Magistraten i Christiania

Magistraten i Christiania (formelt Christiania Magistrat / Kristiania Magistrat) var byens utøvende styringsorgan fra 1661 til 1922. Magistraten (av latin magistratus: øvrighet) var et kollegialt organ av statlige embetsmenn, der medlemmene hadde titlene borgermester, rådmann og magistratspresident.

Ordningen erstattet det tidligere byrådet av borgermestre og rådmenn før eneveldet.

Magistraten ble ikke endret da formannskapslovene innførte det kommunale selvstyre, og uklar ansvarsdeling mellom formannskapet og magistraten førte utover 1800-tallet til økende misnøye med forvaltningsordningen. Fra 1922 ble magistraten avskaffet og det øverste nivået i byforvaltningen ble rent kommunalt.

Inntil 1866 hadde magistraten domstolsoppgaver i tillegg til forvaltningsoppgavene.

Forløpere for magistraten

Byråd der medlemmene hadde titlene borgermester og rådmann går tilbake til middelalderen. Byrådet ble utpekt av bymøtet, der husfaste menn hadde møterett. Kongen deltok i utpekingen av byrådet i økende utstrekning frem til 1661. Byrådet styrte byen sammen med statlige embetsmenn (gjaldker, byfogd, sysselmann, lensherre).

Betegnelsen magistrat ble brukt før 1661, blant annet i Christian IVs bylov av 1619, der det var bestemt at lensherrene skulle føre kontroll med byenes magistrater.

Magistraten under eneveldet 1661–1814

Christian Stockfleth. Kopi av maleri av Jacob Coning, 1699, av H. V. Westergaard, 1919; Oslo Bymuseum

I 1661 utnevnte kong Frederik 3. Thomas Bertelsen Hagedorn til rådmann i Christiania. Tidligere hadde lensherren på Akershus utnevnt medlemmer av byrådet, med medvirkning fra byrådet og andre representanter for byborgerne. Byrådet skiftet nå navn til magistraten, det nye organet ble en del av eneveldets styringsordning og medlemmene ble heretter utnevnt av kongen. Stiftamtmannen, som magistratens overordnede, kunne fjerne medlemmer uten å forhandle med et borgerutvalg fra byen.

Rekrutteringen skiftet i løpet av femti år fra 1661 byens kjøpmenn og sagbrukseiere, som hadde befolket byrådet, til embetsmenn. Mange av dem var innflyttere eller innvandrere, og de hadde med forholdsvis beskjeden avlønning og lav personlig prestisje. De opptrådte nå som representanter for kongen og tok i større utstrekning enn før avgjørelser som gikk byens borgerskap imot.

Magistraten fikk fra 1665 åtte medlemmer, men allerede i 1686 ble antallet redusert til fire: president, borgermester og to rådmenn. Lederen hadde fra 1665 tittelen magistratspresident (den første var tyskeren Peter Dreyer), nestlederen borgermester og de øvrige rådmann. Magistraten kunne henvende seg direkte til de sentrale statlige organene i København.

Sakene ble avgjort i fellesskap (kollegium) i hele enevoldstiden, beslutninger ble altså fattet som vedtak i magistratsmøte. Etter den første instruksen for magistraten, som ble fastsatt i 1798, skulle kollegiet møtes to ganger uken. Instruksen fastsatte også at presidenten og borgermesteren måtte være jurist.

Magistraten hadde rådstueskriveren som fremste tjenestemann, med byskriveren som sin sekretær. Tjenestemenn betalt av bykassen var blant andre vaktmester, vekter, nattmann, bymusikant, branndirektør, vanninspektør, skarpretter (bøddel), organist, skorsteinsfeier, kemner og underfogd. I tillegg kom mange ubetalte verv og en del verv som ble honorert av gebyrer for tjenester innehaveren ytte. Magistraten fortsatte byrådets oppgaver fra middelalderen, som å kontrollere vekt og mål og å styre laugsvesenet, kirkens eiendommer, fattigvesenet. Magistraten forvaltet «byens grunn» (bymarken), tildelte borgerskap og hadde ansvar for at det til enhver tid fantes livsnødvendigheter for innbyggerne. Enkelte statlige skatte- og tollinnkrevingsoppgaver lå på magistraten.

Borgerrepresentasjon ble innført fra 1730 gjennom tolv eligerede menn, valgt av byborgerne (innbyggere med borgerrettigheter som handelsborger, høker, håndverker eller skipper) og godkjent av magistraten. De eligerede ble valgt blant byborgere med stor formue og høy personlig prestisje, og valget gjaldt på livstid. De tolv satt i en rekke ubetalte verv i byen. De eligerede deltok i behandlingen av byens budsjett og en del andre sakstyper fra magistraten.

Frem til 1797 var magistraten også domstol under navnet rådstueretten, som dømte i første instans i alle byens saker. Etter 1797 hadde magistraten enkelte dømmende oppgaver, blant annet gjennom deltakelse i skifteretten, gjeldskommisjonene og stiftsoverretten.

Magistraten fra 1814 til 1922

Ordningen med fire medlemmer besto til 1819, da tallet ble redusert til to. Fra 1828 ble antallet tre, og tittelen magistratspresident for lederen ble erstattet av borgermester, som til da hadde vært nestlederens tittel. De øvrige medlemmene hadde tittelen rådmann. Fra 1894 ble alle medlemmene kalt borgermester, og lederen fikk tittelen førsteborgermester.

Evald Rygh, foto tatt 1890–1900. Foto: L. Szacinski, eiet av Oslo Museum.

Fra 1828 ble saksområdene fordelt fast mellom medlemmene. I 1864 ble arbeidsordningen lagt helt om, og magistraten ble inndelt i avdelinger: Borgermesteren (Avd. A) hadde ansvaret for økonomi og tekniske saker, 1. rådmann (Avd. B) for kirke, skole, fattig- og sykehusvesen, mens 2. rådmann (Avd. C) hadde eiendoms- og finanssakene, overformynderi, valg- og manntallsvesen. Fra 1880 hadde Borgermesteren (I avd.) økonomi, valg, manntall og tekniske saker, 1. rådmann (II avd.) eiendommer, finanssaker, justis og helse og 2. rådmann (III avd.) næringsliv, kirke og skole. Fra 1908 fikk førsteborgermester ansvaret for økonomi. Alle saker med økonomiske konsekvenser skulle nå behandles av hans avdeling.

Fra 1859 møtte borgermesteren og fra 1864 alle medlemmer av magistraten med full talerett i formannskap- og representantskapsmøtene, mens det før dette var skikk at en representant fra magistraten møtte i formannskapet.

Fattigvesenet fikk egen etatsdirektør i 1885, og han møtte i magistratsmøtene som adjungert borgermester når hans saksområde og kommunens samlede budsjett ble behandlet. Han hadde ansvaret for fattigvesenet og også, inntil 1909, sykehusene og sinnssykeasylene.

Ordningen der sakene ble avgjort i kollegium ble i 1864 erstattet av personlig instruksjonsrett, der hvert enkelte medlem av magistraten ved sin signatur tok beslutninger på sitt saksområde. Den sterkt økende saksmengden gjorde reformen nødvendig. I regjeringen hadde statsrådene allerede fra 1814 hatt personlig instruksjonsrett. Sakskategorier som fortsatt skulle behandles i kollegiet, var blant annet saker som skulle til representantskapet, saker som angikk flere avdelinger eller bykassens budsjett, saker av inngripende viktighet og saker som etter lov eller overøvrighets begjæring skulle behandles i samlet magistrat.

By- og rådstueskriverembetet ble delt i 1838 i byskriver, som betjente byfogden, og rådstueskriver, som arbeidet for magistraten inntil embetet ble opphevet i 1882. I 1865 kom den første jurist som sekretær og fra 1876 en sekretær og en kontorist ved hver av de tre avdelingene. Antallet kommunale funksjonærer hadde da passert 300. Magistratens personale var i 1911 tre sekretærer (saksbehandlere), fire juridiske fullmektiger og syv kontorister. Medlemmene av magistraten hadde lønn fra staten og delte dessuten inntektene fra sportler, gebyrer ved utstedelse av borgerskap, tillatelser til salg og skjenking av alkohol, firmaetableringer og attester for utskipningsberettigede.

Borgerrepresentasjonen de tolv eligerede menn ble med formannskapslovene i 1837 erstattet av formannskap og representantskap (bystyre). Andreas Tofte, leder av de eligerede menn, ble byens første ordfører. Med formannskapsreformen måtte de folkevalgte måtte velges på nytt hvert fjerde år (halvparten var på valg hvert annet år), og embetsmennene fikk tilgang til kommunens politiske verv. Formannskapslovene ga liten avklaring av myndighetsfordelingen mellom magistraten og de folkevalgte, og forholdet mellom dem ble i økende utstrekning konfliktfylt. Flere lover bestemte at magistrat og formannskap sammen skulle treffe avgjørelser, da med tre stemmer for førstnevnte og 21 for formannskapet. Det gjaldt blant annet saker etter bygningsloven og bevillinger til salg og skjenking av alkohol.

Dømmende oppgaver for magistraten forsvant i 1866, og skifteretten, politiretten og stiftsoverretten var de siste domstolsinstansene der magistraten hadde en funksjon.

Fra 1892 til 1922 ble alle utnevnelser til embeter i magistraten gjort som konstituering, for å kunne gjennomføre den påtenkte nedleggelse av embetene. Magistratens overordnede var stiftamtmannen.

Overgangen til rent kommunal byforvaltning fra 1922 og forhistorien

Ved lov av 9. mars 1917 ble magistraten i byene opphevet. Loven trådte i kraft 1. juli 1922. Opphevelse av magistraten hadde da «i mange år vært en politisk programsak for gjennomføringen av de kommunale selvstyre».

Allerede i 1866 ba formannskapet i Christiania regjeringen nedsette en kommisjon for å utrede en omorganisering av bystyringen. Det ble argumentert med at for en stor by som Christiania passet ikke lenger den gamle ordningen, og særlig var det en ulempe at ansvarsdelingen mellom de folkevalgte og magistraten var så uklar. En kongelig kommisjon ga i 1868 innstilling om en ny særlov for bystyringen i Chrisiania, der formannskapet og magistraten skulle slås sammen til en felles autoritet. Etter statlig og kommunal vandring ble forslaget skrinlagt i 1879. Men kravet om styringsreform og en egen kommunelov for Christiania, var en gjenganger fra 1860-årene og fremover.

En stortingsoppnevnt komité for revisjon av formannskapslovene foreslo i sin innstilling i 1898 at de statlige magistratsembetene skulle oppheves og bykommunene med magistrat skulle ansette kommunale rådmenn til å lede byforvaltningen.

I Kristiania (Oslo fra 1925) fortsatte medlemmene av magistraten som kommunale tjenestemenn med tittelen rådmann, men innflytelsen ble noe mindre da statlige oppgaver falt bort og antallet avdelinger i kommunens sentraladministrasjon økte til seks. Unntaket var førsteborgermester, som beholdt tittel som borgermester og funksjon som finansrådmann og øverste leder av den kommunale forvaltningen. Fra 1938 gikk tittelen borgermester ut av bruk, og alle lederne for avdelingene i sentraladministrasjonen brukte tittelen rådmann. Lederen var finansrådmann.

Kontorlokaler

Magistraten har holdt til i tre av de få bygårdene fra før 1650 som fortsatt står. Fra 1661 holdt magistraten til i byens første rådhus i Nedre Slottsgate 1 («Gamle rådhus»), som var innviet i 1641. I 1734 tok magistraten i bruk byens andre rådhus i Rådhusgata 7 («Garmanngården»). Her var også politistasjon og arrest, som fortsatt hadde tilhold her etter at magistraten flyttet.

I 1824 ble det reist krav om nytt rådhus for å forbedre arbeidsforholdene for forvaltningen. Den statlig eide gården i Dronningens gate 11 («Magistratgården») ble magistratens lokale fra 1843. I Dronningens gate 11 hadde de tre medlemmene felles kontor (arbeidsværelse) inntil 1864, og dette rommet tjente også som konferanserom for besøkende og rom for forhandlinger i Skifteretten og andre møter.

