Hopp til innhold

MS «Finnmarken» (1956)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler det tidligere hurtigruteskipet fra 1956. For andre skip med samme navn, se Finnmarken.
MS «Finnmarken»
MS «Finnmarken» på land ved HurtigrutemuseetStokmarknes
Generell info
SkipstypeHurtigruteskip
Bygget1956 ved Blohm & Voss, Tyskland (byggenr. 788)
FlaggstatNorges flagg Stokmarknes, Narvik
RegisterMS «Finnmarken»
RegisterhavnNarvik
Rederi1956–1988: VDS
1988–1994: OVDS
StatusMuseumsskip
SjøsattFebruar 1956
Jomfrutur8. juni 1956
KallesignalLAUV
Tekniske data[a]
Lengde81,3 m (266,6 fot)
Bredde12,6 m (41,5 fot)
Dypgående4,5 m (14,9 fot)
Toppfart16,6 knop
HovedmaskinTisylindret MAN dieselmotor
Ytelse2 960 bhk
Tonnasje2 189 brt
Lasteevne659 dødvekttonn
Passasjerer425 passasjerer (205 køyeplasser)
Kjøretøy6

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

MS «Finnmarken» (kallesignal LAUV) er et tidligere hurtigruteskip som ble overlevert rederiet Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) i 1956. Skipet var byggnummer 788 ved Werft Blohm & Voss i Hamburg, Tyskland. Hun seilte i fast rotasjon som hurtigrute i perioden 1956 til 1993, bare avbrutt av verkstedopphold. Skipet er bevart, og står i dag på land som en del av HurtigrutemuseetStokmarknes.

I løpet av andre verdenskrig gikk mange av hurtigruteskipene tapt, og eldre skip måtte settes inn i ruten som en midlertidig løsning. En gjenoppbygging av hurtigrute-flåten ble startet, og MS «Finnmarken» var det niende nybygget etter krigen. Hun var det andre hurtigruteskipet som ble bygget ved Werft Blohm & Voss. MS «Finnmarken» er utseendemessig svært likt sitt søsterskip MS «Ragnvald Jarl».

I hurtigruten

[rediger | rediger kilde]
1. plass (1. klasse) røykesalong i MS «Finnmarken». Bordene er de originale fra 1956.

MS «Finnmarken» ble sjøsatt i begynnelsen på februar 1956, og overlevert 29. mai 1956. Skipet ble satt inn i hurtigrutetrafikk 8. juni samme år. På 60-tallet hadde skipet flere småkollisjoner med kaier, men ingen av alvorlig karakter. 10. juli 1974 grunnstøtte hun i Risøyrenna, og 30. november samme år ble MS «Finnmarken» det første hurtigruteskipet som la til ved den nye kaien i Berlevåg. Tidligere måtte passasjerer og gods benytte en ekspedisjonsbåt til og fra hurtigrutene. 27. februar 1975 mistet skipet et anker i Tromsø, og 1. nyttårsdag 1977 grunnstøtte hun ved Vadsø. 6. februar 1981 grunnstøtte skipet ved Moldøra nær Svolvær i tett snødrev og grov sjø. Passasjerene ble evakuert, og skipet kom seg av grunnen ved egen hjelp noen dager senere.

Fra februar til april 1983 var skipet på Mjellem & Karlsen Verft i Bergen for modernisering og motoroverhaling. Motorblokken ble skiftet, og lugarene midtskips ble utstyrt med dusj og toalett.

I august 1987 fusjonerte Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) med Ofotens Dampskibsselskab (ODS) og dannet Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS). MS «Finnmarken» fikk dermed nye skorsteinsfarger og hjemmehavn (Narvik), men beholdt navnet. I april 1988 ble skipet oppgradert for 5 millioner kroner ved verftet Blohm & Voss i Tyskland. 20. desember 1993 i Harstad ble MS «Finnmarken» erstattet av Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskabs nye hurtigruteskip MS «Richard With», og ble liggende i Narvik i påvente av interesserte kjøpere.

Etter hurtigrute-karrieren

[rediger | rediger kilde]
Broen på MS «Finnmarken»

I august 1994 ble skipet gitt som gave til Hurtigrutemuseet på Stokmarknes. 3. mai 1999 gikk hun til Kaarbø verft i Harstad for sandblåsing og klargjøring til landsettingen. 16. juni 1999 forlot MS «Finnmarken» det våte element og ble jekket på land ved Hurtigrutemuseet. Som en av verdens største museumsgjenstander har skipet stått på land siden.

Skipet har blitt utsatt for vanninntrengning i løpet av tiden det har stått på land. Et midlertidig tak og presenninger er bygd over skipet i et forsøk på å begrense fuktskader mens det diskuteres hvordan - og om - MS «Finnmarken» skal bevares. Et utvalg ledet av Nordland fylkeskommune leverte sin rapport 25. januar 2007. Flere løsninger ble skissert, blant annet å bygge inn hele skipet med et nytt bygg til en kostnad mellom 70 og 140 millioner kroner. Det billigste alternativet er å hugge opp skipet (kostnad omkring 19 millioner). Et tredje mulighet er å la skipet stå utendørs som nå, med mindre overbygg til en kostnad av 36 millioner. Rapporten konkluderer med at størstedelen av kostnadene ved å ta vare på Hurtigrutens historie er knyttet til vedlikehold av MS «Finnmarken». Staten har vist liten vilje til å ta over driften av Hurtigrutemuseet, men ga midler til å bygge det provisoriske overbygget for å hindre ytterligere forfall mens saken drøftes. Samferdselsdepartementet insisterer på at lokal finansiering av driften av museet var en forutsetning da det ble bevilget penger til å sette skipet på land.[1]

MS «Finnmarken»s maskinrom

Ved levering var MS «Finnmarken»s tonnasje 2 189 bruttoregistertonn, 1 090 nettoregistertonn, og lasteevnen var på 659 dødvekttonn. Skipet har lukket lasterom foran med en dekksluke, og lasting og lossing foregår med en 3 tonns skipskran og to dekkskraner. Gods kan også lastes på dekket, og det var plass til 6 biler her. Lasterommene er kjølerom, og volumet totalt er 623 . Hovedmotoren er plassert akter, og er en 10-sylindret MAN G 10 52/74 dieselmotor med oppgitt ytelse 2 960 hestekrefter. På prøveturen ble toppfarten målt til 16,6 knop. I tillegg til hovedmotoren har skipet tre 4-sylindrede Bergen diesel hjelpemotorer. MS «Finnmarken» hadde ved levering sertifikat for 585 passasjerer ved innaskjærsfart, og 425 ved liten kystfart. I 1956 hadde hun 205 køyeplasser fordelt på 63 på 1. plass (1. klasse) midtskips, og 142 på 2. plass akter.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Samferdselsdepartementet - Hurtigrutemuseet Besøkt 30. september 2008

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Dag Bakka jr. – Hurtigruten, sjøveien mot nord (side 162). Seagull Publishing 2003 – ISBN 82-91258-17-1
  • Mike Bent – Coastal Express: The Ferry to the Top of the World (engelsk). Conway Maritime Press Limited, 1987. ISBN 0-85177-446-6

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata