Hopp til innhold

Laurent Blanc

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Laurent Blanc
FødtLaurent Robert Blanc
19. nov. 1965[1][2][3]Rediger på Wikidata (58 år)
Alès[4]
BeskjeftigelseFotballspiller (–2003), fotballtrener Rediger på Wikidata
NasjonalitetFrankrike
UtmerkelserRidder av Æreslegionen (1998)[5]
Høyde192 centimeter
PosisjonMidtstopper
Ungdomsklubb
År Klubber
1978–1980 Olympique d'Alès
1981–1983 Montpellier
Klubber*
År Klubber Kamper (mål)
1983–1991​ Montpellier 243 (76)
1991–1992​ Napoli 31 (6)
1992–1993​ Nîmes 29 (1)
1993–1995​ Saint-Étienne 70 (18)
1995–1996​ Auxerre 23 (2)
1996–1997​ Barcelona 28 (1)
1997–1999​ Marseille 63 (14)
1999–2001​ Inter 67 (6)
2001–2003​ Manchester United 48 (1)
1983–2003​ Totalt 602 (125)
Landslag**
År Lag Kamper (mål)
?–1988 Frankrike U21
1989–2000 Frankrike 97 (16)
Trenerkarriere
2007–2010 Bordeaux
2010–2012 Frankrike
2013–2016 PSG
2020–2022 Al-Rayyan
2022–2023 Lyon
Laurent Blanc på Commons
* Antall seriekamper og -mål
er sist oppdatert 17. desember 2020.
** Antall landskamper og -mål
er sist oppdatert 17. desember 2020.

Laurent Robert Blanc (født 19. november 1965 i Alès) er en fransk fotballtrener og tidligere fotballspiller.[6]

Etter å ha blitt avvist av Monaco med manglende fysikk som begrunnelse, startet Blanc hos Montpellier som 15-åring. Opprinnelig spilte han i angrep, men tilpasset seg etter hvert en rolle som offensiv midtbanespiller med øye for mål. Med sine atten scorede mål i 1986/87 bidro han sterkt til at sesongen endte med opprykk til 1. divisjon for Montpellier. Påfølgende sesong ble han rammet av en alvorlig skade. Han kjempet seg imidlertid tilbake i form og bidro med seks mål da klubben endte 1987/88 på en sterk tredje plass i fransk toppdivisjon. I 1988 vant Blanc sitt første trofé da han hjalp det franske U21-landslaget til seier i U21-EM. Blanc mottok samtidig prisen for turneringens beste spiller.[7] Et halvt år senere spilte han 7. februar 1989 sin første av det som i løpet av de neste elleve årene ble totalt 97 A-landskamper for Frankrike. I 1990 vant han sitt første trofé på klubbnivå da Montpellier vant Coupe de France.

I 1990 gikk Blanc motvillig med på å flyttes lenger tilbake på banen. Montpelliers trener Michel Mézy mente Blanc ville dra sterkere nytte av sin velutviklede spilleforståelse, gode ballbehandling og sterke hodespill fra en posisjon i hjertet av forsvaret. Selv om Blancs mangel på fart ville kunne være en mer åpenbar akilleshel i midtforsvaret, viste konverteringen seg særdeles vellykket. Posisjonen lenger bakover på banen var ikke til hinder for Blancs målteft. I sin første fulle sesong som forsvarsspiller scoret han fjorten seriemål da Montpellier endte på syvende plass i 1990/91.

Sommeren 1991 forlot han Montpellier til fordel for Napoli. Blanc scoret seks mål for Napoli i 1991/92-sesongen og klubben endte på fjerde plass i Serie A. Blanc ga uttrykk for vansker med å tilpasse seg en stil der han som midtstopper ble begrenset til rollen som forsvarsspiller og med lite rom for å delta i det offensive spillet.

Med Laurent Blanc som en sentral spiller hadde det franske landslaget imponert stort gjennom kvalifiseringen til EM-sluttspillet i 1992. Foran sluttspillet holdt mange Frankrike som favoritt til å vinne turneringen. I stedet endte franskmennene som sluttspillets største skuffelse da de ble slått ut allerede i gruppespillet. Med Platini avløst av Gérard Houllier i trenerrollen, ble også påfølgende VM-turnering en fiasko for Blanc og det franske landslaget da de feilet i å kvalifisere seg for sluttspillet.