I 1870 flyttet magistraten til Møllergata 9, «kammerherre Gjerdrums gård». I 1880-årene holdt den kommunale administrasjonen for øvrig til i en rekke bygninger rundt i byen.

Apoteker Ditten tilbød kommunen å leie gårdskomplekset «Dittenkomplekset» eller «Dittenkvartalet» i 1903, med adresser Akersgata 55 (fra 1994 VG-huset), Apotekergata 1, 1B, 3, 5 og 7 og Teatergata 8, og kommunen inngikk en femårs leiekontrakt. Magistraten og den kommunale administrasjonen for øvrig ble fra 1905 samlet her, og her ble magistraten inntil 1922. Kommunen kjøpte komplekset og tilstøtende Teatergata 14 i 1910. Magistraten og de kommunale kontorene fikk da et areal på til sammen ca. 6600 kvadratmeter.

• 
  Nedre Slottgate 1, «Gamle rådhus»

  Foto: Mahlum
• 
  Rådhusgata 7, «Garmanngården»

  Foto: Erlend Bjørtvedt
• 
  Dronningens gate 11, «Magistratgården»

  Foto: Mahlum
• 
  Møllergata 9

  Foto: Helge Høifødt
• 
  Akersgata 55, del av «Dittenkomplekset» eller «Dittenkvartalet». Foto: A.B. Wilse. Foto eiet av Oslo byarkiv. Fra oslobilder.no.

Arkiv

Magistratsarkivet er hovedkilden til kommunal virksomhet i den perioden magistraten virket. Arkivet inneholder også manntall, borgerbrev og valgstyreprotokoller. Arkivsaker som gjelder saksområder som staten senere har overtatt finnes i Statsarkivet, mens de øvrige arkivsakene finnes i Byarkivet.

I Statsarkivet finnes bl.a. alminnelig korrespondanse fra 1702 til 1815 og kopibøker fra 1720 til 1841. De fleste seriene slutter ved midten av 1800-tallet.

Kjente medlemmer av magistraten

• Christian Stockfleth, magistratspresident 1668–80
• Sofus Arctander, førsteborgermester 1908–1920
• Carl Andreas Fougstad, borgermester fra 1850 til 1868
• Evald Rygh, borgermester fra 1880 til 1889

Litteratur

• Jan Eivind Myhre: Hovedstaden Christiania. Fra 1814 til 1900. Oslo bys historie, bind 3, 1991. ISBN 82-02-09144-6
• Knut Sprauten: Byen ved festningen : fra 1536 til 1814. Oslo bys historie, bind 2, 1992. ISBN 82-02-09143-8
• Ivar Bugge (1986). Kommunal forfatning : En historisk gjennomgang av utviklingen med hovedvekt på tidsrommet fra 1837, og en beskrivelse av kommunalrett og kommunal forfatning i dagens Norge. Oslo: Kommunalforlaget. s. 15–16. 
• Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886. Christiania, Christiania Magistrat, 1892
• Beretning om Kristiania kommune for årene 1887-1911. Kristiania kommune, 1914
• Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947. Bind I, side 63–65 og II. Oslo kommune, 1952.
• Om Magistraten. Oslo kommune, Byarkivets hjemmeside. Også utgitt som Kristiania Magistrat. Fakta om kilder, 6/2001. (besøkt 10. november 2014)
• Oslo/Kristiania og Aker – en administrasjonshistorisk oversikt. Oslo kommunes hjemmeside (besøkt 10. november 2014)
• Styringssystemet i Oslo. Temahefte 8. Oslo kommune, Utdanningsetatens hjemmeside. Arkivert 11. november 2014 hos Wayback Machine. Av Erik Melvold. (besøkt 10. november 2014)
• Saksdokumenter i 1922 som hører til lov om forandring i og ikrafttreden av lov om ophevelse av magistratsembedene m.v. av 9. mars 1917. Besøkt 18. september 2016.
• Saksdokumenter i 1917 som hører til lov om ophevelse av magistratsembedene m.v. av 9. mars 1917. Besøkt 18. september 2016.