Smith fra Leeds United og den unge stjernen Wayne Rooney. I tillegg kjøpte klubben venstrebacken Gabriel Heinze. Forventningene var enorme til Wayne Rooney, som hadde debutert og scoret for Everton allerede som 16-åring. Han debuterte for United mot Fenerbahçe i Mesterligaen, og scoret hat-trick. I ligaen ble han toppscorer for United med 11 mål, og ble kåret til Årets unge spiller.

Roman Abramovitsj hadde kjøpt Chelsea i juni 2003, og hadde sprøytet inn enorme pengesummer i ny spillerstall. Manager José Mourinho hadde på vårparten vunnet Mesterligaen med FC Porto, men ble fristet av Chelsea, der han skulle få kjøpe de spillerne han selv ønsket, uavhengig av pris. Tidligere manager Claudio Ranieri fikk ikke til å samspille stjernene, og hadde derfor fått sparken til fordel for Mourinho. 2004-05 var sesongen da Chelsea var helt overlegne i engelsk Premier League. United endte hele 18 poeng bak, på 3.-plass. I FA-cupen var det klart for ny finale, denne gangen mot Arsenal. United rundspilte London-klubben, og Ferdinand fikk bl.a. en scoring feilaktig annullert. Kampen ebbet utrolig nok ut med 0-0, og Arsenal vant på straffesparkkonkurranse. I Mesterligaen ble United slått ut av AC Milan i kvartfinalen.

Sommeren 2005 kjøpte United to keepere: Edwin van der Sar og Ben Foster. Sistnevnte var et kjøp for fremtiden, mens van der Sar var en meget merittert keeper, som hadde over 100 landskamper for Nederland. Fra PSV Eindhoven kom den meget løpssterke midtbanespilleren Park Ji-sung, fra Sør-Korea. Denne høsten var preget av stor uro internt i klubben, da kaptein Roy Keane gikk offentlig ut og kritiserte lagkameratene for at de ikke tok nok ansvar i kampene. Dette skjedde på grunnlag av dårlige resultater. Dette var noe Ferguson likte svært dårlig, og 18. november 2005 kom sjokknyheten at Keane hadde avsluttet kontrakten med United med umiddelbar virkning. En uke senere døde en av klubbens beste spillere gjennom tidene, nemlig George Best. United ble slått ut av Mesterligaen allerede i gruppespillet, etter skuffende tap mot Benfica og Lille. I ligaen tapte de 1-4 mot Middlesbrough i oktober. Chelsea var nok en gang overlegne, og United måtte ta til takke med seier i den engelske ligacupen, etter 4-0 i finalen mot Wigan Athletic. United hadde store problemer med forsvarsspillet, og i januar kjøpte man midtstopper Nemanja Vidic og venstreback Patrice Evra. Ingen av disse spillerne markerte seg det første halve året, men ble likevel viktige brikker i laget i årevis etterpå.

Sommerens storkjøp i 2006 kom fra Tottenham Hotspur og het Michael Carrick. United skulle nå endelig ta opp kampen mot Chelsea. Rooney og Ronaldo hadde utviklet seg til å bli lagspillere, og forsvaret spilte stadig bedre, spesielt på grunn av samspillet mellom Ferdinand og Vidic. Dette ble likevel Ronaldos store sesong, da han ble kåret til både Årets spiller og årets unge spiller blant de andre spillerne i FA Premier League, samt årets spiller blant journalistene. Han scoret hele 17 ligamål fra sin posisjon som venstreving, og ble månedens spiller både i november og desember. I januar til mars hentet Ferguson inn Henrik Larsson på lån. Dette hadde en umiddelbar effekt både på banen og i garderoben. Klubben ønsket å beholde ham etter utlånsperioden, men han ønsket å reise hjem til familien i Sverige. United klarte å holde unna for Chelsea denne sesongen, og vant dermed ligaen igjen, etter tre sesonger uten ligaseier. En etterlengtet seier. I FA-cupen ble det imidlertid 0-1 tap mot Chelsea på den nyåpnede Wembley Stadium. I Europacupen ble det semifinaletap mot AC Milan, etter at United vant hjemmekampen 3-2. På bortebane ble det et skuffende 0-3 tap.

Dominans i Europa

[rediger | rediger kilde]

Etter sesongen gjorde United flere storkjøp, da de umiddelbart hentet inn Nani, Anderson Luís de Abreu Oliveira, Owen Hargreaves i tillegg til låneavtalen om Carlos Tévez. Sesongen 2007-08 ble en stor opptur med seier i både ligaen og Mesterligaen. Nok en gang ble det Cristiano Ronaldos store sesong. Han ble igjen kåret til årets spiller, både blant spillere og journalister. I tillegg ble han toppscorer med 31 ligamål, og med 42 mål tilsammen. Dette var helt sensasjonelt med tanke på at han spiller på høyrevingen. Også i Mesterligaen finalen mot Chelsea (i Moskva) scoret han. Kampen endte 1-1, men United vant på straffesparkkonkurranse, selv etter at Ronaldo hadde bommet på sin. United vant dermed sin 3. europacupfinale.

Oppkjøringen til sesongen 2008-09 ble blant annet brukt i Sør-Afrika og Nigeria, Carlos Queiroz ble ny manager for Portugal og dermed erstattet av reservelagstrener Mike Phelan. Sommeren var også dominert av transfersagaen om Dimitar Berbatov. United fikk til slutt tilslag på Tottenham-spilleren for £30,75 millioner. Sesongen startet med seier i Community Shield på Wembley, etter seier på straffesparkkonkurranse mot Portsmouth FC. Men videre ble det tap i Supercupen mot russiske Zenith St. Petersburg i Monaco. I ligaen ble var Liverpool blitt den sterkeste konkurrenten, og United lå dårlig an etter bare noen måneder. I julen fikk imidlertid Liverpool problemer, mens United startet sin seiersrekke på 11 kamper. Mange mente at laget hadde fått en stor vitamininnsprøytning da klubben vant verdensmesterskapet for klubblag i desember. Dette var en turnering som ble arrangert av FIFA, og som ble spilt i Japan. Denne perioden var for øvrig en stor suksess også defensivt, da keeper Edwin van der Sar ikke slapp inn ligamål på 1311 minutter (ny rekord). Det var med stor selvtillit United tok i mot gullrival Liverpool på Old Trafford 14. mars, og laget tok tidlig ledelsen. Men etterhvert ble Manchester-klubben fullstendig utspilt og tapte 1-4, noe som ble fulgt opp med 0-2 tap mot Fulham en uke senere. United ble tatt igjen av Liverpool i ligaen hvis de tapte poeng i de neste kampene, og de så lenge slik ut, både mot Aston Villa og mot Sunderland. Disse kampene skulle dramatisk nok bli avgjort på overtid av debutanten Federico Macheda, som bare hadde spilt for reservelaget tidligere. Han skulle altså gi United 4 poeng alene. Uten disse poengene ville United tapt ligagullet på målforskjell mot Liverpool. Unggutten hadde imidlertid ikke nok kamper for å få sin egen gullmedalje. I FA-cupen ble United dramatisk slått ut i straffekonkurranse mot Everton i semi-finalen på Wembley, mens Ligacupen ble hentet hjem allerede i mars, etter 4-1 mot Tottenham på samme bane. I Mesterligaen ble det hele sesongen snakket om at ingen tidligere hadde forsvart tittelen. I sluttspillet ble José Mourinhos Inter Milan slått, mens Porto forsvant i kvartfinalen. I semifinalen møtte United for første gang et engelsk lag på engelsk jord, da Arsenal ble slått 1-0 hjemme og 3-1 borte. Igjen var det duket for finale, denne gangen i Roma mot FC Barcelona. Selve kampen ble en skuffelse. United dominerte de første 10 minuttene, men deretter hadde den katalanske klubben kontroll ut kampen, og vant fortjent 2-0.

Sesong Div Pos FA-cupen Liga-cupen E-cupen Manager Toppscorer Mål
2006/07 PrL 1 Finale 4. runde Semi-fin Alex Ferguson Cristiano Ronaldo 17
2007/08 PrL 1 6. runde 3. runde Vinner Alex Ferguson Cristiano Ronaldo 31
2008/09 PrL 1 Semi-fin Vinner Finale Alex Ferguson Cristiano Ronaldo 18
2009/10 PrL 2 3. runde Vinner Kvart-fin Alex Ferguson Wayne Rooney 26
2010/11 PrL 1 Semi-fin 4. runde Finale Alex Ferguson Dimitar Berbatov 20

Dramatisk avslutning: Tapte ligatittelen til byrival City på overtid

[rediger | rediger kilde]