I september 1992 lot Napoli ham gå på utlån til Nîmes ut 1992/93-sesongen. Oppholdet hos Nîmes ble lite vellykket. Klubben som sesongen i forveien hadde endt på femtende plass i 1. divisjon, endte sesongen på bunnen av tabellen og rykket dermed ned.

Sommeren 1993 ble Blanc solgt til Saint-Étienne. Blanc tilbragte to sesonger hos Saint-Étienne der han gjenetablerte seg som en av de beste forsvarsspillerne i den franske ligaen. Den første sesongen endte klubben midt på tabellen, mens den neste var nær ved å ende med nedrykk til tross for de 13 scorede målene Blanc bidro med.

Guy Roux hentet Blanc til Auxerre sommeren 1995 for å erstatte Frank Verlaat. En skade holdt Blanc på sidelinjen lenge. Han kom imidlertid sterkt tilbake og hjalp den forholdsvis lille klubben vinne både det franske seriemesterskapet og Coupe de France i 1995/96-sesongen.

I 1996 spilte Blanc alle kampene for Frankrike i sommerens EM-sluttspill. Under ledelse av Aimé Jacquet røk franskmennene ut i semifinalen på straffe-konkurranse for Tsjekkia.

Blancs solide spill for Auxerre og Frankrike overbeviste Johan Cruyff om å hente ham til Barcelona. Samme dag som Blanc sluttet seg til Barcelona, ble imidlertid Cruyff gitt sparken som klubbens trener. Etter en skadeplaget sesong hos Barcelona lot han seg overtale til å signere for Marseille av trener Rolland Courbis i 1997.

Med Laurent Blanc som anfører i en midtbanerolle løftet Marseille seg til en fjerdeplass i 1997/98. Nye steg ble tatt året etter da Marseille endte opp bare ett poeng bak seriemester Bordeaux på tabellen. Det vellykkede oppholdet hos Marseille fikk et skår i gleden da det ble avsluttet med et 0-3 finaletap i UEFA Cupen for Parma, der Laurent Blanc var skyld i det første målet i kampen som ble scoret da Hernán Crespo snappet opp et mislykket tilbakespill fra Blanc.

Blanc var en viktig brikke for landslaget da de på hjemmebane i 1998 vant sitt første verdensmesterskap. Finalen ble han nødt til å overvære fra sidelinjen, under suspensjon for utvisningen han pådro seg i semifinale-seieren over Kroatia.

I 1999 var Blanc en av en rekke høyt profilerte spillere hentet til Inter av den nye treneren Marcello Lippi. De to sesongene Blanc tilbragte hos Inter levde ikke laget opp til forventningene. Store ressurser var brukt på dyre spillere uten at nye trofeer ble vunnet. I 2000 ble Blanc tildelt prisen som årets spiller i klubben. Samme år spilte han i oktober sin siste landskamp.

Da spillerkarrieren i 2001 så ut til å være over på toppnivå for 35 år gamle Blanc, hentet Alex Ferguson ham til Manchester United for å erstatte Jaap Stam. Laget startet sesongen svakt, og Blanc ble kritisert for innsatsen. Da formen først kom på plass var avstanden opp til toppen av tabellen blitt for stor. Neste sesong fikk Blanc ny partner i midtforsvaret i form av rekordkjøpet Rio Ferdinand. Blanc og Ferdinand dannet et solid midtstopperpar. Etter tredjeplassen i 2001/02-sesongen avsluttet Blanc spillerkarrieren som engelsk ligamester i 2002/03, og tok med seg mye lærdom fra Ferguson over i trenerkarrieren han så tok fatt på.

Fra 2007 til 2010 var han trener for Bordeaux, som han vant det franske seriemesterskapet med i sesongen 2008/2009. Han overtok treneransvaret for det franske landslaget i 2010, og førte det til kvartfinalen i EM 2012, hvorpå han ga seg som landslagstrener etter mesterskapet. I 2013 overtok han Paris Saint-Germain hvor han vant serien tre ganger.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Base de Datos del Futbol Argentino, oppført som LAURENT BLANC, BDFA spiller-ID 48360[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Catalan Sport Encyclopedia, oppført som Laurent Robert Blanc, Enciclopèdia de l'Esport Català ID 2387[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ transfermarkt.com, Transfermarkt spiller-ID 3113, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ transfermarkt.com, Transfermarkt spiller-ID 3113, besøkt 23. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ NOR PREX9801916D[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Press Release
  7. ^ «1988 Under-21 EURO Golden Player: Laurent Blanc». UEFA. 1. juni 1988. Besøkt 17. desember 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Laurent_Blanc&oldid=24763811»