Foran denne sesongen var Alex Ferguson uvanlig aktiv på overgangsmarkedet. Ashley Young, Phil Jones og David de Gea ble kjøpt inn, mens både Wes Brown og John O'Shea ble solgt til Sunderland. Gabriel Obertan forsvant til Newcastle. Ferguson måtte bygge opp et nesten nytt lag, for i tillegg til spillerne som ble solgt, la veteranene Edwin van der Sar, Paul Scholes og Gary Neville opp. I 2008 hadde Manchester City blitt kjøpt opp av Abu Dhabi United Group fra forhenværende statsminister i Thailand, Thaksin Shinawatra. Så langt hadde ikke den blå byrivalen utgjort noen trussel for ligatittelen, til tross for tung økonomisk satsing på spillermarkedet. Våren 2011 vant klubben sin første tittel på over 3 tiår, og hadde nå posisjonert seg som en reell utfordrer. Hele sesongen kjempet klubbene side-om-side, før Manchester United til slutt fikk overtaket utpå vårparten. Klubben ledet med 8 poeng, men lagene skulle møtes på Etihad Stadium noen runder før slutt. Den kampen vant Manchester City. I tillegg tapte United flere poeng, slik at hele ledelsen forsvant. Før siste serierunde trengte City bare å vinne mot nedrykstruede Queens Park Rangers, mens United måtte vinne borte mot Sunderland og samtidig håpe at rivalene tapte poeng. Begge lag hadde altså 86 poeng, men City hadde langt bedre målforskjell. Begge kampene startet på likt, og dette vil bli husket som den mest spennende avslutningen på noen Premier League-sesong. 5 minutter før slutt ledet United mot Sunderland, mens City sensasjonelt lå under 1-2 hjemme mot QPR. United hadde dermed ligamesterskapet, selv om City fikk et mål og klarte uavgjort. Så snudde alt på dramatisk vis i løpet av noen minutter. City utlignet til 2-2 og sendte alle mann i angrep. 3 minutter på overtid fikk de scoringen de jaget etter, da Sergio Aguero fikk nettkjenning. Publikum stormet banen og dommeren blåste av kampen like etterpå. United hadde tapt ligamesterskapet de hadde i lommen noen minutter tidligere. Alex Ferguson gratulerte ligamesteren offentlig og sa at de fortjente seieren. Det har blitt sagt i flere intervjuer at Ferguson var på kontoret på treningsfeltet Carrington allerede kl 07 neste morgen, til tross for at sesongen var slutt. Den dagen startet planleggingen av hvordan United skulle gjenerobre tittelen.

Fergusons siste gjenerobring

[rediger | rediger kilde]

Sommeren 2012 ble brukt til å selge Dimatar Berbatov, mens Ferguson hentet inn Shinji Kagawa, Alexander Büttner, Nick Powell og Angelo Henriquez. På ettersommeren ble forrige sesongs toppscorer og Arsenals mest verdifulle spiller, Robin van Persie kjøpt for £22 millioner, til tross for sin høye alder på 29 år.

Storkjøpet svarte til forventningene umiddelbart med sine mange scoringer. Wayne Rooney hadde vært lagets ubestridte stjerne frem til nå, men denne sesongen ble han satt i skyggen, spesielt i forhold til antall scoringer. City opplevde ytterligere uro internt denne sesongen og var aldri noen reell trussel etter nyttår. United kunne kontrollere inn sitt 20. ligamesterskap i mai, hele 11 poeng foran.

Sesong Div Pos FA-cupen Liga-cupen E-cupen Manager Toppscorer Mål
2011/12 PrL 2 4. runde 5. runde Gruppe* Alex Ferguson Wayne Rooney 27
2012/13 PrL 1 6. runde 4. runde 8. delsfin Alex Ferguson Robin van Persie 26
  • I 2011/12 ble United utslått av Mesterligaen etter gruppespillet, da de endte på 3.-plass bak Benfica og Basel. Klubben ble dermed overført til cuprundene i Europaligaen, hvor de vant mot Ajax, men ble utslått mot Athletic Bilbao.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Cristiano Ronaldo Dos Santos Aveiros». Wldcup.com. Besøkt 19. desember 2007. 
  2. ^ «Cristiano Ronaldo: The rising star». FIFA. 28. november 2007. Arkivert fra originalen 2. januar 2008. Besøkt 19. desember 2007. 
  3. ^ «I never wanted the No7 shirt». The Sun. 12. april 2007. Besøkt 19. desember 2007. 
Autoritetsdata